Andebu bygdebok 2026 - Brukerbidrag [nb]

Arvid Askjem

2020-11-02T16:09:32Z

Ohk46: /* HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN". */

___TOC___

=='''Minner om bygningen og virksomhetene ved Herredshuset '''==

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord.

Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda. I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940: Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 - 14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom. I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene. Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy. Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer. Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget. (Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)

Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er: Andebu Sparebank, telefon nr. 10. Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.[[Fil:016.017.007.jpg|400px|mini|Brekke Hovedgård]]

Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen. Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren. Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

----------------------------------------

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

=='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''==

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel:
'''"VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON."'''
Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen.
Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957.
Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.

--------------------------------------------------------------

===DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.===

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde.
Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

===FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.===

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på.
Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand Hillestad var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf (Møyland?), som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

===VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.===

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

A- pulver, som var vaskepulver.
B- såpe, som var til å vaske seg med.
Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel,
og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

===TRAFIKKEN PÅ VEIEN.===

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils Møyland hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en
Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

===TILGANGEN PÅ INFORMASJON.===

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.
Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet
i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania.
Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø.
Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland,
og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord.
Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad.
Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

===ARBEIDSPLIKT.===

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien.
De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna.
eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

===MAKT OG MYNDIGHET.===

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet.
Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette,
og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang".
Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe.
Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

===HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.===

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

===MILITÆRE ANLEGG.===

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til
Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten.
Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården.
Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

===HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".===

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand Hillestad og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling Askjem var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats.
I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mer vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

===UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.===

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere.
Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

===ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.===

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

===DE SOM BLE KRIGENS OFRE.===

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal.
Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal,
Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side:

Bertrand Bakerød Bind III 94.?

Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192

Helge Dahl 1911 Bind III 295

Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548

Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685

Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163

Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370

Rolf Isaksen 1922 Bind III 72

Hans Kristiansen 1911 Bind III 30

Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426

Ragnar Møyland 1920 Bind II 487

Arve Pettersen 1921 Bind II 462

Harald Strandskog 1918 Bind III 730

Harald O Sundset 1901 Bind III 192

Einar Wegger 1897 Bind II 656

ETTERORD.

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.
Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

Arvid Askjem.

(Lagt inn av Odd H. Kolkinn med tillatelse fra forfatteren.)
[[Category:Personer]]

Arvid Askjem

2020-11-02T16:05:35Z

Ohk46: /* TRAFIKKEN PÅ VEIEN. */

___TOC___

=='''Minner om bygningen og virksomhetene ved Herredshuset '''==

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord.

Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda. I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940: Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 - 14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom. I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene. Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy. Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer. Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget. (Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)

Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er: Andebu Sparebank, telefon nr. 10. Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.[[Fil:016.017.007.jpg|400px|mini|Brekke Hovedgård]]

Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen. Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren. Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

----------------------------------------

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

=='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''==

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel:
'''"VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON."'''
Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen.
Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957.
Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.

--------------------------------------------------------------

===DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.===

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde.
Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

===FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.===

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på.
Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand Hillestad var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf (Møyland?), som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

===VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.===

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

A- pulver, som var vaskepulver.
B- såpe, som var til å vaske seg med.
Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel,
og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

===TRAFIKKEN PÅ VEIEN.===

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils Møyland hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en
Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

===TILGANGEN PÅ INFORMASJON.===

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.
Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet
i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania.
Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø.
Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland,
og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord.
Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad.
Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

===ARBEIDSPLIKT.===

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien.
De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna.
eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

===MAKT OG MYNDIGHET.===

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet.
Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette,
og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang".
Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe.
Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

===HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.===

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

===MILITÆRE ANLEGG.===

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til
Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten.
Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården.
Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

===HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".===

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats.
I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

===UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.===

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere.
Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

===ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.===

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

===DE SOM BLE KRIGENS OFRE.===

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal.
Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal,
Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side:

Bertrand Bakerød Bind III 94.?

Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192

Helge Dahl 1911 Bind III 295

Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548

Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685

Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163

Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370

Rolf Isaksen 1922 Bind III 72

Hans Kristiansen 1911 Bind III 30

Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426

Ragnar Møyland 1920 Bind II 487

Arve Pettersen 1921 Bind II 462

Harald Strandskog 1918 Bind III 730

Harald O Sundset 1901 Bind III 192

Einar Wegger 1897 Bind II 656

ETTERORD.

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.
Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

Arvid Askjem.

(Lagt inn av Odd H. Kolkinn med tillatelse fra forfatteren.)
[[Category:Personer]]

Arvid Askjem

2020-11-02T16:03:45Z

Ohk46: /* FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT. */

___TOC___

=='''Minner om bygningen og virksomhetene ved Herredshuset '''==

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord.

Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda. I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940: Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 - 14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom. I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene. Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy. Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer. Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget. (Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)

Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er: Andebu Sparebank, telefon nr. 10. Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.[[Fil:016.017.007.jpg|400px|mini|Brekke Hovedgård]]

Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen. Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren. Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

----------------------------------------

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

=='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''==

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel:
'''"VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON."'''
Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen.
Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957.
Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.

--------------------------------------------------------------

===DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.===

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde.
Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

===FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.===

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på.
Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand Hillestad var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf (Møyland?), som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

===VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.===

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

A- pulver, som var vaskepulver.
B- såpe, som var til å vaske seg med.
Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel,
og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

===TRAFIKKEN PÅ VEIEN.===

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en
Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

===TILGANGEN PÅ INFORMASJON.===

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.
Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet
i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania.
Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø.
Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland,
og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord.
Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad.
Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

===ARBEIDSPLIKT.===

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien.
De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna.
eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

===MAKT OG MYNDIGHET.===

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet.
Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette,
og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang".
Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe.
Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

===HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.===

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

===MILITÆRE ANLEGG.===

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til
Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten.
Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården.
Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

===HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".===

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats.
I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

===UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.===

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere.
Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

===ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.===

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

===DE SOM BLE KRIGENS OFRE.===

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal.
Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal,
Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side:

Bertrand Bakerød Bind III 94.?

Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192

Helge Dahl 1911 Bind III 295

Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548

Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685

Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163

Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370

Rolf Isaksen 1922 Bind III 72

Hans Kristiansen 1911 Bind III 30

Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426

Ragnar Møyland 1920 Bind II 487

Arve Pettersen 1921 Bind II 462

Harald Strandskog 1918 Bind III 730

Harald O Sundset 1901 Bind III 192

Einar Wegger 1897 Bind II 656

ETTERORD.

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.
Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

Arvid Askjem.

(Lagt inn av Odd H. Kolkinn med tillatelse fra forfatteren.)
[[Category:Personer]]

Arvid Askjem

2020-11-02T15:47:39Z

Ohk46:

___TOC___

=='''Minner om bygningen og virksomhetene ved Herredshuset '''==

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord.

Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda. I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940: Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 - 14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom. I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene. Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy. Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer. Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget. (Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)

Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er: Andebu Sparebank, telefon nr. 10. Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.[[Fil:016.017.007.jpg|400px|mini|Brekke Hovedgård]]

Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen. Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren. Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

----------------------------------------

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

=='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''==

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel:
'''"VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON."'''
Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen.
Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957.
Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.

--------------------------------------------------------------

===DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.===

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde.
Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

===FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.===

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på.
Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf, som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

===VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.===

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

A- pulver, som var vaskepulver.
B- såpe, som var til å vaske seg med.
Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel,
og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

===TRAFIKKEN PÅ VEIEN.===

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en
Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

===TILGANGEN PÅ INFORMASJON.===

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.
Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet
i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania.
Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø.
Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland,
og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord.
Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad.
Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

===ARBEIDSPLIKT.===

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien.
De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna.
eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

===MAKT OG MYNDIGHET.===

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet.
Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette,
og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang".
Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe.
Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

===HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.===

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

===MILITÆRE ANLEGG.===

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til
Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten.
Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården.
Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

===HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".===

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats.
I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

===UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.===

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere.
Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

===ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.===

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

===DE SOM BLE KRIGENS OFRE.===

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal.
Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal,
Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side:

Bertrand Bakerød Bind III 94.?

Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192

Helge Dahl 1911 Bind III 295

Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548

Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685

Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163

Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370

Rolf Isaksen 1922 Bind III 72

Hans Kristiansen 1911 Bind III 30

Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426

Ragnar Møyland 1920 Bind II 487

Arve Pettersen 1921 Bind II 462

Harald Strandskog 1918 Bind III 730

Harald O Sundset 1901 Bind III 192

Einar Wegger 1897 Bind II 656

ETTERORD.

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.
Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

Arvid Askjem.

(Lagt inn av Odd H. Kolkinn med tillatelse fra forfatteren.)
[[Category:Personer]]

Arvid Askjem

2020-11-02T15:46:25Z

Ohk46: /* DE SOM BLE KRIGENS OFRE. */

___TOC___

=='''Minner om bygningen og virksomhetene ved Herredshuset '''==

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord.

Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda. I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940: Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 - 14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom. I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene. Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy. Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer. Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget. (Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)

Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er: Andebu Sparebank, telefon nr. 10. Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.[[Fil:016.017.007.jpg|400px|mini|Brekke Hovedgård]]

Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen. Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren. Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

=='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''==

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel:
'''"VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON."'''
Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen.
Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957.
Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.

--------------------------------------------------------------

===DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.===

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde.
Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

===FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.===

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på.
Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf, som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

===VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.===

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

A- pulver, som var vaskepulver.
B- såpe, som var til å vaske seg med.
Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel,
og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

===TRAFIKKEN PÅ VEIEN.===

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en
Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

===TILGANGEN PÅ INFORMASJON.===

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.
Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet
i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania.
Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø.
Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland,
og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord.
Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad.
Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

===ARBEIDSPLIKT.===

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien.
De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna.
eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

===MAKT OG MYNDIGHET.===

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet.
Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette,
og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang".
Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe.
Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

===HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.===

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

===MILITÆRE ANLEGG.===

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til
Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten.
Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården.
Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

===HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".===

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats.
I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

===UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.===

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere.
Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

===ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.===

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

===DE SOM BLE KRIGENS OFRE.===

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal.
Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal,
Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side:

Bertrand Bakerød Bind III 94.?

Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192

Helge Dahl 1911 Bind III 295

Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548

Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685

Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163

Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370

Rolf Isaksen 1922 Bind III 72

Hans Kristiansen 1911 Bind III 30

Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426

Ragnar Møyland 1920 Bind II 487

Arve Pettersen 1921 Bind II 462

Harald Strandskog 1918 Bind III 730

Harald O Sundset 1901 Bind III 192

Einar Wegger 1897 Bind II 656

ETTERORD.

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.
Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

Arvid Askjem.

(Lagt inn av Odd H. Kolkinn med tillatelse fra forfatteren.)
[[Category:Personer]]

Arvid Askjem

2020-11-02T15:38:19Z

Ohk46: /* DE SOM BLE KRIGENS OFRE. */

___TOC___

=='''Minner om bygningen og virksomhetene ved Herredshuset '''==

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord.

Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda. I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940: Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 - 14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom. I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene. Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy. Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer. Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget. (Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)

Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er: Andebu Sparebank, telefon nr. 10. Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.[[Fil:016.017.007.jpg|400px|mini|Brekke Hovedgård]]

Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen. Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren. Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

=='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''==

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel:
'''"VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON."'''
Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen.
Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957.
Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.

--------------------------------------------------------------

===DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.===

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde.
Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

===FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.===

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på.
Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf, som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

===VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.===

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

A- pulver, som var vaskepulver.
B- såpe, som var til å vaske seg med.
Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel,
og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

===TRAFIKKEN PÅ VEIEN.===

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en
Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

===TILGANGEN PÅ INFORMASJON.===

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.
Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet
i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania.
Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø.
Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland,
og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord.
Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad.
Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

===ARBEIDSPLIKT.===

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien.
De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna.
eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

===MAKT OG MYNDIGHET.===

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet.
Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette,
og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang".
Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe.
Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

===HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.===

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

===MILITÆRE ANLEGG.===

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til
Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten.
Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården.
Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

===HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".===

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats.
I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

===UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.===

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere.
Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

===ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.===

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

===DE SOM BLE KRIGENS OFRE.===

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal.
Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal,
Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side:

Bertrand Bakerød Bind III 94.?

Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192

Helge Dahl 1911 Bind III 295

Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548

Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685

Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163

Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370

Rolf Isaksen 1922 Bind III 72

Hans Kristiansen 1911 Bind III 30

Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426

Ragnar Møyland 1920 Bind II 487

Arve Pettersen 1921 Bind II 462

Harald Strandskog 1918 Bind III 730

Harald O Sundset 1901 Bind III 192

Einar Wegger 1897 Bind II 656

ETTERORD.

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.
Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

Arvid Askjem.

[[Category:Personer]]

Arvid Askjem

2020-11-02T15:34:56Z

Ohk46:

___TOC___

=='''Minner om bygningen og virksomhetene ved Herredshuset '''==

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord.

Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda. I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940: Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 - 14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom. I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene. Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy. Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer. Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget. (Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)

Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er: Andebu Sparebank, telefon nr. 10. Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.[[Fil:016.017.007.jpg|400px|mini|Brekke Hovedgård]]

Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen. Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren. Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

=='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''==

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel:
'''"VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON."'''
Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen.
Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957.
Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.

--------------------------------------------------------------

===DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.===

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde.
Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

===FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.===

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på.
Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf, som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

===VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.===

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

A- pulver, som var vaskepulver.
B- såpe, som var til å vaske seg med.
Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel,
og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

===TRAFIKKEN PÅ VEIEN.===

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en
Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

===TILGANGEN PÅ INFORMASJON.===

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.
Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet
i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania.
Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø.
Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland,
og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord.
Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad.
Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

===ARBEIDSPLIKT.===

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien.
De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna.
eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

===MAKT OG MYNDIGHET.===

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet.
Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette,
og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang".
Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe.
Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

===HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.===

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

===MILITÆRE ANLEGG.===

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til
Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten.
Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården.
Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

===HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".===

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats.
I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

===UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.===

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere.
Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

===ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.===

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

===DE SOM BLE KRIGENS OFRE.===

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal.
Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal,
Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side
Bertrand Bakerød Bind III 94.?
Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192
Helge Dahl 1911 Bind III 295
Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548
Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685
Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163
Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370
Rolf Isaksen 1922 Bind III 72
Hans Kristiansen 1911 Bind III 30
Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426
Ragnar Møyland 1920 Bind II 487
Arve Pettersen 1921 Bind II 462
Harald Strandskog 1918 Bind III 730
Harald O Sundset 1901 Bind III 192
Einar Wegger 1897 Bind II 656

ETTERORD.

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.
Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

Arvid Askjem.

[[Category:Personer]]

Arvid Askjem

2020-11-02T15:32:56Z

Ohk46: /* Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945 */

___TOC___

=='''Minner om bygningen og virksomhetene ved Herredshuset '''==

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord.

Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda. I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940: Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 - 14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom. I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene. Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy. Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer. Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget. (Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)

Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er: Andebu Sparebank, telefon nr. 10. Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.[[Fil:016.017.007.jpg|400px|mini|Brekke Hovedgård]]

Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen. Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren. Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

=='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''==

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel:
'''"VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON."'''
Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen.
Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957.
Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.

--------------------------------------------------------------

===DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.===

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde.
Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

===FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.===

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på.
Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf, som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

===VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.===

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

A- pulver, som var vaskepulver.
B- såpe, som var til å vaske seg med.
Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel,
og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

===TRAFIKKEN PÅ VEIEN.===

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en
Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

===TILGANGEN PÅ INFORMASJON.===

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.
Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet
i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania.
Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø.
Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland,
og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord.
Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad.
Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

===ARBEIDSPLIKT.===

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien.
De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna.
eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

===MAKT OG MYNDIGHET.===

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet.
Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette,
og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang".
Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe.
Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

===HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.===

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

===MILITÆRE ANLEGG.===

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til
Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten.
Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården.
Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

===HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".===

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats.
I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

===UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.===

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere.
Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

===ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.===

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

===DE SOM BLE KRIGENS OFRE.===

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal.
Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal,
Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side
Bertrand Bakerød Bind III 94.?
Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192
Helge Dahl 1911 Bind III 295
Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548
Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685
Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163
Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370
Rolf Isaksen 1922 Bind III 72
Hans Kristiansen 1911 Bind III 30
Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426
Ragnar Møyland 1920 Bind II 487
Arve Pettersen 1921 Bind II 462
Harald Strandskog 1918 Bind III 730
Harald O Sundset 1901 Bind III 192
Einar Wegger 1897 Bind II 656

ETTERORD.

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.
Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

Arvid Askjem.

[[Category:Personer]]

Arvid Askjem

2020-11-02T15:28:33Z

Ohk46: /* Minner om bygningen og virksomhetene ved Herredshuset */

___TOC___

=='''Minner om bygningen og virksomhetene ved Herredshuset '''==

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord.

Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda. I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940: Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 - 14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom. I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene. Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy. Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer. Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget. (Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)

Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er: Andebu Sparebank, telefon nr. 10. Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.[[Fil:016.017.007.jpg|400px|mini|Brekke Hovedgård]]

Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen. Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren. Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

=='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''==

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel:
'''"VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON."'''
Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen.
Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957.
Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.

--------------------------------------------------------------

===DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.===

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde.
Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

===FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.===

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på.
Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf, som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

===VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.===

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

A- pulver, som var vaskepulver.
B- såpe, som var til å vaske seg med.
Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel,
og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

TRAFIKKEN PÅ VEIEN.

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en
Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

'''TILGANGEN PÅ INFORMASJON.'''

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.
Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet
i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania.
Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø.
Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland,
og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord.
Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad.
Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

'''ARBEIDSPLIKT.'''

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien.
De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna.
eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

'''MAKT OG MYNDIGHET.'''

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet.
Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette,
og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang".
Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe.
Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

'''HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.'''

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

'''MILITÆRE ANLEGG.'''

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til
Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten.
Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården.
Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

'''HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".'''

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats.
I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

'''UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.'''

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere.
Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

'''ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.'''

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

'''DE SOM BLE KRIGENS OFRE.'''

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal.
Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal,
Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side
Bertrand Bakerød Bind III 94.?
Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192
Helge Dahl 1911 Bind III 295
Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548
Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685
Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163
Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370
Rolf Isaksen 1922 Bind III 72
Hans Kristiansen 1911 Bind III 30
Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426
Ragnar Møyland 1920 Bind II 487
Arve Pettersen 1921 Bind II 462
Harald Strandskog 1918 Bind III 730
Harald O Sundset 1901 Bind III 192
Einar Wegger 1897 Bind II 656

'''ETTERORD.'''

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.
Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

Arvid Askjem.

[[Category:Personer]]

Arvid Askjem

2020-11-02T15:27:40Z

Ohk46:

___TOC___

=='''Minner om bygningen og virksomhetene ved Herredshuset '''==

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord.

Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda. I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940: Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 - 14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom. I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene. Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy. Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer. Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget. (Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)

Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er: Andebu Sparebank, telefon nr. 10. Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.[[Fil:016.017.007.jpg|400px|mini|Brekke Hovedgård]]

Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen. Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren. Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

=='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''==

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel:
'''"VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON."'''
Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen.
Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957.
Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.

--------------------------------------------------------------

===DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.===

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde.
Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

===FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.===

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på.
Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf, som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

===VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.===

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

A- pulver, som var vaskepulver.
B- såpe, som var til å vaske seg med.
Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel,
og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

TRAFIKKEN PÅ VEIEN.

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en
Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

'''TILGANGEN PÅ INFORMASJON.'''

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.
Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet
i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania.
Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø.
Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland,
og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord.
Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad.
Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

'''ARBEIDSPLIKT.'''

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien.
De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna.
eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

'''MAKT OG MYNDIGHET.'''

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet.
Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette,
og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang".
Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe.
Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

'''HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.'''

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

'''MILITÆRE ANLEGG.'''

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til
Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten.
Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården.
Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

'''HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".'''

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats.
I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

'''UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.'''

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere.
Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

'''ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.'''

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

'''DE SOM BLE KRIGENS OFRE.'''

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal.
Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal,
Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side
Bertrand Bakerød Bind III 94.?
Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192
Helge Dahl 1911 Bind III 295
Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548
Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685
Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163
Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370
Rolf Isaksen 1922 Bind III 72
Hans Kristiansen 1911 Bind III 30
Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426
Ragnar Møyland 1920 Bind II 487
Arve Pettersen 1921 Bind II 462
Harald Strandskog 1918 Bind III 730
Harald O Sundset 1901 Bind III 192
Einar Wegger 1897 Bind II 656

'''ETTERORD.'''

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.
Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

Arvid Askjem.

[[Category:Personer]]

Arvid Askjem

2020-11-02T15:22:08Z

Ohk46: /* Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945 */

___TOC___

==='''Minner om bygningen og virksomhetene ved Herredshuset '''===

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord.

Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda. I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940: Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 - 14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom. I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene. Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy. Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer. Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget. (Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)

Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er: Andebu Sparebank, telefon nr. 10. Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.[[Fil:016.017.007.jpg|400px|mini|Brekke Hovedgård]]

Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen. Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren. Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

===''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''===

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel:
'''"VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON."'''
Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen.
Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957.
Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.

--------------------------------------------------------------

===DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.===

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde.
Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

===FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.===

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på.
Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf, som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

===VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.===

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

A- pulver, som var vaskepulver.
B- såpe, som var til å vaske seg med.
Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel,
og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

TRAFIKKEN PÅ VEIEN.

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en
Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

'''TILGANGEN PÅ INFORMASJON.'''

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.
Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet
i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania.
Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø.
Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland,
og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord.
Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad.
Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

'''ARBEIDSPLIKT.'''

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien.
De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna.
eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

'''MAKT OG MYNDIGHET.'''

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet.
Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette,
og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang".
Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe.
Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

'''HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.'''

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

'''MILITÆRE ANLEGG.'''

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til
Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten.
Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården.
Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

'''HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".'''

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats.
I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

'''UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.'''

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere.
Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

'''ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.'''

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

'''DE SOM BLE KRIGENS OFRE.'''

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal.
Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal,
Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side
Bertrand Bakerød Bind III 94.?
Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192
Helge Dahl 1911 Bind III 295
Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548
Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685
Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163
Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370
Rolf Isaksen 1922 Bind III 72
Hans Kristiansen 1911 Bind III 30
Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426
Ragnar Møyland 1920 Bind II 487
Arve Pettersen 1921 Bind II 462
Harald Strandskog 1918 Bind III 730
Harald O Sundset 1901 Bind III 192
Einar Wegger 1897 Bind II 656

'''ETTERORD.'''

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.
Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

Arvid Askjem.

[[Category:Personer]]

Arvid Askjem

2020-11-02T15:10:12Z

Ohk46:

___TOC___

==='''Minner om bygningen og virksomhetene ved Herredshuset '''===

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord.

Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda. I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940: Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 - 14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom. I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene. Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy. Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer. Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget. (Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)

Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er: Andebu Sparebank, telefon nr. 10. Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.[[Fil:016.017.007.jpg|400px|mini|Brekke Hovedgård]]

Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen. Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren. Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

==='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''===

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel:

"VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON."

Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen.
Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957.
Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.
DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde.
Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på.
Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf, som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

A- pulver, som var vaskepulver.
B- såpe, som var til å vaske seg med.
Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel,
og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

TRAFIKKEN PÅ VEIEN.

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en
Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

TILGANGEN PÅ INFORMASJON.

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.
Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet
i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania.
Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø.
Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland,
og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord.
Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad.
Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

ARBEIDSPLIKT.

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien.
De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna.
eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

MAKT OG MYNDIGHET.

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet.
Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden
er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette,
og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang".
Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe.
Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

MILITÆRE ANLEGG.

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til
Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten.
Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården.
Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats.
I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere.
Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

DE SOM BLE KRIGENS OFRE.

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal.
Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal,
Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side
Bertrand Bakerød Bind III 94.?
Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192
Helge Dahl 1911 Bind III 295
Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548
Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685
Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163
Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370
Rolf Isaksen 1922 Bind III 72
Hans Kristiansen 1911 Bind III 30
Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426
Ragnar Møyland 1920 Bind II 487
Arve Pettersen 1921 Bind II 462
Harald Strandskog 1918 Bind III 730
Harald O Sundset 1901 Bind III 192
Einar Wegger 1897 Bind II 656

ETTERORD.

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.
Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

Arvid Askjem.

[[Category:Personer]]

Arvid Askjem

2020-11-02T15:07:39Z

Ohk46:

___TOC___

==='''Minner om bygningen og virksomhetene ved Herredshuset '''===

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord. Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda. I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940: Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 - 14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom. I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene. Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy. Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer. Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget. (Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)

Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er: Andebu Sparebank, telefon nr. 10. Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.[[Fil:016.017.007.jpg|400px|mini|Brekke Hovedgård]]

Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen. Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren. Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

==='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''===

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel:

"VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON."

Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen.
Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957.
Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.
DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde.
Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på.
Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf, som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

A- pulver, som var vaskepulver.
B- såpe, som var til å vaske seg med.
Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel,
og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

TRAFIKKEN PÅ VEIEN.

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en
Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

TILGANGEN PÅ INFORMASJON.

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.
Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet
i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania.
Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø.
Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland,
og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord.
Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad.
Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

ARBEIDSPLIKT.

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien.
De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna.
eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

MAKT OG MYNDIGHET.

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet.
Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden
er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette,
og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang".
Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe.
Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

MILITÆRE ANLEGG.

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til
Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten.
Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården.
Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats.
I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere.
Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

DE SOM BLE KRIGENS OFRE.

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal.
Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal,
Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side
Bertrand Bakerød Bind III 94.?
Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192
Helge Dahl 1911 Bind III 295
Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548
Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685
Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163
Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370
Rolf Isaksen 1922 Bind III 72
Hans Kristiansen 1911 Bind III 30
Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426
Ragnar Møyland 1920 Bind II 487
Arve Pettersen 1921 Bind II 462
Harald Strandskog 1918 Bind III 730
Harald O Sundset 1901 Bind III 192
Einar Wegger 1897 Bind II 656

ETTERORD.

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.
Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

Arvid Askjem.

[[Category:Personer]]

Arvid Askjem

2020-11-02T15:05:49Z

Ohk46: /* Minner om virksomhetene ved Herredshuset i Andebu */

___TOC___

==='''Minner om bygningen og virksomhetene ved Herredshuset '''===

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord. Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda. I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940: Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 - 14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom. I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene. Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy. Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer. Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget. (Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)

Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er: Andebu Sparebank, telefon nr. 10. Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.[[Fil:016.017.007.jpg|400px|mini|Brekke Hovedgård]]

Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen. Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren. Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

[[Category:Personer]]

==='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''===

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel:

"VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON."

Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen.
Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957.
Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.
DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde.
Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på.
Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf, som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

A- pulver, som var vaskepulver.
B- såpe, som var til å vaske seg med.
Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel,
og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

TRAFIKKEN PÅ VEIEN.

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en
Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

TILGANGEN PÅ INFORMASJON.

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.
Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet
i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania.
Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø.
Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland,
og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord.
Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad.
Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

ARBEIDSPLIKT.

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien.
De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna.
eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

MAKT OG MYNDIGHET.

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet.
Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden
er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette,
og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang".
Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe.
Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

MILITÆRE ANLEGG.

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til
Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten.
Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården.
Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats.
I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere.
Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

DE SOM BLE KRIGENS OFRE.

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal.
Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal,
Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side
Bertrand Bakerød Bind III 94.?
Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192
Helge Dahl 1911 Bind III 295
Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548
Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685
Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163
Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370
Rolf Isaksen 1922 Bind III 72
Hans Kristiansen 1911 Bind III 30
Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426
Ragnar Møyland 1920 Bind II 487
Arve Pettersen 1921 Bind II 462
Harald Strandskog 1918 Bind III 730
Harald O Sundset 1901 Bind III 192
Einar Wegger 1897 Bind II 656

ETTERORD.

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.
Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

Arvid Askjem.

Andebu Herredshus

2020-11-02T15:02:20Z

Ohk46:

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord.
Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda.
I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940:
Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 -
14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom.
I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene.
Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy.
Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer.
Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget. ( Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)

Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er:
Andebu Sparebank, telefon nr. 10.
Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.[[Fil:016.017.007.jpg|400px|mini|Brekke Hovedgård]] Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen.
Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren.
Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

Arvid Askjem

2020-11-02T14:52:26Z

Ohk46: /* Minner om virksomhetene ved Herredshuset i Andebu */

___TOC___

==='''Minner om virksomhetene ved Herredshuset i Andebu'''===

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord. Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda. I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940: Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 - 14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom. I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene. Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy. Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer. Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget. (Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)

Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er: Andebu Sparebank, telefon nr. 10. Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.[[Fil:016.017.007.jpg|400px|mini|Brekke Hovedgård]]

Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen. Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren. Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

[[Category:Personer]]

==='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''===

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel:

"VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON."

Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen.
Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957.
Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.
DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde.
Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på.
Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf, som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

A- pulver, som var vaskepulver.
B- såpe, som var til å vaske seg med.
Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel,
og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

TRAFIKKEN PÅ VEIEN.

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en
Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

TILGANGEN PÅ INFORMASJON.

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.
Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet
i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania.
Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø.
Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland,
og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord.
Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad.
Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

ARBEIDSPLIKT.

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien.
De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna.
eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

MAKT OG MYNDIGHET.

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet.
Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden
er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette,
og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang".
Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe.
Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

MILITÆRE ANLEGG.

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til
Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten.
Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården.
Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats.
I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere.
Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

DE SOM BLE KRIGENS OFRE.

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal.
Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal,
Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side
Bertrand Bakerød Bind III 94.?
Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192
Helge Dahl 1911 Bind III 295
Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548
Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685
Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163
Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370
Rolf Isaksen 1922 Bind III 72
Hans Kristiansen 1911 Bind III 30
Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426
Ragnar Møyland 1920 Bind II 487
Arve Pettersen 1921 Bind II 462
Harald Strandskog 1918 Bind III 730
Harald O Sundset 1901 Bind III 192
Einar Wegger 1897 Bind II 656

ETTERORD.

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.
Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

Arvid Askjem.

Andebu prestegård

2020-11-02T14:46:50Z

Ohk46: /* Bruksnr. 17, Tingvoll(skyld 8 øre). Andebu Herredshus */

==='''16 Andebu Prestegård'''===

Angående navnet Andebu henvises til Kulturbindet, s. 5. Foruten de der gjengitt forsøk på forklaring anfører [[Norske Gaardnavne|Rygh NG]] også flere andre muligheter, men konkluderer med at navnets opprinnelse er usikker. En av disse muligheter er å anta at første ledd i den gamle form ''Andabu'' skulle være eieform av et personnavn ''Andi''; NG finner dog en slik forklaring mindre rimelig, da ingen av de andre bygdenavn på -bu synes å inneholde et personnavn. Imidlertid har, som påpekt av Kåre Lunden (i Maal og Minne 1970, s. 136 ff), en rekke gårdsnavn på -bu et personnavn som første ledd, og bygdenavn er i mange tilfelle opprinnelig gårdsnavn. Derfor kan det godt tenkes at vi også i ''Andabu'' har et personnavn som første ledd. Den amerikanske forsker Christopher S. Hale, som i sin avhandling «Place Names in the Parish of Andebu» (Chicago 1972), studerer stedsnavnene i vår bygd, er av samme oppfatning, og han heller til at vi har å gjøre nettopp med navnet ''Andi'', som også ellers finnes i norske stedsnavn. Lignende meninger forfektes av cand. philol P. A. Nordseth i «Tbg. Blad» for 4/9 1976 og i «Maal og Minne» h. 3/4 for 1979; han mener dog at ''Anund'' er det personnavnet som snarest kommer i betraktning.

Kildene fra middelalderen gir oss ingen opplysninger om prestegården i Andebu i den tiden eller om noen gård som skulle ha hett ''Andabu''; de eneste ganger navnet ''Andabu'' finnes, er i forbindelsene ''Andabu sokn'' eller ''Andabu kirkja''. Men dette motbeviser ikke at det fra gammelt kan ha vært en gård med navnet ''Andabu'', som etter hvert er blitt prestegård og har gitt hele prestegjeldet navn. Og, som nevnt i Kulturbindet, vi har den dag i dag et lite indisium som peker i retning av at ''Andebu'' er et gammelt gårdsnavn: folk sier at de har vært «''på Andebu''» når de har vært i prestegården, et uttrykk som nok må antas å være gammelt. På samme måte ble han som var forpakter på prestegården først på 1900-tallet, kalt «Krestoffer ''Andebu''». Men om selve navnets ''betydning'' kan fortsatt intet helt sikkert sies.

'''Oldtidsminner.''' På Andebu prestegård er funnet et kileformet økseblad av jern, antagelig fra yngre jernalder, samt en øks av jern, fra middelalderen; begge funn er oppbevart i Oldsaksamlingen.

På Åsgård (bnr. 11) fant Thor Hotvedt for noen få år siden en egenartet skafthulløks av kleberstein, som ifølge brev til Hotvedt fra Oldsaksamlingen av 19/11 1976 må være laget ca. 2000 f.Kr. og ikke kan ha vært i bruk som øks, men snarere må ha tjent som en slags status- eller rangsymbol. Oppbevart i Oldsaksamlingen.

På Åsgård, ca. 300 m syd for husene, er det et høydedrag hvor det tidligere har ligget mange gravhauger, men da de er blitt brukt som sandtak, er de fleste av dem helt eller delvis ødelagt. Ved en befaring i 1932 fantes det på høydedragets sydligste del to urørte gravhauger, henholdsvis 15 og 20 m i tverrmål, og ca. 20 m nord for disse en langhaug, 20 m lang og 5 m bred, hvorav det var tatt en del grus. En av haugene kalles «Slottet». På den haugen er funnet to kvernsteiner til handkvern og et «sverd».

Om prestegårdens historie i middelalderen vet vi ikke annet enn at den i 1398 ([[Rødeboka|Rødeboken]]) hadde en skyld på 3 markebol; på den tid var parter i Kullerød og Kirkerød lagt til prestebordet, og har vel da vært drevet som underbruk under prestegården. Også fra de første århundrer etter reformasjonen har vi bare spredte opplysninger, som blir gitt i det følgende.

'''Bålag:''' Antagelig begge Flåttengårdene, Ødegården, Møylandgårdene og Kullerød.

'''Skylden.''' I 1723 taksert til 3 skpd. tunge. I 1751 befalte kongen at prestegårdene skulle utlegges til dragonkvarterer, skyldsettes og betale skatter og avgifter i forhold til den ansatte skyld. Skyldsetning på Andebu prestegård ble holdt 4/1 1752, og skylden satt til 1 skpd. 8 lispd. tunge (iberegnet ødeplassene Skjeggerød og Moland). 1838: 18 daler 15 skill. 1888: 34 mark 25 øre. 1904 (etter frasalg av husmannsplasser m.v.): 21 mark 50 øre. 1950: 17 mark 66 øre.

{| class="wikitable"
|+Husdyr, høyavling og utsæd

!   !! Antall bruk !! Hester !! Storfe !! Ungfe !! Sauer !! Geiter !! Svin !! Høylass !! Utsæd !! Fold
|- valign="top"
!1657
| 1
| | 4
| | 20 kuer, 9 stuter
| | 16
| | 15
| | 7
| | 12
| |
| |
| |
|- valign="top"
!
| Tolf husmann :
| |
| | 2
| | 2
| | 3
| |
| | 3
| |
| |
| |
|- valign="top"
!1723
| 1
| | 4
| | 26
| |
| | 12
| |
| |
| | 100
| |2 skj. hvete, 3 t bl.korn, 30 t havre, 8 t havre
| |
|- valign="top"
!
| 2 husmenn:
| |
| | 6
| |
| | 4
| |
| |
| |
| |
| |
|- valign="top"
!1803
| 1
| | 4
| | 16
| |
| |
| |
| |
| |
| | 20 t
| |
|- valign="top"
!1820
| 1
| | 4
| | 30
| |
| |
| |
| |
| |
| | 24 t
| |
|- valign="top"
!1835
| 1 (+ 11 plasser)
| | 7
| | 44
| |
| | 22
| |
| |
| | 3
| | ¼ t hvete, 1½ t rug, 4 ½ t bygg, 43 t havre, 50 t poteter
| |
|- valign="top"
!1865
| 1 (+ 10 plasser)
| | 7
| | 62
| |
| | 24
| |
| | 2
| | 400 skpd.
| | 2 t hvete, 1 t rug, 3 ½ t bygg, 41 ¼ t havre, 44 t poteter
| | 6 10 8 5 5
|- valign="top"
!1875
| 1 (+ 10 plasser)
| | 8
| | 41
| | 22
| | 21
| |
| |
| |
| | 1 ½ t hvete, 1 ⅝ t rug, 4 ⅜ t bygg, 41⅝ t havre, 100 skålpd. grasfrø, 44 t poteter, 2 mål turnips
| |
|}

'''Matrikulerte bruk.'''
*1838: 1
*1888: 1
*1904: 13
*1950: 35

'''Antall personer.''' På selve prestegården:
*1801: 10
*1865: 13
*1875: 12
*1891: 13

På husmannsplassene:
*1801: 39
*1865: 60
*1875: 53
*1891: 48

'''Andre opplysninger.'''
*1575: Tillagt prestebordet var bl.a. ''Østre Flåtten, Kullerød, Møyerød'' og ''Kråkerød'', og disse ble nok da drevet under prestegården.
*I 1645 opplyser sogneprest Skabo i et kirkeregnskap: «Andebu prestegård har disse underliggende ødegårder. ''Flåtten'' [østre], ''Kullerød'', ''Møyerød'', ''Skjeggerød'' og ''Moland'', av hvilke de to brukes til eng, de andre til fehavn; ti prestegården er liten i seg selv. Til nevnte Flåtten er en halv foss til en flomsag, dog brukes der nu ingen sag der uti, men alenest en skvett-mølle. Nevnte Moland har også en liten skvett-mølle. Hva seg skogen belanger, da var den som nyttig var mest uthuggen, da jeg underskrevne kom til Andebu i april 1619. Dog finnes her ennu nogen skog til at bygge og forbedre residensen med og den ved makt at holde.»
*1661: «Prestegården, som kalles Annebo, och iætzige sogneprest Hr. Jens Pedersen påbor og bruker med tilhørende luter og eiendeler, der av arilds tid vært landskyld och leding løs [dvs. befridd for] unntagen Kirkerød ødegård alene, en ubygd plass der under brukes, skylder til Tønsberg provsti 2 pd. smør med bygsel og leding in alles ½ dir. 2 skill. Videre eller mer om prestegården af førnevnte Hr. Jens Pedersen ei angiven.»
*I 1664 gir sogneprest Christianstad følgende opplysninger: «Prestegården i Andebu er i seg selv helt liten og ringe, og derfor er etterskrevne jorder og enge tillagte (fra arilds tid likesom prestegården uten leding og landskyld): tvende ''Moland'', ''Skjeggerød'', ''Kråkerød'', ''Flåtten'', ''Møyerød'' og ''Kullerød''; og ligger samme jorder rundt prestegården, noen til åker, andre til eng, andre til fegang. Under prestegården brukes også tvende jorder for årlig landskyld og leding; det ene kalles ''Kirkerød'' og skylder årlig 2 pd. smør til Tunsberg provsti; det annet kalles ''Hogsrød'' og skylder 2 kalvskinn til Vivestad kirke. For begge jorder må jeg nu gi provstiets forvalter full bygsel. — — — En flomsag og en liten bekkemølle, som brukes alene til husbehov. Skogen, som er gran, er her meget ringe; den er nesten helt fortørket; så er også stubbegang ofte skjedd på dette sted. 5 tjenestedrenge, derav 3 til halve. Inventar: 2 gamle kjør, 1 2-års stut, 2 gjess, 1 kjele på 1 ½ bpd., 1 gryte på 10 mk., 1 gl. kar.» —
*1723: Jordarten middelmådig, til dels sandig og kjøllendt; tungdrevet. Skog til husfornødenhet og noe sagtømmer; fehavn hjemme. 2 husmenn, bruker Øvre og Nedre Moland.
*1803: Fornøden skog og havn, men skarp åkerjord og besværlig å bruke.
*1820: I god drift. God havn, skog til behov og noe til salg. Endel rydningsjord på havnens bekostning.
*1869: Har 884 mål åker og eng [heri innbefattet alle husmannsplassene], mest av god og middels beskaffenhet; endel myr kan oppdyrkes. Noe tungdrevet. Tilstrekkelig havn. Nok skog til husbruk, og årlig kan av skogsprodukter av gran, furu og bok selges for 45 spd.

''Eiendomsretten'' til prestegårdene er et vanskelig spørsmål, som kjente rettslærde og historikere har ført en livlig diskusjon om siden midten av forrige århundre. Tilhører prestegårdene staten, kirken eller presteembetene? Meningene har vært delte. Den siste større historiske undersøkelse over dette er gjort av professor Gudmund Sandvik i hans bok «Prestegard og prestelønn» fra 1965; han konkluderer med at det er staten som eier prestegårdene. Kirkedepartementet ønsket også en utredning av spørsmålet på juridisk grunnlag, og i 1968 ble professor Knut Robberstad oppnevnt til å foreta dette utredningsarbeid. (Se nærmere St.meld. nr. 25 (1969—70)). Noe resultat av utredningen foreligger ennå ikke (1980), og avgjørende innvendinger mot Sandviks konklusjon er visstnok hittil ikke fremkommet.
[[Fil:Flyfoto_Andebu_presteg%C3%A5rd.jpg|mini|400px|Andebu prestegård. I bakgrunnen Ødegården og Ø. Flåtten. Foto Widerøe's Flyveselskap.]]
Andebu prestegård ble drevet av sogneprestene selv til ca. 1890; siden da har eiendommen vært forpaktet bort. (Se ndfr. avsnittet om forpaktere.)

I 1575 oppgis, som vi hørte (foruten Østre Flåtten) Kullerød, Møyerød og Kråkerød å være underbruk under prestegården (prestebordet); ca. 1400 eide prestebordet 3 løp smør i Kullerød. Alle disse bruk er sannsynligvis gamle middelaldergarder, som ved gave eller på annen måte er blitt lagt til prestegården. Av disse er Møyerød og Kråkerød i dag forsvunnet; det siste står fra slutten av 1600-åra og utover i 1700-tallet oppført som underbruk under [[Nordre Haugan]] (s. d.). Iflg. Kolbjørn Hotvedt skal Møyerød ha vært på det nåværende Åsgårds grunn (se bnr. 11). ''Kullerød'' ble siden delt opp i flere husmannsplasser; se ndfr. I ''Kirkerød'' eide prestebordet ca. 1400 ½ øresbol. Også dette må sikkert ha vært en gammel middelaldergard; allerede den forholdsvis store skyld (senere 2 bpd. smør), tyder på det. Kirkerød tilhørte Tunsberg prosti, senere grevskapet. Det nevnes i 1660-åra som underbruk under prestegården, likeså i 1752, men presten måtte altså betale landskyld av eiendommen. Navnet Kirkerød er i dag glemt, og stedet kan ikke lenger lokaliseres. Om ''Hogsrød'', se under Østre Flåtten. Om husmannsplassene ''Moland'', ''Skjeggerød'', ''Ødegården'' og ''Hagen'' og de tilsvarende respektive selveierbruk, se ndfr.

