Verdens største eksplosjon - Halifax-katastrofen 1917

Fra Andebu bygdebok 2020
Hopp til navigering Hopp til søk


Verdens største eksplosjon – Halifax-katastrofen 1917

Bare atombombene sluppet i Japan under annen verdenskrig var kraftigere i følge atombombenes far, Robert Oppenheimer.

D/S IMO etter katastrofen. Foto; Nova Scotia Archives and records management/MMA

D/S IMO kastet på grunn etter eksplosjonen! Foto; Nova Scotia Archives and records management/MMA.

Introduksjon

På vegne av Lorens Berg-stiftelsen: Den glemte ulykken; av Odd H. Kolkinn 2020.

Konvoi-havna i Halifax torsdag 6 desember:


Halifax-eksplosjonen 6. des. 1917. Foto; Underwood and Underwood US National Archive/LAC Neg.PA-166585.

Kl. 09.04.35 skjer verdens største menneskeskapte eksplosjon forårsaket av skipskollisjonen mellom Sandefjord-registrerte D/S IMO, eid av Iohan Martin Osmundsen med familie fra Kodal og det fransk-registrerte D/S Mont Blanc som var full-lastet med eksplosiver og ammunisjon. (IMO står for forkortelse av rederens navn, Johan ble den gang skrevet med I).

Omfanget var så stort at hele Richmond-distriktet ble smadret og byen i en radius på ca. 2 km var fullstendig utradert, jevnet med jorden. 1950 mennesker ble drept av eksplosjonen og brannene som oppstod og 8000 ble skadet, lemlestet eller blinde. (Sprengkraften har senere blitt beregnet til nesten 3 kilotonn, mens atombomben i Hiroshima var på 13 kilotonn TNT).

Ildkulen som oppstod rakk 1,6 km til værs og den enorme røykskyen som fulgte, strakk seg 3,5 km opp i været, og trykket nedover i sjøen skapte en 18 m høy flodbølge, en tsunami som kastet D/S IMO inn på en sandbanke nær land, D/S Mont Blanc ble fullstendig pulverisert og en taubåt havnet inne på land, to andre skip sank og av 45 skip på havna, ble 10 – 12 svært ødelagt og de fleste fikk større skader. Sett peker på bilder for å få opp bildeteksten, eller trykk på bildet for å få opp større utgave av bildet du ser på.

Kollisjonen og brannen

Skipene var på vei mot hverandre i The Narrows, det smale sundet inn mot konvoi-havna i Bedford basin. D/S IMO var i ballast, det vil si uten last, på vei ut derfra mens D/S Mont Blanc, lastet med over 2200 tonn eksplosiver var på vei inn for å slutte seg til en saktegående konvoi mot Europa.

DS IMO på museet i Halifax. Foto av Marie og Ragnar Osmundsen

D/S IMO var opprinnelig bygd 1889 i England for hvalfangst, på 5043 BRT, 131,24 m lang, 13,77 m bred, 9,22 m dyp og hadde kvadruppel dampmaskin på 424 IHP giret ned til 60 omdreininger på propell. Fart 12 knop og mannskap 40. Chartret for kornlast til et Belgisk hjelpeprogram og hadde stort banner med Belgian Relief over skutesiden for å unngå angrep av tyske ubåter, også da Norge var nøytrale under første verdenskrig.

D/S Mont Blanc. Foto; Nova Scotia Museum/MMA MP 18.196.1

D/S Mont Blanc var også bygd i England, som tørrlasteskip i 1899, franskeid, på 3121 BRT, 98,0 m lengde, 13,7 m bredde, 4,7 m dybde og hadde trippel ekspansjon dampmaskin på bare 247 IHP som bare gav 7 knop servisespeed. Lasten bestod av en cocktail på 223 tonn benzol, 56 tonn nitrocellulose, 1602 tonn pikrinsyre, 544 tonn eksplosiv pikrinsyre, 226 tonn TNT, 10 tonn bomullskrutt og 300 granater.

Kart over Halifax og den mest rammede delen Richmond. Foto: Ragnar og Inger Marie Osmundsen.

