Historisk innledning - Revisjonshistorikk

Ohk46: /* Hjemmestyrkene (Milorg) i Andebu (153/2) under okkupasjonen 1940—45. */

2018-03-15T16:05:14Z

Hjemmestyrkene (Milorg) i Andebu (153/2) under okkupasjonen 1940—45.

Vis endringer

Ohk46: /* Aprildagene 1940. */

2018-03-15T15:53:51Z

Aprildagene 1940.

Ohk46: /* Opptakten. */

2018-03-15T15:52:25Z

Opptakten.

Ohk46: /* Fra reformasjonen til ca. 1940 */

2018-03-15T15:49:14Z

Fra reformasjonen til ca. 1940

Ohk46: /* Ødegårder */

2018-03-15T15:44:51Z

Ødegårder

Ohk46: /* Svartedauen */

2018-03-15T15:42:47Z

Svartedauen

Ohk46: /* Gårdstallet øker. Kirkegods og krongods */

2018-03-15T15:41:59Z

Gårdstallet øker. Kirkegods og krongods

Ohk46: /* Gårdsnavnene og bosetningens historie. */

2018-03-15T15:40:02Z

Gårdsnavnene og bosetningens historie.

Ohk46: /* Gravhauger. */

2018-03-15T15:39:25Z

Gravhauger.

Ohk46: /* Vikingetiden. */

2018-03-15T15:38:42Z

Vikingetiden.

@@ Linje 324: / Linje 324: @@
 Gjennom radiomeldingene 8. april forsto folk at situasjonen var spent og at det var fare for at også Norge kunne bli trukket inn i krigen. Den engelske mineutleggingen bestyrket dette, likeså meldingen om senkingen av «Rio de Janeiro» utenfor sørlandskysten.
 Mange hørte meldingene i radio om den tyske invasjonen tidlig om morgenen 9. april. De første bilene med folk som evakuerte fra Tønsberg, Sandefjord og delvis Horten, kom tidlig om morgenen til bygda. Evakueringsnemndene kom i sving og rettledet og plasserte folk rundt omkring. I dagens løp kom det hundrevis av evakuerte fra byene, og bygdefolket ble da delvis opptatt med innkvarteringen og forsyningen til dem. Noen panikk eller run på bank og butikker var det ikke.
 De som hørte oppfordringen i radio 9. april om å møte til krigstjeneste, dro til sine mobiliseringsplasser. De som skulle møte ved Oslofjordens befestninger hørte rykter om at disse alt skulle være tatt av tyskerne (hvilket bare delvis var riktig), og endel av de soldater som var på vakt der var kommet seg unna og kom hjem. Soldater som ifølge krigstjenestekortet skulle møte etter nærmere ordre, gjorde henvendelse til lensmannen og fikk beskjed om å melde seg ved sin avdeling hvis det var mulig å komme i kontakt med den. Mobiliseringsordre var altså sendt ut gjennom radio, men det ble forvirring blant folk på grunn av Quislings melding over Oslokringkasteren. «Ordre fra Regimentet» om å sende ut og slå opp plakater med mobiliseringsordre ble ikke gitt til lensmannen før utpå ettermiddagen den 9. april. De fleste mobiliseringspliktige var nok da allerede reist til sine mobiliseringssteder på grunnlag av ordren gitt i radio og aviser. Såvidt vites var det ingen i bygda som prøvde å hindre mobiliseringen, men enkelte unnlot nok å etterkomme ordren, delvis fordi de mente at de ikke ville kunne komme fram til mobiliseringsstedet. De som hørte Quislings taler i radio 9. april fordømte denne «forræderen».
 Det forekom ikke krigshandlinger av noe slag i Andebu, og det var ingen tyskere å se i bygda de første dagene etter invasjonen. Endel flyaktivitet var det, men ingen luftkamper, bombing el. lign. Snart kom ordren om innlevering av
-Krag-Jørgensengeværer (militære våpen). Da de fleste av disse var kjøpt gjennom skytterorganisasjonene, trodde folk at lister over geværene fantes hos tyskerne og nazistene. Derfor ble de fleste geværene innlevert, men noen tok sjansen på å beholde våpnene og gjemte dem godt bort.
+Det forekom ikke krigshandlinger av noe slag i Andebu, og det var ingen tyskere å se i bygda de første dagene etter invasjonen. Endel flyaktivitet var det, men ingen luftkamper, bombing el. lign. Snart kom ordren om innlevering av Krag-Jørgensengeværer (militære våpen). Da de fleste av disse var kjøpt gjennom skytterorganisasjonene, trodde folk at lister over geværene fantes hos tyskerne og nazistene. Derfor ble de fleste geværene innlevert, men noen tok sjansen på å beholde våpnene og gjemte dem godt bort.
 Den 12. april holdt formannskapet møte. Til dette møtet var også lensmann Bakkeland innkalt, likeså formannen i forsyningsnemnda, Nils Møyland, og nestformannen, Kr. Sommerstad. Her ble det besluttet å innkjøpe 100 sekker salt (7500 kg), 200 sekker hvetemel (20 000 kg), 50 sekker rugmel (5000 kg) og 50 sekker sukker (5000 kg), til en verdi av tils. 14—15 000 kr.
 På formannskapets møte 29. april ble besluttet at kommunen skulle kjøpe inn olje og brensel til traktorer og fordele det til eierne. Møtet ble holdt sammen med jordstyret, forsyningsnemnda, landbrukslaget og arbeidsorganisasjonen. Møtet behandlet bl. a. landbrukslagets skriv av 24. april om arbeide for produksjon av matnyttige vekster.
 Forholdene i distriktene og byene heromkring ble nokså snart «noenlunde normale» igjen. Folk som var blitt evakuert hit reiste etter hvert tilbake, og det ble foreløpig ingen spesiell varemangel.
 Etter en tid kom også endel av de soldater som hadde vært ute på vakt da invasjonen begynte, tilbake igjen. Men flere av de soldater som var ute var blitt tatt av tyskerne og satt som fanger utover våren og sommeren. Det ble gjennom jordstyret og lensmannen gjort henvendelse til tyskerne om å frigi fangene, så de kunne komme hjem til sine gårder og arbeide for produksjon av matnyttige vekster. Utpå sommeren ble da også disse løslatt og kom hjem.
 Aksel Sparre gjorde tjeneste ombord på panserskipet «Norge» og var den eneste her fra bygda som falt under krigshandlingene 9. april. Men i løpet av krigen var det mange av bygdas folk som mistet livet i marinen og handelsflåten. Vakre minnesmerker over krigens ofre er etter krigen reist på Andebu, Høyjord og Kodal kirkegårder.
 === Hjemmestyrkene (Milorg) i Andebu (153/2) under okkupasjonen 1940—45. ===