Om de enkelte prester og deres familier, se Kulturbindet, s. 352—69.

I 1600-åra og først på 1700-tallet var det helt alminnelig at prestene var store jordegodseiere. For Andebu gjelder dette særlig prestene Jens Skabo (1655—64), Peder Christianstad (1664—1703) og Jens Pedersen (1703—15). Foruten at de hadde inntektene av selve prestegården med underbruk og landskylden av eiendommene under prestebordet (se ndfr.), eide de en rekke gårder, helt eller delvis, både i Andebu og i nabobygdene. Om dette, se L. Berg, «Andebu», s. 120—21. Foruten de der nevnte eiendommer kan nevnes at i siste halvdel av 1600-tallet eide prestefamilien i kortere og lengere tid følgende gårder i ''Sandar'': Namløs, Lille Førstad, Bjørnumrød, Lasken og ca. halvdelen i Hafallen, i ''Tjølling'' hadde de: Nordre Skalberg, Øvre Klåstad og ca. halvdelen i Østre Lingum. Bare av disse gårdene i Sandar og Tjølling var landskylden henved 30 bpd. smør, svarende til seks store fullgårder. Dertil så et betydelig antall gårder og gårdparter i Andebu, Sem o.a.st.

Til prestens underhold (''prestebordet'', eller ''prestebolet'') var fra eldgammel tid i hver bygd utlagt, foruten selve prestegården, inntektene av en del spredt jordegods, som vel for det meste var skjenket prestebordet som gaver. L. Berg gir i sin bok «Andebu», s. 281—84 en oversikt over dette jordegods og inntektene av det ca. 1400, i 1575 og i 1664. I sistnevnte år omfattet disse prestebordet «tilliggende og nådigst medforlente gårder og jorder», i ''hovedsognet'' parter i følgende gårder: Gran, Granerød, Gravdal, Kirkerød, Kvansrød (u. Rød), Gusland, Bakke (u. Ø. Hallensvedt), samt Bergan (u. V. Hotvedt) og Berganfossen og halve Gåserød; i ''Høyjord'' sogn: Prestegården, Klosteret, Honerød og part i Valmestadrød; i ''Kodal'' sogn: Prestbyen, Sti, Verpedal (u. Ø. Hasås), samt parter i Svartsrød, Kleiven (u. Skorge) og Burvall (u. Skorge); i ''Sandar'': Skjeggerød (u. Torrestad) og part i fossen; i ''Vivestad'': halve Øvre Lønn; i Arnadal: Stubsrød (u. Vennerød); i ''Skjee'': part i Gjein. En stor del av dette prestebord-godset sto uforandret i lang tid.
Den samlede landskyld av disse eiendommer utgjorde, omregnet til smørskyld, bortimot 20 bpd. smør, eller svarende til 3—4 fullgårder. I 1821 kom lov om salg av dette «benefiserte» godset, og hovedmengden av det var solgt før 1850, som regel til oppsitteren. Salgssummene gikk til Opplysningsvesenets fond. Til vederlag for landskylden m.v. skulle presten ha en årlig jordavgift av gården.
Som L. Berg påpeker, stammer det nok da ikke helt når presten Christianstad i 1664 beklager seg over de små inntekter og skriver at prestegården «i seg selv er helt liten og ringe», og «enhver vet at dette sogns innbyggere er et forarmet folk». L. Berg påviser at bygdefolkets kår i Andebu jevnt over på denne tid må ha vært bedre enn f.eks. i Sandar og Hedrum, og at Andebu prestekalls faste inntekter lå omtrent på gjennomsnittsnivået for de øvrige bygder i Vestfold.

En ikke ubetydelig del av prestenes inntekt utgjorde deres andel i ''tienden'', i Vestfold tredjeparten. I 1600-åra var den gjennomsnittlig på 50—55 tønner havre og noen skjepper bygg og hommelkorn (rug og hvete); havreprisen var for det meste 3 ort tønna. Av andre, uvisse inntekter kan nevnes høytidsoffer, en «utferdsku» etter hver avdød bonde og bondekone o.a. Tiendeinntekten holdt seg lenge nokså stabil. I 1775 oppgir presten den til vel 60 tønner havre, 2 ½ tønner blandkorn og 8 ¾ rdl. i rede penger. Landskylden av prestebordets eiendommer var på samme tid 23 rdl. Dessuten hadde presten en fast «gave» av hver gård, i gjennomsnitt 1 ort.

Sogneprest Peder Crøger gir i 1775 følgende «selvangivelse»:

Tiende og landskyld . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 rdl.

Offer på de 3 høytider . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120 »

Aksidenser (tilfeldige inntekter) . . . . . . . . . . . . . . . 80 »

Tils. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 300 rdl.

Derfra fragår:

Ordinær presteskatt . . . . . . . . . . . . . 13 rdl.

Frivillige gaver . . . . . . . . . . . . . . 3 »

Akademi-skatt . . . . . . . . . . . . . . . 3 »

Konsumpsjon . . . . . . . . . . . . . . . . 7 »

Skatt av prestegården og landskylden . . . . 4 »

Kapellanens lønn . . . . . . . . . . . . . . 80 » 100 rdl.

I behold 190 rdl.

Derav betalt i prosentskatt 5 ½ rdl.

Av kapellanens lønn og offer betalt i prosentskatt 2 rdl. 20 skill.

Presteenkens pensjon 30 rdl.

Tienden som naturalytelse ble etter hvert avløst av en fast pengeavgift; dette ble stadfeste i en lov av 1801. Ca. 1830 hadde f.eks. en større gård som Øvre Skjelland en prestetiende i penger på 1 spd. 2 ort 6 skill, (svarende til 4 kvarter havre og ½ setting blandkorn); ca. 1890 var prestetienden for gårdene på Ø. Skjelland kr. 11,14. For en mindre gård som Kleppan i Høyjord var ca. 1830 prestetienden i penger 1 ort 9 skill, (svarende til 1 kvarter havre); ca. 1890 var den kr. 1,11. Prestetienden ble endelig avskaffet ved lov av 1939.

I 1896 beregnet sognepresten sine årlige inntekter av embetet til kr. 3400; nettoutbyttet av prestegården satte han til kr. 1000. I skatter og avgifter fragikk ca. kr. 1000.

23/8 1730 var det deleoppgang mellom Moland-skogen u. Andebu prestegård og Skjeau-skogen. (Se pb. 4, fol. 34, S. Jarlsbergs sorenskr.)

6/8 1742 var det deleoppgang mellom prestegården og Østre Flåtten, rekvirert av sogneprest Peder Crøger og Flåttens nye eier, løytnant Rothe. Forretningen ble ledet av sorenskriveren og 6 lagrettemenn fra Stokke. Partene la fram beskrivelse av en minnelig oppgang av 15/10 1739 mellom de to gårder, hvori var innført ord til annet et skjelne og dele av 13/7 1602, forrettet av sorenskriver Oluf Kjærås.

Retten bega seg til et sted som Erik Jørgensen klokker påviste. Man fant rester av et gjerde som var nevnt i delebrevet. Man gikk så vestover og over den vei som ligger utenfor det nå stående gjerde til man fant Kløvne(?)-steinen. Videre nevnes noen steiner og en bekk med en gammel fiskeslede. Man gikk så tilbake og blinket. Deretter gikk man østover fra gjerdet, satte opp staker i åker og eng og blinket i skogen, inntil elven ved Kulerødengen, hvor man fant en bratt bergnabbe 4 skritt nordenfor. Delesteiner skal ordnes iflg. loven.
Man bega seg så til et gjerde ved en myr. Der finnes en rygg som går ned i en bekk som deler mellom Flåtten og Sukke. Man skal ordne med dele også her. Løytnanten og presten ble forlikte.

Prestegården hadde selvsagt en stor ''husholdning'' med mange ''tjenestefolk''. I 1676 oppgir således presten Christianstad at han har «3 karlspersoner og en pike», og dessuten «til kveget at røkte» 4 mann og 4 kvinnfolk. Og i 1690 har han, foruten «et kvinnfolk i stuen og kjøkkenet, Margrete Jørgensdatter», i bondeavdelingen: 3 arbeidspiker, Guri Kristensdatter, Marte Brynildsdatter, Maren Hansdatter, og 2 arbeidsdrenger, Kristen Halvorssøn og Hans Dimanssøn.

I en oppgave samtidig i anledning «ildstedsskatten» oppgir han å ha 14 ildsteder: 6 kakkelovner, en skorstein i kjøkkenet, en i studiekammeret, en i drengestuen, en bryggekjele, en bakerovn, en kjone, en smie og et ildsted hvorpå varmes vann til kreaturene.
Som et kuriosum kan nevnes at presten Michael Crøger i 1739 har fanget 4 ulveunger i en av ham oppsatt ulvestue.
I 1801 hadde presten Faye 2 tjenestedrenger og 5 tjenestepiker.

'''Forskjellig om bygningene på prestegården og gårdsdriften.'''

Om prestegårdens bygninger fram til ca. 1830, se Kulturbindet, s. 423—34.

I 1867 ble oppført ny stall, bekostet av almuen. S.å. ble sogneprest Pedersen, som var meget interessert i gårdsdrift, tilstått et lån på 300 spd. til drenering av jordstykker på prestegården; to år senere fikk han ytterligere 100 spd. til samme formål. Ved sogneprest H. E. Hansens tiltreden ble det i 1885 holdt åbotsforretning, hvorunder det særlig ble påpekt at fjøset med lade og svinestall var i elendig forfatning og måtte repareres for kr. 400; ingenting ble imidlertid gjort med dette i de følgende år. Hansen fikk i åra 1886—88 lån på tils. vel kr. 3000 til utbedring av presteembedets del av hovedbygningen.

I 1894—95 solgte sogneprest Thaulow 239 skpd. høy og 89 ½ skpd. halm for kr. 612, som ble benyttet til innkjøp av diverse kunstig gjødning; i alt hadde han på 8 år kjøpt kraftfôr og kunstgjødsel for ca. kr. 2000. I 1897 var det omsider ferdig planer for ny uthusbygning (lade og fjøs). Kostnadene ble beregnet til kr. 7800, hvorav Stortinget bevilget kr. 5500, mens kr. 900 var bidrag av prestegårdsskogens nettoutbytte og kr. 1400 var lån til embetets innehaver. I 1899 sto bygningen ferdig. Ny kirkestall til bruk for almuen ble oppført ca. 1890. Ved århundreskiftet ble bygd ny hestestall for prestegården. I 1936 ble bygd garasje for sognepresten, året etter nytt hønsehus. Sogneprest Hafstad fikk endelig i 1948, etter gjentatte søknader gjennom mange år, en bevilgning til nytt stabbur på kr. 2000; resten, ca. kr. 6000, skulle tas av inntekten for solgt tømmer i havnehagen. I 1949 sto det nye stabburet ferdig.

[[Fil:Andebu_presteg%C3%A5rd_1890.jpg|mini|Fra Andebu prestegård ca. 1890.]]
Det gamle stabburet ble revet i 1968/69. I 1949 ble også anlagt trykkvannsanlegg og nytt elektrisk pumpeanlegg; utgiftene ble delt mellom kommunen og Kirkedepartementet. Ellers har det i de senere år vært foretatt en rekke større og mindre reparasjoner. Ny silo er bygd, og betydelige arealer drenert. Ny forpakterbolig ble bygd i 1971.

Om den såkalte «Communalgården», se Kulturbindet, s. 434. Den er nå (1980) revet og lagret i kirkestallen. Det er meningen å sette den opp igjen, men plasseringen er ennå ikke bestemt.

Pr. 1/1 1970 besto bebyggelsen av prestebolig, forpakterbolig, driftsbygning samt 6 mindre bygninger. Samlet brannforsikringssum var kr. 977 000.

'''Reduksjonen av prestegårdens areal.'''

Ved lov av 19/6 1882 om «Salg av det Overflødige av Embedsgaarde» ble det gitt anledning til bortsalg av parter av embedsgårder, deriblant prestegårder. For Andebu prestegårds vedkommende fastsatte en embedsmannskommisjon ved forretninger i 1886 og 1890 omfanget av den i loven foreskrevne reduksjon. Ved reduksjonen gikk prestegårdens skyld ned fra 34,25 mark til 21,50 mark. I de følgende år ble det frasolgt en rekke husmannsplasser og andre parter. Salget av deler av prestegårdene inngikk i et fond, Prestegårdsfondet. Av rentene av dette fondet fikk prestene erstatning for den nedgang i deres inntekter som bortsalget av prestegårdsparsellene medførte. I sådan erstatning fikk f.eks. for Andebus vedkommende sogneprest Hansen for tiden 1/5-31/12 1892 utbetalt kr. 633; 7 parseller var da solgt.

I 1907 var gårdens areal 266,5 mål dyrket jord (mot i 1865 oppgitt til 884 mål, da iberegnet alle husmannsplassene) og 1973 mål skogmark og havn. I 1970 var det dyrkede areal 200 mål, kulturbeite 50 mål, heimeskog 50 mål, skog under skogvesenets forvaltning 1280 mål. Før første verdenskrig besto gårdens besetning av 4 hester, 15 storfe og 10—12 ungfe. Av omtrent samme størrelse var besetningen ca. 1950. I 1905 ble avlingen oppgitt til 80 hl havre, 20 hl rug, 25 hl hvete, 60 hl poteter, 160 hl turnips og fôr til en reisehest, og det ble solgt melk for kr. 2000 i året. Ca. 1950 var avlingen ca. 20 tonn korn, 50 tonn poteter og 60 tonn kålrot, dessuten ca. 200 lass høy. I dag er driftsmåten ensidig korndyrking.

Siden 1956 har ikke prestene lenger noen inntekt av prestegårdene, idet de fra da av får kontant lønn etter statens lønnsregulativ.

For hver prestegård fungerer siden 1898 et prestegårdstilsyn. Tilsynet består f.t. av følgende: Jakob Kjærås (formann), Tidemand Hillestad og Oddvar Aske.

Tilsynet og forvaltningen av Opplysningsvesenets fonds skoger, derunder prestegårdsskogene, ligger siden 1957 under Direktoratet for statens skoger. Andebu prestegårds skog er underlagt Grenland skogforvaltning, Skien. Som skogforvalter fungerer f.t. Asbjørn Garås. Både sogneprester og forpaktere får brensel fra prestegårdsskogen etter utvisning.

Forvaltningen av heimeskogen og havnehagen tillegger prestegårdstilsynet.

==Forpaktere==

Siden 1894 har Andebu prestegård vært bortforpaktet. Den første forpakter var

Elias Jørgensen 1894—97. F. 1862 i Arnadal, g. 1895 m. Elise Karense Antonsdatter fra Hotvedt, f. 1875. De fikk her i 1896 en datter, som døde året etter. Bodde senere i Ødegården, hvor de 1897 fikk sønnen Ludvig, i 1899 datteren Astrid Marie.

Jørgensen inngikk i febr. 1895, med gyldighet fra 1. mai 1894, følgende

«''Forpagtnings-Kontrakt''.

Andebu Prestegaard bortforpagtes fra 1ste Mai 1894 paa 5 — fem — Aar paa følgende Betingelser:

1) Forpagteren driver Gaarden forsvarlig, saa at den ikke forringes, og han har derfor ikke Ret til at benytte mere til Kornsæd og Rodfrugt end 1/3 Part af den dyrkede Mark, hvoraf 1/3 Part af nævnte Areal gjenlægges aarlig med Gjødsel, 30 ordentlige Vinterlæs eller 50 Kilogr. syret Benmel eller kunstig Gjødning af samme Gjødselværdi eller halv Gjødning naturlig og halv kunstig pr. Maal. Alt, der lægges væk som gjødslet, tilsaaes med Timothei eller Kløver, tilsammen ca. 5 ½ pd. pr. Maal.

2) Fra Gaarden maa ikke bortføres eller sælges Hø og Halm eller Gjødsel.

3) Ved Fratrædelsen fra Gaarden maa efter uvillige Mænds Skjøn være saameget Furage tilgode, som trænges til Besætningens Fremfødning, til Sommerhavning kan ske i Havnegangen. Dette erstattes efter Skjøn af uvillige Mænd. Taxtmændene har at tage Hensyn til, at Furagen forpligtes opfodret paa Eiendommen, og saaledes sættes ikke Salgsværdi frem til Fremmede.

4) Forpagteren har ved Fratrædelsen at levere høstpløiet ovennævnte Areal (Post 1). Mangler noget af Høstpløiningen eller Gjødselen ikke er udkjørt paa Vinterføret, erstattes dette efter uvillige Mænds Skjøn.

5) Forpagteren har Ret til Pladsafgifter af Husmændene samt til deres Arbeidspligt. Sognepresten har Ret til mod Betaling til Husmanden at benytte denne mellem Aannerne og til Havearbeide.

6) Forpagteren er forpligtet til aarlig at vinterhugge og hjemkjøre til Sogneprestens Vedbod 30 — treti — Favne Bøgeved eller om ønskes anden Løvved, 10 — ti — Favne Granved samt Ved til Sommerbrug.

7) Forpagteren har Ret til i Udmarken at tage fornødent Brænde af samfængt Slags samt af Materialer, hvad trænges til mindre Reparationer af Huse og Gaardsredskaber, ligesaa til den fornødne Ved til Meieriet i Forhold til den leverte Melk. Tilladelse til at tage Ved til Ysteriet er af det kongelige Kirkedepartement indvilget «indtil videre, saalænge Skoven uden Skade, og uden at værdifuldere Træer anvendes, kan afgive det fornødne, ikke blot til Gaardens Behov, men ogsaa hvad der af Ved til Ysteriet falder paa Gaardens Part».

8) Da Skoven staar under Forstvæsenet, sker selvfølgelig al Hugst efter Udvisning.

9) Forpagteren har Ret til hele Fløibygningen, den saakaldte Kommunalbygning, dog med den Undtagelse som følger deraf, at den store Stue (Nordstuen) benyttes som Kommunestue til alle Slags kommunale Møder, og at Sognepresten har Ret til at benytte Bryggerhuset til Vask, Slagtning og Bagning. Forpagteren har Ret til, hvis ikke Andelsret tilstaaes ham i Gaardskjelderen, at faa et mindre Værelse, som af Sognepresten selv bestemmes, som Melkebod. Forpagteren har Ret til Brug af Stolpeboden, hvoraf Sognepresten dog forbeholder sig Ret til at afdele en Del til eget Brug. Stald, Fjøs og Lade samt Smedje har Forpagteren Ret til at benytte. Vedhusbygningen har Sognepresten Eneret til, naar undtages det mindste Vedskur. Korntørkeloftet bruges af Forpagteren. Forpagteren besørger Rengjørelsen af Kommunens lokale samt holder Gaardspladsen ryddig og pudset.

10) Mindre Beskadigelser af de Forpagteren overladte Huse eller disses Indredning bevirkede ved Brug eller Skjødesløshed repareres af Forpagteren.

11) Forpagteren overtager den paa Gaarden værende Kornstør samt Hesjematerialer mod, at en lignende Mængde og i lignende Stand afleveres ved Forpagtningen Ende.

12) Forpagteren fouragerer og røgter Sogneprestens Hest forsvarlig, ligesom han skaffer fornøden Fourage til fremmede Heste for dem, der paa kortere Tid maatte besøge Sognepresten. Reisefoder til Sogneprestens Hest ved Bortreise skaffer ligeledes. Naar Presten trænger Hest, skaffer Forpagteren denne for billig Leie. Forpagteren er ansvarlig for den Skade, som ved hans eller hans Folks Uforsigtighed tilføies Prestens Hest, der overlades Forpagteren til Røgt.

13) Forpagteren har Ret til at have Grise eller andre Kreaturer i Fjøset, naar han selv bekoster den fornødne Røgt og Pas af samme, ligesom ogsaa Ret til paa samme Maade at have Fjærkræ. Gaasedammen med Omgivelser er til Sogneprestens egen Raadighed, naar undtages den før brugte Anvendelse til Vandning af Kreaturene, hvis Vand ei haves i Fjøset eller i Nærheden. Indhegningen om Dammen holder Sognepresten i Stand. Den fornødne Strøhalm ligesom Sengehalm har Sognepresten Ret til at tage. Gjødselen tager Forpagteren.

14) Sognepresten har Ret til at tage den fornødne Gjødsel til Haven, af hvilken han udelukkende har Brugen. Græsset i Haven skal Forpagteren faa tage til Benyttelse, naar Sognepresten har ønsket dette slaaet.

15) Sognepresten har Eneret til Kjelderen under Bygningen samt Ret til fornødent Rum til sine Poteter og Grøntsager i fælles Poteteskjelder.

16) Sognepresten faar leveret i Kjøkkenet eller Melkeboden den nysilede Melk, han maatte ønske, efter en Pris af 8 — otte — Øre pr. Liter.

17) Forpagteren, der har overtaget Gærderne i aabodsfri Stand, afleverer ligeledes ved Forpagtningens Ende samtlige Gjærder i aabodsfri Stand. Sognepresten er selvfølgelig i denne Henseende ansvarlig ligeoverfor det Offentlige.

18) Sognepresten har Ret til om Sommeren og Høsten i Havnehagen at slippe Slagtefaar til sit Huses Brug.

19) Da Forpagteren har faaet udbetalt den paa det gamle Fjøs faldne Aabodssum, har han helt at anvende denne Sum til Fjøsets Reparation til Vinterbrug. I Tilfælde afgjøres det ved uvillige Mænds Skjøn, hvorvidt det udførte Arbeide er Valuta for Aabodssummen. Det samme gjælder de andre Bygninger, for hvilke Forpagteren har faaet udbetalt Aaboden. Iøvrigt er Forpagteren fri alt Aabodsansvar paa Husebygninger.

20) Forpagteren og hans Folk forpligtes til at vise Forsigtighed med Ild og Lys, og i modsat Fald er han ansvarlig for den forvoldte Skade.

21) Forpagteren maa ikke tillade paa Prestegaarden Dands, Drik eller annen usømmelig Opførsel, ligesom han og hans Folk har at vise Sognepresten og hans Folk al tilbørlig Agtelse og Velvilje.

22) Forpagteren betaler aarlig Afgift 1000 — et tusinde — Kroner, der betales med det halve Beløb hver 1ste Novbr. og 1ste Mai hvert Aar. Fra dette kontante Beløb trækkes hvad Sognepresten i Løbet af hver Termin har modtaget in natura. Forpagteren erholdet et Laan hos Sognepresten til Anskaffelse af den fornødne Besætning med Redskaber stort 3000 — tre tusinde — Kroner, hvilket Beløb betales efter hvert som Komplettering sker, og betales af Forpagteren 10 % aarlig Afdrag, første Gang den 1ste Mai 1895 og senere nævnte Afdrag terminvis hver 4de Maaned. Laanet har Forpagteren rentefrit til 1ste Mai 1899, paa hvilken Dag 5 % Renter betales af den gjenstaaende Kapital, og erlægges senere Renterne hver 4de Maaned med Afdragene. I Tilfælde af Sogneprestens Død eller Fraflyttelse eller at Forpagteren slutter med Forpagtningen, har Forpagteren naar forlanges, at betale den gjenstaaende Kapital eller Rest af samme. De paa Eiendommen værende Byrder og Udredsler svarer Forpagteren undtagen Brandskat.

Det i denne Post omhandlede Arrangement med Hensyn til Anskaffelse af Besætning kan ikke gjøres bindende for en senere Sogneprest. Skulde Sogneprest Thaulow blive forflyttet eller dø inden Forpagtningstidens Udløb, maa Forpagteren holde Besætning uden nogen Forpligtelse for den nye Sogneprest til for nogen Del at skaffe Laan dertil.

23) Saafremt Forpagteren i nogen væsentlig Grad overtræder nogen af foranstaaende Bestemmelser, er Kontrakten at anse som brudt, og er da Forpagteren pligtig til førstkommende 1ste Mai derefter at fravige Gaarden. I Tilfælde Forpagterens Død opphører Kontrakten fra førstkommende 1ste Mai derefter.

24) Ved Fratræden fra Forpagtningen betaler Forpagteren det ham udbetalte Beløb af 200 — to hundrede — Kroner for Inventariekreaturene.

25) Fra Sogneprestens Side forbeholdes Kirkedepartementets Approbation paa denne Kontrakt.

26) Forpagteren skaffer mindst 2 — to — vederheftige Selvskyldnerkautionister for Kontraktens Opfyldelse i sin Helhed og som af Sognepresten måtte antages.

27) Mulig Tvist mellom Parterne i Forpagtningstiden om Kontraktens Bestemmelser og disses Opfyldelse afgjøres ved Voldgift af to Mænd, hvoraf hver af Parterne vælger en.

28) Værdien af de i foranstaaende Kontrakt nævnte Naturalpræstationer, som skal erlægges udenfor den aarlige Afgift, ansættes til den Sum 200 — to hundrede — Kroner aarlig.

Andebu Prestegaard den 15de Februar 1895.

P. N. Thaulow (sign)

Som Forpagter

Elias Jørgensen (sign)»

Til Vitterlighed:

M. Thaulow (sign)

A. Petersson

Som selvskyldnerkausjonister undertegnet Anton C. Haugan og Olaf C. Haugan. Kontrakten ble approbert av Kirkedepartementet.

Ny kontrakt ble opprettet 22. mars 1897 med C. H. Møiland, idet den gamle kontrakt ble gitt følgende påtegning:

«Undertegnede indgaar herved paa, da nærværende Kontrakt er bleven opløst ved Forpagterens Konkurs, at overtage Forpagtningen af Andebu Prestegaard paa 5 — fem — Aar fra 1ste April d.A. paa de i ovenstaaende Kontrakt anførte Betingelser — dog med følgende Forandringer:

1. Afgiften sættes til 700 — syv hundrede — Kroner Aarlig.

2. Intet Laan ydes Forpagteren af Sognepresten foruden 200 — to hundrede — Kroner, som tilbagebetales paa 2 — to — Aar.

3. To Mand overgaar hvert Aar Gaarden og paaser, at Driften sker overensstemmende med de stipulerede Betingelser.

4. Den nuværende Beholdning af Furage modtages frit af Forpagteren, men skal til Gjengjæld Forpagteren uden Godtgjørelse være forpligtet til ved Fraflyttelsen fra Gaarden at sørge for, at den indtil Sommerhavningen fornødne Furage er tilbage paa Gaarden.

5. Forpagteren paatager sig, naar det af Sognepresten maatte ønskes, at fodre en Hest mere til ham for en betaling af 150 — et hundre og femti — Kroner pr. Aar.

6. Post 19 i den foranstaaende gamle Kontrakt udgaar.

7. Sognepresten sørger for at faa Gjærderne i ordentlig Stand, hvorefter Forpagteren overtager Vedligeholdelsen af samtlige Gjærder, undtagen Havegjærdet, og overleverer dem ved Fraflyttelsen i aabodsfri Stand.

8. Post 24 i den gamle Kontrakt udgaar.

9. Forpagteren tillades at have Høns, mod at han skaffer Sognepresten, hvad han kan afse af Æg, for en fast Pris af 1 Krone pr. Snes.

10. Paa Grund af ovenstaaende Post 4 udgaar Post 3 i den oprindelige Kontrakt.

Andebu Prestegaard den 22de Marts 1897.

C. H. Møiland (sign).»

Til Vitterlighed:

Claus J. Myhre (sign)

M. W. Birch (sign)

Som selvskyldnerkausjonister undertegnet Claus J. Myhre og Hans J. Haanråd (?, Rånerød?, utydelig).

[[Fil:CH_M%C3%B8yland.jpg|mini|Forpakter C.H. Møiland med barna av 1. ekteskap. Fra venstre Kristian, Sverre, Henrik, Ellen og Karen. Tatt ca. 1906.]]

''Christoffer H. Møiland'' var forpakter fra 1897 til 1926. Fra 1889 til 1898 eide han [[Møyland]], bnr. 4 (s. d.). F. 1869 i Kleppanmoen, d. 1946 i Åsgårdstrand. G. 1) 1894 m. Olufine Marie Klausdatter (dtr. av Klaus Jakobsen Myre), f. 1873 i Ødegården, d. 1906. 8 barn, hvorav 3 døde som spebarn; de øvrige var: 1. Henrik, f. 1894 på Ruelsrød, d. 1941, g. 1917 m. Anna Ellingbø, f. 1894 i Kodal, d. 1965. Hadde 1918—20 bnr. 1 på Mellom Sønset; forpaktet 1922—41 Ramnes prestegård (flere personalia, se Ramnes Bygdebok, s. 639—40). 2. Kristian, f. 1900, d. 1977; personalia, se [[Hundsrød]], gnr. 89. 3. Karen Andrea, f. 1901, g. 1927 m. Olav K. Skorge, lærer i Brunlanes. 4. Ellen Otilde, f. 1902, g. 1927 m. gbr., senere landhandler Olav Hynne; personalia, se [[Nes]], gnr. 93, bnr. 24. 5. Sverre, f. 1904, hvalf., rutebilsjåfør, g. 1928 m. Inga Elise Askjem, f. 1908; bopel Trudvang, Arnadal. G. 2) 1906 m. Elen Karine Nilsdatter fra Steinshagen i Høyjord (se [[Østre Høyjord]], bnr. 4), f. 1874, d. 1951. 5 barn sammen: 6. Olufine Marie, f. 1907, g. 1931 m. smed Kjeld Henry Pedersen, Søndre Rom i Slagen, f. 1904 i Røros. 7. Nils, f. 1908, d. 1974, hvalf., g.m. Ingrid Fidje fra Slagen, f. 1911; bopel Slagen. 8. Håkon, f. 1910, d. 1936, hvalf., ug. 9. Ingrid Sofie, f. 1911, g.m. sjøkaptein Einar Andersen fra Høyjord, f. 1903; bosatt i Tønsberg. 10. Kåre, f. 1914, rutebilsjåfør, g.m. Marie Lovise Bjønnes fra Slagen, f. 1917; bopel Søndre Nes. — Forpaktningskontrakten ble fornyet hvert 5. år.

I 1916 oppsto det en tvist etterat forpakteren sammen med tre andre personer hadde felt en elg som var tatt ut i prestegårdsskogen. Sogneprest Frost klaget til departementet over dette og over at forpakteren uten hans vitende hadde beholdt og solgt en fjerdepart av dyret og latt de tre andre jegere beholde de øvrige tre fjerdeparter; han forespurte om dette var lovlig. Departementet svarte at skogen sto helt utenfor forpaktningen, og jaktretten tilla Opplysningsvesenets Fond som grunneier, mens utøvelsen av jaktretten tilhørte eiendommens bruker, dvs. sognepresten. Forpakteren hadde derfor ikke jaktrett i prestegårdsskogen og i alle tilfelle ikke rett til å fremleie eller overføre jaktretten til andre. Skogdirektøren derimot hadde ment at forpakteren hadde jaktretten. — I forpaktningskontrakten av 1935 ble jaktretten uttrykkelig forbeholdt sognepresten.

C. H. Møiland forpaktet Hundsrød 1927—1931 og forpaktet 1931—46 Nordre Nes i Slagen.

''Kristian Sommerstad'' var forpakter fra 1926 til 1935. Hans og familiens personalia, se Sukke i Høyjord, bnr. 2, som han deretter kjøpte. Forpakteravgiften var i 1934—35 kontant kr. 600 og naturalytelser for kr. 1200.

''Einar Gran'' hadde forpaktningen fra 1935—1939. F. 1905, d. 1944; ug. Han betalte i kontantavgift kr. 800 og leverte naturalytelser for kr. 850 årlig.

''Kristian Bettum'' var forpakter fra 1939 til 1947. Hadde tidligere i 8 år vært bestyrer av Stokke gamlehjem i Bogen. F. 1900, g.m. Thora Anette Langås, f. 1901. Barn: 1. Astrid Synøve, f. 1931. 2. Lars Olaf, f. 1933. 3. Kjell Torbjørn, f. 1940. Bettum betalte i avgift kr. 800 og leverte naturalytelser for kr. 1100. Bettum flyttet til Stokke og kjøpte gård der.

''Karsten Brein'' overtok forpaktningen i 1947. Var fra Nes, Hedmark, f. 1903. Hadde siden 1937 vært bestyrer på Lillegården barnehjem i Skien. G.m. Martha Thomine Blesvik fra Gjerstad, f. 1912. Barn: Olav Johan, f. 1946 i Eidanger, utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo, har jobbet i Vegdirektoratet, Samferdselsdepartementet, Fosen Trafikklag, Fosen ASA, Bastø Fosen og Torghatten ASA og vært sjef i Bastø-Fosen AS fra 1995 til 2012, g.m. fysioterapeut Anne-Lise Dybdahl fra Stjørdal, f. 1951; bopel Trondheim fra 1985. Forpaktningsavgiften ble i 1947 satt til årlig kr. 2700 (derav kontant kr. 800 og naturalier for kr. 1900), i 1962 til kr. 5500 kontant, i 1966 til kr. 6000, i 1969 til kr. 6600, og i 1978 til kr. 13 000.

''Rolf Fevang'' 1981-1989. For personalia, se bnr. 1 nedenfor.

I det følgende omtaler vi de enkelte bruksnr. i nummerorden, bortsett fra bnr. 4, som er plassert under Østre Flåtten. Kullerød, Moland, Skjeggerød, Hagen og Ødegården har tidligere vært husmannsplasser; om dette, se særskilt avsnitt ndfr.
[[Fil:016.001.001.jpg|mini|Håsken. Andebu prestegård]]

__TOC__

==Bruksnumre==
==='''Bruksnr. 1''', Prestegården (skyld 1762 øre)===

Utgjør idag kun tomten som selve prestegårdens bygning står på, [[Medium:016.001.003.jpg|se kartet her]] og del av Kjærlighets-stien samt skogområdet på Håsken som eies av Opplysningsvesenets fond, tils. 568 mål. Gården forøvrig ble overført til nytt bruksnummer, bnr. 92 i 1989 og solgt til ''Grethe og Rolf Fevang ''i 1990. For oppdatering av bruket og personalia se gnr. 16 bnr. 92; [[Andebu_prestegård#Bruksnr._92.2C_Andebu_Presteg.C3.A5rd_.E2.80.93_1234_m.C3.A5l|Prestegården]]

===Bruksnr. 2, Kullerød (skyld 55 øre)===

Dette jordstykke på 40 mål ble utskilt fra hovedbølet (bnr. 1) i 1892. Ved kgl. skjøte av 1893 ble bnr. 2 og 9 for tils. kr. 3000 solgt til ''Edvard K. Flåtten'' (personalia, se gnr. 15, bnr. 1), som s.å. for kr. 2300 solgte bnr. 2 til ''Edvard H. Gravdal'' (personalia, se gnr. 2, bnr. 1). I 1902 ble fra bnr. 2 utskilt bnr. 13 (s. d.). Ved skjøte av 1918 solgte Edv. H. Gravdal bnr. 2 for kr. 14 500 til ''Olaf Skatvedt'', Langebrekke. Parten følger deretter Langebrekke, bnr. 1 (s. d.). I 1921 ble utskilt bnr. 19, i 1933 bnr. 30 (se disse nr.).

''Rolf Skatvedt''

''Borghild Skatvedt'' 1972—1988.

''Roar Skatvedt'' 1988—

===Bruksnr. 3, Kullerød (skyld 93 øre)===

Tidligere husmannsplass (om dette, se ndfr.). Utskilt fra bnr. 1 i 1892 og ved kgl. skjøte av 1893 for kr. 3000 solgt til

''Anders Gustav Olsen'' 1893—1930. Hadde tidligere vært husmann her, ca. 1887—93. F. 1857 i Sverige, d. 1930, g. 1882 m. Karen Olava Larsdatter, f. 1855 i Ambjørnrød, d. 1934. Barn: 1. Olaf, f. 1882, sjømann, bodde i San Francisco; hustruen Margaret var fra Ålesund. 2. Lars Johan, f. 1885, ug., d. ung, omkom til sjøs. 3. Anton, f. 1887, overtok bruket, se ndfr. 4. Hans Kristian, f. 1889, sjåfør, d. 1942, g.m. Marthine Tollefsen; bosatt i Tønsberg. 5. Gustav Adolf, f. 1890, bodde i Oakland, U.S.A. og var gift der. 6. Karoline Marie Kullerød, f. 1894, d. 1965, kokke, ug. Bodde i Kullerød, deretter på Gravdal. 7. Anna Otilde, f. 1897, d. 1970, g.m. maskinist Karl W. Larsen fra Oslo, d. 1964; de bodde på Ski. Etter Anders Olsens død satt enken ''Karen Olava Larsdatter'' i uskiftet bo til 1932, da hun for kr. 9000 + husvær m.v. solgte til sønn

''Anton Andersen'' 1932—59. F. 1887, d. 1959, feiermester, g. 1919 m. Astrid Hotvedt, Åsgård, f. 1901. Barn: 1. Alfhild, f. 1920, d. 1979, g.m. murer Harald Broen fra Sem, f. 1919; bopel Sem. 2. Ruth (tvilling), f. 1923, g.m. sjåfør Lars Høijord (fra Sjue), f. 1919, d. 1972; bopel Slagen. 3. Solveig, f. 1923, se ndfr. 4. Karin, f. 1929, g.m. overstyrmann William Johannessen fra Skjervøy, f. 1924; bor på Nøtterøy. I 1944 ble utskilt bnr. 34 og 35 (s. d.). Bruket ble i 1967 solgt til

''Anton Gran'' 1967—2000. F. 1919, veiarb., g. 1943 m. Solveig Andersen, f. 1923. Barn: 1. Anny, f. 1943, g.m. maskinholder Bjarne Dahlen fra Flesberg, f. 1935; bor på Gran. 2. Eva, f. 1945, g.m. lastebileier Leif Johnny Gjermundrød, f. 1940; bor i Moafeltet. 3. Erna, f. 1949, g.m. lastebileier Sven Åge Mørken fra Ramnes, f. 1949; bosatt i Våle. 4. Thor Anton, f. 1954, veiarb., g.m. Sissel Hansen fra Sem, f. 1957; bor i Moafeltet.

''Jan Magnar Gran'' 2000—2020.

18.02.2020 - overdratt til ''Bjørn Erik Gran''

Bnr. 3 har 20 mål jord og 8 mål skog.

===Bruksnr. 4 (skyld mark 2,72), (Solberg) se Østre Flåtten===

(I matrikkelen kalt «Ødegården».) Se Østre Flåtten gnr. 15, bnr. 2, som egentlig er gnr. 16, bnr 4.
[[Østre_Flåtten#Bruksnr._2.2C_se_under_bnr._1_.28e.g._Gnr._16.2C_bnr._4.29|Østre Flåtten bnr. 2(Solberg)]].

===Bruksnr. 5, Ødegården (skyld 88 øre)===
[[Fil:016.005.001.jpg|mini|Eika ved Ødegården]]
Tidligere husmannsplass (om dette, se ndfr.). Utskilt fra bnr. 1 i 1892 og ved kgl. skjøte av 1893 for kr. 2700 solgt til ''Randine Eriksdatter'' (enke etter husmann Kristian Fredrik Gulliksen), f. 1824, d. 1907. Ved skjøte av 1894 (tgl. 1905) solgte hun bruket for kr. 2700 til sønn

''Edvard Kristiansen'' 1894—1933. F. 1863, d. 1933, skomaker og kirketjener, g. 1902 m. Hella Johansdatter Kullerød, f. 1873, d. 1963. Han kjøpte i 1925 også bnr. 24 (se ndfr.). Barn: Fredrik Kristian, f. 1903, se ndfr. Etter farens død ble bnr. 5 og 24 overtatt av sønnen

''Kristian E. Ødegården'' 1933—80. F. 1903, d. 1980, kirketjener, montør Elverket; g. 1931 m. Agnes Marthine Kjærås, Struten, f. 1908, d. 1980. Ingen barn. Pleiesønn: Styrmann Arnfinn Skorge, f. 1933, g.m. Elisabeth Mathisen, Sandar; bopel Slagen. Har overtatt Harabakken (se bd. III, s. 615). Bnr. 5 har ca. 50 mål innmark og ca. 50 mål skog.
[[Fil:016.077.001.jpg|mini|Ødegården oppgradert]]
''Arvingene'' etter Agnes Marthine: ''Lars Kjærås Struten'', ''Nils Anton Kjæraas'', ''Sigurd Kjæraas'' og ''Gudrun Berg'' f. Kjæraas solgte i 1980 til

''Hans Anders Kjærås'' 1980—1987. F. 1950, g. 1983 m. Astrid Thornæs f. 1950 d. 2010. Ekteskapet oppløst.
Sønn; Mads Andre f. 1985.

''Staten ved fylkeslandbruksstyret'' 1987—1988.

''Kristine Langseth'' 1988—1989. Personalia; se bnr. 12.

====Oppdatering 2014 Ødegården ====

* '''Bebyggelse:''' Jord og skog er da skilt ut fra bruket og bygninger er utvidet og totalrenovert.
* '''Drift:''' Småbruket opphørte da det ble sammenføyet med bnr. 12 Kullerød og bnr. 24 Mellom Kullerød i 1989 som også var opprinnelig husmannsplasser.

===Bruksnr. 6, Skjeggerød (skyld mark 1,78)===
[[Fil:016.006.002.jpg|mini|Opprinnelig framhus nå lagerhus.]]
Tidligere husmannsplass (om dette, se ndfr.).

'''Bålag:''' Møyland, Sukke, Hogsrød, Ø. Flåtten, Andebu prestegård og Andebu-Ødegården.