Skipene var kommet på kollisjonskurs på grunn av uheldige navigeringer i sundet da et amerikansk trampfartøy D/S Clara ble loset inn sydfra på feil side av leia og tvang D/S IMO over i motsatt lei. Rett etter møtte D/S IMO en taubåt med et veldig langt slep som gjorde at den fortsatt måtte ligge i feil lei, den samme som D/S Mont Blanc steamet i mot dem i. Skipene kunne ha passert hverandre om ikke et fløytesignal myntet på D/S Clara var blitt feiloppfattet av D/S Mont Blanc, og om D/S IMO ikke hadde slått akterover på maskinen. Skipene hadde nå senket farten, men fordi D/S IMO slo akterover med sin høyre-gående propell, dreide baugen mot styrbord og boret seg 6 – 7 m inn i skroget på D/S Mont Blanc i lasterom nr. 1 på SB side. Kollisjonen var ikke kraftig, skjedde bare med ca. 1 knops fart og D/S IMO klarte å bakke seg fri, men gnistrer fra denne manøveren antente tønner med benzol som var stuet på dekk, som veltet og rant ut over dekk og ned i lasterommet med påfølgende brannutvikling.

Brannen varte i ca. 20 min. og siden det franske mannskapet forlot skipet raskt etter kollisjonen, drev D/S Mont Blanc brennende inn mot Richmond og kaiene i Halifax. Det sies at franskmennene fra livbåtene heiet og ropte om faren, men enten ble de ikke hørt eller forstått, siden skipet ikke førte rødt flagg om eksplosiver om bord. (Av frykt for spioner i byen ble signalet visstnok droppet). De franske sjøfolkene kom seg i land på Dartmouth-siden og gjemte seg i skogen der. Samtidig hadde en mengde folk samlet seg som tilskuere på kaiene og i vinduer i byen siden brannen forårsaket så mye svart røyk og mange små-eksplosjoner. Se her ved å trykke på: Maleri av franskmennene som rømmer fra "Mont Blanc" over på Dortmouth-siden Foto: Ragnar og Inger Marie Osmundsen.

Eksplosjonen og ødeleggelsene

Ruiner etter Halifax eksplosjonen 6 des. 1917. Foto av Library and Archives Canada.

Ildkulen som oppstod i det episke smellet som fulgte, rakk 1,6 km til værs og den enorme røykskyen som fulgte, strakk seg 3,5 km opp i været, og trykket nedover i sjøen skapte en 18 m høy flodbølge, en tsunami som kastet D/S IMO inn mot land på en sandbanke, losen og skipper med fem av mannskapet ble drept mens 33 overlevde. D/S Mont Blanc ble bokstavelig blåst til himmels og fullstendig pulverisert, og etterlatt seg et dypt krater på sjøbunnen, mens ingen av mannskapet gikk tapt da de hadde evakuert skipet.
Nordre del av Halifax, Richmond ble totalt blåst overende i en radius på 1,6 km. 1600 mennesker døde momentant, 350 senere. 8000 ble såret, hvorav 600 fikk øyeskader, 250 måtte fjerne ett øye og 40 mistet synet totalt. 1600 hus ble jevnet med jorden, 12 000 sterkt skadet, 6000 hjemløse og 20 000 uten skikkelig bosted. Infernoet som møtte de overlevende var uhyggelig, døde og sårede mennesker, mange som hang ut gjennom vinduer, andre hang i telegrafledninger, noen uten hoder og andre uten lemmer.

Ruiner etter Halifax-eksplosjonen.Foto fra Library and Archives Canada. Håpløs situasjon etter smellet. Foto: The Globe and Mail

Eksplosjonen ble hørt og jordskjelvet følt over 30 mil unna, 12 mil unna falt ting ned fra hyller og hele 80 km unna ble vinduer knust. En jernbanevogn ble slynget 4 km av sted og en gutt havnet en halv km avgårde på vei til skolen og overlevde. En del av ankeret på Mont Blanc ble kastet 3,75 km sydover og en 90 mm kanon havnet 3 km nordover fra katastrofesenteret, begge har fått egne minnesteder. Det haglet vrakdeler ned over hele byen og hele gater stod i brann på grunn av at det ble brukt oljelamper med levende lys og det falt glødende metall ned over alt. På toppen av det hele var det flere kuldegrader og det begynte med snøvær den dagen, som etter hvert utviklet seg til en snøstorm,og gjorde forholdene ennå mye verre da det det kom bortimot 40 cm snø.