@@ Linje 314: / Linje 314: @@
 Med tanke på et mulig krigsutbrudd var det på forhånd utarbeidet evakueringsplaner for befolkningen i byene Tønsberg og Sandefjord. Så å si i hvert hus var det planlagt å ta imot folk som ville flytte ut fra disse byene ved eventuelle krigshandlinger. Såvidt en vet, var det ikke fra det offentlige gjort henvendelser eller gitt pålegg til forretningsdrivende om spesielle innkjøp av matvarer, bensin, olje el.l.
 I skytterlaga ble det drevet med instruksjon i våpenbruk. Kommunen bevilget også litt penger til dette. Interessen for instruksjon og øvelser var stor hele tiden fram til 9. april. Siste øvelse i Andebu skytterlag var lørdag før invasjonen, 6. april 1940. Fra høsten 1939 var det mange soldater fra Andebu på nøytralitetsvakt. De fleste var ved Oslofjordens befestninger (Håøya, Bolærne, Rauer o. a.). Også fra I.R.3 (infanteriet) ble mange innkalt sist i mars 1940 og sendt på nøytralitetsvakt til Kristiansand S. og omliggende steder (Kjevik flyplass og Gimlemoen).
 Gjennom sykepleieforeningene, andre humanitære foreninger og ungdomslagene var det tiltak i gang med strikking og annet hjelpearbeid for bl. a. soldater på nøytralitetsvakt. Det ble også samlet inn eller sydd opp forskjellig utstyr for å ha i beredskap på eventuelle sykestuer eller som en førstehjelp i tilfelle krig.
 Da krigen mellom stormaktene begynte i 1939, ble nok alle oppskaket. De fleste trodde likevel at Norge ville kunne holde seg nøytralt og unngå å komme med i krigen. Folk ble også oppskaket av Sovjets overfall på Finland og var engstelige for hva som kunne komme fra den kanten. Det var nok endel hvalfangere her fra bygda og fra Vestfold ellers som ikke reiste på hvalfangst den høsten på grunn av krigssituasjonen.
 === Aprildagene 1940. ===