Utskilt fra bnr. 1 i 1892 og ved kgl. skjøte av 1893 for kr. 4200 solgt til tidligere husmann

''Ivar Andersen'' 1893—1915. F. 1834 i Skjeggerød, d. 1922, g. 1863 m. Anne Marie Olsdatter, f. 1842 i Kullerød, d. 1915. 9 barn, hvorav 8 vokste opp: 1. Anna Karoline, f. 1863, g. 1884 m. Mathias Johansen, f. 1862 på Hotvedt; de flyttet til Arnadal. 2. Inga Marie, f. 1868, g. 1891 m. Ole Hansen, f. 1871 på Vinnelrød-pl.; de bodde i Damrønningen (V. Hotvedt, bnr. 23). 3. Amalie Otilde, f. 1871, g.m. skomaker Hans O. Berg (se [[Berg]] i Andebu, bnr. 2). 4. Klara Elise, f. 1873, d. 1953, reiste til Amerika, g. Jakobsen; bosatt Savanna, Dakota. 5. Karen Olava, f. 1875, d. 1936, g.m. gbr. Albert Larsen, Slagen, f. 1874, d. 1966. 6. Anders, f. 1880, se ndfr. 7. Hella Mathilde, f. 1883, d. 1978, g.m. dreier Hans W. Jensen, Horten, f. 1883, d. 1963. 8. Amunda, f. 1885, g. 1925 m. gbr. Hans Arnt [[Ødegården]] (se d.g.), f. 1894. — I 1911 ble utskilt bnr. 15 (s. d.). Ved skjøte tgl. 1915 solgte Ivar Andersen gården for kr. 5500 og opphold m.v. til sønnen

''Anders I. Skjeggerød'' 1915—65. F. 1880, d. 1965, g. 1916 m. Ragna Bredine Klausdatter, f. 1893 på Ruelsrød (Elta). 6 barn, hvorav 5 vokste opp: 1. Ivar, f. 1917, veiarb., g. 1945 m. Anne Synnøve Skatvedt, f. 1924; bopel Skogly, Ø. Flåtten. 2. Aslaug, f. 1919, g. 1940 m. matros Jakob Skatvedt, f. 1908; bopel Husvik. 3. Håkon, f. 1921, sjåfør, g.m. Signe Haugberg, Kjærås, f. 1920; bopel Fjellvang. 4. Odd, f. 1923, se ndfr. 5. Kjell, f. 1926, d. 1974, maskinholder, g.m. Astrid Thorvaldsen fra Båhus, f. 1932; bopel Granheim (Skjeggerød). Anders Skjeggerød var kjent som en fremragende tømmerkjører og hestekar. Gården ble i 1965 overtatt av sønn

''Odd Skjeggerød'' 1965—2000. F. 1923, maskinholder, g.m. Ragnhild Olsen fra Stokke, f. 1931.

''Ragnhild Skjeggerød'' 2000—2000.

''Øyvind Skjeggerød'' 2000—.

Bnr. 6 har 80 mål innmark (derav 30 mål ryddet av Anders Skjeggerød) og ca. 70 mål skog, vesentlig gran- og furuskog, beliggende vestover fra gården. Utmarken og en del av innmarken benyttes til beite. Merker etter kullbrenning, antagelig også tjærebrenning, flere steder. Grønnsaker til husbehov. Våningshuset er glt., uthuset bygd ca. 1910; videre has bryggerhus og skjulbygning samt garasje. Vann innlagt for ca. 60 år siden til uthus og kjøkken fra en olle i nærheten. Ingen hest før 1892. Brukt hestevandring til 1946, deretter elektrisk motor. Tidligere brukt rense- og treskemaskin, deretter i noen år leid treskeverk; eget treskeverk fra 1948. Forrige eier grøftet hele eiendommen. Som trammestein ligger en gammel møllestein fra ei bekkekvern i Hogsrød.

'''Marknavn:''' Ulvekulæ, hvor det har vært merker etter dyregrav (kanskje den ulvestua som sogneprest Michael Crøger satte opp i 1730-åra?).

'''Besetning (ca. 1950):''' 2 hester, 4 kuer, 4 ungdyr, 2 à 3 slaktegriser, noen høns; tidligere også endel sauer. '''Avling:''' Hvete 1200 kg, havre 3500 kg, poteter 6500 kg.

==== Feste nr. 1, «Tomt nr. 1» ====

I 1947 ble festet bor en tomt på ca. 1 mål til ''Bjarne Sølversen''. Driver båtbyggeri (tidligere i Slagen, nå på N. Haugan). Fra Vivestad, f. 1918, g.m. Ella Gislerød, Skatvedt, f. 1923; bopel Slagen. Festet ble i 1955 overført til bnr. 39

====Feste nr. 2, «Tomt nr. 2» ====

Festet av ''John Lund'' og i 1978 overtatt av datter Solveig Stendalen og deretter i 1982 av Oddbjørn Johansen i 1983. Tomten overført til bnr. 222 i 2014 hvor personalia for Oddbjørn Johansen finnes.

==== Feste nr. 3, «Tomt nr. 3» 1,0 mål ====

Festet av ''Bjørn Skjeggerød'' i 1972. Overtatt av ''Øyvind Skjeggerød '' i 2000 og senere av ''Aina Skjeggerød Jakobsen'' i 2008.

==== Feste nr. 4, « Flåtten » 0.9 mål, også kalt «Ulvekula» ====
[[Fil:016.006.001.jpg|300px|mini|Skjeggerød 2014]]
Festet fra ''Odd Skjeggerød'' i 1989 til ''Terje Soma'' som overlot det til ''Bjørn Skjeggerød'' og senere i 2014 overtatt av ''Aina Skjeggerød'' som har eiendommen idag. Areal ca. 0,9 mål.

==== Feste nr. 5, «Tomt nr. 5» 10,3 mål.====

Festet fra ''Odd Skjeggerød'' i 1991 og overtatt i 1992 av Andebu Idrettslag. Hjemmel overtatt av ''Øyvind Skjeggerød'' i 2000.

Festetomta ble kjøpt av Andebu Idrettslag i 2012 og fikk bnr. 221. Deler av eiendommen benyttes til grusbane.

====Oppdatering 2015 Skjeggerød====

Bruksnr. 6 er forskjellig i forh. t. bygdebok av 1975, da jorden de siste 50 år er forpaktet bort og det planlegges for nye tomter. Ifølge Gårdskart-skog og landskap er eiendommen på 130 mål, hvorav ca. 60 mål skog, 60 mål innmark og 10 mål diverse.

* '''Bebyggelse:''' Framhuset er endret til lagerhus og et nytt framhus er satt opp. Uthuset på ca. 300 m2 , ble tent på i 2007 av 3 stk ungdommer, 2 fra Andebu og 1 fra Svinvoll.
* '''Drift:''' Gården ble drevet av Odd Skjeggerød 1965 til 2000. Øyvind Skjeggerød drev den noen år for Odd, før han kjøpte den i 2000. S. å. ble den forpaktet bort , først til Odd Kennet Askjem, senere Bjørn Erik Gran som fremdels forpakter den.

===Bruksnr. 7, Svenskeløkken (skyld mark 0,86)===

Utskilt 1892 fra bnr. 1 og ved kgl. skjøte av 1893 for kr. 4200 solgt til ''Anton Mikkelsen Hagen''. I 1895 ble utskilt bnr. 11 («Åsgård»), s. d. Anton flyttet etter noen år til [[Søndre Holt]] (s. d., hvor personalia finnes), og ved skjøte av 1902 solgte han bnr. 7 for kr. 4000 til sin svoger poståpner ''Kristian Olsen Hotvedt'' (hans og familiens personalia, se bnr. 11). Se videre bnr. 11. I 1919 ble fra bnr. 7 utskilt bnr. 17 og 18 (se disse nr.), i 1921 bnr. 20 (s. d.).

''Kolbjørn Hotvedt'' —69.

''Thor Hotvedt'' 1969—79.

''Karin Margaret Dahl Myhre'' 1979—97.

''Karin Margaret Dahl Myhre'' og ''Sigbjørn Myhre'' fra 1997-2008 med hver sin 1/2 part.

''Håvard Dahl Myhre'' 2008—.

===Bruksnr. 8, Moland (skyld mark 1,10)===
[[Fil:016.008.001.jpg|300px|mini|Molaand 1953.]]
Tidligere husmannsplass (om dette, se ndfr.).

'''Bålag:''' N. Haugan, Moland, Hogsrød, Skjeggerød, Ø. Flåtten, Sukke, Gåserød, Elta, Solvang, Bokstad, Skogmo, Haugtuft, Lund, Rønningen (brukes ikke mere).

Utskilt fra bnr. 1 i 1892 og ved kgl. skjøte av 1893 (tgl. 96) for kr. 3200 solgt til ''Hans Johansen Hogsrød'' (personalia, se [[Østre Flåtten]], gnr. 15, bnr. 3), som ved skjøte av 1914 (tgl. 15) for kr. 3500 samt husvær m.v. solgte bnr. 8 til sønn ''Jørgen H. Hoksrød'' (personalia, se [[Østre Flåtten]], gnr. 15, bnr. 1). Denne solgte i 1919 for kr. 20 000 videre til adv. ''J. H. Christiansen'', Tønsberg, som i 1924 for samme pris avhendet bnr. 8 til løytnant ''Anders Mellbye''. Salget gikk om igjen året etter. I 1926 solgte Christiansen på ny Moland til Mellbye, nå for kr. 14 000. S.å. ble utskilt bnr. 26 (s. d.). Mellbye solgte i 1939 bruket for kr. 19 000 til

''Nils Skjauff'' 1939—62. F. 1897 på Tveitan i Kodal, d. 1962, g. 1923 m. Rakel Kristiansen, f. 1900 i Sandefjord, d. 1968 i Sem.;Barn: 1. Josefine, f. 1926, g. 1944 m. gårdsbest. Laurits Skjelbred, f. 1917; se Berg i Høyjord, bnr. 5. 2. Trygve Ragnar, f. 1935, g. m. Solbjørg Gjermundrød, f. 1938; bopel Moland, Andebu. 3. Edvin Georg, f. 1937, g. m. Marit Gunnerengen fra Hønefoss; ektesk. oppløst. 4. Haakon Frank, f. 1945, g. m. Gerd Nordal fra Sem, f. 1945; bopel Falkensten ved Horten. Øvrige personalia, se også Nedre Prestegården i Høyjord, som han tidligere eide. Ved ektepakt av 1941 mellom ektefellene ble bnr. 8 overført til hustruens særeie. Nils Skjauff kjøpte også «Storås skog» (Skjeau), Moholt (se ndfr.a bnr. 26) og «Sagtun» (Ø. Flåtten). Var i 13 år driftsbestyrer for vedutvalget i Sandefjord og Sandar, senere tømmersjef for trelasth. H. A. Hellenæs, Hedrum. I 1963 ble Moland, Moholt og Sagtun overtatt av sønn

''Trygve Ragnar Skjauff'' 1963—2004. F. 1935, d. 1992, g.m. Solbjørg, f. Gjermundrød 1938, d. 2012. Barn 1. Mariann f. 1956, g.m. Åge Wiik i Tjølling. 2. Nils Christian Skjauff, f. 1960, sokneprest, bosted Krødsherad.

''Solbjørg Skjauff'' 2004—2006. Persnalia se gnr. 97, bnr. 13 "Eik".

''Leif Gunnar Fevang'' og ''Gunvor Hoel'' 2006—. Leif Gunnar Fevang, f. 1978, sønn av Rolf og Grete Fevang, samboer m. Gunvor Hoel, f. 1982. Eiendommen ble etter 2006 slått sammen med Prestegården bnr. 92 og senere i 2010 ble bygningene med 3 mål tomt skilt ut som bnr. 203.

Bnr. 8 har etter opprinnelig bygdebok ca. 80 mål innmark og ca. 90 mål skog, mest barskog, beliggende vest for innmarken. Hage med frukttrær og bærbusker; grønnsaker til husbruk. Nils Skjauff nydyrket 17 mål og drenerte 1000 m grøft. Våningshus bygd i 1920-åra, sidebygning 1930, uthus 1941; videre has sirkelsag og sommerfjøs. Vanningsanlegg fra 1955. Har hatt hestevandring; senere elektrisk motor til treskeverk m.v.

'''Besetning (ca. 1950):''' 1 hest, 6 kuer, 4 ungdyr, 2 griser, 25 høns. '''Avling:''' 2500 kg havre, 10 000 kg poteter, 25 000 kg kålrot.

====Oppdatering 2014 Moland ====
Bruksnr. 8 er meget forskjellig i forh. t. bygdebok av 1975, da jorda og skog er solgt i 1996 til bnr. 92 prestegården, men «Storås skog» (Skjeau)(92.10) på 368 mål ifølge Gårdskart-skog og landskap ble i 1963 overdratt til bror Håkon Frank Skjauff som solgte seg ut i 2013 til Helge Grønlid.

* '''Bebyggelse:''' Framhusene er vesentlig opp-pusset og uthus ombygget i dag til verksted for "Bjørns Bil og MC".
* '''Drift:''' Opphørte i 2006 som eget gårdsbruk, tillagt bnr. 92.

===Bruksnr. 9, Kullerød (skyld 8 øre)===

Utskilt fra bnr. 1 i 1893 og solgt til ''Edvard Kristensen'' Østre Flåtten, som ved skjøte av 1895 (tgl. 96) for kr. 1000 solgte bnr. 9 og gnr. 15, bnr. 8 til ''Karl Julius Jakobsen''. Denne avhendet i 1896 de to partene for kr. 1500 til ''Johan Bjerknes'' og ''Rasmus Johnsen '' Borgen. I 1946 grunnbokshjemmel for partene gitt ''Borgen Mølle'' og ''Ingvald Bjerknes''. S.å. for kr. 1300 kjøpt av

''Kristian Hagen'' 1946—75. F. 1895 i Lille-Dal, tømmermann, g. 1921 m. Elise Nesengen, f. 1896 i Skjee, d. 1977. Barn: 1. Sofie, f. 1923, g.m. yrkessjåfør Svein Walter Olsen fra Sem, f. 1924; bor i Sem. 2. Asbjørn, f. 1926, se ndfr. 3. Ansgar, f. 1930, se ndfr., bnr. 28. 4. Elfi Kristine, f. 1931, g.m. gbr. Thorbjørn Gunnerød fra Holmestrand, f. 1925; bor Orerød i Vivestad. 5. Astrid, f. 1936, g.m, sjåfør Erling Mørken fra Ramnes, f. 1922; bopel Jerpekjønn. I 1975 ble bnr. 9 overtatt av sønn

''Asbjørn Hagen'' 1975—89. F. 1926, snekker. Personalia se bnr. 28 ; [[Andebu_prestegård#Bruksnr._28.2C_Hagen_.28skyld_47_.C3.B8re.29|Hagen]].

''Terje Sandquist'' 1989— etter arv.

Bnr. 9 har et areal på 5 mål.

===Bruksnr. 10, Moland øvre (nordre) (skyld 90 øre)===

Tidligere husmannsplass (om dette, se ndfr.).

'''Bålag:''' Gåserød, N. Haugan, Moland, Sukke, Hogsrød, Skjeggerød, Solvang (brukes ikke lenger).

Utskilt fra bnr. 1 i 1895 og ved kgl. skjøte tgl. 1897 for kr. 3100 solgt til

''Anton Josefsen'' 1897—ca. 1904. F. 1861 i Arnadal, gbr. og seilskutestyrmann. G. 1890 m. Hella Andrine Johannesdatter fra Gusland, f. 1868 på Hotvedt. Barn: 1. Mathilde, f. 1890. 2. Ingvald, f. 1896. 3. Hilda Alvilde, f. 1899. Familien flyttet til Tønsberg i 1906. Ved auksjonsskjøte tgl. 1905 ble bruket for kr. 2115 solgt til

''Edvard Olsen'' ca. 1904—12. F. 1865 i Gusland, gbr., sjømann og snekker, d. 1914 på Brunstad i Stokke. G. 1) m. Kristiane Mathilde Olsdatter, f. 1859 i Lien, d. 1899 på Høyjord. De bodde i Sprenebakken. Barn: 1. Elin (Elise) Margrete, f. 1887. 2. Magda Olufine, f. 1891. 3. Hilda Lovise, f. 1893. 4. Ole Otmar, f. 1896. G. 2) 1901 m. Inga Sofie Eliasdatter, f. 1894 på Nes-Bergan i Høyjord. Barn: 5. Kristiane Marie, f. 1901. 6. Einar Gunerius, f. 1902. 7. Erling, f. 1904. 8. Astrid Martine, f. 1906. 9. Maren Andrea, f. 1908. 10. Ingeborg Elfrida, f. 1909. 11. Agnar Anker, f. 1911. 12. Gudrun Karense, f. 1913. Familien flyttet til Brunstad i Stokke. Inga Sofie ble 2. gang g.m. Henry Bodin og bodde deretter på Bugården på Nøtterøy.

Ved skjøte av 1912 solgte Edvard Olsen bnr. 10 for kr. 4200 til ''Ole A. Flåtten'' (personalia, se Østre Flåtten), som i 1918 for kr. 15 000 solgte videre til skredder ''Emil Levorsen''. I 1922 ble utskilt bnr. 21 (s. d.). Ved auksjonsskjøte av 1923 ble bruket for kr. 15 000 solgt til vognmann ''Ole Klevjer'', Tønsberg. Etter hans død 1942 satt enken ''Marie Klevjer'' i uskiftet bo. Hun forpaktet bort gården til skipsreder Halle i Elta. I 1975 ble bnr. 10 solgt til ''Trygve Ragnar Skjauff'', eieren av bnr. 8 (s. d., hvor personalia finnes).

Bnr. 10 har ca. 18 mål innmark og ca. 170 mål skog, mest barskog, beliggende vest, nord og øst for eiendommen. Tidligere hatt hestevandring. Bebyggelsen består av hytte og et lite uthus. Det gamle uthuset er brent. Ingen husdyr. Opphørte som eget bruk etter 1975 da det ble slått sammen bnr. 8 "Moland".

====Bruksnr. 10, «Moland øvre Tomt nr. 1» (skyld 1 øre)====

Festet i 1947 av ''Hans Bleika Olsen''.

===Bruksnr. 11, Åsgård (skyld 2 øre)===

Utskilt fra bnr. 7 i 1895 og solgt til
[[Fil:Andebu_posthus.jpg|400px|mini|Fra det gamle Andebu posthus. På motorsykkel foran: Gustav Gulli, på motorsykkel bak: Rikard Askjem. Med hest: Lars Johan Møyland. Damen i midten: Helene Rasmussen, Gulli, Barkåker. Med postsekk: Kr. Hotvedt.]]

''Kristian O. Hotvedt'' 1895—1942. F. 1865 på V. Hotvedt, poståpner, gbr. og skomaker, d. 1944. G. 1893 m. Andrine Elise Mikkelsdatter, f. 1863 i Hagen u. Andebu pgd., d. 1945. 7 barn, hvorav 6 vokste opp: 1. Gunvor, f. 1895, g. 1919 m. snekker Gunvald Skarsholt, f. 1895, d. 1933; bodde først på Ø. Flåtten, hvor sønnen Jens ble f. 1919 (personalia, se bnr. 25); de kom senere til Stokke. 2. Magnhild, f. 1897, g. 1917 m. Hans Gravdal, f. 1887; personalia, se Gravdal, bnr. 9. 3. Oddlaug, f. 1899, g. 1921 m. landhandler Ludvig Skatvedt, f. 1897; personalia, se Gravdal, bnr. 7. 4. Astrid, f. 1901, g. 1919 m. Anton A. Kullerød, f. 1887; personalia, se Kullerød, gnr. 16, bnr. 3. 5. Kolbjørn, f. 1906, se ndfr. 6. Milda, f. 1909, g. 1931 m. snekker Kristoffer Siljan, f. 1902; personalia, se Gravdal, bnr. 21. Kristian Hotvedt kjøpte i 1902 også gnr. 16, bnr. 7, i 1926 gnr. 16, bnr. 25, i 1930 gnr. 18 (Askjem), bnr. 5, 8 og 9, og i 1935 gnr. 16, bnr. 31
(se disse nr.); bnr. 25 og 31 overdro han til sønnen ''Kolbjørn Hotvedt''. K. Hotvedt bygde husene på Åsgård og nydyrket 35 mål jord; fra Ny Jord fikk han nybrotts-diplom. Han var poståpner 1895—1935; formann i Andebu landboforening 1909-12; forstanderskapsmedlem i Andebu Sparebank 1927—42, de siste 7 år som viseformann; formann i Andebu Brannkasses styre 1926—43. K. Hotvedt solgte i 1936 gnr. 18, bnr. 5 (s. d.) til K. Reva, i 1942 gnr. 16, bnr. 7 og 11 samt gnr. 18, bnr. 8 og 9 til sønn Kolbjørn Hotvedt for tils. kr. 32 000 (derav for løsøre kr. 10 000) og fritt hus for selgeren i 2 år, verdsatt til kr. 300 pr. år.

====Dramatisk forsøk på postran====

Det gamle posthuset lå i førstningen nokså ensomt i nærheten av et holt med svær skog som ble kalt «Trøllhøle». En gang, ikke lenge etterat det var blitt posthus her, kom det et sigøynerfølge på omkring 30 stykker framover mot posthuset på den gamle Askjemveien. Det var akkurat i den tiden da posten ble sortert, så døren var låst, likevel gikk sigøynerne på og ville inn. Men poståpner Kristian Hotvedt holdt dem i sjakk med revolver gjennom vinduet, mens en av postombringerne fikk hoppet ut av vinduet på baksiden av huset og sprang gjennom skogen og ned til Askjem («Borone»), hvor lensmannen hadde kontor den gang (ca. 1905). Lensmannen samlet folk og fikk drevet sigøynerflokken tilbake samme veien de var kommet. Såvidt en vet er dette den eneste gangen det har vært forsøk på postran i Andebu.

''Kolbjørn Hotvedt'' 1942—70. F. 1906, kjøpmann (jfr. bnr. 25) og gbr. G. 1) 1927 m Gunvor Skatvedt, f. 1906, d. 1946. Barn: 1. Rannveig, f. 1927, g. 1948 m. Hjalmar Andersen, f. 1916 på Nøtterøy, innehaver av firma Hjalmar Andersen A/S, Gravdal (se Gravdal, bnr. 13). 2. Kristian, f. 1935, d. 2013 Nøtterøy, asfaltarb., bor Åsgård, ug. G. 2) m. Asta Emilie Hansen fra Onsøy, f. 1922. 4 barn: 3. Thor, f. 1949, se ndfr. 4. Kåre, f. 1951, sjømann. 5. Grethe, f. 1958. 6. Kari, f. 1961. Kolbjørn Hotvedt var 1960—64 formann i Andebu Bondelag. I 1970 overdro han sine eiendommer til sønnen Thor. Se fortellinger av Kolbjørn her.
[[Medium:016.011.005.jpg|Fra barndommen]] og [[Medium:016.011.006.jpg|med krokete knær i Møylandbakken]]

''Thor Hotvedt 1970 -79'', utdannet telegrafist, og arbeidet på Meterologiske institutt etter å ha sluttet til sjøs. Gift 1971 m. Karin Margaret Dahl, f. 1951 i Ramnes, førskolelærer. Barn: 1.Bjørnar, f. 1971, seniorrådgiver i utenriksdepartementet. I fem år jobbet han som ambassadesekretær, først i Brasil, så i Sør-Afrika. Gift 1999 med Alessia Franqillo, f. 1973 Novara, Italia, kommunikasjonsrådgiver. 2. Anniken født 1975, adjunkt, gift 2001 med Knut Olav Sundby, f. 1974 Råde i Østfold, pedagogisk/psykologisk rådgiver.

''Karin Margaret Dahl 1979-1997 '' gift 2. g. 1983 med Sigbjørn Myhre, f. 1954, bygningsingeniør, personalia se Granås gbnr.9/22 i Andebu. Verv i Andebu sparebank, styremedlem i 2005-2014, styreleder 2014-. Barn: Håvard, f. 1984, daglig leder eget anleggsfirma, g. 2010 m. Susann Fevang, f. 1986, personalia se Andebu prestegård gbnr. 16/92.

Jordene ble forpaktet bort til Karins bror, Geir Mørken fra Ramnes 1980 – 1986. Fra 1986 drev Sigbjørn gården, og fra 1988 forpaktet han i tillegg ca. halvparten av gården Tunheim, gbnr. 17/8.
I 1975 ble det bygget nytt bolighus på Åsgaard/ Askjem, senere utskilt som gbnr. 18/98.
Det gamle våningshuset på Åsgård ble revet 1983 for å gi plass til gang og sykkelsti. Andebu kommune ønsket mer sentrumsutvikling og i 1987 ble det inngått avtale med kommunen om å feste bort 20 dekar i sentrum. Som følge av denne avtalen måtte låven rives i 1989 og nytt redskapshus med korntørke ble satt opp nedenfor bolighuset fra 1975.

I 1985 bygde de nytt hus i Askjemfeltet, Hasselveien 6, og bodde der frem til 1997. De drev da gården, og huset på gården ble fra 1986 – 2007 utleid.
I 1997 ble det en avtale med Andebu kommune om makeskifte, kommunen fikk jordet syd for Herredshuset, vest for Kodalveien i bytte med gårdstunet og deler av eiendommen Tunheim, gbnr.17/8. Ved makeskifteavtalen ble Åsgård og Tunheim sammenføyet til ett gårdsbruk, Tunheim. Driften av gjenstående jorder på Åsgård inngår heretter i [[Askjem#Bruksnr._10.2C_Tunheim|"Tunheim", gnr. 18. bnr. 10.]]
Etter at Andebu Varesenter ble bygget i 1967 har det gradvis blitt bygget nytt i Andebu sentrum, bensinstasjon, sentrumsbygg, leiligheter, apotek, vinmonopol osv. Til sammen er nå ca 30 dekar av tidligere Åsgård blitt benyttet til byggeområde for sentrumsformål. [[Fil:016.172.002.jpg|200px|mini|Resten av Åsgård ved "Slottet", Bnr. 172 i Andebu sentrum]] I tillegg er jordet syd for Herredshuset på ca. 15 dekar overtatt av Andebu kommune.

Bnr. 7 og 11 samt gnr. 18, bnr. 8 og 9 har etter opprinnelig bygdebok en samlet matrikkelskyd på mark 2,74. Eiendommen har 100 mål jord og 30 mål skog. Sandtak på gården. Hage med frukttrær og bærbusker. Har hatt hestevandring. Eget treskeverk. Med i felles vannverk. '''Antikviteter:''' Redskap til linberedning som Kristian Hotvedts hustru Andrine benyttet. Hun var den siste i Andebu som dyrket og beredde lin. '''Besetning''' (ca. 1950): 2 hester, 9 kuer, 5 ungdyr, 2 griser, 50 høns. Det avles korn på ca. 50 mål, poteter på 5—6 mål, resten rotfrukter og eng. Se bilde av Andebu`s trolig siste gårdsdreng; [[Medium:016.011.004.jpg|Hilmar]].

==== Oppdatering 2015 Åsgård.====
Mye av forandringene i gården er beskrevet ovenfor.

* '''Bebyggelse:''' Våningshus ble revet i 1983 for plass til ny sykkelsti, se foto , [[Medium:016.011.003.jpg|Åsgård på 50-tallet, sett fra Jens Skarsholt`s hus.]], Driftsbygningen ble revet i 1989 som følge av sentrumsutviklingen og redskapshus satt opp nedenfor det nye framhuset av 1975. Det kombinerte våningshuset/butikk på andre siden av veien har eget bnr. 81 og har bare fungert som en del av Åsgård.

* '''Drift:''' Driften er opphørt for bnr. 11, men gjenværende jorder blir drevet under gnr. 18 bnr. 10 "Tunheim" da mye av den opprinnelige gården er blitt assimilert av sentrumsaktiviteter som Andebu varesenter, posthus, bibliotek, vinmonopol og bensinstasjon m. flere.

===Bruksnr. 12, Kullerød nordre (med Kirkeåsen) (skyld mark 1,05)===
[[Fil:016.012.004.jpg|200px|mini|Kullerød]]
Tidligere husmannsplass (om dette, se ndfr.).

'''Bålag:''' Bakken, Kullerød, Nordre Langebrekke, Andebu prestegård, Ødegården, Ø. Flåtten.

Utskilt 1897 fra bnr. 1 og ved kgl. skjøte av 1898 for kr. 3200 solgt til

''Ellen Andrine Jørgensdatter'' 1898—ca. 1908. F. 1851 i Kullerød, d. 1938, enke etter sjømann Andreas Larsen, f. 1851 på Askjem (gift i 1881). De bodde først i Hogsrød og hadde barna: 1. Mathilde Sofie, d. 1881, se ndfr. 2. Ludvig, f. 1884, d. 1908 i Kullerød; var underoffiserselev.

''Ole Kullerød'' (eller Ole Larsen Skatvedt) ca. 1908—46. F. 1875 på Skatvedt, d. 1948 på Gravdal. G. 1908 m. Mathilde Sofie Andreasdatter Kullerød, f. 1881 i Hogsrød, d. 1920. 2 barn, hvorav 1 vokste opp: Ludvig, f. 1913, se ndfr. Ole Kullerød eide også 1913—20 bnr. 6 («Haugen») på Ø. Flåtten og en tid bnr. 14 og 23 på Gravdal («Solli» og Vestlia»). Ved skjøte av 1946 solgte han bnr. 12 for kr. 11000 til sønnen

''Ludvig O. Skatvedt'' 1946—51. F. 1913, d. 1951. G. 1941 m. Helene Kristine Halvorsen fra Ektvedt i Vivestad, f. 1922. Barn: 1. Leif Langseth, f. 1944, støperiarb., bopel Kullerød. 2. Håkon Langseth, f. 1945, verkstedarb., g.m. Sidsel Setre fra Nes i Høyjord, f. 1953; bosatt på Nes. 3. Sylvia Merete, f. 1949, g.m. Willy Kristoffer Trevland, f. 1936, maskinfører, bor Svartsrødfeltet. Etter Skatvedts død ble bruket overtatt av enken

''Kristine Langseth'' 1951—2014. G. 2. gang m. Arne Willy Langseth fra Ski, f. 1926, d. 1989. Langseth adopterte i 1956 de tre stebarna.

''Håkon Langseth'' 2014—2020. F. Skatvedt 1945, d. 2020, g.m. Sidsel Setre, skilt 1991. Barn: 1. Vivian Langseth, f. 1975 i Andebu, se nedenfor. 2. Lise Langseth Lie, f. 1980 Andebu, g.m. Andreas Lie f. 1979; deres barn er Isak, f. 2010 Andebu, og Alma, f. 2013 Andebu; bosted Andebu. Gården ble overdratt 02.10.2020 til datteren

''Vivian Langseth'' 2020-. F. 1975, sambo m. Are Jardar Leegaard, deres datter Andrine Langseth Leegaard, f. 1995. Vivian g.m. og skilt fra Roger Bjørkmo; deres barn er Emil, f. 2001 Andebu, Ludvig, f. 2004 Andebu; bosted Andebu.

Bnr. 12 har ifølge opprinnelig bygdebok 45 mål innmark og 70 mål skog, mest barskog, halvparten vest for innmarken og halvparten vest og nord for Andebu kirke. Hage med frukttrær og bærbusker; grønnsaker til husbehov. Grasfrø avles på gården. Nåv. utvei til Håskenveien; tidligere var det utvei over Flåttenfossen, men etterat mølla brente, er det bare gangsti der. Bebyggelsen består av: hovedbygning, uthus, bryggerhus, skur, hønsehus og garasje. I 1947 lagt inn vann i hovedbygningen; i fjøset gl. ledning. Tidligere hestevandring, nå elektrisk motor.
[[Fil:016.012.003.jpg|200px|mini|Høyna i Kullerød]]
'''Marknavn:''' Knutebakkæne (syd og øst mot elva).

'''Besetning (ca. 1950):''' 1 ku, 2 ungdyr. '''Avling''': ca. 3000 kg havre, ca. 3500 kg poteter.

====Oppdatering 2014 av bnr. 12====

Sammenføyet med bnr. 5 Ødegården og bnr. 24 Mellom Kullerød i 1989 samt bnr. 112 i 1996.
Har i 2013 ifølge Skog og landskap 128 mål produktiv skog, 56 mål fulldyrket mark og 34 mål diverse, totalt 218 mål.

* '''Bebyggelse:''' Uthuset ble revet og nytt fjøs med låve ble satt opp på 80-tallet. Bryggerhuset ble bygd nytt på slutten av 80-tallet og framhuset er påbegynt restaurert 1994.

* '''Drift:''' Dyreholdet varte helt til begynnelsen av 90-tallet. Etter dette ble jorden forpaktet bort, første gang til Arne Edvard Askjem. Se foto:[[Medium:216.012.002.jpg|Tunge tak i høyna]] (Håkon og Leif Langseth med Tor Himberg).

===Bruksnr. 13, Kullerød (skyld 4 øre)===

Utskilt 1902 fra bnr. 2 og av Edvard H. Gravdal for kr. 150 solgt til ''Johan Jakobsen'' (personalia, se [[Stulen]], Husmenn), som i 1906 for kr. 1000 solgte videre til sønn ''Olaus Johansen'' (f. 1883). Denne solgte ved skjøte av 1918 bnr. 13 for kr. 3500 til ''Johan Klausen'' Gran (personalia, se [[Stulen]], bnr. 3), som ved skjøte av 1919 (tgl. 21) solgte bruket for kr. 4000 til ''Anton Jakobsen Solheim'' (personalia, se [[Østre Høyjord]], bnr. 29). Denne solgte i 1924 videre for kr. 5000 til ''Kristian Hagen''; personalia, se bnr. 9, som bnr. 13 senere følger. Overtatt av ''Asbjørn Hagen'' i 1975 og av ''Terje Sandquist'' i 1989 som arv.

===Bruksnr. 14, Bergli (skyld 3 øre)===

Utskilt fra bnr. 1 i 1910 og solgt til

''Halvor Anton Johansen'' Stålerød 1910—12. F. 1885 på Hynne, smed, g. 1) 1910 m. Bertine Amalie Borgersdatter, f. 1889 i Svarstad, d. 1911, 2) 1912 m. Antonette Johannesdatter, f. 1889 på Sønset. Barn: 1. Johan, f. 1912. 2. Berta Lovise, f. 1914. Anton Johansen satte opp våningshus og smie. Ved skjøte av 1912 solgte han Bergli for kr. 3700 til ''Herman Kjærås'' (personalia, se [[Kjærås]], gnr. 20, bnr. 1), som også drev som smed her, til han i 1918 overtok farsgården og for kr. 9000 solgte Bergli til snekker ''Einar Løverød'' (personalia, se [[Løverød]], gnr. 31, bnr. 2). Denne solgte i 1923 for kr. 11000 videre til
[[Fil:016_014_001.jpg|mini|Everkets bestyrerbolig.]]
''Andebu komm. Elektrisitetsverk'' 1923—. Elverket benyttet eiendommen som bolig for følgende to driftsbestyrere:

Driftsbestyrer ''Ludvig O. Johnsen'' bodde her 1923—44. Hadde tidligere arbeidet i NEBB og ved en rekke kraftstasjoner og elverker i Østfold. Var overmontør, senere driftsbestyrer for Elverket 1919—44. F. 1893 på Gjøvik, d. 1944 (ved trafikkulykke), g.m. Agnes Karoline Østereng, f. 1897 i Askim, d. 1973. Barn: Kaare Eugen, f. 1922, montørformann, g.m. Ella Regine Isaksen fra Bærum, f. 1929. Jfr. ndfr., Feste nr. 19.

Elverksjef ''Reidar K. Rødland'' 1946—54. Sjef for Elverket 1946—73. Hadde tidligere arbeidet i Bergen, Luster og Vest-Telemark. F. 1905 i Oslo, d. 1975, ingeniør, g.m. Agnes Katrine Jonassen, f. 1912. Barn: 1. Reier, f. 1942, sjefsoperatør (EDB), g.m. bibliotekar Hilde Marie Hveding fra Tromsø, f. 1942; bopel Oslo. 2. Yngvar Dag, f. 1946, ingeniør/montør, g.m. Hanne-Britt Lien, f. 1950; bor Sollien (Lien). 3. Egil, f. 1951, EDB-programmerer, g.m. lærer Laila Risdal fra Evje, f. 1953; bosatt Askjemfeltet. Rødland flyttet ca. 1956 over i den nye driftsbygningen (se ndfr.).

Andebu Elverk bygde på en 3 mål stor festet tomt av Andebu prestegårds grunn (se Feste nr. 14) en ny 2-etasjes driftsbygning, tatt i bruk 1954, med plass til verksted, lager og kontorer og i 2. etasje leilighet for elverksjefen. Elverksjef Rødland flyttet inn i nybygget ca. 1956. Han etterfulgtes i stillingen 1973 av ''Ragnar Johan Aske'' fra Brunlanes, f. 1930, g.m. Ellen Synnøve Snørsvall fra Brunlanes, f. 1934.

Om Elverkets historie generelt henvises til Ragnar Bergs fremstilling i boka «Andebu Elverk 1920—1970», utgitt i anledning verkets 50-årsjubileum.

Elverket eier fortsatt Bergli. Her bor nå

montør ''Karl Kassem'', f. 1895, fra Skiptvedt, g.m. Alma Dora Granly fra Jevnaker, f. 1897. 4 barn: 1. Marvel, f. 1918, g.m. byggmester Arve Solberg fra Gullverket i Eidsvoll; bosatt i Ås. 2. Olaf, f. 1920, d. 1973, var vaktmann ved Oslo Vaktselskaper, g.m. Ella Thaug fra Ås, f. 1919; bosatt i Ski. 3. Ellen Hammer, f. 1924, bodde endel år i Amerika og var g. der; ektesk. oppløst. 4. Lillian, f. 1925, g.m. baker Thor Olsen fra Tønsberg, f. 1924; bopel Tønsberg. Eiendommen ble overtatt av'' Andebu kommune'' 1987/88 og sammenføyet med bnr. 32 i 1995.

Berglis areal: I følge Skog og landskap 1,8 mål, hage og naturtomt.

===Bruksnr. 15, Rønningen (skyld 5 øre)===

Utskilt fra bnr. 6 i 1911 og av Ivar Andersen for kr. 95 solgt til ''Hans Jakobsen'' (personalia, se [[Østre Flåtten]], bnr. 6, Haugen). Jakobsen d. her i 1915, og enken Ingeborg Kristine Hansdatter satt så med bruket til sin død i 1934. Ved auksjonsskjøte tgl. 1934 ble bnr. 15 for kr. 650 solgt til sønn ''Jakob Sperrås'' (se [[Østre Flåtten]], bnr. 6), som året etter for kr. 1450 solgte videre til ''Hartvig Haugerød'' (personalia, se [[Askjem]], bnr. n). Denne solgte i 1944 bruket for kr. 4750 til sønn

''Hans Haugerød'' 1944—82. F. 1903 på Moland, veiarb., g. 1928 m. Aslaug Marie Bakke, f. 1906, d. 1974; de hadde tidligere bodd i Gåserød og på Ø. Flåtten. Barn: 1. Astrid Irene, f. 1930, d. 1942. 2. Odd Henry, f. 1931, arbeidsleder (Sem fengsel), g.m. Synnøve Pande fra Sem, f. 1936; bosatt i Sem. 3. Gerd Else, f. 1938, g.m. arbeidsformann Arve Andersen, f. 1934 (se bd. III, s.19); bosatt i Sem. 4. Johnny, f. 1944, smører, g.m. Kate Maurud fra Stokke, f. 1948; bopel Stokke. 5. Anny Irene, f. 1946, g.m. maskinholder Edgar Evensen Nordkvelde, f. 1942; bosatt i Kvelde.

''Bjørn Olav Åsenden'' kjøpte stedet i 1982 for så å selge videre i 1986 til

''Anita Karisen Nyhus'' og ''Einar Nyhus'' hvor

''Einar Nyhus'' overtok alene i 1995. Areal 1,3 mål.

07.10.2020 Solgt til ''Marius Miksys''. 1/2 mål.

===Bruksnr. 16, Granheim (skyld 11 øre)===
[[Fil:Hjalmar_Trolldalen_fam.jpg|mini|Bankdirektør Hjalmar Trolldalen, hustru Hella Trolldalen, f. Askjem, og barna Arne og Solveig.]]
Utskilt fra bnr. 1 i 1911 og ved kgl. skjøte av 1912 for kr. 1000 solgt til ''Hjalmar Trolldalen'' 1912—26, bankkasserer, fra 1918 adm. direktør i Andebu Sparebank. F. 1878 i Trolldalen, d. 1926. G. 1903 m. Hella Andrine Askjem, f. 1880, d. 1953. Barn: 1. Solveig, f. 1914, se ndfr. 2. Arne, f. 1914, sivilingeniør, g.m. Kirsten Berggrav fra Oslo, f. 1916; bopel Bærum. På Granheim brøt Trolldalen opp jorda og bygde våningshus og uthus, og han leide ut lokaler til Andebu Sparbank i sin bolig. I 1916 kjøpte han fra Askjem inntil et skogstykke på 58 mål
(gnr. 18, bnr. 14, s. d.). Om Hj. Trolldalens virke som banksjef henvises til Bjarne Hoffs bok «Andebu Sparebank» (1963).

[[Fil:016.016.001.jpg|mini|Granheim i høyonna.]]
Ved siden derav gjorde han en stor innsats i bygdas kommunale og politiske liv. Han var bl.a. formann i Andebu Elverks styre i den første vanskelige tiden, fra 1918 til sin død 1926; han var formann i provianteringsrådet og medlem av bankrådet i Bøndernes Bank. Ellers arbeidet han meget for ungdomssaken og avholdssaken, og han var meget aktiv i organisasjonen «Østlandsk reisning». Hans hustru, Hella Trolldalen, var i tolv år kasserer i Andebu sykepleieforening. Etter Trolldalens død satt enken i uskiftet bo. De hadde tidlig automobil hos Trolldalen se [[Medium:016.016.002.jpg|Trolldalens bil på Granheim]].Se også [[Medium:016.016.003.jpg|Biografi av Hjalmar Trolldalen, side 1,]] og [[Medium:016.016.004.jpg|Side 2.]]