Etterspill

Det var blitt gjort heltemodig innsats fra skip og mannskaper på å slukke brannen ombord, men de ble blant de første som strøk med. Også brannkorpset på land gikk det hardt utover med ni døde, og ikke mist brannbilen som var en av de første i sitt slag. Bare 2 timer etterpå ble det første møtet holdt i rådhuset.

Deler av akterstevn på Mont Blanc. Foto Ragnar og Marie Osmundsen

Store hjelpemannskaper kom raskt i gang med å gjennomsøk, det offentlige og militæret engasjerte seg kvikt, marinen bistod med flere skip og et amerikansk dampskip ble konvertert til hospitalskip da sykehusene var overfylte. Paradoksalt nok ble IMOs styrmann en stund på sykehuset mistenkt for å være tysk spion og arrestert, fordi de syntes norsk lignet på tysk, men det ble ordnet opp etter hvert.

Mont Blancs ankerstokk på land. Foto MMA/ Vaughan Collection MP 207.1.184.86

Militæret kom i høy beredskap da det en stund ble antatt at et fientlig angrep var på gang, og for å gjøre kaoset komplett, var det frykt for en potensiell eksplosjon nummer to.

I løpet av dagen neste dag kom det et dusin med redningstog inn til Halifax med hjelp fra Canada og Amerika. Hundrevis av telt ble satt opp i ruinene den første dagen. Det er blitt beregnet at skadene utgjorde over fire milliarder NOK etter dagens verdi.

Vrakdel fra Mont Blanc. Del av 90 mm kanon. Foto Kjetil Saugestad/NRK

13. desember 1917 startet rettsaken for å avgjøre skyldspørsmålet og 4. februar 1918 ble D/S Mont Blanc gitt alt ansvar for hendelsen. Dette ble senere anket (19. mai 1919) til høyesterett som (22. mars 1920) konkluderte med at begge skipene hadde lik skyld i tragedien, og ingen ble holdt personlig ansvarlig for tragedien.

Det er minnesteder over vrakdeler flere steder og det er et klokkemonument hvor det kimes hvert år 6. des. kl. 09.04.35, som også er til minne om de to kirkene som ble borte.

Falcland Island gav i 2005 ut et frimerke om Halifax-eksplosjonen.

Massachusetts og Boston by har bidratt sterkt til gjenoppbyggingen og Halifax sendte i 1918 et juletre som takk, og etter 1971 har de hvert år sendt et stort juletre til Boston.

D/S IMO endte sine dager på Falklandøyene i 1921, forliste under navnet D/S Guvernøren etter å ha blitt solgt til Thor Dahls rederi til hvalfangstvirksomhet igjen. Vraket har der vært synlig helt opp til i våre dager. Falklandøyene gav i 2005 ut et frimerke om Halifax-eksplosjonen.

Enkeltepisoder

Ragnar Osmundsen om bakgrunn

Hentet fra Øystein Rismyhrs bind 2 av «Bygdeliv i gamle dager».

Ragnar Osmundsen forteller:

Iohan Martin Osmundsen. Bildet ble prisbelønnet –1891. Foto fra Øystein Rismyhr

Disponent for «IMO» var Richard Osmundsen, bosatt i Oslo, men opprinnelig fra Kodal. Onkelen til min far, Johan Martin Osmundsen, med samme navn som min far, var hovedaksjonær og selskapssjef. «IMO» var oppkalt etter han. Bokstavene IMO står for Ioan Martin Osmundsen. Tidligere ble navnet Johan alternativt skrevet med I. Iohan Martin Osmundsen døde i 1920. Dette prisbelønte bildet ble tatt i 1881.