@@ Linje 278: / Linje 278: @@
 Det tok et par hundre år før bygdene begynte å komme økonomisk på fote igjen etter det knekk de hadde fått ved Svartedauen, og folketallet nådde først ca. 1600 igjen nivået fra før det store peståret. Utviklingen ble selvsagt også hemmet, både økonomisk og sosialt, ved at Norge kom under dansk herredømme. Danske adelsmenn og danske embetsmenn tok etter reformasjonen mere og mere over styringen i de norske landsdeler; det gjaldt ikke minst i Vestfold.
 Andebu har og hadde også tidligere i sitt næringsgrunnlag en gunstig balanse mellom jordbruk, fedrift og skogbruk. Jordbruket og fedriften gjennomgikk ikke vesentlige forandringer før utpå 1800-tallet. I skogbruket fikk man derimot litt av en revolusjon etter at vannsaga ble tatt i bruk i 1500-åra. I Andebu kom sagbruksvirksomheten for alvor i gang rundt år 1600, en mengde sager skar planker og bord, også til utførsel, og bidro til den utvilsomme økonomiske framgang bygda hadde i 1600-åra, selv om også adel og byborgerskap tok sin del av gevinsten. Men ca. 1680 kom det en rekke restriksjoner med hensyn til skoghugst og sagskurd, som sammen med adelige privilegier sterkt begrenset bøndenes muligheter til å utnytte sine skoger til egen fordel. Først mot slutten av 1700-tallet ble disse restriksjonene gradvis opphevd, skogsdriften, sagbrukene og trelasthandelen fikk igjen sin rettkomne plass i Andebu-bøndenes økonomi og har hatt den siden.
 Fra omlag midt på 1600-tallet og et par hundre år framover er husmannsvesenet en faktor av betydning i bygdas liv. Mange nye plasser ble ryddet, og husmennene ble billig og fast arbeidskraft for mange bønder.
 Livskampen var alltid hard for mange på bygdene i disse århundrer. Verst var det i misvekstår, da banket sulten på døren for mange. Maten måtte drøyes med barkebrød og andre tilsetninger. Dette gikk på helsa løs, og så kom de store epidemiene. Legehjelp kunne nesten ikke skaffes, og overfor farsottene sto selv legene hjelpeløse dengang. De tre verste smittsomme sykdommene i disse århundrer var pest, kopper og kolera. Svartedauen skyldtes således en pestsykdom. I 1600-år var pest, kopper og tyfus de verste farsottene. 1651 var et redselsår, det året døde i Andebu over 100 mennesker, eller ca. 1/9 av bygdas befolkning, antagelig av kopper. Særlig ille herjet koppene på 1700-tallet, men denne sykdommen fikk man bukt med da koppevaksinasjonen ble innført først i 1800-åra. Til gjengjeld fikk man i forrige århundre særlig koleraen og tuberkulosen å stri med. Noen mener at tuberkulosens store utbredelse den gang skyldtes overgangen fra åpne ildsteder til ovn, som sammen med tett tillukkede vinduer ga dårlig ventilasjon.
 Fødselshyppigheten var stor, 6, 8 og 10 barn var ganske vanlig, men ofte døde halvparten og flere som spebarn, særlig i husmannsfamiliene. Dødsårsaken var nok ofte dårlig og for liten ernæring. I de harde nødsårene 1807—14 oversteg antallet døde mangen gang antallet fødte. Fødselstallet holdt seg høyt også utover i 1800-åra, og nå sank etter hvert også spebarndødeligheten. Folks helse ble stadig bedre, takket være medisinens landevinninger og vel ikke minst — potetene, som nok mangen gang berget fattigfolks liv. Folketallet vokste derfor nå raskere enn før (se tabellen ovenfor i avsnittet Folketall).
 Den betydelige økning i trelasteksporten i siste fjerdedel av 1700-tallet og fram til 1807 førte til økt virksomhet i ei skogsbygd som Andebu. Etter et avbrekk i krigsåra 1807—14 og etterkrigsåra (1815—ca. 1825) kom det fra 1830 og utover nytt økonomisk oppsving. Skogsdrift og trelasthandel var fortsatt en viktig næringsvei. Etter hvert kom det nye metoder i jordbruket (vekselbruk, nye plogtyper, drenering, senere kunstgjødsel, grasfrø m. v.), som skapte økt produktivitet. I 1860- og 70-åra ble det opprettet meierier og ysterier, som stimulerte fedriften og ga bøndene nye faste inntekter. Viktige milepeler var opprettelsen av Andebu Sparebank (1863) og av Andebu Landboforening (1867). Disse institusjoners historie er gitt i særskilte publikasjoner. * Bjarne Hoff, Andebu Sparebank 1863—1963, Tønsberg 1963. — Ragnar Berg, "Fra Landboforening til Bondelag, Larvik 1967.