''Hella Trolldalen'' 1926—53. Hun kjøpte i 1928 også bnr. 27 (s. d.). I 1936 ble utskilt bnr. 32 (s. d.). Etter hennes død overtok barna eiendommene, men Arne Trolldalen solgte straks sin halvpart for kr. 10 000 til søsteren

''Solveig Bjørnstad'' 1953—2005. F. 1914, d. 2005, hjelpepleier (Vestf. Sentralsykehus), g.m. Torvald Bjørnstad fra Meldal, f. 1909, d. 1976; ingen barn. Solveig Trolldalen var en av ytterst få jenter som torde å hoppe på ski, og var sammen med Dr. C. T. Scott faste prøvehoppere i Møylandbakken som hadde såpass størrelse som en 45 meters bakke.

'' Finn Trolldalen'' og ''Kari Trolldalen '' 2006—. Personalia se bnr. 71.

Bnr. 16 og 27 samt gnr. 18, bnr. 14 har etter opprinnelig bygdebok en samlet matrikkelskyld på 93 øre. Eiendommen har 14 mål jord og 58 mål skog. '''Besetning''' (ca. 1950): 2 kuer, 1 gris, 10 høns.

====Oppdatering 2014 av bnr. 16 Granheim====
* '''Bebyggelse:''' Husene er revet til fordel for Granheimtunet. (Stuen var rikt dekorert med rosemaling.)
* '''Drift:''' Gårdsbruket er opphørt. Gjenstående areal 23 mål, hvorav 17 er til tunet og resterende til veier og friområder.

====Granheimtunet, 5,8 mål====
[[Fil:016_016_000.jpg|mini|Granheimtunet.]]
Andel av Granheimtunet 1 (Gnr 16, bnr 16, seksjon 1) er i 2006 solgt fra'' Finn Trolldalen'' og ''Kari Trolldalen'' til'' Edh Invest AS''. Salget omfatter også andel av Granheimtunet 2-10 (Gnr 16, bnr 16, seksjon 2-10).

=====«Seksjon nr. 1»=====

Overført i 2007 fra Boligbygg Vestfold AS til'' Magnar Svendsrød'' og ''Gerd Ase Svendsrød''. Magnar Svendsrød f. 1943, typograf, sønn av Lars Svendsrød, f. 1908 Andebu, d. 1993 og Margit Svendsrød, f. 1916 Andebu, d. 2009. G. m. Gerd Åse Svendsrød, f. Fjøreide 1945 Sem (Tbg), datter av Henrik Fjøreide, f. 1908 Tønsberg, d. 1984 og Klara Fjøreide, f. 1912 Tønsberg. Barn: 1. Elin Svendsrød, f. 1969 Ramnes, g. m. Frank Nordby, f. 1963, bosted Re. 2. Kjetil Svendsrød, f. 1975 Ramnes, gift/samboer m. Kristin Hove Ødegård,+ f. 1982, bosted Andebu.

=====«Seksjon nr. 2»=====

Overført i 2007 fra Boligbygg Vestfold AS til'' Jorun Jellum'', pensjonist, f. Tveitan 1943, datter av Håkon Tveitan, f. 1904 og Gjertrud Tveitan, f. 1902 Kodal; i 1991 skilt fra Hans Jan Fon, f. 1942, sønn av Else og Matias Fon i Re. Barn: 1. Jørn Mathias Fon, maskinentreprenør, f. 1968 i Re(Tbg), g.m. Kari Anne Myhre Fon, barnehageassistent; bosted Høyjord. 2. Lena Kristin Fon, salgssekretær, f.1969 i Re (Tbg), samboer m. Tom Roger Olsen, prosjektingeniør, f. 1969, bosted Andebu.

=====«Seksjon nr. 3»=====

Overført i 2007 fra Boligbygg Vestfold AS til ''Gunnar Markman'' og ''Hjørunn Markman''. Overført i 2013 til '' Hjørunn Markman'' som har solgt videre til?

=====«Seksjon nr. 4»=====

Overført i 2008 fra Boligbygg Vestfold AS til ''Anne Klausen Brynjulfsen''.

=====«Seksjon nr. 5»=====

Overført i 2007 fra Boligbygg Vestfold AS til ''Kathrine Therkelsen'' og ''Thomas Almenning''.

=====«Seksjon nr. 6»=====

Overført i 2007 fra Boligbygg Vestfold AS til ''Heidi Aalstad Bærland''.

=====«Seksjon nr. 7»=====

Overført i 2007 fra Boligbygg Vestfold AS til'' Linda Figenschou''.

=====«Seksjon nr. 8»=====

Overført i 2008 fra EDH invest AS til'' Anne Klausen Brynjulfsen'', barnehageassisient, f. 1963, datter av Martha Annie Klausen, f. 1933, og Reidar Klausen, f. 1923 i Stokke. G. 1989 m. Roger Brynjulfsen, f. 1942, bryggeriarbeider på Ringnes/Farris og sønn av Bjarne og Ragnhild Brynjulfsen, Andebu. Separert 2008. Barn: 1. Maria Brynjulfsen, student, f. 1990 i Andebu (Tbg); bosted Bergen. 2. Anna Brynjulfsen, student, f.1994 i Andebu (Tbg); bosted Andebu.

=====«Seksjon nr. 9»=====

Overført i 2007 fra Boligbygg Vestfold AS til''Abbas Saeed Farah Abdu'' og videreført til'' Helene Rødsand Winge'' i 2009.

=====«Seksjon nr. 10»=====

Overført i 2007 fra Boligbygg Vestfold AS til ''Marit Røberg'' og ''Rune Kalleberg Hogstvedt'' og videreført til ''Marianne Prestegården'' og ''Tormod Finnskog'' i 2012.

==='''Bruksnr. 17, Tingvoll(skyld 8 øre). Andebu Herredshus''' ===
[[Fil:016.017.001.jpg|200px|mini|Andebu herredshus Tingvoll anno 2014.]]
Utskilt fra bnr. 7 i 1919 og av K. Hotvedt for kr. 1858 solgt til ''Andebu kommune''. Tomten ble i 1921 utvidet, idet da bnr. 20 (s. d.) ble lagt inntil. Sammenføyet også med bnr. 41 i 1995. Om Herredshusets bygningshistorie, se Kulturbindet, s. 385—89. I Herredshuset har en rekke av bygdas kommunale etater sine lokaler, og her holdes formannskaps- og herredstyremøter. Også Andebu Sparebank holdt tilhuse her, fra 1927 til 1960, da banken flyttet inn i nye lokaler tvers overfor Herredshuset. Kommunens voksende administrasjon gjorde at Herredshuset etter hvert ble for lite, det ble satt opp en fløybygning, som i 1979 ble forlenget.
[[Fil:016.017.014.jpg|200px|mini|Andebu herredshus Tingvoll anno 1927.]]
For å se plantegninger av opprinnelig herredshus, trykk på [[Medium:016.0017.012.jpg|Plan 1.ste etage]]. [[Medium:016.017.013.jpg|Plan 2.dre etage]].

Arvid Askjem har beskrevet interiøret og forandringene på herredshuset detaljert i peroden fra det ble bygd og særlig fra krigen, fram til 1970 slik; [[Andebu Herredshus|Andebu herredshus historie.]]

Noen bilder fra interiøret i 2015. [[Medium:016.017.008.jpg|Trappen med elgehode]], [[Medium:016.017.010.jpg| Kommunestyresalen.]], [[Medium:016.017.011.jpg| Spisesalen med maleri av Hans Holmen. ]]

Noen eksteriørbilder fra vinteren ; [[Medium:016.017.003.jpg|Vinter på 50 tallet]], [[Medium:016.017.004.jpg|Vinter på 60 tallet]], [[Medium:016.017.005.jpg|Håndmåket snø]].

Vaktmestre ved Herredshuset har vært:
[[Fil:016.017.002.jpg|200px|mini|]]
Installatør Kristian Møyland 1927—36. Personalia, se Møyland gnr. 17, bnr. 10.

Byggmester Tidemand Hillestad 1936—61. F. 1902, g. 1930 m. Aslaug Gjelstad, f. 1901, d. 1975. Hillestad var medlem av Andebu Sparebanks forstanderskap i 30 år og var formann 1956—71.

Arne Hvitstein 1961—68. F. 1927, g.m. Astrid Sofie Tutvedt fra Hedrum, f. 1935.

Einar Liverød 1968—71. F. 1936, g.m. Kari Farmen fra Hedrum, f. 1943.

Torolv Unset Jørgensen 1972-1982
I 1972 ble Herredshusets og skolens vaktmesterstillinger slått sammen. Denne kombinerte stillingen innehas fra 1972 av Thoralv Unset Jørgensen, som også er vaktmester på Pleiehjemmet. Areal ca. 7,0 mål. [[Fil:017.017.014.jpg|200px|mini|Vindu i fengslet i kjelleren.]].

Bertil Ward 1982-1992. Ward var trønder. Arbeidet mange år i gartneri i Sandefjord før han kom til Andebu. Bodde i vaktmesterboligen til Andebu skole til sin død.

Gunnar Horntvedt 1992-2005. Personal se gnr. 18. Bnr. 46.

Leif Halvorsen 2005-. Halvorsen har arbeidet mange år i Televerket før han begynte som vaktmester. Bor i Løkkeveien i Høyjord.

Vaktmestrene har nå kontor i tidligere vaktmesterbolig til Andebu skole.

Fra begynnelsen var det 2 fengsel-seller i kjelleren. [[Medium:016.017.016.jpg|Se døren til fengslet i kjelleren. ]]

===Bruksnr. 18, Granly (skyld 2 øre)===

Utskilt fra bnr. 7 i 1919 og av K. Hotvedt for kr. 500 solgt til ''Andebu Telefonforening'' A/S, som i 1920 oppførte en hovedbygning og en skurbygning. Telefonforeningen har siden hatt sin sentral her. S.å. ble Nicolai Eskedal ansatt som sentralbestyrer; hans og familiens personalia, se ndfr., feste nr. 12, «Midtgård». I 1974 for kr. 250 000 overtatt av ''Staten v/Televerket''. Areal ca. 1,1 mål.

===Bruksnr. 19, Kullerødlia (skyld 16 øre)===
[[Fil:016.019.001.jpg|200px|mini|Vegvesenets eneste kulturminne i Vestfold.]]
Utskilt fra bnr. 2 i 1921 og av Olaf Skatvedt for kr. 8000 solgt til ''Vestfold Fylkes Veivesen''. Steintak. Veivesenet drev lenge pukkverk her. Areal 15,6 mål. Se bildet til høyre fra vegvesenet i Kullerødlia. Trykk 2 ganger på bildet for å få leselig skrift, og piltast øverst til venstre 2x. for å komme tilbake.

===Bruksnr. 20, Tingvang (skyld 2 øre)===

Utskilt fra bnr. 7 i 1921 og solgt til Andebu kommune. Utvidelse av tomta til ''Andebu Herredshus''. Jfr. bnr. 17.

===Bruksnr. 21, Håsken (skyld 10 øre)===

Utskilt fra bnr. 10 i 1922 og solgt til ''Tønsbergs Handels- og Privatbank''. Senere solgt til ''Tønsberg Turistforening'', som i 1947 for kr. 20 000 solgte til ''Tønsberg Bryggeris Hytteforening''. Eiere fra 1972: ''Ninni Nilsen, Kristine Weisten, Edith Valen, Hjørdis Nesset Hansen og Solveig Plyhn''. Den siste gikk ut som eier i 1973. ''Arne og Aase Aas'' kjøpte i hytta 1982 men solgte den til ''Bente og Arve Sørensen'' i 1990.

Hytte. Areal ca. 7 mål.

===Bruksnr. 22, Vesteråt (skyld 10 øre)===
[[Fil:016_022_001.jpg|200px|mini|Vesteråt.]]
Utskilt fra bnr. 1 i 1925 og for kr. 1200 solgt til

''Ole Bergan'' 1925—75. Bankkasserer i Andebu Sparebank 1918—50, adm. direktør 1950—57, banksjef 1957—64. F. 1893 i Stokke, d. 1975. G.m. Ester Constanse Mood, f. 1904 i Oppegård, d. 1977. Barn: 1. Eva Andrine, f. 1926, g.m. skipskaptein Sverre Kjærås, f. 1920, d. 1973. 2. Liv Julie, f. 1932, g.m. frisør Trond Gjersøe, f. 1921, bor Presterødåsen, Sem. Bergan ryddet tomta her og bygde nye hus. Om hans virke som banksjef, se Bj. Hoffs ovennevnte bok om Andebu Sparebanks historie. Ved siden av bankarbeidet gjorde Bergan en stor innsats i bygdas kommunale og politiske liv. Var medlem av herredstyret i en menneskealder og satt i formannskapet 1935—41, 1946—51 og 1956—67, derav som viseordfører 1935—37 og som ordfører 1939—41, 1956—59 og 1966—67. Videre var han formann i overformynderiet, formann i Andebu Elverks styre, formann i forliksrådet, viseformann i skolestyret, medlem av representantskapet i Vestfold Kraftselskap m.m. Han var også meget interessert i sykehusvesenet og det sosiale hjelpearbeid og var bl.a. medlem av styret for Fossnes Åndssvakehjem.

Etter Ole Bergans og hustrus død gikk eiendommen i 1978 over til døtrene ''Eva Kjærås og Liv Gjersøe'', som s.å. solgte den til banksjef ''Kåre Herman Wold'', fra Berg i Østfold, f. 1923, g.m. Lilly Sofie Hansen fra samme bygd, f. 1931.

'' Andebu kommune'' overtok eiendommen i 1981 og anla heldagsbarnehage der.

Areal ca. 5 mål.

===Bruksnr. 23, Kullerød søndre (skyld mark 1,31) "Fyllplass"===

Tidligere husmannsplass (om dette, se ndfr.). Utskilt fra bnr. 1 i 1925 og ved skjøte fra Kirkedepartementet for kr. 7500 solgt til

''Kristian Gulliksen'' 1925—34. F. 1880 på Skorge, d. 1947, g.m. Marthe Søstuen-Strand, fra Elverum, f. 1880, d. 1956. Barn: 1. Gunvor, f. 1912 i Hof, g.m. tømmermåler Oddvar Strand, f. 1910 i Elverum; bopel Elverum. 2. Ingrid, f. 1914 i Hof, d. 1979, g.m. Ove Ruud; bopel Oslo. 3. Gunnar, f. 1922, se ndfr. 1 barn d. liten. Gulliksen ble rammet av den økonomiske krise, og bruket ble i 1934 ved tv. auksj. for kr. 4000 solgt til ''Opplysningsvesenets fond''. Ved skjøte fra Kirkedepartementet av 1951 ble bnr. 23 for kr. 4000 solgt til Kr. Gulliksens sønn

''Gunnar Gulliksen'', som i 1953 for samme pris solgte videre til sin mor, ''Marthe Gulliksen''. Etter hennes død i 1956 solgte arvingene bruket for kr. 3333 til medarvingen snekker Gunnar Gulliksen, f. 1922, g.m. Martha Olsen fra Haukerød, f. 1922; bopel Sandefjord. I 1960 for kr. 11 000 solgt til ''Andebu kommune'', som anla off. søppelplass på ca. 5 mål her.

Ingen besetning i 1950. Areal: 20 mål innmark og 70 mål skog. Etter makeskifte med Kristine Langseth om Kjørkåsskogen er situasjon i 2013; Areal: 3 mål innmark og 15 mål skog, hvorav ca. 5 mål tjener som fyllplass for hageavfall.

===Bruksnr. 24, Kullerød mellom (skyld 5 5 øre)===

Tidligere husmannsplass (om dette, se ndfr.). Utskilt fra bnr. 1 i 1925 og ved skjøte fra Kirkedepartementet for kr. 3500 solgt til ''Edvard Kristiansen Ødegården'' (personalia, se bnr. 5). Etter hans død 1933 overtatt av sønnen ''Kristian E. Ødegården'' (personalia, se ovfr., bnr. 5). I 1981 i felleskap overtatt av ''Sigurd Kjærås, Gudrun Berg, Lars Kjærås, Nils Kjærås og Hans Anders Kjærås'' I 1987 overtok ''Staten v/Vestfold fylkeslandbruksstyre'' som solgte til ''Kristine Langseth'' i 1989.

Tillegg til bnr. 5. Ingen besetning 1950. F.t. ingen hus. Areal: 25 mål innmark. Etter makeskifte med Kristine Langseth`s Kjørkåskogen er det blitt sammenføyet (1989) med bnr. 12.

===Bruksnr. 25, Fjelly (skyld 3 øre)===
[[Fil:016_025_001.jpg|200px|mini|Fjelly.]]
Utskilt fra bnr. 1 i 1926 og ved skjøte fra Kirkedepartementet for kr. 200 solgt til ''K. Hotvedt'', Åsgård, som overdro tomta til sønnen ''Kolbjørn Hotvedt'' (personalia, se bnr. 11). Denne bygde husene i 1927 og drev forretning her til 1937, da den ble flyttet til Feste 11, «Fjell» (se ndfr.). Hans far overtok «Fjelly» i 1940, og Kolbjørn Hotvedt kjøpte i 1942 «Åsgård» av faren. Bnr. 25 og 31 ble i 1945 solgt til K. Hotvedts datter ''Gunvor Skarsholt'' (personalia, se bnr. 11), som var flyttet tilbake til Andebu etter mannens død. I 1961 overdro hun partene til sønn

''Jens Skarsholt'' 1961—. F. 1919 på Ø. Flåtten, d. 2014, lastebileier, g.m. lærer Anny Solberg (dtr. av kirkesanger Johs. Solberg), f. 1922. Barn: 1. Gunnar, f. 1944, maskinfører, g.m. Grete Lurås fra Botne, f. 1944. Har kjøpt gård på Skarsholt, bnr. 1 (s. d.), og de bor der. 2. Laila, f. 1950, g.m. sjåfør Roger Morten Leegaard fra Sem, f. 1949. 3. Signe Gro, f. 1962.

''Are Jardar Leegaard og Marianne Gjelstad Pettersen'' overtok hver sin 1/2 del i 1999. Are Jardar Leegaard er sønn av Laila og Roger Leegaard.
Marianne Gjelstad Pettersen er datter av Arve og Irene Pettersen på Stålerød.
Videresolgt til

''Mtc Maritime Trade & Consult AS'' i 2006, som står som eier pr. 2014.

===Bruksnr. 26, Moholt (skyld 9 øre)===

Utskilt fra bnr. 8 i 1926 og solgt til ''Hans Falck'', Tønsberg. Drevet av Ørsted-Falck. I 1939 for kr. 2000 solgt til ''Nils Skjauff'' (personalia, se Nedre Prestegården i Høyjord). I 1963 overtatt av sønn ''Trygve Ragnar Skjauff'' (personalia, se bnr. 8), og s. å. overført bnr. 8.

===Bruksnr. 27, Silju (skyld 3 øre)===

Utskilt fra bnr. 1 i 1928 og for kr. 350 solgt til ''Hella Trolldalen''; personalia, se bnr. 16, som bnr. 27 senere følger. Overtatt av datter'' Solveig Trolldalen'' i 1953. Areal ca. 3 mål.

===Bruksnr. 28, Hagen (skyld 47 øre)===
[[Fil:016.028.001.jpg|200px|mini|Hagen.]]
Tidligere husmannsplass (om dette, se ndfr.). Utskilt fra bnr. 1 i 1928 og s.å. ved skjøte fra Kirkedepartementet for kr. 5600 solgt til den tidligere husmann ''Anton Kristiansen'', f. 1863, d. 1954 (personalia ellers, se Lille-Dal, gnr. 95, bnr. 4 og ndfr. under Husmannsplasser). Antons arvinger var enken Mathilde Hagen og Antons sønn av 1. ekteskap, ''Kristian Hagen'', som overtok eiendommen. Han solgte 1954 videre til ''Mathilde Hagen'', som d. 1975. Bruket ble året etter solgt til ''Sven Einar Idland'', som straks solgte til ''Kristian Hagen'' (personalia, se ovfr., bnr. 9). Denne avhendet i 1977 Hagen til sønn

''Ansgar Hagen'' 1977—. F. 1930, pensjonert snekker, sønn av Elise Hagen f. Nesengen !896 og Kristian Hagen f. 1895 Andebu, g. m. Målfrid Hagen, f. Klepsvik 1930 Austevoll i Hordaland, d. 2007 datter av Hilleman og Gjertrud Klepsvik fra Austevoll. Barn 1. Rune Hagen, f. 1960 Andebu, sambo m. Ann-Caia Johansen, bosted Andebu. 2. Trond Hagen, f. 1961 Andebu, g. m. Tove-Lisbeth Engblom Hagen, f. 1964, bosted Vear Stokke. 3. Frode Hagen, f. 1963 Andebu, g. m. Saengchan Phaguram, bosted Andebu. 4. Jan Ove Hagen, f. 1964, bosted Andebu. 5. Lillian Hagen, f. 1967 Andebu, bosted Oslo.

Hagen er i 2014 ifølge Skog og landskap på 20 mål totalt hvorav 15 mål fulldyrket areal.

===Bruksnr. 29, Elverhøy (skyld 60 øre)===

Dette jordstykke på 25 mål ble utskilt fra bnr. 1 i 1928 og ved skjøte fra Kirkedepartementet for kr. 1550 solgt til ''Edvard Olsen Askjem''; personalia, se gnr. 18, bnr. 1, som bnr. 29 senere følger. Overtatt av sønn ''Arne Askjem'' og videreført til hans sønn'' Arne Edvard Askjem'' i 1981. ''Odd Kenneth Askjem'' (Arne Edvards sønn) overtok i 1999.

===Bruksnr. 30, Elvebakken (skyld 5 øre)===

Utskilt fra bnr. 2 i 1933 og 1938 av Olaf Skatvedt solgt til ''Kristian Hagen''; personalia, se bnr. 9, som bnr. 30 senere følger. Overtatt av sønn ''Asjørn Hagen'' i 1975 som solgte videre til ''Terje Sandquist'' i 1989.

===Bruksnr. 31, Granbu (skyld 2 øre)===

Utskilt fra bnr. 1 i 1935 og solgt til ''Kolbjørn Hotvedt'' (personalia, se bnr. 11). Bnr. 31 og 25 (s. d.) ble 1945 solgt til hans søster ''Gunvor Skarsholt'' (personalia, se bnr. 11). Bnr. 31 følger senere bnr. 25 (s. d.). Overtatt av ''Jens Skarsholt'' i 1961 og solgt til ''Are Jardar Leegaard og Marianne Gjelstad Pettersen'' i 1999. Videresolgt til ''Mtc Maritime Trade & Consult AS i 2006'', som står som eier pr. 2014.

===Bruksnr. 32, Bergli II (skyld 2 øre)===

Utskilt fra bnr. 16 i 1936 og for kr. 300 av Hella Trolldalen solgt til ''Andebu Elverk''. Overtatt av ''Andebu kommune'' 1987 og sammenføyet med bnr.14 i 1995.

===Bruksnr. 33, Granbu II (skyld 1 øre)===

Utskilt fra bnr. 1 i 1940 og solgt til ''Kolbjørn Hotvedt''. S.å. solgt fra ''Opplysningsvesenets fond''. I 1998 overført fra ''Kolbjørn og Asta Emilie'' med 1/4 til hver av barna ''Kari, Grethe og Kåre'' og 1/8 til hvert av Tors barn ''Bjørnar og Anniken Dahl Hotvedt'' for deretter og bli 1/1 overtatt av ''Kari Hotvedt'' som i 2000 selger videre til ''Are Jardar Leegaard''.

===Bruksnr. 34, Løkka (skyld 27 øre)===

Utskilt fra bnr. 3 i 1944 og av Anton Andersen for kr. 2000 solgt til ''Olav Ruggesæter'' (personalia, se Gravdal, gnr. 2, bnr. 10), som har drevet pelsdyrfarm her. Overtatt av ''Knut Ruggesæter'' i 1983 og sammenføyet med bnr. 73.

Areal 8 mål.

===Bruksnr. 35, Galteryggens vestkant (skyld 1 øre)===

Utskilt fra bnr. 3 i 1944 og solgt til ''Ragnar Halle'', Elta. S.å. solgt fra ''Opplysningsvesenets fond''. Overtatt av ''Oddvar Aske'' i 1991 og sammenføyet med gnr. 10 bnr. 2 samme år.

===Bruksnr. 36, Myrvang II (skyld 1 øre)===

Utskilt til ''Ottar og Edna Haugan'', men overtatt i 1981 av ''Birger Flaatnes'' og sammenføyet med gnr. 17 bnr. 15 i 1983.

===Bruksnr. 37, Myrvang III (skyld 1 øre)===

Utskilt til ''Ottar og Edna Haugan'', men overtatt i 1981 av ''Birger Flaatnes'' og sammenføyet med gnr. 17 bnr. 15 i 1983.

===Bruksnr. 38, Tyinn (skyld 1 øre)===

Utskilt fra bnr. 6 og solgt til ''Odd Skjeggerød'' i 1955.

===Bruksnr. 39, Skogly (skyld 1 øre)===

Utskilt fra bnr. 6 og solgt til ''Ivar Skjeggerød'' i 1955.

'''===Bruksnr. 40, Andebu skole (skyld 10 øre)==='''
[[Fil:016_040_001.jpg| Andebu skole]]

Utskilt fra bnr. 7 og solgt til ''Andebu kommune'' i 1955. Barneskolen startet opp i 1958 og nybygget fra den gang betegnes idag som bygg A.

1958 '''Bygg A.''' Opprinnelig nybygg. Se bygget t. v. på bildet.

1975 Utvidet med rom 1 og 2 samt 2 grupperom.

1978 Ny avdeling med musikkrom/sløydsal/heimskunnskap bygget.

1979 Administrasjonsavdeling utvidet med 32 m².

1992 Påbygd arbeidsrom for lærere.

1997 Påbygd mot nord, toaletter og avdeling for 6-åringer.

2001 Nytt klasserom i eksisterende bygg A og personalrom i 2.etasje.

2002 Ny inngang og ny administrasjon.

2002 '''Bygg B.''' Nytt bygg mot sør inneholdende klasserom og bibliotek. Trykk på blå tekst for å se bildet [[Medium:016.040.002.jpg|B-blokka]].

2003 Klasserom på flatt tak mot Herredshuset.

2012 '''Bygg C.''' Nytt bygg mot riksvei inneholdende SFO og avd. for elever med spesielle behov. Trykk på blå tekst for å se bildet [[Medium:016.040.003.jpg|C-blokka]].

Skolen hadde en klasse på hvert trinn fram til midt på 90-tallet. Etter den tid har tallet økt til 13-14 klasser.
Torp Skole ble nedlagt 2003.

{| class="wikitable"
|+Rektorer siden starten har vært

! style="background:#ffdead;" | Fra-til
! style="background:#ffdead;" | Navn
|-
! 1958-1964 || Johannes Solberg
|-
! 1964-1986 || Arne Jensen
|-
! 1986-1991 || Kåre Hotvedt
|-
! 1991-2014 || Inger Hillestad
|-
! 2014-2014 || Ole Kristian Nalum (Konstituert Elisabeth Rød)
|}

===Bruksnr. 41, Tingvang II (skyld 5 øre)===

Utskilt fra bnr. 7 og solgt til ''Andebu kommune'' i 1955. Sammenføyet med bnr. 17 i 1995.

===Bruksnr. 42, Andebu pensjonistbolig (skyld 1 øre)===

Utskilt fra bnr. 28 og solgt til ''Andebu kommune'' i 1956. Kommunen bygde en boligblokk i 2 etasjer med 8 leiligheter for pensjonister i 1969. Arketekt Ole Bjønness og oppført av byggmester Bjarne Ask, Sandefjord,

==='''Bruksnr. 43, Andebu alders- og sykehjem.''' «Pleiehjemmet» (skyld 17 øre)===
[[Fil:016_043_001.jpg|200px|mini|Hjemmet 1959]]
Utskilt fra bnr. 28 og solgt til ''Andebu kommune'' i 1956. Etableringen av et aldershjem i Andebu var blitt overmodent etter lang politisk behandling, om plassering ikke minst, som det fremgår av den korte "før-historikken" nedenfor :

'''Historikk før 1959.'''

Behovet for et alders- eller pleiehjem i kommunen ble etterhvert mer og mer påtrengende. Andebu Sykepleieforening var pådriver i denne saken og allerede 26. mai 1937 vedtok foreningens styre å ta opp arbeidet for et "hvile- og gamlehjem" i bygden. Som komite ble valgt Hella Trevland, Kodal, Elna Brattestå, Høyjord, og Agnes Gallis og Maren Bakkeland, Andebu. I styremøte 6. mars 1938 ble Agnes Gallis valgt til formann. Det forelå et tilbud om gratis tomt på Bråvoll samt kr. 2.000,- som bidrag dersom bygget ble påbegynt innen 5 år regnet fra 1933.

Komiteen vedtok å be herredsstyret om å velge "4 skjønnsomme menn" til å tiltre komiteen. I herredsstyrets møte 11. oktober 1937 ble disse valgt: Olaf Kolkinn og Erik Rivelsrød, Andebu, Erling Skarsholt, Høyjord og Olav Strandskog, Kodal.

Den samlede komite hadde møte på Bråvoll 27. oktober s.å. for å se på den tilbudte tomten. Man fant at tomten var pen, men komiteen var redd for at den ble kostbar å bygge på. Særlig gjaldt det veien som måtte bygges og at det var vanskelig å skaffe vann. Noen beslutning ble ikke fattet, men komiteen var enig om å se seg om på forskjellige steder etter en passende tomt. De ville også forhøre seg om det kunne være utsikter til fri tomt på Andebu prestegårds grunn. I et møte 22. november 1937 festet komiteen seg ved to steder på prestegården som det var enighet om å søke å få. Det kom negativt svar fra Kirkedepartementet på denne søknaden. I mellomtiden ble tilbudet om gratis tomt på Bråvoll foreldet.

Det ble jobbet med flere tomtealternativer som imidlertid ikke ga noe resultat. Krigen kom og satte en foreløpig stopper for planene.

Den 11. august 1937 ble det holdt et møte av de 4 komitemedlemmene fra sykepleieforeningen, foreningens styre og andre interesserte hvor det ble bestemt å danne foreninger rundt om i Andebu, Høyjord og Kodal for å skaffe penger til gamlehjem. Foreningene skulle hver for seg arbeide på den mest formålstjenlige måten. Disse foreningene gjorde et imponerende arbeid og var gode ambassadører for gamlehjemssaken. Da bygget sto ferdig i desember 1959 kunne foreningene overføre i alt kr. 124 000 til kommunekassen øremerket inventar. Et betydelig beløp etter den tids kroneverdi.

'''1959–1989 Hentet fra jubileumsberetningen og Andebu kommunes historie ved Nils Grytnes.'''

For fullstendig referat se ; [[Andebu Alders-og sykehjem 1959–1989]].

'''1959–2013 Oppdatering. '''

For videre historie og oversikt over styreledere og leger fram til nå,

Andebu Pleie- og Sykehjem:

Når pleiehjemmet åpnet hadde det 23 plasser fordelt på 12 pleieplasser og 11 aldershjemsplasser. Den første tidel var det ikke fullt belegg og «det rådet en viss tilbakeholdenhet for å flytte på pleiehjemmet» (1). Det var bygget en betjeningsbolig inntil pleiehjemmet som betjeningen bodde i til å begynne med. Men de fleste ansatte bodde i Andebu og etter hvert som flere søkte om å få bo på pleiehjemmet ble også betjeningsboligen tatt i bruk til pasienter sik at det totale antall plasser ble 31 og 32 (2).

I 1977 var hjemmet utvidet og fikk status som sykehjem med 24 sykehjemsplasser og 16 aldershjemsplasser, til sammen 40 plasser. I et notat fra 20-årsberetningen (2) står det: Antall plasser overskrider vi ofte, per i dag har vi 42 pasienter». Siden har sykehjemmet utviklet seg til å ha færre plasser men kun sykehjemsplasser etter hvert som det ble bygget omsorgsboliger inntil sykehjemmet.

Det ble etablert en tilrettelagt avdeling for demente, «Tusenfryd» (under er det en oversikt over de ulike bygningsmessige endringene).

Oversikt over styrere og tilsynsleger fra 1959 til 2013:

Når pleiehjemmet åpnet hadde det 23 plasser fordelt på 12 pleieplasser og 11 aldershjemsplasser. Den første tidel var det ikke fullt belegg og «det rådet en viss tilbakeholdenhet for å flytte på pleiehjemmet» (1). Det var bygget en betjeningsbolig inntil pleiehjemmet som betjeningen bodde i til å begynne med. Men de fleste ansatte bodde i Andebu og etter hvert som flere søkte om å få bo på pleiehjemmet ble også betjeningsboligen tatt i bruk til pasienter sik at det totale antall plasser ble 31 og 32 (2).

I 1977 var hjemmet utvidet og fikk status som sykehjem med 24 sykehjemsplasser og 16 aldershjemsplasser, til sammen 40 plasser. I et notat fra 20-årsberetningen (2) står det: Antall plasser overskrider vi ofte, per i dag har vi 42 pasienter». Siden har sykehjemmet utviklet seg til å ha færre plasser men kun sykehjemsplasser etter hvert som det ble bygget omsorgsboliger inntil sykehjemmet.

Det ble etablert en tilrettelagt avdeling for demente, «Tusenfryd» (under er det en oversikt over de ulike bygningsmessige endringene).

{| class="wikitable"
|+Oversikt over styrere og tilsynsleger fra 1959 til 2013:
! colspan="2" style="background:#ffdead;" | Ledelse/styrer
! colspan="2" style="background:#ffdead;" | Årstall
|-
! style="background:#ffdead;" | Navn
! style="background:#ffdead;" | Stilling/tittel
! style="background:#ffdead;" | Fra
! style="background:#ffdead;" | Til
|-
! Tone Vaagsland || Styrer || 1959 || 1960
|-
! Margrethe Gran || Styrer || 1960 || 1968
|-
! Betzy Andersen || Styrer || 1968 || 1970
|-
! Borghild Bringaker ||Styrer || 1970 || 1972
|-
! Magnhild Trolldalen || Styrer || 1972 || 1981
|-
! Ellen Sofie Kjær || Styrer || 1981 || 1988
|-
! Turid Søgnen || Styrer || 1987 || 1998
|-
! Bodil Fischer || Styrer || 1999 || 2003
|-
! Thor Henry Thorød || Virksomhetsleder || 2004 || 2012
|-
! Feri S Adloo || Virksomhetsleder || 2012 || dd
|}

{| class="wikitable"
|+Sykehjemslege/tilsynslege
|-
! style="background:#ffdead;" | Navn
! style="background:#ffdead;" | Stilling/tittel
! style="background:#ffdead;" | Fra
! style="background:#ffdead;" | Til
|-
! Rolf Jæger || Tilsynslege || 1978? || 1998
|-
! Jan Petter Seip Lindås || Tilsynslege || 16.08.2001 || 04.12.2006
|-
! Christian van der Osten || Tilsynslege || 04.12.2006 || 15.11.2007
|-
! Alf Martin Haraldsen || Tilsynslege || 15.11.2007 || dd
|}

''' Bygningsmessig utvikling''':

[[Fil:016_043_002.jpg|400px|mini|Hjemmet 2013]]

[[Medium:016_043_1959.jpg|Sit.kart. 1959]] - Aldershjemmet bygd med sep. betjeningsbolig inkl. 6 hybler. Arkitekt: Ole Bjønness, Entrepr: Byggmester Anton Hillestad.

[[Medium:016_043_1968.jpg|Sit.kart. 1968]] - Pensjonistblokk med 8 leiligheter. Se bnr. 42.

[[Medium:016_043_1977.jpg|Sit.kart. 1977]] - 2 nye fløyer med 12 enerom, kapell flyttet. Arkitekt: Ole Bjønnes, Entreprenør: Anton Hillestad.

[[Medium:016_043_1992.jpg|Sit.kart. 1992]] - "Tusenfryd" 12 s.plasser for demente. Planlagt av Teknisk etat. Bygd av Vålebygg AS.

[[Medium:016_043_1994.jpg|Sit.kart. 1994]] - Nytt mønetak m.m. Planlagt av Teknisk etat. Entreprenør: Bygg og maskin AS v/Arne Sti.

[[Medium:016_043_2000.jpg|Sit.kart. 2000]] - Ny sykeavd.fløy m. 14 sengerom og nytt vaskeri. Arkitekt: Arkitekthuset AS, Entreprenør: Borge & Borge AS.

[[Medium:016_043_2001.jpg|Sit.kart. 2001]] - 6 nye omsorgsleiligheter, sammenbygging og heis. Arkitekt: Arkitekthuset AS, Entreprenør: Borge & Borge AS.

[[Medium:016_043_2002.jpg|Sit.kart. 2002]] - Rehab. avdeling med 5 nye rom, nytt kjøkken og innglassing av atrium. Arkitekt: Arkitekthuset AS, Entreprenør: Borge & Borge AS. Legekontorer kom inn i kjeller i 2003.

===Bruksnr. 44, Solhaugen (skyld 1 øre) 1,3 mål===

Utskilt fra bnr. 9 og solgt til ''Kristian Hagen'' i 1958, overtatt av ''Ansgar Hagen'' og i 1986 av ''Frode Hagen''.

===Bruksnr. 45, Granheim (skyld 1 øre) 2,3 mål===

Utskilt fra bnr. 6 og solgt til ''Kjell Skjeggerød'' i 1959. Overtatt av ''Astrid Synnøve Skjeggerød'' i 1974 og av sønn ''Vidar Skjeggerød'' i 1989, og hans kone ''Turid Skjeggerød'' i 2004.

===Bruksnr. 46, Moholt (skyld 1 øre) 1,1 mål===

Utskilt fra bnr. 26 og solgt til ''Edvin Skjauff'' i 1961. Overtatt av ''Harald Larsen'' i 1975 og solgt videre til ''Erik Julius Nystuen'' i 1991. ''Ingunn Vestly Thorvaldsen'' og ''Hans Fredrik Thorvaldsen'' ovetok hver sin 1/2-del i 1994.

=== Bruksnr. 47, Bakkebo (skyld 1 øre) 3,0 mål===

Utskilt fra bnr. 16 i 1963 av Solveig Bjørnstad solgt til ''Marit og Ansgar B. Andersen''. Overtatt av ''Kåre Eugen Johnsen'' i 1978 og senere av kona ''Ella Regine Johnsen'' i 1993 som s.å. overdro eiendommen til ''Andebu kommune''.
Boligen, en liten tømmerbygning,er nå revet.

=== Bruksnr. 48, Andebu Pleiehjem «Pensjonistbolig» (skyld 3 øre) 3,5 mål===

Utskilt fra bnr. 16 i 1963 av Solveig Bjørnstad solgt til ''Andebu kommune'' i 1964 for pensjonistboliger.

=== Bruksnr. 49, Eikly (skyld 1 øre) 2,02 mål===

Utskilt fra bnr. 4 i 1965 av Agnes Solberg og festet til ''Karsten Solberg'' i 1986 og sammenføyet s.å. med bnr. 68. Overtatt av ''Anita Solheim Bråvoll'' og ''Terje Svein Olsen Bråvoll'' med hver sin 1/2-del i 1999 som solgte videre til

''Ruben Larsen'' og ''Trine Stålerød Larsen'' i 2004. Ruben Larsen, f. 1971 i Levanger, flyttet fra Os i Hordaland i 1989, begynte da på Gjennestad Gartnerskole, kjøpte bolig i Kodal i 1992. Han flyttet til Andebu i 2004, er gartner og snekker. G. m. Trine Larsen Stålerød, f. 1969 og oppvokst på småbruket Fjell i Vestre Andebu, apotektekniker og sykepleier, datter av Åge og Inger Lise Stålerød. Barn: 1. Emilie Stålerød Larsen, f. 1998 i Andebu(Tbg); bosted Andebu, 2. Ida Marie Stålerød, f. 2000, bosted Andebu. Ruben Larsen er utdannet gartner, og er særlig interessert i jakt og friluftsliv, samt sport som langrenn.

==='''Bruksnr. 50, Andebu Varesenter''' (skyld 9 øre) 5,9 mål===
[[Fil:016_050_001.jpg|400px|mini|Andebu Varesenter AS.]]
Utskilt fra bnr. 7 i 1967 av Kolbjørn Hotvedt og festet s. å. til ''Andebu Varesenter AS''. Bnr. 50 avstod i 1970 deler av tomten til bnr. 60, B.P.-stasjonen. Festet ble s. å. overtatt av ''Kefas AS'' fra Tor Hotvedt og Karin M. D. Myhre. 1985 overtar Andebu Varesenter AS festet igjen mens det i 1990 blir ''Varecenteret AS'' som står som fester med Sigbjørn Myhre og Karin M. Dahl Myhre som utleier.

Andebu Varesenter AS ble planlagt for 50 år siden i 2014 av forutseende kjøpmenn som var forut for sin tid, litt for langt forut dessverre, for etter at det ble bygget og åpnet i 9 aug. 1967, se foto, [[Medium:016.050.011.jpg|fra åpningsdagen]], gikk det overende allerede i 1970 etter krav fra grossistkjeden Kefas. De overtok stikk i strid med grossererfunksjonen sin, og truet formannen i Varesenteret, som dengang var Hynne til å skrive under på konkursbegjæringen, selv om det viste seg etterpå at dividenden var over 50 %, som var mer enn godt nok for en akkordforhandling, der pionerene ville beholdt eierskapet.