Min far, med samme navn, var også medeier. Han var mye i Oslo før hans onkel Iohan Martin Osmundsen døde i 1921, men reiste tilbake til Kodal etter hans død. Der drev han gården på Prestbyen like ved siden av Kodal kirke hvor jeg vokste opp, forteller Ragnar.

Prestbøen med saga 1961. Foto fra Øystein Rismyhr

Gården har også et lokalt sagbruk. Bildet er fra 1961. Fars onkel Iohan bygde opp den gamle meierigården på Aagårdsplass i Sandefjord, og eide også flere forretningsgårder samt gårder i Stokke. Han var regnet som en holden mann på den tiden. Han eide også Christiania brødfabrikk i Pilestredet og Rosenbergkomplekset i samme område. En datter av Richard, Rollaug ble gift med Ragnar Kolkinn, sønn til Kristian Kolkinn som ble kalt «Ostekongen» da han rådde over de fleste meieriene i Norge. Han eide også gårdskomplekser i Oslo og blant annet gården Flåtten i vestre Andebu.

Ragnar og Inger Marie Osmundsen.Besøket i Halifax 2015.

Ragnar på museet i Halifax. Foto Inger Marie Osmundsen

Sommeren 2015 reiste de til Halifax for å besøke det kjente museet. Sakset fra Øystein Rismyhrs bok bind 2 av bygdeliv i gamle dager:

Hovedmotivet for å reise til Halifax, sier Ragnar, var at jeg visste at min far var involvert i ulykken. Vi avtalte med museumsdirektøren før vi reiste bortover, og ble tatt med på omvisning. Dessuten hadde direktøren samlet sammen en mengde dokumenter om ulykken for oss.

Han viste stor interesse for oss, for det var første gangen etterkommere etter Osmundsen-familien avla dem et besøk. Han viste fram et brev fra datteren til Richard Osmundsen med opplysninger om «IMO», blant annet bilder. Det siste brevet var datert så sent som fra 2000-tallet. Se et av brevene her: Gir bort maleri av D/S IMO til Sjøfartsmuseet.

Det er en gate i Halifax som er oppkalt etter Johan Martin Osmundsen, den heter «IMO-Lane» og ligger i området der den franske båten gikk i lufta.

IMO Lane fotografert i Halifax av Ragnar og Inger Marie Osmundsen.

En klokke man fant i ruinene hadde stoppet akkurat da eksplosjonen skjedde. Denne illustrerende klokken henger på det maritime museet i Halifax.

Klokken da tiden stoppet. Foto: Foto_MMA_Neg._N-15.067

Ikke lenge før ulykken lå båten ved Framnes Mekaniske Verksted for vedlikehold. Av besetningen var 19 mann forhyret gjennom A.C. Olsens forhyringskontor og 13 var hjemmehørende i Sandefjord eller i distriktene utenfor byen.

Like etter ulykken offentliggjorde Sandefjords Blad en oversikt mannskapet og hvor de kom fra: 1. Kaptein Haakon From, Storgaten Sandefjord 2. Styrmann Albert Iversen, Tønsberg 3. 2den styrmann Petter Bjønnæs, Stub Sandefjord 4. 3dje styrmann Birkeland, Lillesand 5. 2den maskinist Louis Skarre, Pukkestad Sandefjord 6. Maskinist Anton Andersen, Huvik Sandefjord 7. 3dje maskinist Kristoffer Johannessen, Kristiania 8. Donkeymand Harald Evensen, Larvik 9. Fyrbøter Sigurd Olsen, Hunstok Sandefjord 10. Smører Trygve Otterbæck, Sandefjord 11. Smører Johannes. Andersen, Hystad Sandefjord 12. Kokk Hjalmar Hansen, Breili Sandefjord 13. Messegutt Elling Karlsen, Bugården 14. Båtsmann Alfred Pettersen, Fredrikstad 15. Matros Sigurd Sørensen, Fjeldveien, Sandefjord 16. Matros Hjalmar Johannessen, Stuen, Sandefjord 17. Matros Frits Olsen, Helgerød 18. Stuert Anders Johannessen, Virik Sandefjord 19. Båtsmann Alfred Pettersen, Fredrikstad

Håkon From, som var skipper, omkom sammen med losen og 5 av mannskapet. Han var den gang en mann i 45-årsalderen som hadde ført «IMO» i 3 – 4 år før ulykken skjedde. From var kjent som en dyktig og pålitelig sjømann.