 Omtrent samtidig begynte landhandelen å formidle en strøm av varer fra byene til bygdene.
 Det stigende befolkningsoverskudd på bygdene, sammen med innføringen av nye arbeidsbesparende landbruksmaskiner i siste halvdel av 1800-tallet, gjorde at også mange Andebu-sokninger måtte flytte ut for å skaffe seg livsunderhold.
 Ikke så få dro til byer som Tønsberg og Sandefjord, hvor de slo seg ned som håndverkere eller som verfts- og industriarbeidere, og atskillige utvandret til Amerika, det nye «frihetens land» med de enorme muligheter. Endel gjorde det godt derover og ble der eller kom tilbake med oppsparte midler, men noen gikk det nok også galt med.
 For å kunne følge med i utviklingen ble det nødvendig med større opplysning. Alt i 1740-åra kom de første tilløp til folkeskoler. Kunnskapsnivået steg langsomt, men sikkert, bygda fikk etter hvert bedre og flere lærere, og i siste halvdel av 1800-tallet ble omgangsskolene avløst av faste skoler. Sterke religiøse og nasjonale strømninger, avholdsbevegelsen og de frilynte ungdomslagene gjorde også meget for å heve det alminnelige kulturnivå.
 Den sterke økonomiske utviklingen i forrige århundres siste halvdel hadde nok hatt tilbakeslag rundt 1860 og i slutten av 1870-åra, men alt i alt var det økonomiske liv stadig i sterk vekst. Unionsoppløsningen i 1905 virket sporende til ny innsats, og framgangen fortsatte fram til Første verdenskrig. Under krigen brakte handelsflåten vår store pengemidler til landet, og stat, kommuner og også endel private fikk betydelige beløp til disposisjon. Men samtidig steg prisene sterkt, og mangelen på varer førte til at store deler av folket levde under ytterst vanskelige forhold. En uhyggelig epidemi, «spanskesyken», i åra 1917—18, rev også i Andebu mange bort i deres beste alder.
 Staten og kommunene satte i disse åra i sving viktige tiltak, både slike som selve krigssituasjonen hadde nødvendiggjort, således nydyrkning og kontroll med provianteringen, men også store nyanlegg, som f. eks. kraftverk til utbygging av elektrisitetsforsyningen.
 Også i Andebu var det under og like etter Første verdenskrig at bygda fikk sitt elektrisitetsverk og ble forsynt med elektrisk lys og kraft, en begivenhet av epokegjørende betydning. Etter utbyggingen ble riktignok bygda sittende med verkets gjeld på oppimot 1 million kroner — et stort beløp dengang —, som voldte bekymring i atskillige år etterpå. (Om elektrisitetsverket, se ellers Ragnar Bergs bok «Andebu Elverk 1920—1570», Horten 1971.)
 I 1921 kom et alminnelig økonomisk sammenbrudd, med sterkt prisfall. De bønder som i den foregående inflasjonsperiode hadde overtatt gårder til høy pris og i den anledning lånt penger til høy rente, skulle nå betale renter og avdrag på gjelden med langt «hardere» kroner. Mange kom i økonomiske vanskeligheter og måtte gå fra gårdene. Dette ble særlig markert etter 1928, da krona ble gullfestet til pari verdi. Åra 1930—34 ble en virkelig krisetid. Det ble nå for mange enda vanskeligere å greie renter og avdrag, tvangsauksjoner hørte til dagens orden, og ikke bare i byene, men også i ei bygd som Andebu var det atskillig arbeidsløshet, som ble forsøkt avhjulpet med dårlig betalt «nødsarbeide». En bevegelse som «Bygdefolkets Krisehjelp» hadde en tid atskillig vind i seilene. Et lyspunkt den gang, både i Andebu og i de andre bygdene i søndre Vestfold var hvalfangsten, som i en årrekke ga mange bygdefolk et god betalt, om enn slitsomt og ufjelgt arbeid. Og nå som før hadde handelsflåten en god del mannskaper fra Andebu.
 Siste halvdel av 1930-åra var preget av langsom økonomisk bedring. Men det skulle ikke vare lenge. Høsten 1939 brøt den Annen verdenskrig ut.