Andebu Varesenter var det aller første varehuset i Norge av sitt slag , og ble etterhvert via Familiekjeden av 1979, starten på den vellykkede Menykjeden som ble dannet i 1994/05. Meny omfatter i 2014 ialt 200 forretninger over hele landet, og hadde ifjor en omsetning på hele 17 milliarder.

Kjøpmennene som startet opp var følgende: Leif Kolkinn, Kolbjørn Hotvedt, Mathias K. Torp, Åsmund Tolvsrød, Anton Hynne, Sverre Hynne, Per Medhus, Sverre Knudsen, Reinhart Johansen, Jørgen Hallstvedt og Sverre Krømke, som trakk seg snart fra kontrakten sin.

'''Andebu Varesenter AS''':
[[Fil:016.050.009.jpg|200px|mini|Annonse]]
1. Planlagt 1964. Trykk for å se ; [[Medium:016.050.002.jpg|Avisutklipp]]

2. Startet opp 1967. Se; [[Medium:016.050.003.jpg|Avisutklipp 1]]; [[Medium:016.050.004.jpg|Avisutklipp 2]]; [[Medium:016.050.006.jpg|Avisutklipp 3]]; [[Medium:016.050.008.jpg|Avis-og kalenderfoto]]

3. Disponent er Steinsholt fra 1967 til Varesenteret gikk konkurs 1970. [[Medium:016.050.007.jpg|Avisutklipp]].

4. Kefas overok i 1970. Butikksjef var Per Arne Olsen, (Løberg?).

5. Kefas gav opp i 1979.

6. Overtatt 1979 av Walter Fussdahl, Sjur Gran og Arne Natland.

7. Butikksjef i 1982 var Reidar Skjeggerød t.o.m. 1983.

8. Reidar Skjeggerød overtar 1983 Walter Fussdahl`s 3-del.

9. Butikksjef 1984-1989 var Morten Samuelsen.

10. Påbygd 150 m² i 1985 med kiosk etc.

11. Utleid 1989 til Odd Horntvedt. Leidde virksomheten og var butikksjef t.o.m. 2009.

12. Påbygd 500 m² i 2 etasjer i 1999. Sentrum anlagt i kjeller.

13. Post i butikk 2001.

14. Morten Samuelsen var butikksjef 2009-2014.

15. Norgesgruppen ASA kjøpte i 2010 bygget og overtok driften.

16. Tone Strand er butikksjef 2014-.

=== Bruksnr. 51, Silju (skyld 3 øre) 2,3 mål===

Utskilt fra bnr. 27 i 1969 av Solveig Bjørnstad solgt til ''Anders Askjem''. I 1977 overtatt av ''Arvid Møyland'' som i 1978/79 overdro det til ''Lise Møyland Hansen'' og ''Roy Hansen''. Sammenføyd med bnr. 54 i 1985. Lise Møyland Hansen, f. 1959 Andebu, daglig leder i Fargerike H. Bygg, datter av Rigmor Møyland, f. 1937, og Arvid Møyland, f. 1934, personalia se; [[Søndre_Holt#Bruksnr._10_.26_.2815.29.2C_Sol.C3.A5s_.28skyld_2_.C3.B8re.29_2.2C0_m.C3.A5l|Solås Gnr.3 Bnr. 10.]] G. m.Roy Hansen, f. 1956 Ramnes, maskinfører, sønn av Laila Hansen, f. 1937, og Leif Hansen, f. 1934, bosted Horten. Barn: 1. Malin Møyland Gran, f. Hansen 1982 i Andebu, butikkslakter; g.m. Kjetil Gran, f. 1978, dyrebilsjåfør; bosted Andebu. 2. Christell Møyland Hansen, f. 1985 i Andebu, butikkmedarbeider, sambo m. Olav Nedberg Fredriksen, f. 1982, biloppretter; bosted Vestfossen.

=== Bruksnr. 52, Siljubo (skyld 2 øre) 2,1 mål===

Utskilt fra bnr. 27 i 1969 av Solveig Bjørnstad solgt til ''Arnt Askjem'' og s. å. sammenføyd med bnr. 55. I 1982 overtatt av ''Kirsti Evensen''.

=== Bruksnr. 53, Siljuveien (skyld 1 øre) 1,0 mål===

Utskilt fra bnr. 27 i 1969 av Solveig Bjørnstad.

=== Bruksnr. 54, Silju (skyld 3 øre) 2,3 mål===

Utskilt fra bnr. 27 i 1969 av Solveig Bjørnstad solgt til ''Anders Askjem''. I 1977 overtatt av ''Arvid Møyland'' som i 1978 overdro det til ''Lise Møyland Hansen'' og ''Roy Hansen''. Sammenføyd med bnr. 51 i 1985, hvor personalia finnes.

=== Bruksnr. 55, Siljubo (skyld 2 øre) 2,1 mål===

Utskilt fra bnr. 27 i 1969 av Solveig Bjørnstad solgt til ''Arnt Askjem''. I 1982 overtatt av ''Kirsti Evensen'' og sammenføyd med bnr. 52 i 1985.

===Bruksnr. 56, Slottet (skyld 11 øre) 12,0 mål===

Utskilt fra bnr. 7 i 1969 til ''Kolbjørn Hotvedt'', og overtatt av ''Asta Emilie Hotvedt'' i 1990. Arvingene Kåre, Grethe og Kari overtok i 1998 hver sin 1/4 mens søsknene Bjørnar Dahl Hotvedt og Anniken Dahl Hotvedt overtok 1/8 hver. I 1999 ble fordelingen endret til 1/3 på hver til Kari Hotvedt, Kåre Hotvedt og Grethe Hovinbøle. Arealet er i 2014 på 6,5 mål.

=== Bruksnr. 57, Andebu Ungdomsskole (skyld 3 øre) 3,0 mål===

Utskilt fra bnr. 7 i 1969 av Kolbjørn Hotvedt og s. å. solgt til ''Andebu kommune''. Sammenføyd med gnr. 17, bnr. 20 i 1995.

===Bruksnr. 58, "Kinnås" Syrinveien 2 (skyld 2 øre) - 2,6 mål===

Bruksnr. 58 ble utskilt av Solveig Bjørnstad i 1968 fra bnr. 16, Granheim og solgt til ''Odd Henrik og Aase Kolkinn''.[[Fil:16.58_Kinn%C3%A5s.JPG|300px|mini|Kinnås.Syrinveien 2, (tidl. Bokeveien 2).]] Odd f. 1946 på Trollhaug, sønn av Merete og Leif Kolkinn, personalia se gnr. 16 feste nr. 10 [[Andebu_prestegård#Feste_nr._10.2C_.C2.ABTrollhaug.C2.BB|Trollhaug]], ft. pensjonist, utdannet skipsarkitekt/ingeniør 1967 fra DSS Oslo. G. 1968 m. Aase Kolkinn f. Trollsås på Horntvedt i Stokke 1946, syerske ved Brager konfeksjonsfabrikk 1961, førstesyerske ved Tønsberg Pelsindustri og renholder i 20 år ved Andebu Ungdomsskole, datter av Johannes Trollsås f. 1919 på Horntvedt Vestre Skjee og Berta Trollsås f. Ravndal 1918 i Andebu, personalia se gnr. 8 bnr. 5 Fossheim.
Odd H. ble i 40 år med Kaldnes-systemet, 20 første år på Kaldnes mek. Verksted AS, delaktig i prosjektering og bygging av spesialskip (se foto) [[Medium:Dyvi_Swan_(1024x768).jpg|Dyvi Swan med 2 «jackups»]], borerigg- og offshoremoduler, og de siste 20 årene som teknisk sjef i Kaldnes Miljøteknologi AS hvor han var sentral i utviklingen av selskapet sammen med dir. Torbjørn Westrum og prof. Hallvard Ødegaard. Den nye banebrytende biologiske renseprosessen som har mottatt internasjonale priser, blir over hele verden kalt for Kaldnes-prosessen. Foto [[Medium:016.058 Gardermoen RA.jpg|Gardermoen RA]]. Eier hytta «Bloksberg» på Solløkka i Lahellefjorden, se foto: [[Medium:16.58_Soll%C3%B8kka_.jpg|Solløkka]].
Interesser; veteranhus, -biler, -mopeder og oljemaling. Se fotos: [[Medium:Stabbur 16.58.jpg|Stabburet]], og [[Medium:16.58_Victor_1958.jpg|Vauxhall Victor 1958]], og [[Medium:16.58_Zundapp.jpg|Zundapp 1962]], og [[Medium:Bergsvannet.jpg|Maleri Bergsvannet]]. Har vært formann i teknisk styre i en årrekke på 70-tallet.

Hjemmeside: http://www.kolkinn.com .

Barn: 1. Heidi Kristina, f. 1971, Andebu, bioingeniør ved Sentralsykehuset i Vestfold, g. m. Øivin Hansen f. 1969, siv øk. fra BI i Oslo, informasjonssjef ved Andebu Sparebank. Bosted Bergstien 5 i Andebu. 2. Gro Elin, f. 1972, Andebu, interiørkonsulent, medeier og daglig leder av Fruene AS, g. m. Roar Skjelland, f. 1970, siv. øk. fra BI i Oslo, driftssjef i Home & Cottage. Bosted Hasselveien 1 i Andebu.

Videofilmer fra harejakta i Bjørkedalen før og nå : [[Bjørkedalen|Bjørkedalen]], og i gamle dager i: [[Daleåsen|Dalaåsen]] som fortalt av Henrik Kolkinn.

===Bruksnr. 59, Senterbygg Brannkassen (skyld 1 øre) 0,5 mål===

Utskilt fra bnr. 50, Andebu Varesenter i 1969 for Andebu Brannkasse ''v/Anton Hynne, K. Hotvedt og R. Johansen'', og overtatt av ''Andebu Brannkasse'' i 1997. ''RGS Trio A/S'' tok over i 1985 og arvingene ''Kåre Hotvedt'', ''Grethe Hotvedt'' og ''Kari Hotvedt'' fikk i 1998 hver sin 1/4 mens søsknene ''Bjørnar Dahl Hotvedt'' og ''Anniken Dahl Hotvedt'' overtok 1/8 hver. I 1999 ble fordelingen endret til 1/2 på hver til ''Sigbjørn Myhre'' og ''Karin Margaret Dahl Myhre''.

===Bruksnr. 60, B.P.-stasjonen (skyld 6 øre) 2,9 mål===
[[Fil:016_060_001.jpg|200px|mini|Andebu Bensinstasjon]]
Utskilt fra bnr. 50, Andebu Varesenters tomt av Kolbjørn Hotvedt i 1970 for B.P.-stasjonen og s. å. overført til ''Tor Hotvedt''. ''Norsk Brændselolje A/S'' overtok i 1970 og endret s.å. navn til ''Statoil Norge A/S'', mens ''Asta Hotvedt'' overtok fra 1990. Arvingene ''Kåre Hotvedt'', ''Grethe Hotvedt'' og ''Kari Hotvedt'' fikk i 1998 hver sin 1/4 mens søsknene ''Bjørnar Dahl Hotvedt'' og ''Anniken Dahl Hotvedt'' overtok 1/8 hver. I 1999 ble fordelingen endret til 1/2 på hver til ''Sigbjørn Myhre'' og ''Karin Margaret Dahl Myhre''. Senere i 1999 overtok ''Statoil Detaljhandel A/S''.
De som har drevet bensinstasjonen er:

2005–2011. Vidar Ness (Vidar Næss Autoservice AS).

2011–. Andre Svavik

===Bruksnr. 61, Prestegårdsfeltet I (skyld 5 øre) 4,7 mål===

Utskilt fra bnr. 12 av Kristine Langseth til ''Andebu kommune'' i 1973.

====Feste nr. 1, Kjørkåsveien 12 «Tomt nr. 1» - 1,0 mål====

Utskilt til Andebu kommune i 1973 og bortfestet til ''Hans Sønstebø'' 1974. Overført til bnr. 108, i 1994 i forb. m. salg av festetomtene, og hvor personalia finnes.

====Feste nr. 2, Kjørkåsveien 10 «Tomt nr. 2» 1,1 mål====

Utskilt til Andebu kommune i 1973 og bortfestet til ''Helge Haukjem'' 1974. Overført til bnr. 110 i 1994 i forb. m. salg av festetomtene, og hvor personalia finnes.

====Feste nr. 3, Kjørkåsveien 8 «Tomt nr. 3» 1,0 mål====

Utskilt til Andebu kommune i 1973 og bortfestet til ''Turid Bringaker'' 1974. Overført til bnr. 111 i 1994 i forb. m. salg av festetomtene, og hvor personalia finnes.

====Feste nr. 4, Kjørkåsveien 16 «Tomt nr. 4» 0,05 mål====

Utskilt til Andebu kommune i 1973 og bortfestet til ''Arne Hansen'' 1974. Overført til bnr. 148.

====Feste nr. 5, Kjørkåsveien 14 «Tomt nr. 5» 0,6 mål====

Utskilt til Andebu kommune i 1973 og bortfestet til ''Brynjar Gregersen'' 1974, overført til bnr. 149
i 1994 i forb. m. salg av festetomtene, og hvor personalia finnes.

====Feste nr. 6, Kjørkåsveien 5 «Tomt nr. 6» 0,13mål====

Utskilt til Andebu kommune i 1973 og bortfestet til ''Åge Norum'' 1974. Overført til bnr. 109 i 1994 i forb. m. salg av festetomtene, og hvor personalia finnes.

====Feste nr. 7, Kjørkåsveien 6 «Tomt nr. 7» 0,5 mål====

Utskilt til Andebu kommune i 1973 og bortfestet til ''Odd Gjermundrød'' 1974. Overtatt av ''John Inge Stålerød'' og ''Venja Gjermundrød'' i 1992 med hver sin 1/2 del. 1 1995 overtok ''Hege Saltnes'' og ''Knut Rune Saltnes'' med hver sin 1/2 del. Overført til bnr 150 og inkluderer bnr. 78.

===Bruksnr. 62, Solhauen (skyld 1 øre) 2,9 mål===

Utskilt fra Kristian Hagen til ''Ansgar Hagen'' i 1973 og sammenføyd med bnr. 44 i 1986.

===Bruksnr. 63, Askjemfeltet I (skyld 64 øre)===
[[Fil:016.016.016.jpg|200px|mini|Askjemfeltet 1 nov. 2014.]]
Utskilt fra bnr. 16, Solveig Bjørnstad for utleie til ''Andebu kommune'' i 1975, og overtatt av'' Finn Trolldalen'' og ''Kari Trolldalen'' i 2006.

====Feste nr. 1, «Bjørkeveien 2» 1,07 mål====
[[Fil:016.063.001.jpg|200px|mini|Bjørkeveien 2]]
Festet av Andebu kommune og bortfestet i 1975 til ''Kåre Skjelland'', f. 1945, pensjonist, har ralskole- og handelsskole utdannelse, sønn av Ågot og Abraham Skjelland, f. hhv. 1917 og 1916 i Andebu. G.m. 1) Astrid Thornæs, f. 1950 på Gran Hadeland, d. 2010 Andebu(Tbg); skilt. G. 2) 2005 m. Maien Eva Skjelland, f. Andersen 1947 i Stokke, datter av Ragnhild Andersen, f. Bråten 1917, og Anders Eckoff Andersen, f. 1916. Barn: 1. Morten Skjelland, f. 1972 i Andebu, bosted Porsgrunn. 2. Mette Skjelland, f. 1975 i Andebu, bosted Tønsberg.

====Feste nr. 2, «Bjørkeveien 1» 0,96 mål====
[[Fil:016 063 002.jpg|200px|mini|Bjørkeveien 1]]
Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Åge Nilsen'' 1975.

====Feste nr. 3, «Bjørkeveien 4» 0,87 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Bent-Erik Bentsen'' 1975. ''Jan-Terje Gåsholt'' og ''Irene Jørgensen Unset'' overtok med hver sin 1/2 del i 1993 mens ''Dag Kolkinn'' og ''Maria Kolkinn'' tok over i 1996 med hver sin 1/2 del. Dag Kolkinn, f.1952 i Andebu, d. 2009, lærer fra Halden lærerskole, personalia; se gnr.16 bnr.1 fnr.10. [[Andebu_prestegård#Feste_nr._10.2C_.C2.ABTrollhaug.C2.BB|Trollhaug]] G. m. Maria Kolodynska Polen. Barn. 1. Mikael Kolkinn, f.1992 i Andebu (Tbg), student ved Høyskolen på Bakkenteigen, elektrolinje; bosted Holmestrand. Eiendommen ble overtatt av ''Maria Kolkinn'' i 2005 som solgte videre til ''Are Johannes Lysøbakk'' og ''Ulrikke Lund'' i 2009. Ulrikke Lund til ''Kathrine Lie'' og ''Thomas Lennart Eriksson'' overtok i 2011. Foto, se [[Medium:016 063 004.jpg|Bjørkeveien 4]].

====Feste nr. 4, «Bjørkeveien 3» 0,81 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''John Moland'' 1975, og videre til ''Ingvald Hjorteseth'' i 1977.

====Feste nr. 5, «Tomt nr. 5» 0,03 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Magnar Paulsen'' 1977 som arrondering.

====Feste nr. 6, «Bjørkeveien 5» 0,94 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Jan Oddvar Haugerød'' i 1975.[[Fil:016_063_006.jpg|200px|mini|Bjørkeveien 5]] Overdratt til ''Per Ivar Lindgaard'' og ''Inger Hammergren Steingrimsen'' i 2003 og videresolgt til ''Terje Aamodt'' og ''Elin Kaalsaas Aamodt'' i 2006. Terje Aamodt er f. 1975 i Sarpsborg, er ingeniør; g.m. Elin Kaalsaas Aamodt, f. 1977 i Tønsberg. Barn: 1. Oliver Kaalsaas Aamodt, f. 2004 Tbg., bosted Andebu. 2. Melinda Kaalsaas Aamodt. f. 2008 Tbg, bosted Andebu.

===== «Granheimveien 1» =====

Se Askjem [[Askjem#Bruksnr._93_Granheimveien_1_.280.77_m.C3.A5l.29|Gnr. 18 bnr. 93.]]

=====«Granheimveien 3» =====

Se Askjem [[Askjem#Bruksnr._43.2C_Granheimveien_3_.280.2C84_m.C3.A5l.29|Gnr. 18 bnr. 43.]]

===== «Granheimveien 5»=====

Se Askjem [[Askjem#Bruksnr._47.2C_Granheimveien_5_.280.2C7_m.C3.A5l.29|Gnr. 18 bnr. 47.]]

===== «Granheimveien 7»=====

Se Askjem [[Askjem#Bruksnr._44.2C_Granheimveien_7_.280.2C97_m.C3.A5l.29|Gnr. 18 bnr. 44.]]

===== «Granheimveien 9»=====

Se Askjem [[Askjem#Bruksnr._45.2C_Granheimveien_9_.280.2C77_m.C3.A5l.29|Gnr. 18 bnr. 45.]]

====Feste nr. 7, «Granheimveien 11» 0,78 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Ragnar Stein'' i 1975. Er for tiden pensjonist, f. 1944. Sønn av Olav Stein, f. 1899 i Andebu, og Marie Stein, f. 1909 i Kragerø. G. 1970 m. Randi Synnøve Stein, f. 1944, datter av Borghild Edvardsen, f. 1921 i Ramnes, og Roy Holst. Barn er Jonny Anton Stein, f. 1960 i Andebu (Tbg), bosted Rødovre i Danmark. Foto se; [[Medium:016_063-007.jpg|Granheimvn. 11]]

====Feste nr. 8, «Granheimveien 13» 0,81 mål====

Utskilt av bnr. 16 for utleie til Andebu kommune i 1975 og bortfestet s.å. til ''Magnar Berg''.[[Fil:016_063_008.jpg|200px|mini|Granheimveien 13]] Overtatt av lærer ''Gunnar Rørvik Straand'' i 1993, men ble i 1999 delt likt av ''Tone Nørgård Straand'' og ''Gunnar Straand''.
''Asgeir Moland '' overtok i 2012, f. 1984, lager/innkjøpsfunksjonær ved Carlsen Fritzøe, sønn av Knut Moland, f. 1949 (personalia se gnr. 18 bnr. 37, [[Askjem#Bruksnr._37.2C_Askjemveien_60_.282.2C2_m.C3.A5l.29|Askjemveien 60]] og [[Østre_Flåtten#Bruksnr._5.2C_Nedre_Moland_.28skyld_99_.C3.B8re.29|Nedre moland]]) og Solbjørg Moland, f. Kjærås 1954 i Andebu (Tbg), (personalia se gnr. 20 bnr.2 [[Kjærås#Bruksnr._2_.28skyld_mark_3.2C96.29._Kalt_.C2.ABS.C3.B8.60ig.C3.A5rden.C2.BB|Søi`gården]]). Samboer m. Line Synnøve Bråthen, f. 1984 i Sande (Vstf.), resepsjonssjef på Rica Sandefjord (Park), datter av Harald Bråthen, f. 1954 i Sande, og Anne Engelkor, f. 1964, i Sande. Barn 1. Syver Moland, f. 2013 i Andebu (SiV). Line Synnøve er utdannet i salg og administrasjon ved Greveskogen 2001–2002 og var lærling ved Nordia hotell Horten 2002–2004. Spilte i Sande musikkorps 1992–1999. Asgeir er utdannet i salg og administrasjon ved Greveskogen 2001–2002. Lærling hos Byggmakker Carlsen Sfj. i butikkfag 2002–2004. Gjorde førstegangstjeneste 2005–2006 i Hans Majestet Kongens Garde, og har holdt på med brevduer i perioden 1997–2004 og ble Norgesmester i 2001.

====Feste nr. 9, «Granheimveien 6» 1,20 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Aage Finsand'' 1976. Overtatt av ''Kjell Erik Kristiansen'' og ''Heidi Kristiansen'' i 1992, men ble senere overtatt av ''Kjell Erik Kristiansen'' i 1999. Foto se; [[Medium:016_063_009.jpg|Granheimvn. 6]]

====Feste nr. 10, «Granheimveien 8» 1,00 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Arne Nordbotten'' 1976. Foto se; [[Medium:016_063_010.jpg|Granheimvn. 8]]

====Feste nr. 11, «Granheimveien 10» 0,98 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Olav Øya'' i 1976.[[Fil:016-063-011.jpg|200px|mini|Granheimveien 10]] Overtatt av ''Dag Ole Kjebekk'' og ''Kristin Louise Gevelt '' i 2003 som senere samme år overdro festet til

energimontør ''Håvard Møyland'', f. 1981. Sønn av Nils Møyland (personalia se gnr. 17 bnr. 2) og Malmfrid Bøje Møyland, f. 1948 i Sjåk, d. 1989 i Andebu. G.m. gartner Marie Nordheim, f. 1982 i Hedrum, datter av Olav Nordheim og Anne Sørum Østen Hedrum. Barn: 1. Ida Nordheim Møyland, f. 2008 i Andebu (SiV). 2. Vegard Nordheim Møyland, f. 2010 i Andebu (SiV).

====Feste nr. 12, «Granheimveien 12» 0,93 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet i 1976 til ''Johnny Skarsholt'', f. 1950 i Andebu (Tbg), salgssjåfør/konsulent, sønn av Anders Skarsholt, f. 1923 og Ragnhild Skarsholt, f. 1921. G.m. Mary Anne Gutu Skarsholt, f. 1952 på Barkåker (Tbg), datter av Alf Henry Gutu, f. 1919 på Barkåker (Tbg), og Aase Gutu, f. 1924. Johnny og Mary Anne ble skilt 1989. Barn: 1. Nina Skarsholt f. 1975 Tønsberg, sykepleier, bosted Andebu. 2. Jon Erling Skarsholt, f. 1980 i Andebu (Tbg), barnevernspedagog, g.m. Kristin Barlindhaug, f. 1981, frisør/stylist; bosted Oslo.

''Mary Anne G. Skarsholt'' overtok eiendommen i 1990. Bilde av huset: [[Medium:016_063_012.jpg|Granheimvn. 12]]

====Feste nr. 13, «Granheimveien 14» 0,99 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Terje og Berit Gåsholt'' i 1976.[[Fil:016_063_013.jpg|200px|mini|Granheimveien 14]] Overtatt av ''Terje Gåsholt'' i 1996 og ''Øystein Bø'' i 1997.

====Feste nr. 14, «Granheimveien 16» 0,97 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Kjell Einar Vegger'' i 1976.[[Medium:016_063_014.jpg|Granheimvn. 16]] ''Roy Therkelsen'' overtok i 1985.

====Feste nr. 15, «Granheimveien 18» 0,98 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Hans Asbjørn Fevang'' i 1976.[[Fil:016_061_015.jpg|200px|mini|Granheimveien 18]] Overtatt av vaktmester ''Ole Kirkenær'' i 1988. F 1948, utdannelse; lærerskole og praktisert 1971-1999, sønn av Martin Kirkenær, f. 1899, og Anna Kirkenær, f. 1909 på Løten. G. m. renholder Bjørg Kirkenær, f. 1951 i Andebu(Tbg), datter av Ole Hotvedt, f. 1919, og Liv Hotvedt f. 1921. Barn 1. Heidi Kirkenær, sykepleier, f. 1977 i Gjøvik, g.m. grunnarbeider Tor Pedersen, f. 1978; bosted Andebu. 2. Marte Kirkenær Trygsland, resepsjonssjef, f. 1979 i Gjøvik, g.m. anleggsleder Thomas Trygsland Olsen, f. 1980 i Lier.

====Feste nr. 16, «Granheimveien 20» 0,74 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til'' Grete Andersen'' i 1976 som returnerte festet til ''Andebu kommune'' i 1978. Overtatt av ''Trond Erlend Vegger'' i 1978 og senere overført til bnr. 132.

====Feste nr. 17, «Granheimveien 15» 0,80 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Egil Aadne'' i 1977. F. 1953 i Andebu (Tbg). Elektroinstalatør, sønn av Johan Aadne, f. 1910, og Martine Aadne, f. 1911 (personalia; se [[Vestre_Hallenstvedt#Bruksnr._8_.28skyld_mark_4.2C22.29|Vestigården]]). G.m. Eva Aadne, f. 1954 på Sem, frisør, datter av Arthur Bergan, født 1921 Sem, og Sofie Bergan, f.1924 Sem. Barn: 1. Rita Aadne Ludviksen, f. 1978 i Andebu (Tbg), g.m. Jon Arvid Ludviksen; bosted Oslo. 2. Trine Lise Aadne, f. 1981 i Andebu (Tbg), samboer m. Olaf Hansen Haugan, bosted Sandefjord. Bilde av eiendomen; se [[Medium:016_063_017.jpg|Granheimvn.15]]. Egil og Eva Aadne flyttet 2012 til Sandefjord, mens Eva driver fortsatt egen frisørsalong i Andebu sentrum.
Feste nr. 17 er i 2012 overdratt til ''Mette Sukke'' og ''Ole Håkon Sulutvedt''.

====Feste nr. 18, «Granheimveien 17» 0,75 mål====
[[Fil:016_063_018.jpg|200px|mini|Granheimveien 17]]
Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Arvid Løberg'' i 1976. Overtatt av arvingene ''Odd Bjarne, Asbjørn, Einar og Arne Gunnar Løberg'' med 1/4 part hver i 1999 som overdro det til ''Thor Arne Bach'' og ''Hege Johansen'' med hver sin 1/2 del i 2000. Thor Arne Bach overtok det hele i 2011.

====Feste nr. 19, «Granheimveien 19» 0,85 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Terje Nilsen'' i 1977. Terje Nilsen, f. 1955 Nøtterøy, bilmekaniker, sønn av Bent og Finn Nilsen Nøtterøy.; flyttet fra Andebu til Tønsberg. G. 1976 m. Marit Klausen, f. 1956 i Andebu (Tbg), datter av Gudrun og Bjarne Klausen. De ble skilt i 1992. Barn 1. Thomas Nilsen, f. i 1976 Andebu (Tbg), bosted Tønsberg. 2. Monica Ree, f. Nilsen 1980 i Andebu (Tbg), g.m. Kenneth Ree, bosted Andebu. Festet overtatt av ''Marit Klausen'' i 1993.

====Feste nr. 20, «Granheimveien 21» 0,70 mål====
[[Fil:016.063.020.jpg|200px|mini|Granheimveien 21]]
Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Bengt Eilertsen'' i 1977. Overtatt av ''Gunnar Aanonsen'' i 1985. ''Oddleiv Norvald'' og ''Ragnhild Høstfloth'' overtok med hver sin 1/2 part i 1988.

I 1997 overtok ''Pål Skoli'' og ''Janneke Skoli Eilertsen'' med hver sin 1/2 part. Pål Skoli, f. 1972 i Kodal, mekaniker, flyttet til Andebu sentrum 1978, sønn av Kjell Skoli, f. 1952 i Kodal og Lisbeth Skoli, f. 1953 i Kodal. G.m. Janneke Skoli, f. Eilertsen 1978 i Andebu(Tbg), datter av Bengt Eilertsen og Heidi Eilertsen, f. Gravdal, bosted Skifabrikkgata 1. Barn: 1. Vetle Mathias Skoli, f. 1996 i Andebu(Tbg), skoleelev TIP, bosted Andebu. 2. Maren Sofie Skoli, f. 2000 i Andebu(Tbg), skoleelev, bosted Andebu. Pål Skoli har industrimekanikerfagbrev, fagbrev som kjemiprosessoperatør og arbeider som servicemekaniker hos Fuglesang AS. Har som hobby fiske- og friluftsliv.

====Feste nr. 21, «Granheimveien 23» 0,73 mål====
[[Fil:016_063_021.jpg|200px|mini|Granheimveien 23]]
Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Kjell Ellefsrød'' i 1977, personalia se [[Bakke#Bruksnr._10.2C_Skaubo_.28skyld_2_.C3.B8re.29.|Skaubo]] og gnr. 42 bnr 6, Hedde.
''Martin Tangen'' overtok i 1985. F. 1918 på Tangen i Hedrum, d. 2013 i Andebu. Utdannet møbelsnekker, men var yrkesaktiv som bygningssnekker. G.m. Anne Dorthea, f. Holand 1918 på gnr. 113 Nedre Holand, d. 2013 i Andebu. Barn: 1. Anne Marie, f. 1946, gm. Harald Haakestad, f. 1941, fra Tjølling; ekt. oppløst. 2. Solveig, f. 1949, gm. Bjørn Brathagen, f. 1947 i Hedrum. 3. Astrid, f. 1951, gm. Gunnar Gallis, f. 1948 i Andebu, personalia se gnr. 41 bnr. 8. 4. Heidi Merethe, f. 1959, gift 1) Knut Kværne, f. 1946 i Sandefjord; ekt. oppløst, 2) Ronny Bakkehaug f. 1960, bosatt Holmestrand. Tangen videreførte til
''Leszek Bujak'' og ''Zdzislawa Barbara Mitziolek'' i 2012. Leszek Bujak, sveiser, f. 1969 i Borowa i Polen, sønn av Adam JR; samboer m. Zdzislawa Barbara Mitziolek, renholder, f. 1974, datter av Jan og Jadwiga Janiccy i Polen. Barn: 1. Mateusz Pawel Mitziolek, f. 2003 i Polen, sønn av Bartosz og Zdzislawa Barbara, bosted Andebu, 2. Adam Bujak, f. i Andebu, sønn av Leszek Bujak og Zdzislawa Barbara Mitziolek, bosted Andebu.

====Feste nr. 22, «Granheimveien 25» 0,68 mål====
[[Fil:016_063_022.jpg|200px|mini|Granheimveien 25]]
Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Borghild Bringaker'' i 1977. Overført til ''Lars Anders Berg'' i 2002 som videreførte til

''Paul Kristian Berg'' i 2004. Paul Kristian er for tiden pensjonist, f. 1925 Andebu, sønn av Lars Berg, f. 1885 på Berg og Sigrid Berg, f. 1891 (personalia se [[Berg]] gnr. 41, bnr. 3). G.m. tidl. lærer, nå pensjonist, Margrete Berg, f. 1924 på Nedstrand i Ryfylke, datter av Marie og Anders Musland fra Nedstrand Ryfylke. Barn 1. Lars Anders Berg, banksjef f. 1966 i Andebu (Tbg), samboer m. Tone Pedersen Kerre, sykepleier, f. 1969, bosted Vestre Andebu. 2. Sigmund Berg, pianostemmer, f. 1969 i Andebu (Tbg), g.m. Kathrine Ellefsrød, lærer, f. 1972; bosted v. Andebu.

====Feste nr. 23, «Granheimveien 27» 0,86 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Olav Hagen'' i 1977. F. 1934. Hagen var i en årrekke lærer i naturfag og matematikk på Andebu ungdomsskole.

====Feste nr. 24, «Granheimveien 29» 0,73 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Odd Bjarne Løberg'' i 1977.

====Feste nr. 25, «Granheimveien 31» 0,82 mål====
[[Fil:016_063_025.jpg|200px|mini|Granheimveien 31]]
Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Egil Rødland'' i 1977, f. 1951 i Andebu (Tbg), EDB-konsulent, sønn av Reidar Rødland, f. 1905 og Agnes Rødland, f. 1912. G.m. Laila Rødland, f. 1953 i Evje, lærer, datter av Arnfin og Marie Risdal. Barn: 1. Ingrid Rødland Jørnsen, f. 1977 i Andebu (Tbg), sosionom, g. m. Henning Jørnsen, f.1974, revisor, bosted Revetal. 2. Øyvind Rødland, f. 1980 i Andebu (Tbg), sosionom, g.m. Maribel Rødland, f. 1980 i Andebu (Tbg), bakteriolog, bosted Tønsberg.

====Feste nr. 26, «Bokeveien 1» 0,74 mål====
O
Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Rolf A. Jæger'' 1979. Festet omfatter også gnr. 18 bnr. 33 fnr. 16. Jæger var i mange år kommunelege i Andebu. Overtatt av ''Rune Hansen'' og ''Toril Rasmussen'' med hver sin 1/2 del i 1999. ''Rune Hansen'' overtok Toril Rasmussens del i 2006. Viderefestet til ''Tommy Fredriksen'' og ''Linda Beate Isaksen'' 2008 som i 2013 solgte til ''Lukasz Piotr Basista'' og ''Wioleta Basista''.

====Feste nr. 27, «Granheimveien 24» 0,8 mål====
[[Fil:016_063_027.jpg|200px|mini|Granheimveien 24]]
Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Yngvar Knippen'' i 1979. Festet er også del av gnr. 18 bnr. 33 feste 22. F. 1948 i Andebu, seniorrådgiver i postverket, sønn av Gunnar Knippen, f. 1911, og Lovise Knippen, f. 1918. G. m. hjelpepleier Wenche Knippen, f. 1953 i Stokke, datter av Sigurd Eriksen, f. 1924, d. 2011, og Gunvor Eriksen, f. 1927 i Stokke. Barn: 1. Eirik Knippen, sjåfør, f. 1977 på Nøtterøy, g.m. barne- og ungdomsarbeider Elisabeth Bu, f. 1979; bosted Andebu. 2. Marius Knippen, terminalarbeider, f. 1981 i Andebu, samboer m. terminalarbeider Anne Kathrine Roppestad, f. 1976; bosted Larvik.

====Feste nr. 28, «Granheimveien 26» 0,24 mål====
[[Fil:016.063.028.jpg|200px|mini|Granheimveien 26 med Dodge og Honda]]
Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Sverre Gallis'' i 1979 som del av en tomt som også er også del av gnr. 18 bnr. 33 fnr. 24. F. 1952 i Andebu (Tbg), verkstedsleder hos Unibuss, sønn av Odd Gallis, f. 1912, og Randi Gallis, f. Kristiansen 1914 på Kongsberg, personalia se gnr. 41, bnr. 8 [[Berg#Bruksnr._8.2C_Lensmannsg.C3.A5rden|Berg]]. G. 1975 m. omsorgsarbeider Marit Irene Gallis, f. 1953 i Re, datter av Øystein Lunde, f. 1920 i Vivestad, d. 2012, og Ella Lunde, f. Skarsholt 1924 i Vivestad. Barn: 1. Terje Lunde Gallis, avdelingsleder i montasjefirma, f. 1977 i Andebu (Tbg), samboer m. student Tale Haugan, f. 1974, med bosted Gravdal Andebu. 2. Erlend Lunde Gallis, teknisk konsulent i Toyota, f. 1980 i Andebu (Tbg), samboer m. sykepleier Kristin Gjestad, f. 1982 i Tromsø, bosted Trollhaug Andebu.

====Feste nr. 29, «Kjærlighetsstien 5 - 7 - 9 - 11» 5,6 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Granheim Pensjonistboliger'' 1979. På denne eiendommen ble det bygd fire små tomannsboliger. Byggmester Anton Hillestad oppførte boligene for Andebu kommune.

====Feste nr. 30, «Kjærlighetsstien 1 & 3» 1,1 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Granheim Funksjonærboliger'' 1979. Overtatt av ''Andebu kommunale Boligstiftelse'' i 1998.

===Bruksnr. 64, Trafotomt (skyld 4 øre) 4,0 mål===

Utskilt fra bnr. 23 til ''Andebu kommune'' i 1975 og overført til ''Vestfold Kraftselskap '' i 1977 og viderført til ''Vestfold Kraft Nett A/S'' i 1998.
Strømmen som blir brukt i Andebu blir her transformert ned til lavere spenning og herfra sendt ut til brukerne.

===Bruksnr. 65, Tomtearrondering (skyld 1øre) 0,83 mål===

Utskilt fra bnr. 58, Odd H. Kolkinn i 1975 til ''Andebu kommune'' for arrondering tomter i Askjemfeltet 1978.

====Bruksnr. 65, Tomt nr. 1 arr. (skyld 1øre) 0,23 mål====

Utskilt fra b.nr. 58 Odd H. Kolkinn til ''Trond Erlend Vegger'' i 1980.

===Bruksnr. 66, Andebubanen (skyld 40øre) 39,6 mål===

Utskilt fra bnr. 7 i 1975 til ''Andebu kommune'' for idrettsanlegg. Areal i 2013 ifølge Skog og landskap er 35,2 mål. Eiendommen ble ekspropriert av Andebu kommune. Andebu idrettslag disponerer et areal på 15 mål til idrettsbane. På fotballbanen ble det lagt kunstgras i 2009.
Deler av restarealet disponeres av Andebu skole.

===Bruksnr. 67, Slottet II (skyld 2 øre) 1,77 mål===

Utskilt fra bnr. 56 i 1975 til ''Kåre Hotvedt''.

===Bruksnr. 68, Eikely II (skyld 3 øre) ===

Utskilt fra bnr. 4 i 1975 til ''Agnes Solberg''.Sammenføyd med bnr. 49 i 1986. Utgått.

===Bruksnr. 69, Televerket (skyld 1 øre) 1,00 mål===

Utskilt fra bnr. 56 i 1976 til ''Kolbjørn Hotvedt''. Samme år overført til ''Den Norske stat v/Televerket''

===Bruksnr. 70, Tomtearrondering (skyld 1 øre)===

Utskilt fra bnr. 16 i 1978 til ''Solveig Bjørnstad''. Samme år overført til ''Andebu kommune'' og sammenføyd med bnr. 58, Kinnås til ''Odd H. Kolkinn'' i 1979.

===Bruksnr. 71, Soltun (skyld 1 øre) 1,58 mål===

Utskilt fra bnr. 16 i 1979 for ''Solveig Bjørnstad''. Bortfestet til ''Arne Trolldalen'' og ''Finn Trolldalen'' i 1982/83. og overført ''Finn Trolldalen'' i 1985. Personalia se; [[Andebu_prestegård#Bruksnr._16.2C_Granheim_.28skyld_11_.C3.B8re.29|Granheim]].
Finn Trolldalen, f. i Stavanger 1947, øyenlege i Sandefjord, sønn av Arne Trolldalen, f. 1914, og Kirsten Trolldalen, f. 1916. G.m. Elisabeth Joan, f. Lees 1947, datter av Joan Lees, f. 1923, og Hans Johan, f. 1912. Flyttet til Andebu 1983. Barn: 1. Arne, f. i Bærum 1972. 2. Kristin, f. i Gjøvik 1975.

===Bruksnr. 72, (skyld 1 øre) 0,15 mål===

Utskilt fra bnr. 16 i 1979 til ''Kolbjørn Hotvedt''. Videreført til ''Asta Emilie Hotvedt'' i 1990 og s.å. videre til ''Andebu Elverk''.

===Bruksnr. 73, Løkka 2 (skyld 1 øre) 1,23 mål===

Utskilt fra bnr. 3 i 1981 til ''Solveig og Anton Gran''. Videreført til ''Knut Ruggesæter'' i 1986 og senere sammenføyd med bnr. 34 i 1986.

===Bruksnr. 74, Gang/sykkelvei RV 307 – 12,0 mål===

Etablert i 1985 til ''gang/sykkelvei''. Grunneier er Statens vegvesen.

===Bruksnr. 75, Gang/sykkelvei RV 307 – 12,9 mål===

Etablert i 1985 til ''gang/sykkelvei''. Grunneier er Statens vegvesen.

===Bruksnr. 76, Gang/sykkelvei RV 305 – 5,1 mål===

Etablert i 1985 til ''gang/sykkelvei''. Grunneier er Statens vegvesen.

===Bruksnr. 77, Ødegården – 6,1 mål===
[[Fil:016.077.001.jpg|mini|Ødegården oppgradert]]
Ødegården er sikkert siste husmannsplassen som ble ryddet under Andebu prestegård og ble gitt bnr. 5, men småbruket opphørte da det ble sammenføyet med bnr. 12 Kullerød og bnr. 24 Mellom Kullerød i 1989 som også var opprinnelig husmannsplasser. Jord og skog er da skilt ut fra bruket og bygninger er utvidet og totalrenovert.