NRKs besøk i 2017 - Halifax 100 år etter

Per Hunstok var invitert til jubileet og dro sammen med NRKs Kjetil Saugestad til Halifax fordi bestefaren Sigurd Olsen Hunstok var fyrbøter om bord og hadde mønstret på like før tragedien som kostet han den ene armen. Etter å ha vært i byarkivet og oppdaget at bestefaren hadde gått med gifteplaner som ikke hadde blitt noe av, dro de ut i kanalen the Narrows, til stedet der kollisjonen skjedde i 1917. – Tenk det bestefar og andre opplevde her sier Per ettertenksomt med tårer i øynene, nærmere kommer du ikke. Som så mange av hans generasjons sjømenn snakket de ikke om opplevelsene i utide, men til tross for handikappet sitt, levde han et bra og aktivt liv senere. Hentet fra NRKs nettartikkel publisert 6 des. 2017 som kan ses her: https://www.nrk.no/dokumentar/xl/verdens-storste-eksplosjon-1.13806143

Reddet av skipshunden Ralph

Bjarne Birkeland, tredjestyrmann på IMO. Foto NRK/Privat

Tredjestyrmann på «IMO» overlevde ulykken og ble intervjuet av NRK 50 år etterpå. -Alt blir ildende rødt foran øynene mine, jeg husker ikke smellet engang forteller Bjarne Birkeland.

Gåten rundt skipshunden Ralph.

En gåte i fortellingen er skjebnen til airdale-terrieren Ralph, som var skipshund om bord på «IMO». Familien til styrmann Birkeland er vokst opp med fortellingen om at Birkeland våkner opp med hunden liggende over brystet. Ralph har holdt liv i ham i snøstorm og vinterkulde. Da han skal overføres til sykehus, må han overlate hunden til en britisk offiser som sverger å ta vare på den.

På det maritime museet i Halifax er halsbåndet til Ralph den eneste norske gjenstanden som er stilt ut. Men der fortelles det en mer dyster variant av historien. Pålitelige vitner har fortalt at man traff på en gal hund under dekk da «IMO» ble gjennomsøkt etter eksplosjonen. Den måtte skytes på stedet.

Halsbåndet til den lojale hunden Ralph. Foto Kjetil Saugestad/NRK

Men når den historien fortelles sier man gjerne at hunden nektet å forlate lugaren til den døde kapteinen, at den var lojal til det siste.

Teorien om to hunder

Kan løsningen være at det var to skipshunder på «IMO»? Historiker Joel Zemel tror det. – Dette er slik jeg vet det er to hunder, sier han. Han viser fram to ulike skriftlige vitnemål. Det ene er et intervju med Birkeland fra Vestlandske Tidende fra 1962, med mange detaljer. Zemel mener det ikke er grunn til å tvile på noen av de to vitnemålene. «IMO» må ha hatt to hunder om bord. En som ble skutt og en som reddet Birkeland. Janet Kitz klarte i sin tid å spore opp personen som ga Ralphs halsbånd til museet, uten at hun kunne bekrefte noen av vitnemålene. Familien til Bjarne Birkeland er sikre på historien om skipshunden. Styrmannen snakket hele livet om den tapre skipshunden som reddet ham.

NRKs Julius Hougens intervju fra 1967 med Bjarne Birkeland ender slik:

- Men ulykken i Halifax glemmer De aldri? - Den glemmer jeg aldri, nei. Det hender jeg får mareritt og da opplever jeg det samme igjen. Hentet fra NRKs nettartikkel publisert 6 des. 2017 som kan ses her: https://www.nrk.no/dokumentar/xl/verdens-storste-eksplosjon-1.13806143

Heltemodige Patric V. Coleman

Tapstallene kunne blitt ennå høyere om ikke togbetjent Coleman hadde fått varslet et innkommende tog om brannen i havna like ved togstasjonen. Han og en kollega fikk varsel fra en sjømann at det kunne komme en større eksplosjon. De tok beina fatt, men Coleman kom til å huske at et passasjertog fra New Brunswick skulle ankomme bare om noen minutter.