@@ Linje 271: / Linje 271: @@
 Svartedauen, som herjet i Norge i åra 1349 og 50, var en landskatastrofe, som kom i tillegg til nasjonens svekkede stilling som følge av unionen med Sverige. Folkemengden gikk tilbake med en tredjedel, kanskje med nærmere halvparten, avlingene minket tilsvarende. Mange gårder ble avfolket og grodde til med skog, på andre ble det dyrkede areal redusert. Det ble overflod på jord, og landskylden sank sterkt. Dette gikk hardt ut over det jordeiende bondearistokrati, som mistet 80 % av sine jordleieinntekter og sank ned til å bli vanlige bønder som selv måtte arbeide på jorda. Leilendingenes kår ble derimot faktisk lettere enn før.
 Også i Andebu ble et betydelig antall gårder liggende øde etter Svartedauen, de såkalte ødegårder, mens andre kom til å bli drevet som underbruk under andre gårder. De fleste av ødegårdene ble tatt opp igjen i løpet av 1500- og 1600-åra, og de står som egen gruppe i de eldste skattelistene. Noen av disse gårdene forsvant forøvrig helt. Utpå 1600-tallet ble «ødegård» generelt navn på laveste skatteklasse, slik at ordet også kom til å bli brukt om andre gårder enn slike som tidligere hadde vært nedlagt, også om rene nyrydninger.
 Vi kommer nærmere tilbake til de gamle ødegårdene under gardshistorien, hvor vi også vil gi et overblikk over utviklingen av Andebu-gårdenes eiendomshistorie.