Etablert i 1987 for ''Hans Anders Kjærås'' og s. å. overført til ''Rolf H. Therkelsen'' og deretter i 1994 overtatt av ''Steinar Hansen''. Han solgte videre til

''Tor Anders Solheim'' og ''Evelyn Aasrum Solheim'' i 2012. Tor Anders Solheim, f. 1969 i Tønsberg, d. 2015. Var selvstendig næringsdrivende entreprenør og utdannet skogsagronom, sønn av Toril og Ragnar Solheim, Høyjord; g.m. Evelyn Aasrum Solheim, f. 1971 i Andebu, datter av Johannes Aasrum og Eva Stålerød Aasrum, Andebu. Barn: 1. Theodor Aasrum Solheim, f. 1999, bosted Andebu. 2. Mathilde Aasrum Solheim, f. 2004, bosted Andebu.

===Bruksnr. 78, Kjørkåsveien nr. 6 – 0,2 mål===

Etablert i 1987 for Andebu kommune og overdratt i 1988 til ''Kristine Langseth'' og senere overført til ''Knut Rune Saltnes'' og ''Hege Saltnes'' i 1995. Videreført til ''Anders Høiberg'' og ''Trine Bjørgan Høiberg''i 2004. Eiendommen er et tilleggsareal og ble overført til bnr. 150 i 2007 da den ble kjøpt av ''Mohamed Ben Mahmoud Jaber'' og ''Samia Bent Yahia Kaabia''.

===Bruksnr. 79, Andebuveien 11 – 2,1 mål===

Etablert i 1988 for ''Andebu Prestegård'' og i 1989 overført til ''Bergljot Askjem''. I 1997 overtatt av ''Arvid Askjem'' og ''Ingrid Johanne Wegger'' med hver sin 1/2 part. ''Arvid Askjem'' overtok det hele i 1998. Tidligere feste nr. 15 hvor personalia finnes.

===Bruksnr. 80, Kjærlighetsstien 2 – 8,1 mål===

Etablert i 1988 fra feste nr. 1 for ''Andebu Prestegård'' og i 1989 overført til ''Ann-Mari Bergan Nicolaysen''. I 1993 overtatt av ''Inger Bergan Nicolaysen'' og ''Jan Petter Jahre'' med hver sin 1/2 part.

===Bruksnr. 81, Fjell - Andebuveien 981 – 2,3 mål===
[[Fil:016_081_001.jpg|200px|mini|Fjell.]]
Etablert i 1988 til ''Andebu Prestegård'' og i 1989 overført til ''Asta Emilie Hotvedt''. I 1998 overtatt av ''Kåre Hotvedt'', ''Grethe Hovinbøle'', ''Bjørnar Dahl Hotvedt'' og ''Anniken Hotvedt Sundby'' og s.å. videreført til ''Kari Hotvedt''.

Dette var i en periode framhuset på Åsgård, da det gamle ble revet 1983, og det var her Kristian Hotvedt drev en liten kolonialforretning etter krigen i et par årtier. Bygningen er nå imidlertid utleid til frisørsalong og en boligenhet. Andebu Elektro AS overtok i 2003. Tidligere feste nr. 11.

===Bruksnr. 82, Bergstien 6 "Manhattan" – 2,4 mål===

Etablert i 1988 for ''Andebu Prestegård'' og i 1989 solgt til ''Kåre Skatvedt'' og i 2012 videresolgt til ''Kjetil Moe, Elisabeth Dahl og Jørgen Dahl Moe''. Tidligere feste nr. 32, etablert i 1961 for Erik Sparre.

===Bruksnr. 83, Bergstien 8 (Tidl. Trollstien 8) – 4,0 mål===
[[Fil:016.083.001.JPG|200px|mini|Trollstien 8.]]
Etablert i 1988 for ''Andebu Prestegård'' og i 1989 solgt til ''Thor Wrangsund'' som etter sin død overlot det til sin sønn ''Steinar Wrangsund''. Tidligere fest nr. 33. I 2009 kjøpte ''Snekkerkompaniet AS'' eiendommen som oppførte et treetasjes leilighetskompleks med 18 selveierseksjoner som stod ferdig i 2012.

====Bergstien 8, seksjon 1 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Halvdan Næss'' og ''Petrine Wilhelmine Olsen''.

====Bergstien 8, seksjon 2 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Birger Sukke''. F. 1949 i Høyjord(Tbg), sønn av Harry Sukke, f. 1923 i Høyjord (Tbg), og Kristine Sukke, f. 1920 i Høyjord (Tbg). G.m. Else Sukke, f. Skorge 1950 i Sandefjord, datter av Harald Skorge, Bråvoll, f. 1918, og Solveig Skorge, Bråvoll, f. 1920. Barn: 1. Tommy Sukke, f. 1970 i Høyjord (Tbg), elektriker, samboer m. Sølvi Reidun Hansen, f.1968, bosted Andebu. 2. Jørn Sukke, f. 1971 i Høyjord (Tbg), elektroingeniør, samboer m. Mona Gran Sukke, f 1971 i Høyjord (Tbg), bosted Andebu.

====Bergstien 8, seksjon 3 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Oliva Gåsland Olsen'' og ''Hans Kristian Olsen''. Hans Kristian Olsen var i mange år eier av gården Nedre Gjermundrød gnr. 22 bnr. 1. Flyttet til Trollstien fra Klokkeråsen.

====Bergstien 8, seksjon 4 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Martin Taranrød''.

====Bergstien 8, seksjon 5 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Anne Lise Aulesjord'' og ''Bjarne Aulesjord''. Bjarne Aulesjord, f. 1939 i Andebu (Tbg), pensjonist, sønn av Elida og Ole Aulesjord. G.m. Anne Lise Aulesjord, f. Ellefsen 1943 i Andebu, pensjonist, datter av Nils Ellefsen, f. 1915, og Hilda Ellefsen, f. 1918 i Andebu, personalia se gnr. 42, bnr. 1. [[Lerskall#Bruksnr._1_.28skyld_mark_1.2C24.29|Lerskall]]. Barn: 1. Ronny Aulesjord, f. 1969 i Andebu (Tbg), industriarbeider, samboer m. Kari Hotvedt, bosted Andebu. 2. Cecilie Aulesjord, f. 1974 i Andebu (Tbg), dataingeniør, bosted Sandefjord. Solgte sin tidligere eiendom på Lerskall til Antje Heinrich og Jørn Erik Bøe.

====Bergstien 8, seksjon 6 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Torbjørn Skjelland''. F. 1932, pensjonist, sønn av Thora Skjelland f. 1902 og Kristoffer Skjelland f. 1887, g. m. Solveig Skjelland f. Foss 1939 Barkåker, datter av Gunborg Foss f. 1902 Arnadal. Barn 1. Merete f. 1965 2. Roar f. 1970, personalia se; [[Mellom_Holt#Bruksnr._6_.26_.2812.29.2C_Fjellbo_.28skyld_2_.C3.B8re.29_2.2C0_m.C3.A5l.|Fjellbo]]

====Bergstien 8, seksjon 7 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Marit Horntvedt'' og ''Karl Horntvedt''. Karl Horntvedt, f. 1927 Stokke, pensjonist og tidligere tømrer, flyttet til Høyjord 1930, sønn av Kristian Horntvedt, f. 1895 og Nora Olava Horntvedt, f. 1898. G. 1950 m. Marit Horntvedt, f. Bakkeland 1931 i Høyjord, husmor, datter av Asbjørn Bakkeland, f. 1907 og Agnes Marie Bakkeland, f. 1903 i Høyjord. Barn: 1. Tore Asbjørn, f. 1951 i Høyjord (Tbg), kjemi-ingeniør, g.m. Liv Horntvedt, f. Christensen 1951, postbetjent, bosted Skjetten. 2. Grete, f. 1955 i Høyjord (Tbg), husmor, g. m. Bent Henry Sørsdal, f. 1954, pølsemaker, bosted Vivestad. Solgte sin tidligere eiendom «Kronli» til Albertas Tamulis og Rasele Tamuliene.

====Bergstien 8, seksjon 8 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Arne Furuheim''. F. 1937 Andebu(Tbg), pensjonist, sønn av Karoline og Halvor Furuheim; g. 1972 m. Anne Margrethe Furuheim, f. Skau 1948 i Høyjord, pensjonist, datter av Ellen Skau, f. 1917 i Høyjord, og Arne Skau. f. 1915 Høyjord. (Solgte sin tidl. eiendom til Jon-Gisle Johnsen og Ann Kristin Langli).

====Bergstien 8, seksjon 9 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Helga Marie Setre'' og ''Svein Willy Setre''. Svein W. er f. 1942 i Andebu (Tbg), pensjonist, sønn av Ingolf og Kristiane Marie Setre. G.m. Helga Marie Setre, f. Hansen 1946 i Sandefjord, AF-pensjonist, datter av Kåre og Synnøve Hansen, Sandefjord. Barn: 1. May Lisbeth Setre, f. 1964 i Andebu (Tbg). 2. Monica Setre, f. 1967 i Andebu (Tbg). Solgte sin tidligere eiendom til Rune Hogstvedt & Marie Rødberg.

====Bergstien 8, seksjon 10 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Reidar Næss''.

====Bergstien 8, seksjon 11 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Heidi Aas'' og ''Trond Aas''. Trond Aas, f. 1962 i Ramnes(Tbg),daglig leder, flyttet til Andebu 1990, sønn av Kristen Aas, f. 1930 i Ramnes og Solveig Aas, f. 1936 i Ramnes. G.m. Heidi Aas, f. Brynjulfsen 1965 i Andebu, datter av Svein Brynjulfsen, f. 1938 i Andebu, og Gerd Brynjulfsen, f. 1942 i Andebu. Barn: 1. Martin Aas, f. 1989 i Andebu(Tbg), prosessoperatør, samboer m. Hanne Thorstein Gjerdrum f.1990, kokk; bosted Sandefjord. 2. Sebastian Aas, f. 1992 i Andebu (Tbg), prosessoperatør, samboer m. Therese Solly, f 1994 i Andebu (Tbg), student; bosted Andebu.

====Berglstien 8, seksjon 12 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Anny Brudal''. F. Brudal 1945 i Andebu (Tbg), pensjonist, datter av Dagny Hermansen Sønseth, f. 1924, d. 1992 i Høyjord, personalia se gnr. 84 bnr. 2. G. 1967 m. Odd Arnfinn Brudal, f. 1941 i Andebu (Tbg), pensjonist, sønn av Borghild Brudal, f. 1905 i Burvald Andebu, d. 1970, og Johan Henrik Brudal, f. 1909 i Hedrum, d. 1995 i Andebu. Barn: 1. Kari Anne Brudal Samuelsen, f. 1968 i Andebu (Tbg), g. m. Morten Samuelsen, f. 1960, kjøpmann/dalig leder; bosted Teie. 2. Bente Sønseth Olavessen, f. 1970 i Andebu (Tbg), g.m. Thomas Olavessen, f. 1970 i Tønsberg, tømrer/daglig leder; bosted Stokke. (Solgte s. å. "Sønset" gnr. 84 bnr. 2).

====Bergstien 8, seksjon 13 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Arild Gulli''. F. 1949 i Andebu (Tbg), flymekaniker, sønn av Arne Gulli, f. 1921, d. 2002 i Andebu, og Jenny Gulli, f.1924, d. 1995, personalia se gnr. 21 bnr. 2. G. m. Eli Helliesen Gulli, f. 1951 på Høyland Sandnes, tannhelsesekretær, datter av Kjellaug Helliesen, f. 1932 på Sandnes, d. 2012, og Thor Helliesen, f. 1925 på Sandnes. Barn: 1. Malin Gulli, f. 1971 Andebu (Tbg), namsmann, samboer m. Rune Sigbjørnsen, f. 1965, politimann; bosted Nesodden. 2. Jane Gulli Rindedal, f. 1975 i Andebu (Tbg), kokk, g. m. Frode Rindedal, f. 1971, siv. ingeniør; bosted Andebu. 3. Tom Arild Gulli, f. 1984 i Andebu (Tbg), flytekniker, samboer m. Elinor Abrahamsen, f. 1986, pedagogisk leder; bosted Sandefjord.

====Bergstien 8, seksjon 14 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Arne Bjørndal'' og ''Astri Elisabeth Bjørndal''. Arne, f. 1932 i Kodal, bonde, sønn av Ivar Bjørndal, f. 1894, og Ruth Bjørndal, f. 1903, personalia se [[Bjørndal]], gnr. 117 bnr. 2. G.m. Astri Elisabeth, f. Holm 1930 i Brunlanes, datter av Julie og Erik Holm, Gimle i Larvik. Barn: 1. Per Ivar Bjørndal, f. 1955 i Kodal, faglærer, bonde og barnehagedrift, gift m. Inger Grete Rotli, radiograf; bosted Bjørndal Kodal. 2. Hanne Birgitte Bjørndal, f. 1959 i Kodal, miljøarbeider. 3. Lars Bjørndal, f. 1964 i Kodal, sjåfør, sambo m. Kristin Langlid, sykepleier; bosted Byneset Trondheim. 4. Elisabeth Frednes, f. Bjørndal 1967, storskolen i Sandefjord, g.m. Terje Frednes, anleggssjåfør; bosted Sandefjord. Solgte gården i Kodal til Per Ivar Bjørndal.

====Bergstien 8, seksjon 15 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Fredrik Eskedal''. Eskedal er sønn av Ragnhild og Anker Eskedal.

====Bergstien 8, seksjon 16 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Helga Ring Nystuen'' og ''Bjørn Nystuen''. Bjørn Nystuen, f. 1940 i Elverum, pensjonert spes. lærer, flyttet til Andebu 1966, sønn av Asbjørn Nystuen, f. 1898, d. 1965, og Sigrid Beate Nystuen, f. 1910, d. 1994. G.m. Helga Nystuen, f. 1941 i Oslo, datter av Margaret Ring Søyland og Konrad Johannes Søyland. Barn: 1. Cecilie Nystuen Lie, f. 1965 i Oslo, tannlegeassistent, g.m. Bjørn Lie, f. 1967; bosted Vear i Stokke. 2. Erik Nystuen, f. 1967 i Andebu, avd.leder, g m. Monika Riise Nystuen, f. 1969, aktivitetsleder; bosted Horten. 3. Truls Nystuen, f. 1968 i Andebu, bygningsnekker, g.m. Aina Smedsrud Nystuen, skoleassistent; bosted Andebu. 3. Sverre Nystuen, f. 1971 i Andebu, avd. leder Elverk, samboer m. Sara Bengtsson, f. 1979 i Sverige, lærer; bosted Varberg Sverige. 4. Wenche Nystuen, f. 1973 i Sandefjord, tannlegeass./sykepleier, samboer m. Roar Skjelland, f. 1972, daglig leder i grustak; bosted Andebu.
Bjørn Nystuen tidl. lærer og audiopedagog. Har 1 årsstudium med veiledningspedagogikk og 1/2 årsstudium med tegnspråk/lingvistikk. Har vært avd. leder for hørselspedagogen i Vestfold, bygd app.enheter for hjelpemiddel til hørselshemmede, vært konsulent for døvblinde, vært veileder/rådgiver for autisme. Tidligere bosatt i Askeveien 7 (Gnr.18, bnr.38, fnr.8)

====Bergstien 8, seksjon 17 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''John Ring Søyland''. F. 1941 i Oslo, pensjonist fra 2005, flyttet fra Trondheim i 2012, er sønn av Johannes Konrad Søyland, f. 1888, d. 1976, og Margaret Dagny Søyland (f. Ring) f. 1900, d. 1984.

====Bergstien 8, seksjon 18 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Kjetil Moe''. F. 1965 i Tønsberg, snekker, sønn av Knut Moe, f. 1930 i Høyjord, og Marit Moe, f. 1935 i Andebu. G. 2008 m. Elisabeth Dahl Moe, f. 1966 i Larvik, tannhelsesekretær, datter av Sven-Åge Dahl, f. 1945 i Andebu og Rønnaug Dahl, f. 1941 i Andebu. Barn: 1. Jørgen Dahl Moe, f. 1996 i Andebu (SiV), skoleelev og bosted Andebu. Kjetil Moe er prosjektleder i Snekkerkompaniet AS Barkåker; se websiden http://www.nordbohus.no/tonsberg.

===Bruksnr. 84, Bankbakken 3 – 2,8 mål===

Etablert i 1968 fra bnr. 1 ''Andebu Prestegård'' som feste nr. 26, utgått fra feste nr. 25 "Bjørgo" og s. å. overført til'' Anny Skarsholt''. Overført i 1988 til dette bnr. Anny Skarsholt, f. 1922 i Tyssedal i Fjaler, lærer, flyttet til Andebu i 1922, datter av Johannes Solberg, f. 1894, og Sofie Amanda Solberg, f. 1899. G.m. Jens Skarsholt, f. 1919 i Østre Flåtten, d. 2014, sønn av Gunvald Skarsholt, f. 1895 og Gunvor Hotvedt Skarsholt, f. 1895. Barn: 1. Gunnar Skarsholt, pesonalia se gnr. 65 bnr. 1 «Vesleeng». 2. Laila, f. 1950, g.m. sjåfør Roger Morten Leegaard fra Sem, f. 1949. 3. Signe Gro, f. 1962. Se også bnr 25. Tomten ble videreført til Opplysningsvesenets Fond 1988 og så overdratt til ''Gunnar Skarsholt'' i 2007.

===Bruksnr. 85, Bankbakken 11 – 3,3 mål===

Etablert i 1988 for ''Andebu Prestegård'' og i 1989 overført til ''Gunnar Hotvedt''. ''Tor Aaberg'' og ''Nina Hotvedt Aaberg'' overtok med hver sin 1/2 part i 1999. ''Nina Hotvedt'' overdro i 2002 til ''Tor Aaberg'' som 2011 solgte til ''Odd Kenneth Kolstad Askjem''. Personalia se Askjem gnr.18, bnr.1.[[Askjem#Bruksnr._1_.28skyld_mark_3.2C99.29|Borrone]] Er sambo m. Hege Nystuen, f. 1984 Sørum kommune, datter av Irene og Rolf Erik Nystuen.

===Bruksnr. 86, Andebu Sparebank - Bankbakken 2 – 3,1 mål===
[[Fil:016_086_002.jpg|200px|mini|Andebu Sparebank før 2015.]]
Etablert i 1988 for ''Andebu Prestegård'' og i 1989 overført til ''Andebu Sparebank''.

Kortversjon av bankens historie, tilbakeblikk etter 150 års drift :

Andebu Sparebank ble etablert 19. november 1863. Prest og ordfører Jens Hovland Otterbech tok initiativet til opprettelsen og regnes som [[Fil:016_086_003.jpg|200px|mini|Andebu Sparebank etter utvidelsen.]]grunnlegger av banken. Han døde imidlertid rett etter at bankplanen var godkjent i departementet sommeren 1863 og fikk således aldri oppleve åpningen av banken.
Bankens grunnfond var ved opprettelsen på 309 spesidaler og virksomheten ble ledet av en direksjon på fem medlemmer valgt av innskyterne. Lensmann H. W. Larsen ble bankens første formann og Niels Nilsen Myhre var kasserer. Fram til 1882 holdt banken til i Communalstua ved prestegården. I 1882 flyttet banken til Gulli, i boligen til kasserer Ole Sørensen. Samme år ble åpningstiden utvidet til en dag i uken.
I 1909 ble Hjalmar Trolldalen ansatt som kasserer og banken flyttet til Askjem (Borone). I tillegg til ukentlige åpningstider hadde man nå en bankdag pr måned i Høyjord og Kodal. I Kodal fikk man disponere et rom hos Edv. Trevland i Kodal og i Høyjord hos Samuel Ektvedt på Heimdal. I 1910 var bankens formue på 42 700 kroner og forvaltningskapitalen på 388 000 kroner.
I 1911 fikk banken lokaler i hjemmet til Hjalmar Trolldalen på Granheim. Hjalmar Trolldalen sluttet som kasserer fra 1918, men ble valgt inn i direksjonen og fikk tittelen administrerende direktør. Fra 1918 tiltrådte Ole Bergan i stillingen som kasserer. Lokalene på Granheim beholdt man, men det ble etter hvert klart at det trengtes mer plass. I desember 1923 inngikk man derfor et samarbeid med Andebu Kommune om å bygge det nye herredshuset. Her fikk banken nye tidsmessige lokaler fra 1927.
Ved Hjalmar Trolldalens tidlige død i 1926 valgte styret å ikke videreføre stillingen som administrerende direktør, men gå tilbake til den gamle ordningen med et styremedlem tilstede ved hver åpningsdag. Styret besluttet også å ansette Erling Gulli som assistent.
Andebu Sparebank hadde god vekst fra 1910 og kom gjennom 30-årene uten store tap. Under andre verdenskrig var virksomheten svært begrenset, men banken hadde stor fremgang etter krigen. Dette medførte også behov for mer ressurser, og Ole Bergan ble ansatt i en nyopprettet stilling som administrerende direktør i 1950. I femårsperioden, fra krigen sluttet til 1950, var forvaltningskapitalen økt fra 5,2 millioner til 6,7 millioner. Åpningstidene i 1950 var fremdeles to ganger i uken på hovedkontoret samt to dager i måneden i Kodal og Høyjord.

På slutten av 50-tallet viste det seg at herredshuset ikke lenger kunne romme både bank og kommune. Dermed startet man planleggingen av et nytt bygg i bankbakken 2. Dette bygget sto ferdig til innflytting i 1960, en ny assistent ble ansatt og først da startet man med daglige åpningstider. I de første årene brukte man bare deler av bygningen til bankdrift. Postkontoret holdt til i vestre fløy fram til 1970, og bygget rommet hele tre leiligheter.[[Fil:150.jpg|mini|Jubileumsvaluta 150 ander]]
Ordningen med «annekser» i Høyjord og Kodal varte helt fram til 1973, da de ble erstattet med bankbuss. Bankbussen hadde stopp på både Heimdal, Kolstad, Bøen, Torp skole, Vidaråsen, Bråvoll, Prestbøen, Hvitstein, Trevland og Sagmyra. Her kunne kundene gjøre de vanligste banktjenestene med innskudd, uttak og betaling av regninger.
Bankbuss-ruta ble redusert da banken etablerte en egen filial i Kodal i 1983. Kodalfilialen ble utvidet i 1997 og har i dag tre ansatte. Bankbussen var i drift helt fram til 1999 da den ble nedlagt av sikkerhetshensyn. Samme år fikk imidlertid kundene tilgang på nettbank.

Ved bankens 100-årsjubileum i 1963 var formuen på 725 000 kroner. Veksten de neste 25 år var – i likhet med velstandsutviklingen - formidabel. Årstallene for utlån var henholdsvis 8,2 millioner kroner i 1963 og 167,2 millioner i 1987. På samme tid var antall ansatte økt fra 4 til 18 og forvaltningskapitalen vokst fra 12,4 til 245 millioner kroner. Ole Bergan gikk av som banksjef i 1964 og overlot roret til mangeårig kasserer Erling Gulli. Da han gikk av fire år senere ble Kåre Wold ansatt. I 1980 ble Arne Gjone ansatt som banksjef og da han gikk i 2002 begynte dagens banksjef Børre Grovan.[[Fil:016_086_004.jpg|200px|mini|Andebu Sparebanks resepsons-skranke.]]

På slutten av 70-tallet ønsket mange banker å slå seg sammen til større enheter. I Vestfold resulterte dette i Sparebanken Vestfold som slukte de aller fleste banker i fylket. Også i Andebu ønsket ansatte og styre å være en del av fusjonen. Vedtaket ble imidlertid stanset i forstanderskapet i 1980, ikke minst takket være forstanderskapets formann Thor Wrangsund.
Beslutningen har vist seg å være et lykkelig valg for banken og lokalsamfunnet. Det har vist seg at man kan drive godt som en liten bank, så sant man har samarbeidspartnere på viktige områder. For Andebu Sparebank har det vært viktig å delta i allianser, ikke minst i Eika Gruppen som ble etablert i 2000.

I 2005 etablerte Andebu Sparebank et eget rådgivningskontor i Sandefjord. Kontoret ble etablert i Dronningensgate sammen med Aktiv Eiendomsmegling. I dag er Sandefjord det største markedet utenfor Andebu. Rådgivningskontoret består av tre ansatte og holdet til i Kirkegata 4 sammen med Andebu Sparebank Eiendomsmegling som ble etablert i 2011.
I bankens jubileumsår 2013 har organisasjonen vokst til 26 ansatte som håndterer ca 8000 kunder og en forvaltningskapital på ca 3 mrd kroner. Bankens formue har økt fra 309 spesidaler til 250 millioner kroner. Banken bidrar til lokalsamfunnet med nære banktjenester, arbeidsplasser og ikke minst betydelige gaver til lag og foreninger. Bankbygget i Andebu har også blitt for lite, så renoveringen av bankbakken 2 startet 2013 og stod ferdig tidlig i 2015. Se bilder av interiøret her; [[Medium:016_086_005.jpg|Andebu Sparebanks velvalgte interiør/farger.]], [[Medium:016_086_006.jpg|Ventesone/minglerom i 1. etg]] og [[Medium:016_086_007.jpg|Styrerom i 2. etg. med Eika`s år-ringer i glassveggen.]]

===Bruksnr. 87, Bankbakken 9 – 1,2 mål===

Etablert i 1988 for ''Andebu Prestegård'' og i 1989 overført til'' Magnar Torbjørn Holthe'' som i 2000 kjøpte tomten av Opplysningsvesenets Fond. Videresolgt til ''Sverre Johan Svarstad'' og ''Mette Sukke Farstad'' med hver sin 1/2 part i 2000. Overført fra Sverre Johan Svarstad
til ''Mette Sukke Farstad'' i 2007. Videresolgt av Mette Sukke i 2012 til ''Hans Egil Bøe'', f. 1955 Nøtterøy, sønn av Hans Odd Bøe, f. 1927 i
Høyjord, og Elsa, f. Pedersen 1930 på Nøtterøy.

===Bruksnr. 88, Solefall – 2,2 mål===

Etablert i 1988 for ''Andebu Prestegård'' og s. å. overført til ''Kristian Løverød''. Byggmester Løverød bygde om huset til 2 leiligheter og etablerte en ny liten boenhet på tomten som ble redusert til 1,54 mål etter at bnr 115 ble opprettet for nok en mindre bolig.

===Bruksnr. 89, Midtgård – 3,5 mål===

Etablert i 1988 for ''Andebu Prestegård'' og 1989 overført til'' Anker Eskedal''. ''Fredrik Eskedal'' overtok i 1989 som overlot det til ''Midtgård Borettslag'' 2000. Se foto; [[Medium:016_089_001.jpg|Midtgård]] .

===Bruksnr. 90, Andebu Sentrumsbygg – 5,1 mål===
[[Fil:016_090_001.jpg|200px|mini|Andebu Sentrumsbygg]]
Etablert i 1989 utskilt fra bnr. 7 Åsgård og s. å. overført til ''Karin Margaret Dahl Myhre''. ''Andebu Sentrumsbygg A/S'' overtok så leien 1989 og framfestet det til ''Andebu kommune'' i 1993. Trond Vegger var byggherre for dette store bygget. Hovedentreprenør var Anton Hillestad. ''Sigbjørn Myhre'' og ''Karin Margaret Dahl Myhre'' overtok med hver sin 1/2 part i 1997. Se foto; [[Medium:016_090_002.jpg|Sentrumsbygget]]

====«Seksjon nr. 1»====

Festet fra Andebu Sentrumsbygg A/S og bortfestet til ''Nils og Harriet Gran'' i 1990. ''Nelly Seth'' overtok i 2000. Overdratt til døtrene ''Tove Seth'' og Oddveig Seth'' i 2002 som s. å. videreførte til ''Borghild Bringaker''.

====«Seksjon nr. 2»====

Festet fra Andebu Sentrumsbygg A/S og bortfestet til ''Solveig Medhus'' i 1990. Videreført til '' Geir Bjørnar Johansen'' i 2010.

====«Seksjon nr. 3»====

Festet fra Andebu Sentrumsbygg A/S og bortfestet til ''Lars Svendsrød'' og ''Margit Olava Svendsrød'' i 1990. Videreført til ''Rikke-Lisbeth Skjelland'' i 2010.

====«Seksjon nr. 4»====

Festet fra Andebu Sentrumsbygg A/S og bortfestet til ''Erling Vegger'' og ''Ingjerd Kristine Vegger'' med hver sin 1/2 del i 1990.

====«Seksjon nr. 5»====

Festet fra Andebu Sentrumsbygg A/S i 1990 og bortfestet til ''Bjørn Olav Åsenden'' og ''Gerd-V. Hvarnes Åsenden'' med hver sin 1/2 del i 1991. ''Stiftelsen Hjemmet for Døve'' overtok i 1992, ble senere ble overført til ''Gjesdal kommune'' i 1995.

====«Seksjon nr. 6»====

Festet fra Andebu Sentrumsbygg A/S og bortfestet til ''Steinar Dahl''. ''Andebu kommune'' overtok 1994 som senere ble overført til ''Andebu kommunale stiftelse'' i 1998. Videreført til ''Øyvind Disch Thorvaldsen'' og ''Ida Janova Wåden'' i 2002, til ''Ruth Smedsrud'' i 2005. Sønnene ''Jan Oddvar Smedsrud'', ''Svein Widar Smedsrud'' og ''Trond Einar Smedsrud'' overtok i 2010.

====«Seksjon nr. 7»====

Festet fra Andebu Sentrumsbygg A/S i 1990 og av ''Anil Sharma'' i 1991. Videreført til ''Håvard Høibach'' i 2008. Gikk videre til ''Vitalijs Seleznovs'' i 2011.

====«Seksjon nr. 8»====

Festet fra Andebu Sentrumsbygg A/S i 1990 og s. å. overført til ''Sonja Irene Aspelund''. Videreført til sønnene ''Kjell Aspelund'' og ''Jan Aspelund'' i 2011.

====«Seksjon nr. 9»====

Festet fra Andebu Sentrumsbygg A/S i 1990 og s. å. overført til ''Stiftelsen Hjemmet for Døve''.

====«Seksjon nr. 10 - 26»====

Festet fra Andebu Sentrumsbygg A/S i 1990.

===Bruksnr. 91, Andebu sentrum park – 3,2 mål===
[[Fil:016.092.001.jpg|mini|Andebu Prestegåd.]]
Etablert i 1989 fra bnr. 7 Åsgård og s. å. overført til ''Karin Margaret Dahl Myhre'' I 1993 framfestet til ''Andebu kommune''. ''Sigbjørn Myhre'' og ''Karin Margaret Dahl Myhre'' overtok med hver sin 1/2 del i 1997. Arealet ligger på samme sted som uthuset på Åsgård og det gamle postkontoret lå.

==='''Bruksnr. 92''', Andebu Prestegård – 1234 mål===

Etablert i 1989 for ''Opplysningsvesenets Fond'' og solgt til ''Rolf og Grethe Fevang'' for kr. 1,81 mill. i 1990 med 890 mål på Håsken inkludert Moland bnr. 8 & 10, som sammenføyd med eiendommen i syd ved kirken, utgjør ialt 1234 mål. For detaljert kart, se [[Medium:016.092.003.jpg|Andebu prestegård syd]] og [[Medium:016.092.002.jpg|Andebu prestegård nord]] som fram til 1989 har vært forpaktet bort.

''Rolf Fevang'' 1989-2005. F. 1956 i Sandefjord, selger, flyttet til Andebu 1981, sønn av Henny Fevang, f. 1918, og Leif Fevang, f. 1916. G. m. Grethe Fevang, f. Gjelstad 1957 i Stokke, datter av Marie Gjelstad, f. Steinbråten 1935, og Gunnar Gjelstad, f. 1931. Barn: 1. Leif Gunnar Fevang, f. 1978, gårdbruker, sambo m. Gunvor Hoel, f. 1982 i Røyken, blomsterdekoratør; bosted Andebu prestegård. 2. Maria Viik, f. 1982 i Andebu, g. m. Armand Viik, f. 1982, lærer/komiker; bosted Tønsberg. 3. Susann Myhre, f. 1986 Andebu, g.m. Håvard Myhre, f. 1984; bosted Andebu (Tunheim).
Forpaktet gården fra 1981-1989 som da hadde ca 230 mål dyrket mark. Utvidet i 1985 med 55 mål dyrkningsjord i Bruenga. Se foto av arbeidene her:[[Medium:016.092.004.jpg| Dosing av "elvebunn" i Bruenga]] og [[Medium:016.092.005.jpg|Planering i Bruenga]] Startet i 1984 med okseoppdrett samt med 13 melkekuer og 35-40 ungdyr. Fra 1998 startet opp med andeproduksjon i nytt bygg med en kapasitet på 5000 ender pr. innsett eller 20 000 kyllinger. [[Fil:016.092.006.jpg|mini|Andebu Prestegård]] Stabburet ble i 1987 flyttet fra plassen oppe ved hovedveien ned til framhuseet. Se bilder fra flyttingen: [[Medium:016.092.011.jpg|Stabburet på vei]] og [[Medium:016.092.012.jpg|Stabburet på plass]] Bygget i 1989 nytt redskapshus på 280 m2 samt bygde på 35 m2 på våningshuset, som i 1991 ble utvidet med 110 m2 samt fikk kjeller. Fjøset ble totalrestaurert i perioden 1995-97 og driftsbygningen på 935 m2 for andeproduksjon ble ferdig i 1998. Se foto: [[Medium:016.092.007.jpg|Låve og andehus]]
Bosted for Rolf og Grete etter 2005 er [[Askjem#Bokeveien_16_.28tomt_nr._15.29_-_1.2C02_m.C3.A5l|Bokeveien 16, Gnr.18,bnr.33,tomt 15]] Eiendommen solgt i 2005 for 4,35 mill. kr. til sønnen
[[Fil:016.092.010.jpg|mini|Våningshuset oppgradert]]
''Leif Gunnar Fevang'' 2005-. F. 1978 i Tønsberg, flyttet til Andebu 1981, bonde, utdannet energimontør og agronom. Samboer m. Gunvor Hoel, f. 1982 i Spikkestad, datter av Ingeborg og Roald Hoel. Barn: 1. Marie Hoel Fevang, f. 2006 i Andebu(Tbg). 2. Ludvig Hoel Fevang, f. 2010 Andebu(Tbg). 3. Erlend Hoel Fevang, f. 2013 i Andebu(Tbg). Ryddet 125 mål av Håskenskogen i 2001. Økte dyrket areal med 10 mål i Bruenga i 2008 og kjøpte samme år jord/skog fra Moland, bnr. 8 og 10 slik at dyrket areal da utgjør ca. 500 mål totalt. (På Moland ble all jorden drenert og aralet økt med 3-4 mål). Bygget i 2009 korntørke inn i eksisterende låvebygning. 2011-2012 bygget et 1250 m2 stort ammekufjøs med plass for 92 kuer pluss kalver. Se bilder fra byggingen her: [[Medium:016.092.008.jpg|Bygging av 1250 m2 ammekufjøs]] og [[Medium:016.092.009.jpg|Ferdig ammekufjøs]] Utvidet våningshuset i 2013 med ca 75 m2 og totalrestaurerte bygningen. Se foto av framhuset her. Besetningen i 2016 er på 65 kuer og 100 dyr, okser/ungdyr.

* '''Bebyggelse:''' Bebyggelsb er vesentlig forandret og oppgradert siden forrig bygdebok ref. ovenfor.
* '''Drift:''' Driften er vesentlig økt, dobling av dyrkrt mark og omfatter i tillegg til større dyrehold også produksjon av and siden forrige bygdebok, ref ovenfor.

===Bruksnr. 93, Orheimfeltet – 13,2 mål===
[[Fil:016.093.001.jpg|mini|Orheimfeltet på 70-tallet]]
Etablert i 1989 for ''Andebu kommune'' og overtatt av '' Andebu kommune'' i 1994. Veier utgjør 2,7 mål etter fordeling til tomtene.

====Feste nr. 1, Orheimveien 1 «Tomt nr. 1» 1,73 mål====

Festet for Andebu kommune og bortfestet til ''Sverre og Kirsti Teveldal'' 1972. Overtatt av '' Andebu kommune'' i 1994. Tomten er fra gnr. 16 bnr. 1 feste nr. 9, «Orheim». Overført til bnr. 118.

====Feste nr. 2, Orheimveien 3 «Tomt nr. 2» - 1,17 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Odd Valter Rud'' 1979. Tomten er fra gnr. 16 bnr. 1 feste nr. 9, «Orheim»

====Feste nr. 3, Orheimveien 5 «Tomt nr. 3» - 1,00 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Gunnar Garpestad og Edit K. Garpestad'' 1972. Overtatt av ''Edit Kristine Garpestad'' 1994. Tomten er fra gnr. 16 bnr. 1 feste nr. 9, «Orheim». Overført til bnr. 151 i 2006.

====Feste nr. 4, Orheimveien 7 «Tomt nr. 4» 0,66 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Magnar Johan Paulsen'' og ''Aud Julie Paulsen'' 1972. Tomten er fra gnr. 16 bnr. 1 feste nr. 9, «Orheim». Overført til bnr. 140.

====Feste nr. 5, Orheimveien 2 «Tomt nr. 5» - 1,10 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Jan Erik Pedersen'' og ''Arna Kristina Pedersen'' 1973. Overtatt av ''Kari Lilleby'' i 1997. Tomten er fra gnr. 16 bnr. 1 feste nr. 9, «Orheim». Overført til bnr. 152 i 2006.

====Feste nr. 6, Orheimveien 4 «Tomt nr. 6» 1,08 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Leif Sølversen'' 1968. Overtatt av ''Ragnar Lensberg'' i 1972 og ''Toralv Unset Jørgensen 1980'' som overlot til ''Arne og Oddbjørn Unset Jørgensen'' med hver sin 1/2 del i 1994. Senere i 1994 er ''Arne Unset Jørgensen'' eneeier og gir videre til ''Laila Unset Jørgensen''. I 1996 overtok ''Vilhelm Aarvold'' og ''Alfhild Aarvold'' med hver sin 1/2 del. Tomten er fra gnr. 16 bnr. 1 feste nr. 9, «Orheim».

====Feste nr. 7, Orheimveien 6 «Tomt nr. 7» 1,08 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Arne Kjær'' 1968. Personalia se gnr. 16 bnr. 146 . Tomten er fra gnr. 16 bnr. 1 feste nr. 9, «Orheim».

====Feste nr. 8, Bjørkeveien 6 «Tomt nr. 8» 0,89 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Steinar R. Knutsen'' 1968. Tomten er fra gnr. 16 bnr. 1 feste nr. 9, «Orheim». Ble i 2006 overført bnr. 153.

====Feste nr. 9, Bjørkeveien 11 «Tomt nr. 9» 1,07 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Arne Unset Jørgensen'' 1968. Videreført til ''Laila Unset Jørgensen'' i 1995. Tomten er fra gnr. 16 bnr. 1 feste nr. 9, «Orheim».

=====«Tomt nr. 9», Bjørkeveien 11A Feste nr. 1 =====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Laila Unset Jørgensen'' 1996. Overført til ''Jan Terje Gåsholt'' og ''Irene Gåsholt (f. Unset Jørgensen)''i 1996. 18.03.2014 - Solgt fra Anam Saleem til Saud Jakupovic.

=====«Tomt nr. 9», Bjørkeveien 11B Feste nr. 2 =====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Laila Unset Jørgensen'' 1996.

15.03.2002 - Solgt fra Laila Unset Jørgensen til ''Irene Unset Jørgensen'' og ''Jan-Terje Gåsholt''

30.04.2004 - Solgt til ''Nils Bredo Høifødt'' og ''Grethe Helene Høifødt''

03.06.2014 - Solgt til ''Sejad Jakupovic'' og ''Melisa Grabic''

====«Feste nr. 10, Granheimveien 1 -Tomt nr. 10,» 0,15 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Arne Oddvar Ruud'' og ''Jorun Ruud Kortgård'' 1975. Overtatt av ''John Roar Kortgård'' i 1993. Overført til gnr.18 bnr.93.

====«Feste nr. 11,Bjørkeveien 9 - Tomt nr. 11,» 0,22 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Aksel Sparre'' 1975. Overført til gnr.18 bnr.94.

====«Feste nr. 12, Orheimveien 1 A&B - Tomt nr. 12,» 0,23 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Sverre J. og Kjersti S. Teveldal'' 1972. Overført til bnr. 118.

====«Feste nr. 13,Tomt nr. 13,» 0,26 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Andebu kommune'' 1989 for garasjer i Orheimveien.

===Bruksnr. 94, Prestegårdsfeltet - 77,0 mål===
[[Fil:216.094.000.jpg|mini|Prestegårdsfeltet]]
Etablert i 1971 for ''Andebu kommune'' og overtatt av '' Andebu kommune'' i 1994. Resterende areal til veier og grøntareal er 27,7 mål ifølge gårdskart NIBIO.

====Feste nr. 1, «Olleveien 4» - 1,57 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Einar Aasrum'' 1972. Overtatt av ''Hans Petter Nesset'' og ''May Torild Nesset'' med hver sin 1/2 del i 1998. Overført til bnr. 162 hvor personalia er oppført.

====Feste nr. 2, «Olleveien 8» - 0,93 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Johannes Jussi Biørn'' 1972. Overtatt av ''Stiftelsen Hjemmet for Døve'' i 1989 og viderført til ''Bjørn Olav Åsenden'' og ''Gerd Vigdis Hvarnes Åsenden'' med hver sin 1/2 del i 1992. De kjøpte tomta av Andebu kommune i 2004 som opprettet bnr. 141 hvor personalia er oppført.

====Feste nr. 3, «Myrkollveien 12» - 0,97 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Svein Berg'' 1972. Senere overført til bnr. 174 hvor personalia er gitt.

====Feste nr. 4, «Tomt nr. 4» 0,83 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Hans Skjelbred'' 1973. Overtatt av ''Sylvia Marilyn Lofsberg'' i 1988 og videreført til ''Kåre Klausen'' og ''Line Brynjulfsen'' med hver sin 1/2 del i 1990. ''Kåre Klausen'' overtok det hele i 1995.