Han returnerte til stasjonen og fikk angivelig sendt følgende melding: "Hold the Train. Ammunition ship afire in Harbor making for pir 6 and will explode. Guess this will be my last Message. Good-bye boys." Meldingen ble hørt av mange langs linjen, og toget fikk stoppet i sikker avstand fra eksplosjonen, og det reddet 300 mennesker. Coleman ble drept på sin post og de fant han ikke så langt ifra telegrafnøkkelen! Faktaene her er visstnok noe usikre og det kan ha blitt en heltefortelling oppi tragedien.

NRKs radiodokumentar

NRK har dekket katastrofen godt i sin dokumentar som er sendt 2 ganger, 05.12.2017 og 10.01.2019. Kjetil Saugestad dro sammen med Per Hunstok til Halifax ved 100 års feiringen.

Se og hør bidraget her med tillatelse fra NRK:

https://radio.nrk.no/serie/radiodokumentaren/MDSP01003817/08-12-2017

eller som podkast:

https://radio.nrk.no/podkast/radiodokumentaren/l_2c83f8f1-c6e3-4898-83f8-f1c6e3e8989f

Referanser:

Eksterne lenker

Videoer fra Youtube:

Nettsteder:

Musikal:

Bøker:

  • Armstrong, John Griffith (2002). The Halifax Explosion and the Royal Canadian Navy. UBC Press. ISBN 978-0-7748-0891-0.
  • Bird, Michael J. (1995) [1967]. The Town That Died (Reprint ed.). Nimbus Publishing. ISBN 978-0-7700-6015-2.
  • Flemming, David (2004). Explosion in Halifax Harbour. Formac. ISBN 978-0-88780-632-2.
  • Gilmour, Don (2001). Canada: A People's History. 2. McClelland & Stewart Ltd. ISBN 978-0-7710-3340-7.
  • Glasner, Joyce (2011). The Halifax Explosion: Heroes and Survivors. James Lorimer & Company. ISBN 978-1-55277-943-9.
  • Kitz, Janet (1989). Shattered City: The Halifax Explosion and the Road to Recovery. Nimbus Publishing. ISBN 978-0-921054-30-6.
  • Kitz, Janet; Payzant, Joan (2006). December 1917: Revisiting the Halifax Explosion. Nimbus Publishing. ISBN 978-1-55109-566-0.
  • Mac Donald, Laura (2005). Curse of the Narrows: The Halifax Explosion of 1917. HarperCollins. ISBN 978-0-00-200787-0.
  • MacMechan, Archibald; Metson, Graham (1978). The Halifax Explosion: December 6, 1917. McGraw-Hill Ryerson. ISBN 978-0-07-082798-1.
  • Ruffman, Alan; Howell, Colin D., eds. (1994). Ground Zero: A Reassessment of the 1917 Explosion in Halifax Harbour. Nimbus Publishing. ISBN 978-1-55109-095-5.
  • Veinot, Julie Ann (2007). Courting Disaster: The Enforcement of Heteronormativity in Halifax Explosion Romances, 1918–2003. Acadia University. ISBN 978-0-494-31225-4.
  • Williams, David (2009). Media, Memory, and the First World War. McGill-Queen's University Press. ISBN 978-0-7735-7652-0.


Havneområdet i Halifax er rasert etter eksplosjonen. Fem norske sjøfolk som er om bord i SS Hovland, som ligger i tørrdokk til venstre på bildet, er blant de omkomne. Rederiet het Hedrum og skipsreder var Alf Lunde som var bestefar til kjøpmann Albert Bøe i Larvik. Foto: Walther MacLaughlan

Havneområdet i Halifax er rasert etter eksplosjonen. Fem norske sjøfolk som er om bord i SS Hovland, som ligger i tørrdokk til venstre på bildet, er blant de omkomne. Rederiet het Hedrum og skipsreder var Alf Lunde som var bestefar til kjøpmann Albert Bøe i Larvik. Foto: Walther MacLaughlan