@@ Linje 269: / Linje 269: @@
 I tiden fram til svartedauen hadde den store folkeøkningen ført til stigende etterspørsel etter jord, og landskylden (jordrenten) ble høy. En regner at mens ved slutten av vikingetiden omlag halvparten av Norges bønder var selveiere, så var i begynnelsen av 1300-tallet nærmere tre fjerdedeler av dem blitt leilendinger, og i de jordknappe tider var deres vilkår blitt temmelig harde.
-=== Svartedauen ===
+Svartedauen, som herjet i Norge i åra 1349 og 50, var en landskatastrofe, som kom i tillegg til nasjonens svekkede stilling som følge av unionen med Sverige. Folkemengden gikk tilbake med en tredjedel, kanskje med nærmere halvparten, avlingene minket tilsvarende. Mange gårder ble avfolket og grodde til med skog, på andre ble det dyrkede areal redusert. Det ble overflod på jord, og landskylden sank sterkt. Dette gikk hardt ut over det jordeiende bondearistokrati, som mistet 80 % av sine jordleieinntekter og sank ned til å bli vanlige bønder som selv måtte arbeide på jorda. Leilendingenes kår ble derimot faktisk lettere enn før.
 ===Ødegårder===

@@ Linje 258: / Linje 258: @@
 ===Gårdstallet øker. Kirkegods og krongods===
 Kilder som spesielt belyser forholdene i Andebu i middelalderen, er det ytterst få av. Det er vesentlig diplomer (middelalderbrev) vedrørende kjøp og salg av gårder eller gårdparter, gaver o. l. Disse vil bli omtalt i gardshistorien under de enkelte gårder. Her skal bare gis noen generelle trekk av de norske bygders middelalderhistorie, slik det fremstilles av faghistorikerne.
 Som nevnt under gjennomgåelsen av gårdsnavnene, førte den store befolkningsøkningen i de første århundrer etter kristendommens innførelse (ca. 1050 til ca. 1350) til en betydelig utvidelse av gårdstallet. Man regner at antallet gårder på Østlandet i denne tiden ble mere enn fordoblet. Storparten av disse var de nyryddede gårdene (mange av dem med navn på ruð, hos oss senere -rød); dessuten ble i denne tiden en god del av de gamle gårdene delt opp i flere bruk. Som resultat ga dette omtrent de samme gårdene som i dag representeres av matrikkelgårdene (gårdsnumrene).*
 *A. Holmsen, Norges historie I, Oslo 1949, s. 275 ff.
 Det ble etter hvert også større sosial forskjell på bygdene, mellom et bondearistokrati og et økende antall leilendinger. Disse siste var gjerne tidligere eiere av små gårdparter, ofte nyrydninger, som hadde måttet låne penger mot pant i gården, og som så når de ikke kunne betale, fikk lov til å bli boende som leilendinger. Ofte var det kirker eller klostre trengende bønder lånte av, og disse institusjonene samlet seg på denne måten store jordeiendommer. Mange privatfolk overdro også jordeiendom til kirken for at det skulle leses sjelemesser over avdøde slektninger eller mot å få kost og losji resten av livet. Kirkegodset kom dermed til å omfatte en betydelig del av bygdas jord; mot slutten av middelalderen var vel kirken største jordeier i Norges bygder.
 Men også kongene og deres håndgangne menn kom til å rå over atskillig jordeiendom (krongods). Kongene av Haraldsætten hadde slått under seg mye jord, og når forbrytelser ble straffet med tap av eiendom, tilfalt denne kongen. Også bøter ble ofte likefrem betalt med jordegods.
 I tiden fram til svartedauen hadde den store folkeøkningen ført til stigende etterspørsel etter jord, og landskylden (jordrenten) ble høy. En regner at mens ved slutten av vikingetiden omlag halvparten av Norges bønder var selveiere, så var i begynnelsen av 1300-tallet nærmere tre fjerdedeler av dem blitt leilendinger, og i de jordknappe tider var deres vilkår blitt temmelig harde.

@@ Linje 243: / Linje 243: @@
 Funnlistene ovenfor viser at alle oldtidsfunn i Andebu, både i hovedsognet og i anneksene, er gjort i de mer sentrale deler av de i dag bebygde områder. Dette kaster et visst lys over bygdas bosetningshistorie. Spørsmålet om de norske gårders alder er i den senere tid blitt belyst ved utforskningen av de norske gårdsnavnene, ikke minst ved professor Magnus Olsens arbeider (bl. a. «Ættegard og helligdom», som vi i det følgende særlig holder oss til). Vi skal ikke her forsøke å fastslå i detalj når og i hvilken rekkefølge Andebus gårder er blitt ryddet og navngitt, bare gjøre oppmerksom på noen hovedpunkter.
 Ifølge Magnus Olsen må til de eldste gårder regnes slike hvis navn er usammensatte betegnelser for naturforhold, altså slike som Holt, Berg, Stein, Gran, Nes, Ås, Dal o. l., som synes i det minste å gå tilbake til tiden omkring Kristi fødsel. Omtrent like gamle er de såkalte vin-navnene, dvs. gårdsnavn som opprinnelig har endt på -vin (vin = «england, gressgang»). Til disse hører i Andebu gårdsnavnene Døvle (av et gammelt Dolvin), Skoli (av Skarðvin) og kanskje Bøen.
 Langt tilbake i forhistorisk tid går også de gamle navnene på -heim, i dag endende på -um eller -em; i Andebu har vi her Halum og Askjem.
 Navnene på -land har sin største utbredelse på Sørlandet. I Andebu har vi 5 slike (Møyland, Skjelland, Gusland, Trevland og Holand). Disse navnene betegner ifølge M. Olsen opprinnelig et markstykke som først har ligget under en gammel gård, men siden er gått over til å bli selvstendig gårdsbruk; de skriver seg fra tiden ca. 400—ca. 1000. En betydelig del av navnene på -land og også av de noe yngre navn på -stad (oppr. -staðr, 4 i Andebu: Sommerstad, Ilestad, Gjelstad og Gjerstad) synes i det hele å være brukt om gårder som ble nyreist (-staðir-navnene) eller selvstendig etablert (-land-navnene) i vikingetiden eller noe tidligere, en tid som må ha hatt en betydelig befolkningstilvekst og sterk ekspansjon av bosetningen i bygdene. Noe lignende gjelder gårdene på -set (oppr. -setr, i Andebu bare Sønset) og -tvet (oppr. þveit, i Andebu bare 3: Hotvedt og Hallenstvedt og Skatvedt), som visstnok må tidfestes litt senere enn de to foregående typer.
 De yngste av våre gamle gårdsnavn er de på -rød (oppr. -ruð) som egentlig betegner en rydning i skogen. De tilhører den kristne middelalder, særlig 1100-og 1200-tallet, da en ny stor befolkningsøkning har ført til omfattende rydning av nye gårder innover i skogene, oppover i åsene og på moene. I Andebu har vi et betydelig antall gårder på -rød, nemlig 23, foruten det usammensatte Rød, som nok er noe eldre enn de sammensatte -rød-navnene (Tolsrød er dog antagelig opprinnelig ikke noe -rød-navn).
 Foruten de navnetyper som hittil er nevnt, har jo Andebu en lang rekke andre gamle gårdsnavn. Betydelig utbredt er således slike sammensatte naturbetegnende ord som Gravdal, Kjærås, Lerskall, Bråvoll, Skarsholt, Lakskjønn, Hasås, Sletholt, Hvitstein. Også disse har utvilsomt til dels en høy alder, selvom de ikke når opp til de eldste bosetningslag.
 De enkelte gårdsnavns opprinnelse og betydning vil bli behandlet i gardshistorien under hver gård.