====Feste nr. 5, «Myrkollveien 3» - 1,02 mål====

Festet fra Andebu kommune i 1972 til ''Leif Roar Lian''. Overført til bnr. 164 hvor personalia er oppført.

====Feste nr. 6, «Olleveien 6» - 1,54 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Magnar Hansen'' 1972. Overtatt av ''Jens Petter Odberg'' og ''Anne Marie Krohn'' i 1988.

====Feste nr. 7, «Olleveien 9A» - 2,92 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Andebu kommune'' 1972.

====Feste nr. 8, «Olleveien 13» - 1,33 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Leif Buer og Anne Sofie Buer'' 1972. Overtatt av ''Anne Sofie Buer'' i 1992 og overført til bnr. 165.

====Feste nr. 9, «Olleveien 15 » - 1,24 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Svein Hansen'' 1972. Overtatt av ''Halvor Skjelland'' i 1994. Videreført til ''Kristian Hjerpekjøn'' i 1997 og videre til ''Lise Marie Hjerpekjøn'' i 2000. Overført i 2006 til bnr. 160 hvor også personalia for siste eier er oppført.

====Feste nr. 10, «Kjørkåsveien 1» - 1,16 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Kåre Magnus Karlsen'' 1972 og senere overført til bnr. 107.

====Feste nr. 11, «Olleveien 11» - 1,35 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Arild Gulli'' 1972. Overført til bnr. 154 i 1994 som selveiertomt. Overtatt av ''Lars Kristian Kristensen'' og ''Elna Kristensen '' i 2012.

====Feste nr. 12, «Kjørkåsveien 3» - 1,09 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Agnes Rødland'' 1975. Overtatt av ''Reier Johan, Yngvar Dag og Egil Martin Rødland'' i 1993 og videreført til ''Vidar Terjesen'' og ''Susann Kristiansen'' med hver sin 1/2 del i 1993. Overført til bnr. 155
i 2006 som selveiertomt.

====Feste nr. 13, «Kjørkåsveien 5» 1,07 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Åge Norum'' 1973 og senere overført til bnr. 109 i 2006 hvor personalia er oppført.

====Feste nr. 14, «Kjørkåsveien 7» - 1,55 mål====

Festet fra Andebu kommune 1973 som feste nr. 14 til ''Kåre Hotvedt'' 1975, og overført til bnr. 156 i 2006 hvor personalia er oppført.

====Feste nr. 15, «Kjørkåsveien 11» - 1,37 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Torvald Endestad'' 1972. Overført til bnr. 157 i 2006 hvor personalia er oppført.

====Feste nr. 16, «Kjørkåsveien 13» - 1,39 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Svein Brynjulfsen'' i 1973. Overført til bnr. 158 i 2007 hvor personalia er oppført.

====Feste nr. 17, «Kjørkåsveien 16 » - 1,21 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Arne Hansen'' 1973. Overført til bnr. 148 i 1994 hvor personalia er oppført.

====Feste nr. 18, «Kjørkåsveien 14» - 0,59 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Brynjar Gregersen'' 1973. Overført bnr. 149 hvor personalia er oppført.

====Feste nr. 19, «Kjørkåsveien 9 » - 1,38 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Odd André Firing'' 1974. Overført til bnr. 159 i 2006 da tomten ble kjøpt, se dette bnr. for personalia.

====Feste nr. 20, «Tomt nr. 20» 0,05 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Hans G. Sønstebø'' 1974. Overført til bnr. 108 hvor personalia er oppført.

====Feste nr. 21, «Kjørkåsveien 6» - 0,59 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Odd Gjermundrød'' 1974. Overtatt av ''Jon Inge Stålerød'' og ''Venja Gjermundrød'' med hver sin 1/2 del i 1992 og videreført til ''Knut Rune Saltnes'' og ''Hege Saltnes'' med hver sin 1/2 del i 1995.

====Feste nr. 22, «Kjørkåsveien 4» - 0,94 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Øyvind Lemke Alfheim'' 1974. Alfheim ble ansatt som kommuneingeniør i Andebu i 1972 og arbeidet som teknisk sjef til vinteren 2009. Før han kom til Andebu var han kommuneingeniør i Fyresdal og på konsulentkontor i Oslo. I Andebu kommunes historie skriver tidligere rådmann Nils Grytnes i 1994: "Teknisk etat har gjennom årene blitt stilt ovenfor store utfordringer og varierte oppdrag i de ulike områder innen teknisk sektor. Som en der har fulgt etaten gjennom hele oppbyggingsfasen, kan jeg si at etaten alltid har bestrebet seg på å løse oppgavene til beste for kommunen og innbyggerne". Mye av æren for dette skal Alfheim ha. Alfheim flyttet inn i borettslagsleilighet i Skjeggerødveien i 1999. Overtatt av ''Atle Zeiner'' og ''Gunhild Jaber'' med hver sin 1/2 del i 1999.

====Feste nr. 23, «Tomt nr. 23» 0,07 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Svein Brynjulfsen'' 1977.

====«Feste nr. 24» Skjeggerødsvingen, 13,7 mål====

Festet av Andebu kommune i 1989, og videre til borettslag 2006, og ''Skjeggerødsvingen Borettslag'' i 2008.
Overført til fnr. 163.

===Bruksnr. 95. Andebu Sentrum 3,42 mål===

Festet fra Karin M. Dahl Myhre til ''Andebu kommune'' 1989. Overtatt av ''Sigbjørn Myhre'' og ''Karin Margaret Dahl Myhre'' i 1997 med hver sin 1/2 del.

===Bruksnr. 96. Skjold 1,72 mål===

Festet fra Andebu Prestegård i 1990 til banksjef ''Erling Reidar Gulli'', overført fra feste nr. 13. Overtatt av ''Anne Helene Gulli'' i 1994. Personalia se feste nr 13. Overdratt i 1996 til ''Brita Merete Gulli''. Overdratt i 2004 til ''Randi Synnøve Berg Skatvedt''. Overdratt i 2008 til ''Bjørn Skatvedt''. Overdratt i 2011 til ''Area Eiendom as''.

===Bruksnr. 97. Håskenveien 130 – 0,73 mål===

Festet fra bnr. 6 Skjeggerød i 1991 til ''Odd Skjeggerød''. Overtatt av ''Anders Skjeggerød'' i 1992. Eiendommen ligger på Skjeggerøds område av Ulvekula.

===Bruksnr. 98. Askjemveien 21 – 0,37 mål===

Festet fra Andebu Prestegård i 1994 til ''Truls Nystuen''. Tidligere sentralen.

===Bruksnr. 99. Håskenveien 122 – 1,63 mål===

Festet fra Andebu Prestegård i 1993 til ''Kjell Mathias Solberg''. Overdratt til ''Geir Inge Solberg'' i 1995 som videreførte det til sine foreldre ''Karsten Ansgar Solberg'' og ''Bjørg Jørun Solberg '' med like parter i 1999.

===Bruksnr. 100. Andebu Kirke / kirkegård – 57,1 mål===
[[Fil:016.100.002.jpg|300px|mini|Andebu kirke om våren.]]
Festet fra Undervisningsdepartementet i 1993 og overført til ''Andebu kommune'' i 1994, deretter overført til Andebu Sogn v/ Andebu Kirkelig Fellesråd i 2001. Ifølge kartverket utgjør bebygd areal sammen med kirkegården innenfor murene 12,7 mål.

- Fra 1950 overtok kommunen ansvaret for graving, som ble utført for hand helt opp til 1993 da det ble kjøpt inn en liten gravemaskin. (Siste som gravde manuelt var Arne Rismyhr i Kodal og Eivind Vegger i Andebu.) Samme år lagt om til elektrisk fyring.

- 1963: Gravlunden uvidet føste gang med ca. 2-3 mål. Det gamle steingjerdet mot syd ble ”åpnet” og lagt som gjerder på øst- og vestsiden av det utvidede areal.

- 1965: Minnestein over falne fra Andebu under andre verdenskrig ble reist på en liten høyde innenfor kirkegården. Steinen ble funnet i sandtaket på Håsken.

- 1983: Rullestolinngang ble anlagt, samtidig ble en av kirkebenkene kortet inn for å få plass til en rullestol.

- 1989: Nadverdsmaleriet fra 1569 ble restaurert på Maihaugen og deretter flyttet fra koret til mellom vinduene i kirkeskipet. Bildet kommer opprinnelig fra Mariakirken i Tønsberg og kom til Andebu i 1866.

- 1994: Gravlunden uvidet andre gang med ca. 5-6 mål. Det ble bygd steingard rundt hele utvidelsen. Nytt lynvernanlegg ble installert.

- 1996: Utvendig brannslangeskap ble etablert.

- 1997: Ny kirkelov ble innført og kirkeverge for Den norske kirke Andebu kirkelige fellesråd ble ansatt. Jan Agnar Stålerød begynte som kirkeverge da, og er ansatt i 50 % stilling for Andebu kirkelige fellesråd og 50 % for Andebu kommune.

- 2003: Helt nytt el-anlegg lagt opp med ny elektrisk fyring.

- 2005: Elektrisk ringeanlegg for kirkeklokkene installert.

- 2008: Nytt kirkeorgel fra Gebr. Reil orgelfabrikk i Nederland installert etter en prosess som startet i 2004.

- 2009: Skipet som henger i taket, er donnert av Thorstein og Marie Gjermundrød. Skipet er en riktig model av Statsråd Lehmkuhl.

- 2014: Kirken ble markert som "Valgkirke" i forb. med grunlovsjubileet. Stallen ble revet men skal gjenoppstå i en kortere utgave i 2015.

===Bruksnr. 101. Bjønnestråkka – 8,4 mål===

Festet fra Undervisningsdepartementet i 1993 og overført til ''Andebu kommune'' i 1994. (Skogen ved Andebu pleiehjem)

===Bruksnr. 102. Bergli 2 Andebu Elverk – 6,3 mål===
[[Fil:016_102_001.jpg|200px|mini|Andebu Elverk.]]
Festet fra Opplysningsvesenets Fond i 1993,(tidligere tomt nr. 51) og overført til ''Andebu Elverk'' og ''Andebu kommune''. For Andebu Elverks historie, henvises også til boka [https://www.nb.no/items/ed2e24732c475c17741055f1865acb62?page=1&searchText=andebu%20elverk|Andebu Elverk 1920–1995] skrevet av Ragnar Berg og Nils Grytnes.

*1996: Vestfold Kraftselskap skiftet navn til Vestfold Kraft.
*1998: Da overtok VK det første kommunalt eide distribusjonsverket; Tønsberg Energi. I løpet av et par år var samtlige everk i fylket samlet under VK-paraplyen.
*1990/2000: VK kjøpte i løpet av 1999 og 2000 alle distribusjonsverkene i Vestfold.
*2000: I mai 2000 kom Statkraft inn på eiersiden i VK med en eierandel på 34 prosent. I desember 2000 gav eierkommunene i Vestfold og Grenland klarsignal for fusjonen. 1. januar 2001 var Skagerak Energi en realitet.

Eiendommen ble solgt til ''Andebu Eiendom AS'' i 1997.

===Bruksnr. 103. Askjemveien 3 – 1,45 mål===

Festet fra Andebu kommune i 1993 fra bnr. 95 og s. å. overført til ''Hjemmet for Døve''. Festet videreført til ''Sigbjørn og Karin Myhre'' i 1997 med hver sin 1/2 part. (Omsorgsboliger for Hjemmet for Døve).

===Bruksnr. 104. Bjørkeveien – 7,3 mål===

Festet fra Oplysningsvesenets fond i 1993 fra bnr. 1 og overført til ''Andebu kommune'' i 1994.

===Bruksnr. 105. Bergli 3 – 2,66 mål===

Festet fra Oplysningsvesenets fond i 1993 fra bnr. 1 og overført til ''Andebu kommune'' i 1994 til omsorgsboliger. Omsorgsbolig med seks leiligheter og fellesareal ble oppført i 1999. Arkitekt Arkitekthuset AS Tønsberg. Bygningen ble oppført av byggmester Harald Langemyhr. Da østfløya på sykehjemmet fra 1977 ble revet i 2000, var omsorgsboligen i en periode i bruk som del av sykehjemmet og var bemannet hele døgnet.

===Bruksnr. 106, Bergstien 7, 9 & 11 "Skogro" – 2,17 mål===

Overført i 1993 fra feste nr. 29 som ble etablert i 1952 fra bnr. 1 for ''Opplysningsvesenets Fond'' og utleid til ''Trygve Holm'' som bygde huset sitt der i 1955 selv. Han kjøpte eiendommen i 1994 av staten ved Opplysningsvesenets Fond.
F. 1910 i Romedal i Hedemark, d. 2000 i Andebu, bygningsnekker, kom til Andebu i 1939; sønn av Ole Holm og Andrine Holm fra Vang i Hedemark. G.m. Andrine Holm, f. Evensen 1919 i Lilledal Høyjord, husmor, d. 1984 i Andebu, datter av Even Kristiansen, f. 1881 i Lardal, og Karen Kristiansen, f. 1882 i Høyjord. Barn: 1. Ole Torbjørn Holm, maskinist, f. 1941 i Andebu(Tbg), d. 2009 på Sem. (Har vært gift m. Ragnhild Larsen, Stokke). 2. Berit Skatvedt, f. Holm 1942 i Andebu(Tbg),internatassistent, sambo m. Arne Ingar Torjesen, f. 1944, maler; bosted Andebu. 3. Even Holm, f. 1952 i Andebu(Tbg), fabrikkarbeider, g m. Inger Nyhus, f. 1946 på Nøtterøy; bosted Nøtterøy. 4. Alf Holm, f. 1945 i Andebu(Tbg); bosted Sandefjord.
Overført ved arv til ''Torbjørn Holm'', ''Berit Skatvedt'', ''Alf Holm'' og ''Even Holm'' i 2000 og s.å. solgt til'' Karl Einar Løverød''. 2011 overført til ''Anders Løverød'' og ''Veronica Løverød''. Huset er av Løverød ombygd til 3 leiligheter.

===Bruksnr. 107, Kjørkåsveien 1 – 2,17 mål===

Etablert i 1994 fra bnr. 94 feste nr. 10 og kjøpt s.å. fra ''Opplysningsvesenets Fond'' av ''Kåre Magnus Karlsen''.

===Bruksnr. 108, Kjørkåsveien 12 – 1,05 mål===

Etablert i 1994 fra bnr. 94 og 61 og solgt s.å. fra ''Andebu kommune'' til ''Hans Sønstebø''. Var tidligere festetomt bnr. 61, tomt nr. 1 av 1974. Hans Sønsebø, f. 1926 Bø i Telemark, tidligere kommunekasserer, f.t. pensjonist, flyttet til Andebu 1970, sønn av Gunnar og Kari Sønstebø Bø i Telemark. G.m. Olaug Aurvoll Sønstebø, f. 1931 i Bremanger, datter av Ottar Aurvoll, f. ca 1899, og Margitt Aurvoll, f. 1902 i Vanylven; bosted Østre Halsen. Barn: 1. Gunnar Sønstebø, f. 1964 i Porsgrunn, siv. ing., leder i Telenor; g.m. Susanne Linnestad, f.1972 i Andebu(Tbg), ergoterapeut; bosted Andebu. 2. Magne Sønstebø, f. 1966 i Andebu(Tbg), økonom i Aftenposten, g.m. Nina Evjen Sønstebø, f. 1965 i Larvik, sevstendig næringsdrivende; bosted Stokke.

===Bruksnr. 109, Kjørkåsveien 5 – 1,20 mål===

Etablert i 1994 fra bnr. 94 og 61 og solgt s.å. fra ''Andebu kommune'' til ''Åge Norum'', f. 1943 på Onsøy, flyttet til Andebu 1968, nå pensjonist; sønn av Ole og Tordis Norum, Vear i Stokke, begge født 1921. G.m. Marit Irene Norum, f. Kalleberg 1950 i Våle, datter av Nora Margareth Kalleberg, f. 1927, og Leif Ragnar Kalleberg, f. 1922 i Andebu(Tbg). Barn: 1. Turid Norum Andersen, f. 1968 i Andebu(Tbg), g.m. Egil Andersen, f. 1964; bosted Ramnes. 2. Ann Karola Norum, f. 1971 i Andebu(Tbg). 3. Lise Norum Østenby, f. 1972 Andebu(Tbg), g.m. Øyvind Østenby, f. 1970; bosted Andebu.

===Bruksnr. 110, Kjørkåsveien 10 – 1,10 mål===

Etablert i 1994 fra bnr. 61 og solgtt s.å. fra ''Andebu kommune'' til ''Helge Olav Haukjem''. Var tidligere festetomt bnr. 61, tomt nr. 2 av 1973. Helge Haukjem, f. 1948 i Andeu(Tbg), sjåfør, sønn av Knut Haukjem, f. 1924, og Bertha Haukjem, f. 1927 i Andebu. Samboer m. Inger Jensen, f. 1950 i Sandefjord. Barn: 1. Inger Lill Haukjem, f. 1972 i Andeu(Tbg), frisør, datter av Helge Haukjem og Åse Marianne Haukjem; bosted Andebu. 2. Monica Larsen Haukjem, f. 1976 i Andebu(Tbg), g.m. Morten Larsen; bosted Ramnes.

===Bruksnr. 111, Kjørkåsveien 8 – 0,98 mål===

Etablert i 1994 fra bnr. 61 og solgt s.å. fra ''Andebu kommune'' til ''Turid Bringaker''. Var tidligere bnr. 61, feste nr. 3 av 1973. Turid Bringaker, f. Gjermundrød 1944 Andebu(Tbg), datter av Reidar Gjermundrød, f.1908 i Andebu, og Gudrun Gjermundrød, f. Hansen 1911 på Sem. G. 2.g. 1974 m. Rolf Eugen Bringaker, f. 1947 i Tønsberg, svakstrømstekniker, flyttet til Andebu 1974; sønn av Johan Eugen Bringaker, f. 1909, bosted Narverød, og Ragnhild Bringaker, f. Berg 1909, bosted Sem. Barn: 1. Trond Lea, f. 1963 i Tønsberg, sønn av Magnar Lea og Turid Gjermundrød. 2. Trude Nes Bringaker, f. 1975 i Tønsberg, avdelingsleder, sønn av Turid og Rolf Bringaker, g.m. Monica Nes Bringaker, f. 1981, montør; bosted Stokke. Rolf Eugen Bringaker har yrkesskole, kurser og eksamen i STI og har hatt styreverv i Sem Elektro A/S. Er interessert i friluftsliv generelt.

===Bruksnr. 112, – 58,0 mål===

Etablert i 1995 fra bnr. 23 og sammenføyet s.å. med bnr. 12 fra ''Andebu kommune'' til ''Helene Kristine Langseth'' i forb. m. makeskiftet om Kjørkåsen.

===Bruksnr. 113, Kjørkåsen – 83,5 mål===

Etablert i 1995 og sammenføyet i 1996 med bnr. 61 til ''Andebu kommune'' fra ''Helene Kristine Langseth'' i forb. m. makeskiftet om Kjørkåsen og Kullerød mellom/søndre.

===Bruksnr. 114, Askjemveien 1 – 1,23 mål===
[[Fil:016_114_001.jpg|200px|mini|Askjemveien 1]]
Etablert i 1995 for ''Stiftelsen Hjemmet for Døve''

====Bruksnr. 114, Seksjon nr. 1 ====

Etablert i 1995 som seksjon nr. 1 for ''Hjemmet for Døve'' og s. å. ''Grantoppen AS''. I 1997 ble festet overdratt til ''Sigbjørn og Karin D. Myhre''

====Bruksnr. 114, Seksjon nr. 2 ====

Etablert i 1995 som seksjon nr. 2 for ''Hjemmet for Døve'' og s. å. ''Grantoppen AS''. I 1997 ble festet overdratt til ''Sigbjørn og Karin D. Myhre''

===Bruksnr. 115, Solefall 0,68 mål===

Etablert i 1997 fra bnr. 88 "Solefall" for Kristian Løverød og s. å. overdratt til ''Karl Einar Løverød''.

===Bruksnr. 116, Skjeggerødsvingen 22 – 3,75 mål===

Etablert i 1997 fra bnr. 6 for Andebu kommune og s. å. overdratt til ''Andebu kommunale boligstiftelse'' for omsorgsboliger.

===Bruksnr. 117, Olleveien 5, 7 og 9 – 5,90 mål===

Etablert i 1998 fra bnr. 94 for Andebu kommune og s. å. overdratt til ''Andebu Kommunale Boligstiftelse''. Olleveien 9 ble utskilt i 2011 som bnr. 206 fra Andebu Kommunale Boligstiftelse til ''Areal Invest as'' og redusert til 4,0 mål.

===Bruksnr. 118, Orheimveien 1 – 1,73 mål===

Etablert i 1998 fra bnr. 93 for Andebu kommune og s. å. overdratt til ''Andebu kommunale boligstiftelse''.

07.01.2008 - Solgt til ''Emir Jakupovic'' og ''Elvir Jakupovic''

30.11.2011 - Solgt fra Emir Jakupovic til ''Elvir Jakupovic''

===Bruksnr. 119, Sentrumsjordet – 16,3 mål===

Etablert i 1998 fra bnr. 7 for Sigbjørn og Karin D. Myhre og s. å. overdratt til ''Andebu kommune''. Arealet er ifølge Gårdskart Skog og landskap 16,3 da.

===Bruksnr. 120, Skjeggerødveien 19 – 5,0 mål===
[[Fil:016.120.001.jpg|200px|mini|Askjemveien 1]]
Etablert i 1998 fra bnr. 6 for Andebu kommune og s. å. overdratt til ''Andebu Terasse Borettslag''.

===Bruksnr. 121, Olleveien 3 – 2,41 mål===

Etablert i 1998 fra bnr 1, fnr 39 i. forb. m. Opplysningsvesenets Fond`s salg av grunn, og solgt til ''Lars Hansen og Rita Hansen'' med hver sin 1/2 del. De solgte til ''Bolig Bygg Vestfold as'' i 2007. Salget omfattet også 3A , med bnr. 173.

====Bruksnr. 121, Olleveien 3B ====

''Bolig Bygg Vestfold as'' solgte i 2009 til ''Monica Studsrød'', som solgte videre i 2011 til

''Astrid Therese Henriksen'', f. Stordalen 1935 i Våle i Re, kom til Andebu i 1997. Hun har handelsskole, vært medlem av Sanitetsforeningen i Våle og er spesielt interessert i familie/slekt. Hun er datter av Ole Stordalen, f. 1906, og Karense Havan, f. 1896 på Ormestad i Våle. G. m. Sven Henriksen, f. 1929 i Tønsberg, d. 2011, sønn av Sverre Henriksen, f. 1899 i Tønsberg og Mimmi Linnea Victoria Pettersen, f. 1896 i Säffle i Värmland Sverige. Barn: 1. Solfrid Therese Stordalen Henriksen, f. 1969 i Våle, lærer, g. m. Richard Larsen, f. 1969 i Sandefjord, daglig leder/IT-konsulent; bosted Østre Gallis hvor de har oppført et 3 etasjes laftet bygg som tidligere har vært hotell i Dokka. 2. Kari Linnea Henriksen, f. 1962 i Tønsberg, miljøterapeut, sambo m. Ivar Horne Johansen, tømrer; bosted Ormestad. 3. Elin Henriksen, f. 1963 i Tænsberg, miljøterapeut, sambo m. Bjørn Lorenzen, f. 1951 i Tænsberg, OIM(Oil Installation Manager); bosted Tønsberg.

====Bruksnr. 121, Olleveien 3C ====

''Bolig Bygg Vestfold as'' solgte til ''Olaf Andreas Neumann'' og ''Vilma Klemm'' i 2009.

====Bruksnr. 121, Olleveien 3D ====

''Bolig Bygg Vestfold as'' solgte til ''Nina Kristine Besseberg'' og ''Roy Marino Besseberg'' i 2010.

====Bruksnr. 121, Olleveien 3E ====

''Bolig Bygg Vestfold as'' solgte til ''Nina Kristine Besseberg'' og ''Roy Marino Besseberg'' i 2010. De solgte til ''Rita Hansen'' i 2013, personalia se gnr. 16 bnr. 1 fnr. 37.

===Bruksnr. 122, Bankbakken 5 - 2,03 mål===
[[Fil:016.122.001.jpg|200px|mini|Bankbakken 5]]
Etablert i 1999 fra Opplysningsvesenets Fond og s. å. overdratt til ''Signe Petrine Skjeggerød''. Overført fra tomt nr. 24 gnr. 1 av 1949.

===Bruksnr. 123, Håskenveien 128 - 0,92 mål===

Etablert i 1999 fra bnr.6 av Odd Skjeggerød og s. å. overdratt til ''Terje Soma''.

===Bruksnr. 124, Slottet – 2,31 mål===

Etablert i 1999 fra bnr. 56 av Kari Hotvedt, Grethe Hovinbøle, Kåre Hotvedt og Bjørnar Dahl Hotvedt og Anniken Dahl Hotvedt og s. å. overdratt til''Sigbjørn Myhre'' og ''Karin Margaret Dahl Myhre''.

===Bruksnr. 125, Eikely – 1,50 mål===

Etablert i 1999 fra bnr.4 og sammenføyd med bnr. 142.

===Bruksnr. 126, Kjørkåsveien 2 – 1,00 mål===

Etablert i 2000 fra Andebu kommune og s. å. overdratt til

''John Karl Hunsrød'' og ''Marit Helene Hunsrød'' med hver sin 1/2 part. John Karl Hunsrød, f. 1953 i Stokke, flyttet til Andebu 1976, buss/lastebilselger, sønn av Ole Hunsrød, f. 1925 i Stokke, d. 2005, og Marit E. Hunsrød, f. 1928 i Brandbu. G. 1972 m. Marit Helene Hunsrød, f.1953 på Barkåker, datter av Håvald Hogsnes, f. 1923, d. 1969 på Barkåker, og Ellen Kristine Hogsnes, f. Hillestad i Høyjord 1925, d. 1972. Barn: 1. Ellen Hunsrød Kristiansen, f. 1973 Barkåker, barnehageassistent, g. m. Thomas Kristiansen f. 1970, sjåfør; bosted Melsomvik. 2. Nina Hunsrød, f. 1977 i Andebu(Tbg), frisør, sambo m. Tom Olaf Brynjulfsen; bosted Andebu. Marit Helene Hunsrød er utdannet frisør med svennebrev og driver sin egen salong "Frisørstua Andebu". John Karl Hunsrød er utdannet bilmekaniker og har som kjerneinteresse veteranbiler og spesielt sportsbiler. Se bilde:
[[Medium:016.126.001.jpg|fra bankens 150-års jubileum]]

===Bruksnr. 127, Bergstien 5 (Tid. Trollstien 5) – 1,4 mål===

Etablert i 2000 fra feste nr.10 og kjøpt fra ''Opplysningsvesenets Fond'' av ''Øyvin Hansen'' og ''Heidi Kristina Kolkinn''. [[Fil:016_127_002.jpg|200px|mini|Bergstien 5]]Tomten ble fradelt fra "Trollhaug" som Heidis farmor Ida Merete Kolkinn satt på. Øyvin Hansen er markedssjef i Andebu Sparebank, f. 1969 i Andebu (Tbg), utdannet "Bachelor" i markedsføring ved BI-NMH, sønn av Aud og Arne Hansen. G.m. Heidi Kristina Kolkinn, bioingeniør v/SiV, f. 1971 i Andebu (Tbg), har folkehøgskole i Ringebu 1990-91 og utdannelse ved 3 årig bioing.høyskole i Oslo (Rikshospitalet/Ullevål). Hun er datter av Odd H. Kolkinn, f. 1946 i Andebu (Tbg-mødrehjemmet), og Aase Kolkinn, f. 1946 i Vestre Skjee (Tbg), personalia; se ogå [[Andebu_prestegård#Bruksnr._58.2C_Kinn.C3.A5s_.28skyld_2_.C3.B8re.29_2.2C6_m.C3.A5l|Kinnås]] bnr.58. Barn: 1. Stine Kolkinn Hansen, skoleelev, f. 1997, bosted Andebu. 2. Jakob Kolkinn Hansen, skoleelev, f. 2001, bosted Andebu. Øyvin har hatt en rekke verv: Medlem av kommunestyret kulturutvalget 1999–2007, sekr. Andebu venstre 1999–2005, styreleder i Norsk Frilynt Ungdomsforbund 2004–2005, styremedlem Signo kompetansesenter 2004–2012. Har vært tekstforfatter til revyer og NRK P2. Hjemmeside se: http://www.texo.no og Facebook: https://www.facebook.com/oyvin.

===Bruksnr. 128, Bjørkeveien 15/16 – Midtgård II - 0,47 mål===

Etablert i 1989 fra bnr.89 og s.å. overført til ''Fredrik Eskedal''. Videre overført 2005 til ''Geir Andrew Olsen og Elisabeth Trevland Olsen og s. d. Trond Aas og Heidi Aas''.

===Bruksnr. 129, Moholt II – 0,27 mål===

Etablert i 2001 fra bnr.8 og overført 2006 til ''Leif Gunnar Fevang'' og videreført s.d. til ''Gunvor Hoel''.

===Bruksnr. 130, Myrkollveien 2 – 1,18 mål===

Etablert 1953 fra bnr. 1 av Opplysningsvesenets fond som tomt nr. 30 til ''Johan Haugerød''. I 1982 overført til sønn ''Jan Oddvar Haugerød'' som i 1983 solgte videre til'' Helmut Hoffmann Gunther''. I 1985 overtok'' Kåre Klausen og Line Klausen'' og i 1991'' Håkon Bråvold og Inga Gudrun K. Bråvold'' som i 2001 solgte til ''Egil Kristensen og Marianne Kristensen'', og fra s. å. overført til dette bruksnummer.

===Bruksnr. 131, Skjeggerødveien 21, Andebu Terrasse II BRL – 3,60 mål===

Etablert 2001 fra bnr. 61 for ''Tønsberg-Nøtterøy BBL''.Se bildet [[Medium:016.120.001.jpg|Skjeggerødveien 21]].

===Bruksnr. 132, Granheimveien 20 – 1,2 mål===
[[Fil:016_132_001.jpg|200px|mini|Granheimveien 20]]
Bortfestet fra Andebu kommune som tomt nr. 20 til Grete Andersen i 1976, som returnerte festet til Andebu kommune i 1978. Tomten ble overtatt av Trond Erlend Vegger i 1978 og ble senere kjøpt fra bnr. 16 og noe utvidet ved kjøp av 1/4 mål fra bnr. 58 "Kinnås".

Trond E. Vegger, f. 1952 i Andebu (Tbg), platearbeider, sønn av Erling Vegger, f. 1920 i Andebu (Tbg), (personalia se [[Torp#Bruksnr._26.2C_Lyngstad_.28skyld_4_.C3.B8re.29|Lyngstad]] og [[Vegger#Bruksnr._2_.28skyld_60_.C3.B8re.29|Vegger]]) og Ingjerd Vegger, f. Ellefsrød 1923 i Andebu(Tbg). G. 1975 m. Aud Vegger, f. Sondrup 1954 i Vester Hæsinge Danmark, datter av Kai Herbert Sondrup, f. 1931 i Næsby i Danmark, og Asbjørg Inderøy, f. 1933 i Trøndelag. Barn: 1. Laila Sofie Vegger, f. 1975 i Andebu (Tbg), g.m. Firat Akkerman, f. 1969 i Ankara, bosted Sandefjord. 2. Preben Vegger, f. 1981 i Andebu (Tbg), samboer m. Henriette Kolkinn Myhre, f. 1991, bosted Andebu.

1968–70: Gikk som læregutt i platearbeid på Kaldnes mek. Verksted.

1971–75: Bygde 40 fots stålyacht med 115 hk Perkins-diesel samtidig med Knut Ås. Solgte båten til Asker hvor den endte opp som charterbåt v/Holmen Fjordhotell etter at fergeprosjektet i Sønderled Risør ble skrinlagt.

1975–79: Romaskin. Videreutvikling av patentet til dr. Einar Jessing som ble brukt av topp-roklubber i Norge og utlandet, hvor bl.a. Alf Frank Hansen og Ard Schenk anvendte disse, og var fortsatt i bruk 20 år etter.

1980–86: Gavita starter som personlig selskap etter at et orkidedrivhus med lysarmaturer ble innkjøpt og ble inspirasjonskilden videre. Satset som produktutvikler et par år, og lyktes med å utvikle lyshyller for drivhus etter å ha satt sitt eget hus i pant. Pilotkunden i 1982 var Funderud Gartneri i Arendal, og deretter ble produksjonen flyttet fra garasjen i Granheimveien til underetasjen i Varesenteret i 1983. Senere ble produksjonen flyttet til første etasje i Sentrumsbygget AS. 1980 omsetning 2,0 mill. kr. Doblet omsetningen i en årrekke og hadde i 2005–2007 en omsetning på 95 mill. kr. pr. år, hvorav 80 % hvert år var til eksport.

WEB Gavita AS: http://www.gavita.com

1986– : Haugan industribygg, første byggetrinn på 320 m², ble utleid inntil det i 2000 ble bygget til 800 m² lagerplass og så senere utvidet i 2004 til et samlet areal på 2800 m² inkl. leilighet og testlaboratorier.

1987– : Sentrumsbygget ble planlagt og finansiert sammen med Andebu Sparebank. Graving startet våren 1989 og bygget var innflyttingsklart i løpet av året for alle statskontorene. Etter 20 år er Sentrumsbygget solgt til Norgesgruppen AS som også nå eier Varesenteret.

2005– : Kjøpte en CRN 78' yacht i Kypros som er blitt fult ut restaurert i Tyrkia og M/Y Sea VIP ligger i 2013 i båthavnen i Kemer.

===Bruksnr. 133, Utgått===

Etablert 2002 fra bnr. 63.

===Bruksnr. 134, Andebu Sentrum 2 – Kodalveien 26 - 7,57 mål===

Etablert i 1997 fra bnr.7 til ''Karin Margaret Dahl'' og ''Sigbjørn Myhre''. ''Andebu kommune'' overtok så festet i 2009 og overlot det s.å. til ''JM Byggholt AS''. Leilighetsbygg i 3 etasjer, inneholdende X leiligheter, med biblioteket i 1. etg. og bl.a. NAV kontorer i 2. etg.

===Bruksnr. 135, Tilleggstomt – 0,66 mål===

Etablert i 2002 fra bnr. 63 til ''Rolf Fevang og Grethe Fevang''.

===Bruksnr. 136, Myrkollen – 1,50 mål===

Etablert i 2002 fra bnr. 12 og solgt i 2003 til ''Vivian Langseth og Roger Bjørkmo''. Eier dd. Roger Bjørkmo, f. 1968 Sandefjord, slamingeniør, flyttet til Andebu 1990, g.m. Vivian Langseth, f. 1975, skilt 2012. Barn 1. Emil Langseth Bjørkmo, f. 2001 Tbg. 2. Ludvig Langseth Bjørkmo, f. 2004.

===Bruksnr. 137 Tomt – 1,99 mål===

Etablert i 2002 fra bnr. 92 og skilt ut av ''Grethe og Rolf Fevang'' til tomt på gården til prestegården.

===Bruksnr. 138 – g/s-veg Andebu sentrum- 0,74 mål===

Etablert i 2002 fra bnr. 94 og skilt ut av ''Andebu kommune'' til tomt for g/s-veg Andebu sentrum.

===Bruksnr. 139 – g/s-veg Andebu sentrum - 0,22 mål===

Etablert i 2002 fra bnr. 42 og 105 og skilt ut av ''Andebu kommune'' til tomt for g/s-veg Andebu sentrum.

===Bruksnr. 140, Orheimveien 7 – 1,00 mål===
[[Fil:016.140.001.jpg|200px|mini|Orheimveien 7]]
Opprettet i 2003 fra Andebu kommune og tomten solgt til ''Arne og Astri Elisabeth Bjørndal''. Er tidligere festetomt gnr. 18, bnr. 83. 2012 solgt til ''Alf Martin Løvvold og Theatvertimot Løvvold.''

===Bruksnr. 141 – 0,93 mål===

Opprettet i 2003 til Andebu kommune og solgt i 2004 til ''Bjørn Olav Åsenden'' og ''Gerd Vigdis Hvarnes Åsenden'' Er tidligere gnr. 16, bnr. 94, fnr.2. Bjørn Olav Åsenden, f. 1952 i Andebu(Tbg), jernbinder, har realskolen og er interessert i friluftsliv, sønn av Hans Åsenden, f. 1917, og Aslaug Åsenden, f. Smedsrud 1916, d. 2014. G.m. Gerd Vigdis Hvarnes Åsenden, f. 1955 i Tønsberg, datter av Arve Bjørn Hvarnes og Ingrid Hvarnes. Barn: 1. Jon Lennart Åsenden, f. 1973 i Tbg, datakonsulent. 2. Elin Charlotte Åsenden, f. 1981 i Tbg.

===Bruksnr. 142, Boligfelt – 42,4 mål===

Opprettet i 2003 for Andebu kommune fra ''Kjell Mathias Solberg'' for boligfelt i området av "Ulvekula". Utgått bnr. 125.

===Bruksnr. 143, 0,68 mål===

Opprettet i 2003 for ''Kjell Mathias Solberg''. Del av tidligere bnr. 99.

===Bruksnr. 144, 2,10 mål===

Opprettet i 2003 for ''Andebu kommune'' til evt. utvidelse for Andebu sykehjem. Del av tidligere bnr. 92.

===Bruksnr. 145, 0,32 mål===

Opprettet i 2004 for ''Truls Nystuen'' som tillegg til bnr. 98. Del av tidligere bnr. 18. Utgår.

===Bruksnr. 146, Orheimveien 6 (1,08 mål)===

Opprettet i 2004 til Andebu kommune og solgt i 2005 til ''Arne Kjær''. Er tidligere festetomt gnr. 16, bnr. 93, fnr. 7 fra 1968. Arne Kjær, f. 1931 i Nykirke, d. 2008 i Andebu, lærer; g.m. Ruth Mari Kjær, f. Opsahl 1929 i Våle, nå pensjonist, flyttet til Andebu 1968. Barn: 1. Reidar Kjær, f. 1956 i Tønsberg, konserndirektør i Noratel AS; g.m. Elisabeth Kjær, f. England; bosted Oslo. 2. Torbjørn Kjær, f. 1960 i Tønsberg, g.m. Karin Kjær, f. 1961 i Vivestad; bosted Tønsberg. Overtatt i 2008 av ''Ruth Mari Kjær'', har real- og handelsskole, vært sekretær for SKL(Skolenes kontoransattes landsforening) og KFO(som nå heter DELTA). Solgte i 2012 til ''Morten Ilestad Larsen'' og ''Brita Fredrikke Hynne Larsen''.

===Bruksnr. 147, (Tomt nr 35) Bergstien 13, 15, 17 & 19 - (1,42 mål)===

Opprettet i 2004 og solgt i 2005 til ''Ole Thorbjørn Holm'' som tilleggsareal for bnr. 106 "Skogro" hvor personalia er gitt.

19.06.2009 - Overdratt fra Ole Thorbjørn Holm til ''Monika Holm Svinsholt'' og ''Frank Holm''.

19.06.2009 - Solgt til ''Drømmehytta As''

08.02.2011 - Solgt til ''Kjetil Moe'', ''Elisabeth Dahl'' og ''Jørgen Dahl Moe''.

15.08.2014 - Solgt til ''Dahl & Moe As''. Omfatter også:

Bergstien 13, (seksjon 1)
Bergstien 17, (seksjon 2)
Bergstien 15, (seksjon 3)
Bergstien 19, (seksjon 4)
og (seksjon 5)

===Bruksnr. 148, Kjørkåsveien 16 (1,25 mål)===

Opprettet i 2006 til Andebu kommune fra bnr. 94 og 61, og solgt s. å. til ''Arne Hansen''. Er fra 1973 tidligere gnr. 16, bnr. 94, fnr. 17.
Arne Hansen er f. 1942 i Sandar, flyttet til Andebu 1952, nå pensonist, sønn av Kristine og Karsten Hansen. G. 1968 m. Dagrunn Stålerød, f. 1947 i Andebu(Tbg), pensjonist, datter av Bertha og Henrik Stålerød. Barn: 1.Else Britt Pedersen, f. 1968 i Andebu(Tbg), g.m. Jan Ivar Pedersen, bosted Eik, 2. Heidi Marie Hansen, f. 1972 i Andebu(Tbg), samboer m. Svein Arild Bakken, bosted Heidal.

===Bruksnr. 149, Kjørkåsveien 14 (1,14 mål)===

Opprettet i 2006 til Andebu kommune og solgt til ''Brynjar Gregersen'' som tidligere var bnr. 94, fnr. 18, opprettet i 1973. Brynjar Gregersen er f. 1943 i Svindalen Andebu, skogsarbeider, nå pensjonist, sønn av Ingeborg Gregersen, f. Holand 1911 i Kodal, d. 2014 i Sandefjord, og Hans Georg Gregersen, f. 1901 i Skjee, d. 1947 i Kodal. Brynjar er g. 1968 m. Turid Weiby Gregersen, f. 1945 i Sandefjord, lærer, nå pensjonist, datter av Kristine Weiby, f. 1920, d. 2006, og Reidar Weiby, f. 1915, d. 1976 i Sandefjord. Barn: 1. Øyvind Weiby Gregersen, f. 1970 i Sandefjord, professor, g.m. Beathe Sitter, f. 1969, 1. amanuensis; bosted Trondheim. 2. Berit Weiby Gregersen, f. 1972 i Sandefjord, marinbiolog, samboer m. Jan Morten Homme, f. 1957, marinbiolog; bosted Risør.