@@ Linje 229: / Linje 229: @@
 Der er funnet gravhauger på ca. 30 gårder i Andebu (på 17 gårder i hovedsognet, 5 i Høyjord og 7 i Kodal). På noen gårder er det flere eller mange hauger. Som ved oldfunnene ellers, er det karakteristisk at også gravhaugene ligger i de sentrale deler av de bebygde områder. Det er også interessant at det er funnet særlig mange gravhauger nettopp på de gårdene hvor ifølge sagnet en kirke skulle ha stått, men ble flyttet til et annet sted om natten av de underjordiske (Våle og Øvre Holand).
 Gravhaugene dekker flere tidsepoker. Der finnes således noen fra bronsealderen, men de ble dominerende først i og med jernalderen (dvs. fra ca. 500 f. Kr. og utover).
 De gårder i Andebu hvor det ifølge «Vestfolds oldtidsminner» finnes gravhauger, er følgende:
 I Andebu hovedsogn: Holt, Skatvedt, Stulen, Gran, Nordre Haugan (mange), Andebu prestegård, Møyland (flere), Askjem, Øvre Skjelland, Nedre Skjelland (mange), Rød, Øde Hotvedt, Halum, Haugberg, Berg (?), Lerskall, Våle (mange).
 I Høyjord anneks: Herre-Skjelbred, Østre Høyjord, Vestre Høyjord (mange), Aulesjord, Skaug.
 I Kodal anneks: Øvre Holand (mange), Vestre Skorge, Bjørndal (mange), Hvitstein (flere), Tveitan, Gjerstad (mange), Nomme og Holmene (mange).
-−
 === Gårdsnavnene og bosetningens historie. ===

@@ Linje 221: / Linje 221: @@
 Med vikingetiden (ca. 800—ca. 1050) kan «den historiske tid» sies å begynne. Den oppviser en del funn fra Andebu. For det første 7 enkeltfunn: 2 fra Skatvedt (stigbøyle, økseblad, begge av jern) og 1 fra hver av følgende gårder: Stein (øks av jern), Aulesjord (spydspiss av jern), Hasås (nøkkel av bronse), Østre Skorge (økseblad av jern) og Hvitstein (hakke av jern). Dessuten har bygda 4 gravfunn fra denne tid, nemlig 2 på Skatvedt og 2 på Nomme.
 funn oppgis å være fra «middelalderen»: 1 fra Andebu prestegård (øks av jern) og 1 fra Hynne (skjeggøks av jern).
 De enkelte oldfunn vil også bli nevnt i gardshistorien under de gårder hvor funnene er gjort.
 === Gravhauger. ===