===Bruksnr. 150, Kjørkåsveien 6 (1,08 mål)===

Opprettet i 2006 fra Andebu kommune og solgt 24.01.2007 til ''Trine Bjørgan Høiberg'' og ''Anders Høiberg''. 02.07.2007 solgt videre til ''Mohamed Ben Mahmoud Jaber'' og ''Samia Bent Yahia Kaabia''. Overtatt av ''Mohamed Ben Mahmoud Jaber'' i 2012.

===Bruksnr. 151, Orheimveien 5 (1,01 mål)===

Opprettet i 2006 fra Andebu kommune og tomten solgt til ''Edith Kristine Garpestad''. Var tidligere gnr. 16, bnr. 93, fnr. 3, som Edith Kristine og Gunnar Garpestad festet fra 1972, og som ble overdratt til Edith Kristine Garpestad i 1994.

===Bruksnr. 152, Orheimveien 2 (1,10 mål)===

Opprettet i 2006 fra Andebu kommune og tomten solgt til ''Reidun Brodersen'' og ''Øyvind Brodersen''. Var tidligere gnr. 16, bnr. 93, fnr. 5, som ''Jan Erik Pedersen'' og ''Arna Kristina Pedersen'' hadde fra 1973. Den ble overdratt til ''Kari Lilleby'' i 1997 og videre til Reidun Brodersen og Øyvind Brodersen i 2003.

===Bruksnr. 153, Bjørkeveien 6 (0,89 mål)===
[[Fil:016.153.001.jpg|200px|mini|Bjørkeveien 6]]
Opprettet i 2006 til Andebu kommune og solgt i 2007 til ''Steinar Roberg Knutsen''. Var fra 1968 bnr. 93, fnr. 8. Steinar Roberg Knutsen er f. 1944 i Vivestad Ramnes, nå pensjonist, har realskole- og handelsskoleutdannelse, flyttet til Andebu 1968, sønn av Elsa Knutsen, f. 1923 i Vivestad og Sverre Knutsen, f. 1919 i Vivestad. G. 1966 m. Grete Johanne Knutsen, f. Hvidsten 1944 i Fon Ramnes, nå pensjonist, datter av Oline Hvidsten, f. 1905, og Anders Hvidsten, f. 1907 i Fon. Barn: 1. Mona Knutsen Solheim, f. 1967 Andebu, butikkeier(Fruene), g.m. Roy Arne Solheim, f. 1967, entreprenør; bosted Andebu. 2. Sverre Knutsen, f. 1970 i Andebu, entreprenør, bosted Andebu. 3. Arild Knutsen, f. 1973 Andebu, bonde, g.m. Reidun Bogstad Knudsen, f. 1977, lærer og bonde, bosted Re.

===Bruksnr. 154, Olleveien 11 (1,35 mål)===

Opprettet i 2006 til Andebu kommune som gnr 16, bnr 94, fnr 12 og festet til ''Arild Gulli'' i 2007. (Personalia se
, [[Andebu_prestegård#Trollstien_8.2C_seksjon_13|Trollstien 8, seksjon 13]]. Han solgte i 2012 til ''Lars Kristian Kristensen'', f. 1962 Oslo, flyttet til Andebu 2012, g. 2003 m. Elna Kristiansen, f. 1958 Tønsberg.

===Bruksnr. 155, Kjørkåsveien 3 (1,09 mål)===

Opprettet i 2006 fra Andebu kommune. Tomten ble solgt til ''Susann Terjesen'' og Vidar Terjesen'', som siden 1993 har festet gnr 16, bnr 94, fnr 12, tidligere festet av ''Agnes Rødland'' fra 1975-93.

===Bruksnr. 156, Kjørkåsveien 7 (1,55 mål)===

Opprettet i 2006 til Andebu kommune og solgt i 2007 til ''Kåre Hotvedt''. Er tidligere gnr. 16, bnr. 94, fnr. 14. Kåre Hotvedt, f. 1941 Andebu(Tbg), pensjonert lærer, sønn av Kamilla Johansen, f. Hotvedt 1922. G.m. Inger Johanne Hotvedt, f. Stålerød 1944 i Andebu(Tbg), datter av Berta Stålerød, f. Aadne i 1908, og Henrik J. Stålerød, f. 1911 i Stokke. Barn: 1. Hege Beate Hotvedt, f. 1968 i Andebu(Tbg), lærer, g.m. Hilde Langeng, f. 1956; bosted Røros. 2. Astrid Irene Hotvedt, f. 1971 i Andebu(Tbg), førskolelærer, g.m. Trond Hvitstein, f. 1970, VVS-ingeniør; bosted Kodal. 3. Leif Richard Hotvedt, f. 1972 i Andebu(Tbg), laboratorietekniker; bosted Sandefjord. Kåre Hotvedt har lærerhøyskoleutdanning og har vært rektor på Andebu Barneskole.

===Bruksnr. 157, Kjørkåsveien 11 (1,37 mål)===
[[Fil:016.157.001.jpg|200px|mini|Kjørkåsen 11]]
Opprettet i 2006 til Andebu kommune og solgt i 2006 til ''Torvald Endestad''. Er tidligere festetomt gnr. 16, bnr. 94, fnr. 15.

''Jim Flegstad'' eier fra 2013. F. 1981 Sør-Korea, flyttet til Andebu i 2013, flypilot, sønn av Torill og Harald Flegstad Brønnøy, samboer m. Sølvi Mogseth, f. 1983 Trondheim, økonom, datter av Synnøve Garnvik og Morten Mogseth, bosted Trondheim. Barn 1. Emma Mogseth Flegstad, f. 2013, bosted Andebu.
Jim Flegstad er er utdannet som flypilot og opptatt av idrett, natur, bøker, musikk og håndtverk. Sølvi Mogseth er økonomiutdannet og har også de samme interessene.

===Bruksnr. 158, Kjørkåsveien 13 (1,46 mål)===

Opprettet i 2006 til Andebu kommune og solgt i 2007 til ''Svein Brynjulfsen''. Er tidligere festetomt gnr. 16, bnr. 94, fnr. 16.

''Hans Olav Fevang'' eier fra 2009. F. 1965 i Arnadal Stokke, tømrer, sønn av Leif Otto Fevang, f. 1929, d. 2014, og Elisabeth Kanutta Fevang, f. 1940 i Stokke. Samboer m. Line Brynjulfsen, f.1964 i Andebu(Tbg), datter av Svein Brynjulfsen, f. 1938, og Gerd Brynjulfsen, f. 1942. Barn: 1. Andre Klausen, 1986 i Andebu(Tbg), sønn av av Kåre Klausen og Line Brynjulfsen. 2. Kathrine Klausen, f. 1990 i Andebu(Tbg), datter av Kåre Klausen og Line Brynjulfsen, 3. Frida Fevang, f. 1997 i Andebu(Tbg), datter av Hans Olav Fevang og Line Brynjulfsen.

===Bruksnr. 159, Kjørkåsveien 9 (1,38 mål)===

Opprettet i 2006 fra Andebu kommune og solgt i til ''Odd André Firing''. Er tidligere festetomt fra gnr. 16,bnr. 94, fnr. 19 som ble festet fra 1974.

''Odd André Firing'' 1974 - . F. 1945 Tønsberg, tidligere politimann, nå pensjonist, flyttet til Andebu 1970, sønn av Odd Arthur Firing, f. 1922, og Klara Firing, f. 1922 i Bergen; bosted Tønsberg. G. 1970 m. Sølvi Kjærås Firing, f.1945 i Andebu(Tbg), datter av Oddmund Kjærås, f. 1915 personalia, se gnr. 20 bnr.1 [[Kjærås#Bruksnr._1_.28skyld_mark_3.2C55.29|Kjærås]] og Åsta Kjærås, f. Haugberg 1918, pesonalia, se gnr. 40 bnr. 1 [[Haugberg#Bruksnr._1_.28skyld_mark_12.2C81.29|Haugberg]]. Barn: 1. Anette Kjærås Firing, f. 1972 i Andebu(Tbg), jurist, g.m. Bjørnar Simonsen, siv. ing.; bosted Søndre Sønset, se gnr. 84 bnr.2 [[Søndre_Sønset#Bruksnr._2.2C_.C2.ABNedig.C3.A5rden.C2.BB_.28skyld_mark_6.2C33.29|«Nedigården»]]. 2. Rune Firing Haugberg, f. 1977 i Andebu(Tbg), Cand. agric., snekker og bonde; g.m. Ingrid Knotten Haugberg, f. 1977, Cand. agric. og rådgiver hos Fylkesmannen i Vestfold; bosted gnr. 40 bnr. 1 [[Haugberg#Bruksnr._1_.28skyld_mark_12.2C81.29|Haugberg]].
Odd André Firing har vært politimann i hele sitt yrkesaktive liv og derav 6 år som lensmannsbetjent i Andebu. Sølvi Kjærås Firing har vært lærer i hele sitt yrkesaktive liv, (41 år som lærer på Andebu ungdomsskole).

===Bruksnr. 160, Olleveien 15 (1,24 mål)===

Opprettet i 2006 til Andebu kommune og solgt i 2007 til ''Lise Marie Hjerpekjøn''. Er tidligere festetomt gnr. 16, bnr. 94, fnr. 9.

Lise Marie Hjerpekjøn, f. Sjue 1928 i Høyjord, nå pensjonist, datter av Magna og Samuel Sjue, f. 1884. G.m. Kristian Hjerpekjøn, f. 1926 Arnadal, d. 2000 Andebu, sønn av Marie og Kristian Hjerpekjøn. Barn: 1. Henning Hjerpekjøn, f. 1952 i Tønsberg, snekker, g. m. Eli Hjerpekjøn, f. 1950; bosted Sem. 2. Turid Hjerpekjøn, f. 1957 i Tønsberg, førskolelærer, sambo m. Geir Moe, f. 1955, økonom; bosted Tønsberg. 3. Hans Kristian Hjerpekjøn, f. 1959 i Tønsberg, sveiser, g.m. App. Hjerpekjøn; bosted Tønsberg. 4. Inger Marie Nilsson, f. i Tønsberg 1964, kontormedarbeider, g.m. Per Einar Nilsson, f. 1961, elektriker; bosted Andebu.

===Bruksnr. 161, Olleveien 6 (1,54 mål)===

Opprettet i 2006 til Andebu kommune, tomten solgt til ''Grethe Arnesen Dahl'' og ''Kjell Dahl ''. Er tidligere festetomt gnr. 16, bnr. 94, fnr. 6, som opprinnelig ble festet av ''Magnar Hansen'' fra 1972 og overtatt av ''Jens Petter Odberg'' og ''Anne Marie Krohn'' i 1988, ble overdratt av Anne Marie Krohn i 2004 til Grethe Arnesen Dahl og Kjell Dahl. ''Marius Paulsen'' overtok eiendommen i 2010.

===Bruksnr. 162, Olleveien 4 (1,57 mål)===

Opprettet i 2006 til Andebu kommune og tomt solgt i 2012 til ''Jan-Petter Knutzen'' og ''Karina Helen Sølversen''. Er tidligere festetomt gnr. 16, bnr. 94, fnr. 1, som opprinnelig ble festet av ''Einar Aasrum'' fra 1972 og overtatt av ''Hans Petter Nesset'' og ''May Torild Nesset'' med hver sin 1/2 del i 1988. Overdratt til Jan-Petter Knutzen og Karina Helen Sølversen i 2005 og videre til ''Karina Helen Sølversen'' i 2012, samme år som tomten ble kjøpt.

===Bruksnr. 163, Skjeggerødsvingen Borettslag (13,65 mål)===

Opprettet i 2006 til Andebu kommune og solgt i 2008 til ''Skjeggerødsvingen Borettslag ''. (Har tidligere vært i Tønsberg og omegns borettslag).

====Bruksnr. 163, Skjeggerødveien 1C ====

Solgt i 2008 til ''Skjeggerødsvingen Borettslag''

Andel kjøpt av ''Liv Upsahl Larsen''.

Andel kjøpt i 2009 av ''Marit Gravdal''. Eier fra 1996, f. Rygh 1925 på Sem, nå pensjonist, flyttet til Andebu i 1962. G.m. i 1962 m. Edvard Samuel Gravdal, f. 1920, d. 1991, sønn av Inga Gravdal, f. 1897, og Jacob Gravdal, f.1890, personalia se gnr. 2 bnr. 1; [[Gravdal#Bruksnr._1.2C_kalt_Nordistua_.28skyld_mark_1.2C97.29|Gnr. 2, bnr. 1, Gravdal]]. Barn: 1. Tove Gravdal, f. 1963 i Andebu(Tbg), rådgiver i NAV, g.m. Halvor Norås Gravdal, f. 1959 i Andebu(Tbg), avd.leder i Signo; bosted Andebu. 2. Kjersti Gravdal, f. 1966, d. 1971 Andebu.

====Bruksnr. 163, Skjeggerødveien 1F ====

Solgt i 2008 til ''Skjeggerødsvingen Borettslag''. Andel kjøpt av ''Dag og Maria Kolkinn''. Personalia se bnr. 63, fnr. 3,[[Andebu_prestegård#Feste_nr._3.2C_.C2.ABBj.C3.B8rkeveien_4.C2.BB_0.2C87_m.C3.A5l|Bjørkeveien 4]].

====Bruksnr. 163, Skjeggerødveien 3E ====

Solgt i 2008 til ''Skjeggerødsvingen Borettslag''

Andel kjøpt av ''Borghild Gurijordet''.

Andel kjøpt i 2009 av ''Grethe Sundseth''. F. 1934 Skien, flyttet til Andebu 1963, g.m. Einar Sundseth. Deres barn er Elisabet Sundseth Sivertsen, f. 1967 i Andebu(Tbg), g.m. Gunnar Sivertsen, f. 1967; bosted Borre.

====Bruksnr. 163, Skjeggerødveien 5A ====

Solgt i 2008 til ''Skjeggerødsvingen Borettslag''. Andel kjøpt av ''Øystein og Cate Bøe'' og solgt til ''Aslaug Marie Skatvedt'' i 1997, f. Haug 1934 i Stokke, nå pensjonist, kom til Andebu i 1955, datter Jørgen Haug, f. 1892, og Annette Haug, f. 1893. G.m. Lars Skatvedt, f. 1921 i Andebu, snekker, sønn av Kristian Skatvedt, f.1882, og Helga Skatvedt, f. 1881, se også gnr. 2 bnr. 5 Borge. Barn: 1. Torhild Skatvedt, f. 1957 i Andebu(Tbg), g.m. Knut Johansen, f. 1953; bosted Re. 2. Geir Skatvedt, f. 1961 i Andebu(Tbg).

====Bruksnr. 163, Skjeggerødveien 5C ====

Solgt i 2008 til ''Skjeggerødsvingen Borettslag''

Andel kjøpt av ''Roar Aadne''.

Andel kjøpt av ''Gerd Sundseth '', f. Bakkeland 1927 i Andebu, flyttet til Andebu 1995, nå pensjonist, g.m. Arne Sundseth, f. 1922, d. 1998 i Andebu. Barn: Anne Lise Moland, f. 1949 i Andebu(Tbg), g.m. Jens Moland, f. 1945, smed; bosted Andebu.

====Bruksnr. 163, Skjeggerødveien 5E====

Solgt i 2008 til ''Skjeggerødsvingen Borettslag''. Andel kjøpt i 1997 av ''Kristine Trolldalen'', f. Møyland 1922 i Andebu, nå pensjonist, datter av Kristence Møyland, f. 1890, og Lars Johan Møyland, f. 1877. G.m. Odd Trolldalen, f. 1918, d. 1988, sønn av Otilie Trolldalen,f. Kolkinn 1886, og Olaf Trolldalen, f. 1881. Personalia, se [[Døvle#Bruksnr._24.2C_Lund_.28skyld_4_.C3.B8re.29|Døvle bnr. 24 Lund]]. Barn: 1. Olav Roar Trolldalen, f. 1946 i Andebu(Tbg), g. m. Toril Andreassen; bosted Andebu, 2. Bjørg Lund, f. 1951 i Andebu(Tbg), g.m. Leif Lund; bosted Andebu, 3. Lars Trolldalen, f. 1958 i Andebu(Tbg), bosted Kodal.

====Bruksnr. 163, Skjeggerødveien 7A====

Solgt i 2008 til ''Skjeggerødsvingen Borettslag''. Andel kjøpt av ''Ruth Marie Kjær'', f. 1929 i Våle, nå pensjonist. Personalia, se gnr. 16, bnr. 146, [[Andebu_prestegård#Bruksnr._146.2C_Orheimveien_6_.281.2C08_m.C3.A5l.29|Orheimveien 6]].

====Bruksnr. 163, Skjeggerødveien 7C ====

Solgt i 2008 til ''Skjeggerødsvingen Borettslag''. Andel kjøpt av ''Solveig Tarandrød'', f. 1917 i Andeu(Tbg), nå pensjonist. Har vært eier av leiligheten siden 2005 i annet boligbyggelag. Kom til Hotvedt i Andebu 1932, datter av Einar K. Hotvedt, f. 1893, og Karen Othilde Hotvedt, f. Askjem 1891. G. m. Anton Tarandrød, f. 1911 Andebu(Tbg), død 2000 i Tønsberg(Andebu), sønn av Lauritz Tarandrød, f.1897 i Andebu, og Karoline Mathilde Johannesdatter, f. 1884 Ramnes.
Barn: 1. Oddbjørg Merete Hansen, f. 1943 i Andebu, g.m. Svein Hansen, f. 1945; bosted Tønsberg. 2. Anne Synnøve Berg, f. 1946 i Andebu(Tbg), g.m. Svein Berg, f. 1945 i Høyjord; bosted Andebu.

====Bruksnr. 163, Skjeggerødveien 9A ====

Opprettet i 2006 til Andebu kommune og solgt i 2007 til ''Henrik Hauberg''.

Solgt i 2010 til ''Liv Ida Upsahl Larsen''. F. 1944 i Andebu(Tbg), pensjonist, har Grøtterød handelsskole; datter av Else Upsahl, f. Trolldalen 1909 og Knut Upsahl, f. 1899. G. 1.g. m. Olav Elgesem i 1970; skilt 1993. Olav er f. i 1933, kokk, sønn av Edit Elgesem, f. Skadsem 1909, og Olav Elgesem, f. 1904 i Stokke. G. 2.g. m Øivind Larsen, f. 1944 i Sandefjord, dreier, sønn av Martha Larsen, f. Olsen 1907, og Arne Larsen, f. 1911 i Sandefjord. Barn: 1. Tone Elgesem f. 1971 i Andebu(Tbg), lærer, datter av Liv Ida og Olav Elgesem, samboer m. Jan Olav Stein Pettersen, f. 1968; bosted Andebu. 2. Knut Elgesem, f. 1972 i Andebu(Tbg), ingeniør/operatør, sønn av Liv Ida og Olav Elgesem; bosted Andebu.

====Bruksnr. 163, Skjeggerødveien 9B ====

Solgt i 1993 til ''Tønsberg Boligbyggelag'' og overført i 2008 til ''Skjeggerødsvingen Borettslag''. Andel kjøpt i 1993 av ''Berit Myhre''. F. 1942 i Andebu(Tbg), pensjonist, datter av Rakel Møyland, f. 1912, og Harald Møyland, f. 1909, personalia; se gnr. 17, bnr. 4. G.m. Ole Myhre, f. 1940, d. 1990, personalia se, gnr. 69, bnr. 6. Barn: 1. Rita Sibylle Myhre, f. 1963 i Andebu(Tbg), bosted Andebu. 2. Kari Anne Myhre Fon, f. 1970 i Andebu(Tbg), g.m. Jørn M. Fon, bosted Høyjord.

===Bruksnr. 164, Myrkollveien 3 (1,0 mål)===

Festet fra Andebu kommune i 1972 til ''Leif Roar Lian'', f. 1943 Fet kommune, kom til Andebu i 1966, pensjonist, har framhaldsskole/yrkesskole og er særlig interessert i friluftsaktiviteter. G.m. Grete Lian, f. Hotvedt 1947 i Andebu(Sfj), datter av Kristian Hotvedt og Hilda Marie Hotvedt, f. 1919 Vestre Skjee. Barn: 1. Frank Lian, f. 1967 i Andebu(Tbg), ingeniør, g.m. Janniche Mølbach, f. 1969, konsulent; bosted Slagen. 2. Wenche Lian, f. 1979 i Andebu(Tbg), barnehageassistent/student, samboer m. Øyvind Lima, gravemaskinoperatør; bosted Andebu.

===Bruksnr. 165, Olleveien 13 (1,3 mål)===

Feste nr. 8 bnr. 94 fra Andebu kommune til ''Leif Buer og Anne Sofie Buer'' 1972. Overtatt av ''Anne Sofie Buer'' i 1992 og overført til dette bnr. i 2006 og tomt solgt til Anne Sofie Buer i 2007.

===Bruksnr. 166, Kolletunet (3,8 mål)===

Festet fra bnr. 94 for ''Andebu kommune'' i 2007. "Voksenkollen" planlegges utbygd i 2015.

===Bruksnr. 167, Kodalveien 24 & 25 (3,0 mål)===

Opprettet fra bnr. 7 Andebu kommune i 2007 for ''Andebu Sentrum Syd Sameiet''. Eiedommen er oppdelt i 16 seksjoner og var en del av bnr. 134. 1. etg. inneholder apotek, klesbutikk og vinmonopol.

===Bruksnr. 168, Skabosvei 3 (0,8 mål)===

Utskilt fra ''Kjell Mathias Solberg'' i 2007. Solgt i 2014 til ''Bernt Steen'', f. 1958 i Bærum, kom til Andebu i 2014, salgsansvarlig, har teknisk fagskole og er særlig interessert i friluftsliv.

===Bruksnr. 169, Skabosvei 7 (0,80 mål)===
[[Fil:016.169.001.jpg|200px|mini|Skabos vei 7]]
Utskilt fra ''Kjell Mathias Solberg'' i 2007 og solgt s. å.til ''Gerd Ruth Michelsen'' og ''Kai Erik Michelsen''. Gerd Ruth Michelsen, f. 1945 i Time på Jæren, bosted Nes i Høyjord siden 1954, pensjonist; datter av Reinert Nedrebø, f. 1920, d. 1988, og Grete Nedrebø, f. 1920, d. 1972. G.m. Kai Erik Michelsen, f. 1942 i Tønsberg, pensjonist, sønn av Gøsta Michelsen, f. 1921, d. 1986, og Åse Michelsen, f. 1921, d. 1993. Barn: 1. Bente Michelsen Nomeland, f. 1967 i Høyjord, sykepleier, g.m. Tarald Nomeland, f. 1968, økonomi-og personalsjef; bosted Sem. 2. Stein Michelsen, f. 1968 i Høyjord, konsernplanlegger, g.m. Anne Toril Nomeland Michelsen, f. 1972, regnskapskonsulent; bosted Stokke, 3. Terje Nedrebø Michelsen, f. 1976 i Høyjord, politiadvokat, g.m. Jennifer Goff Michelsen, f. 1976, flyktningekonsulent; bosted Oslo.

===Bruksnr. 170, Skabosvei 5 (0,75 mål)===

Utskilt fra ''Kjell Mathias Solberg'' i 2008 og solgt s.å. til ''Elisabet Trevland Olsen'' og ''Geir Andrew Olsen'', solgt videre til ''Trond Håvald Hogsnes'' og ''Liv Hødnebø Hogsnes'' i 2013.

===Bruksnr. 171, Ulvekula veiområder (6,8 mål)===

Utskilt fra ''Kjell Mathias Solberg'' i 2008 for veiområder i tomtefeltet på Ulvekula som inkludert tomtene var på 28,7 mål.

===Bruksnr. 172, «Jordet ved Slottet/sentrum» 24,6 mål===

Resten av Åsgård jorder ved "Slottet" i Andebu sentrum. Se kart over [[Medium:016.172.003.jpg|Jordet ved "Slottet" og sentrum.]] ''Sigbjørn Myhre'' og ''Karin Margrethe Dahl Myhre'' 2008-.

===Bruksnr. 173, Olleveien 3A (0,8 mål)===

Utskilt i 2007 fra gnr. 16, bnr. 1, fnr. 39 og solgt av ''Rita og Lars Hansen'' til ''Bolig Bygg Vestfold AS'' som i 2008 solgte den som selveiertomt til ''Sissel Murvold''.

===Bruksnr. 174, Myrkollveien 12 (0,9 mål)===

Festet fra Andebu kommune i 1972 fra gnr. 16 og solgt til ''Anne Synnøve Berg'', f. 1946 i Andebu(Tbg), nå pensjonist, datter av Anton Tarandrød, f. 1911, og Solveig Tarandrød, f. Hotvedt 1917. G.m. Svein Berg, f. 1945 i Høyjord(Tbg), daglig leder, sønn av Torbjørn Berg, f. 1924 i Høyjord, og Laura Pauline Berg, f. 1925. Barn: 1. Frode Berg, f. 1969 i Andebu(Tbg), arbeidsleder, samboer m. Sigrun Orerød, f. 1981; bosted Andebu. 2. Vibeke Berg, f. 1974 i Andebu(Tbg), helsesekretær, samboer m. Jarle Langås, f. 1974, veileder; bosted Eik.

===Bruksnr. 175, Skabosvei 1 (0,8 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2011 og solgt s.å. til ''Karianne Johnsen'' og ''Erik Johnsen''. Overdratt det til ''Karianne Johnsen'' i 2012.

===Bruksnr. 176, Skabosvei 9 (0,4 mål)===
[[Fil:016.176.001.jpg|mini|Skabos vei 9]]
Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2009 og solgt s. å.til ''Magni Wegger''.

===Bruksnr. 177, Skabosvei 11 (0,3 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2011 og solgt s.å. til ''Dariusz Wladyslaw Gorzynski''.

===Bruksnr. 178, Skabosvei 13 (0,4 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2010 og solgt s. å.til ''Bjørg Hernæs ''.

===Bruksnr. 179, Skjeggerødtoppen 24 (0,7 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2009 og solgt s. å. til ''Bjørnar Skatvedt ''.

===Bruksnr. 180, Skjeggerødtoppen 22 (0,9 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2009 og solgt s. å.til ''Bernt Martin Huseby'' og ''Kari Huseby ''.

===Bruksnr. 181, Skjeggerødtoppen 27 (1,0 mål)===

Utskilt i 2009 av Kjell Solberg og solgt til nåværende eier

''Vidar Næss'', f. 1964 i Høyjord(Tbg), sønn av Inger Johanne Skjelland, f. 1942 , d. 1987, og Halvdan Næss, f. 1939. G. 1988 m. Anina Wegger Næss, f. 1967 i Andebu(Tbg), datter av Annie Synøve Thorvaldsen, f.1941 i Andebu(Tbg), og Ingolf Wegger, f. 1937 i Andebu(Tbg), d. 2010. Barn: 1. Emilie Næss, f. 1990 i Andebu(Tbg), student, bosted Andebu/Førde. 2. Vilde Næss, f. 1994 i Andebu(Tbg), student, bosted Andebu/Volda.

Vidar Næss har utdannelse fra 1 årig handelsgymnas og 1 årig kurs i sveis og mekanikk; har innehatt styrelederverv i Andebu ILs fotballgruppe og vært fotballtrener på A-laget. Har vært selvstendig næringsdrivende 2005-20011, "Vidar Næss Autoservice AS", og hadde franchiseavtale med Statoil Andebu i samme periode. Er fortiden ansatt på Tine Meierier.

===Bruksnr. 182, Skjeggerødtoppen 25 (0,9 mål)===

Utskilt i 2009 av Kjell Solberg og solgt til nåværende eier

''Hans Bredo Hogsnes'', f. 1949 på Sem, flyttet til Andebu 2008, kjedesjef, sønn av Ellen Kristine og Håvald Hogsnes, som begge er døde. G. 1969 m. Anne Brit Hogsnes, f. 1950 på Sem, butikkselger, datter av Hjørdis Svendsen, f.1932 på Barkåker og Finn Svendsen, f. 1926 på Barkåker. Barn: 1. Trond Håvald Hogsnes, f. 1969 på Sem, bilmekaniker og selvstendig næringsdrivende, g.m. Liv Hødnebø Hogsnes, f. 1964, selvstendig næringsdrivende; bosted Andebu. 2. Heidi Haug, f. 1972 i Tønsberg, kontormedarbeider, g.m. Sven Erik Haug, f. 1969, prosjektleder; bosted Andebu. Hans Bredo Hogsnes har utdannelse innen salgs- og markedsføring og har innehatt styrelederverv i Leketøybransjens fellesforbund og div. styreverv i butikker og hos arbeidsgiver. Har også vært styrelder og hatt div. verv i Barkåker IF. Interessert i sport, musikk og revy.

===Bruksnr. 183, Skjeggerødtoppen 29 (0,8 mål)===

Utskilt fra Kjel Matthias Solberg i 2012 og solgt s. å.til ''Kjell Roar Bjørk Larsen og Kari Larsen'' .

===Bruksnr. 184, Skjeggerødtoppen 31 (0,7 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2011 og solgt s. å.til ''Espen Hansen og Linn Maria Hansen '' .

===Bruksnr. 185, Skjeggerødtoppen 33 (0,7 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2011 og solgt s. å.til ''Andre Simonsen'' .

===Bruksnr. 186, Skjeggerødtoppen 34 (0,8 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2012 og solgt s. å.til ''Marius Brandvold Pedersen og Cathrine Svendsen Trevland'' .

===Bruksnr. 187, Skjeggerødtoppen 36 (0,8 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2012 og solgt s. å.til '' Christian Störtebecker og Diana Boeck'' .

===Bruksnr. 188, Utgått (mål)===

Utgått matrikkelenhet.

===Bruksnr. 189, Skabosvei 6 (0,4 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2012.

===Bruksnr. 190, Skabosvei 8 (0,4 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2012.

===Bruksnr. 191, Skabosvei 10 (0,6 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2012.

===Bruksnr. 192, Skabosvei 12 (0,3 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2012 og solgt s.å. til ''Espen Baumann Pettersen'' .

===Bruksnr. 193, Skabosvei 14 (0,3 mål) ===

Utskilt i 2010/11 av Kjell Solberg og solgt til nåværende eier ''Thone Margrethe Newman'', f. 1945 Hønefoss, flyttet til Andebu 2011, pensjonist, utdannet innen handel og kontor, er ukentlig trener for en pensjonistgruppe og er ellers interessert i reise og friluftsliv.

===Bruksnr. 194, Skabosvei 16 (0,5 mål)===

Utskilt i 2012 av Kjell Solberg og solgt til nåværende eier ''Myhre Consulting as'',

===Bruksnr. 195, Skabosvei 18 (1,1 mål)===

Utskilt i 2012 av Kjell Solberg.

===Bruksnr. 196, Skabosvei 15 (0,7 mål)===

Utskilt i 2012 av Kjell Solberg.

===Bruksnr. 197, Andebu Sentrum 28 (2,8 mål)===

Andebu Sentrum 28 er eid av JM Norge as og er seksjonert i 16 leiligheter som ble solgt i 2013 og 2014. Er bygget i 2 etg. med kontorer i første etg. (Andebu Sparebank har hatt midlertidig tilhold her mens bankbygget ble utvidet og oppgradert i 2014). og har Y antall leiligheter.

===Bruksnr. 198, Skjeggerødtunet (7,5 mål)===

Skjeggerødtunet består av 10 bygninger og omfatter ialt 40 leiligheter. Grunnen er solgt fra Kjel Matthias Solberg fra 2010 til 2014.

===Bruksnr. 199, Bekkebo (1,30 mål)===
[[Fil:016.199.001.jpg|200px|mini|Bekkebo]]
Opprettet i 1957 til Andebu kommune, (Tidligere feste nr. 8), og solgt s.å. til
''Einar Moland''. F. 1927 i Andebu, murer, nå pensjonist, sønn av Elise Bredine Moland, f. 1885, og Julius Moland, f. 1879 i Andebu. G. 1951 m. Elsa Irene Moland, f. Kristiansen 1931 i Sandar, datter av Kitty Johanne Kristiansen, f. 1910, og Alf Kristiansen, f. 1904, Sandar. Barn: 1. Grethe Moland Hansen f. 1951 Tbg., kontorfunksjonær, g.m. Kjell Hansen, sveiser, nå pensjonist; bosted Andebu. 2. Tom Moland, f. 1957 Tbg., snekker, g.m. Karin Synnøve Moland, bankfunksjonær; bosted Andebu. 3. Hilde Moland Holm, f. 1958 Tbg., salgskonsulent, g.m. Terje Holm, salgskonsulent; bosted Andebu.
Einar Moland har vært murer fra 1948-1994 og har alltid vært interessert i jakt og idrett. Som jeger har han drevet med hare-, rådyr- og elgejakt, felt en stor okse på over 300 kg og drevet med laksefiske. I vinteridretten har han vært skiløper på 50-tallet og vært særlig interessert i skihopping. Var en tid også sveitser på Sukke Døvehjem. Elsa Irene Moland har vært bibliotekar i 20 år, styreleder for LHL i 8 år og medlem av styret i Andebu Helselag. Som den første i Andebu, har hun tatt fri-idrettsmerket i 52 år, og har flere år som styremedlem i Andebu Idrettslag. Har dessuten vært aktiv håndballspiller og trener for laget i en rekke år. Arrangert turer til Polen i 12 år for Polen-hjelpen, arragerer Bingo & Basar på Andebu Sykehjem den dag i dag, og har mottatt for alt dette den gjeve hedersprisen fra Lions i 2004. Som en liten kuriositet nevnte Einar at den drapsmistenkte «Rottenikken» fikk lov til å overnatte i huset deres da det var under oppføring i 1959. (Han kom med ei dame fra byen og lå der i isolasjonen i andre etasje).

===Bruksnr. 200, Skabosvei 4 (0,9 mål) ===

Utskilt i 201? av Kjell Solberg.

===Bruksnr. 201, Bankbakken (0,4 mål) ===

Utskilt i 201? som en trekantet teig og solgt til Andebu Sparebank?.

===Bruksnr. 202, Trollhaug – Håskenveien 2 (4,1 mål)===
[[Fil:016_202_001.jpg|200px|mini|Trollhaug]]
Etablert fra feste nr. 10, og solgt til ''Erlend Lunde Gallis'' i 2008.
Denne tomta på opprinnelig 7,5 mål ble festet 1933 av sogneprest Gunnar Hafstad, som s.å. overdro festet til lege Arne Hognestad, og han bygde husene her, med legekontor i sidebygningen. Leif og Ida Merete Kolkinn i overtok 1939, se fnr. 10. Ida Merete fikk skilt ut en tomt på ca 1,4 mål til Heidi og Øyvin Hansen i 2000 og kjøpte det resterende av Opplysningsvesetets Fond i 2008. og s.å. solgte eiendommen til ''Erlend Lunde Gallis''.
Erlend L. Gallis f. 1980 Andebu (Tbg), produkt/teknisk konsulent v/Toyota Norge AS, sønn av Sverre Gallis f. 1952 Andebu(Tbg), (personalia se; [[Andebu_prestegård#Feste_nr._28.2C_.C2.ABGranheimveien_26.C2.BB_0.2C24_m.C3.A5l|Granheimveien 26]]), og Marit Gallis f. Lunde 1953 Vivestad (Tbg), samboer m. Kristin Gjestad f. 1982 Tromsø, sykepleier, datter av Yngve Mydland f. 1958 og Anne Grete Gjestad f. 1965 Tromsø. Barn 1. Ida Gallis f. 2012, 2. Edvard Gallis f. 2014.
Erlend: utdannet v/Forsvarets Befalskole, var løytnant i Kosovo i 2002/03 og videreutdannet v/Kongsberg tekniske Fagskole. Kristin Gjestad: utdannet bachelor i sykepleie v/Høgskolen i Vestfold 2001–04, ansatt v/Universitetssykehuset i Nord-Norge 2004/05 og siden ansatt v/SiV.

===Bruksnr. 203, Molandveien 11 & 13 – (3,0 mål)===
[[Fil:016.203.001.jpg|200px|mini|Moland]]
Etablert fra opprinnelig bnr. 8 som senere ble slått sammen med bnr. 92, og solgt fra Gunvor Hoel og Leif Gunnar Fevang til ''Bjørn Thorsen'' i slutten av 2009. Bjørn Thorsen, f. 1963 Nordheimsund, flyttet til Andebu 2010, bilmekaniker, g. m. Irina Thorsen, f. 1979 Hviterussland, sykepleier. Barn 1. Silje Thorsen-Johannesen, f. 1984 Bergen, g. m. Espen Johannesen, 2. Kenneth Thorsen, f. 1987 Bergen, 3. Christer Thorsen, f. 1993 Bergen. Bjørn Thorsen har yrkesskoleutdannelse og ble fra 2005 selvstendig næringsdrivende av "Bjørns Bil og Mc", og har veteranbiler som hobby.

===Bruksnr. 204, Myrkollveien 1 – (0,8 mål)===

Opprinnelig gnr.16, bnr. 94, fnr. 4 for ''Andebu kommune'' i 1975.
Overdratt 1988 til ''Sylvia Marilyn Lofsberg'',
Overdratt 1990 til ''Kåre Klausen'' og ''Line Brynjulfsen'',
Overdratt 1995 til ''Kåre Klausen'',
Overdratt 2003 til ''Ranveig Lie'' og ''Terje Pettersen'',
Overdratt 2005 til ''Terje Pettersen'',
Overdratt 2006 til ''Svein Habberstad'' og ''Heidi Uth Habberstad''.

===Bruksnr. 205, Bjørgo (2,0 mål) ===
[[Fil:016_205_001.jpg|200px|mini|Bjørgo]]
Bruksnr. 205 var tidligere tomt nr.25 og ble utskilt av Opplysningsvesenets Fond fra bnr. 1 og solgt til'' Bernt Henry Stålerød'' i 2011. Bernt Henry Stålerød f. 1950 i Andebu(Tbg), nå pensjonist, sønn av Henrik J. Stålerød, f. 1911, og Berta Sofie, f. Aadne 1908. G.m. 1. i 1978 Sølvi Frydenlund, f. 1959 på Nøtterøy og skilt i 1994. 2. Irene Aase Stålerød, f. 1955 i Botne, operatør på Nortura, datter av Arne Aase, f. 1929, og Astrid Louise Nilsen, f. 1929. Barn: 1. Bjørnar Frydenlund Stålerød, f. 1978 i Andebu (Tbg), sønn av Sølvi og Bernt Henry Stålerød. 2. Kristin Frydenlund Stålrød, f. 1981 i Andebu (Tbg), datter av Sølvi og Bernt Henry Stålerød. 3. Vibeke Wold Gjeldsvik, f. 1972, datter av Irene Aase Stålerød og Ole Thorvald Wold; g.m. Yngve Rune Gjeldsvik, f. 1966 i Gransherad. 4. Per Arne Wold, f. 1977 i Tønsberg, sønn av Irene Aase Stålerød og Ole Thorvald Wold; gift/samboer m. Tordis Grinde, f. 1973 i Stokke.

===Bruksnr. 206, Olleveien 9A (2,5 mål)===

Bruksnr. 206 ble utskilt av Opplysningsvesenets Fond fra bnr. 1 og har vært en del av bnr. 94 og ble solgt fra ''Andebu Kommunale Boligstiftelse'' til ''Areal Invest as'' i 2011.

===Bruksnr. 207, Skjeggerødstoppen 2&4 (0,7 mål)===

===Bruksnr. 208, Skjeggerødstoppen 4&6 (0,7 mål)===

===Bruksnr. 209, Skjeggerødstoppen 8&10 (0,7 mål)===

===Bruksnr. 210, Skjeggerødstoppen 12&14 (0,8 mål)===

===Bruksnr. 211, Kjærlighetsstien 14 (0,9 mål)===

===Bruksnr. 212, Orheimveien 4 (1,1 mål)===
[[Fil:016.212.001.jpg|200px|mini|Orheimveien 4]]
Tomt solgt fra Andebu kommune til ''Emir Jakupovic og Elvisa Jakupovic'' 2012.

===Bruksnr. 213, Kjørkåsen (39,3 mål)===

===Bruksnr. 214, Skjeggerødstoppen 1 A&B (0,6 mål)===

===Bruksnr. 215, Skjeggerødstoppen 3 A&B (0,5 mål)===

===Bruksnr. 216, Skjeggerødstoppen 5 A&B (0,5 mål)===

===Bruksnr. 217, Skjeggerødstoppen 7 A&B (0,5 mål)===

===Bruksnr. 218, Skjeggerødstoppen 9 A&B (0,5 mål)===

===Bruksnr. 219, Skjeggerødstoppen 11 A&B (0,5 mål)===

===Bruksnr. 220, Skjeggerødstoppen 13 A&B (0,6 mål)===

===Bruksnr. 221, Del av Møylandsletta - (10,3 mål)===

Utskilt fra bnr. 6 i 2012 og solgt til Andebu idrettslag for kr. 463 039. Parsellen ble leid til idrettsformål i 1991. Arealet utgjør en del av grusbanen ved Møylandsletta og idrettslagets redskapshus står på denne parsell. Den grenser mot Skjeggerødbekken i en lengde på ca. 160 meter.

===Bruksnr. 222, Lund – (0,9 mål)===

Bnr. 222 var tidligere bnr. 6, feste nr. 2, og tomten ble i 2014 solgt fra Øivind Skjeggerød til ''Oddbjørn Johansen'', som kjøpte husene av ''Solveig Stendalen'' i 1982.

Oddbjørn Johansen, f. 1950 i Høyjord(Tbg), flyttet til Andebu i 1982, sjåfør (ufør), sønn av Torsten Johansen, f. 1917 i Høyjord, og Ruth Alvilde Nygård Nilsen, f. 1925. G.m. Margaret Janet Bergan Johansen, f. 1952 i Tønsberg, renholdsbetjent (ufør), datter av Bjarne Bergan, f. 1918, og Henrietta Morrison Connolly, f. 1922. Barn: 1. Henriette Johansen Norum, f. 1971 i Tønsberg, fabrikkarbeider. G.1. m. Rune Eriksen, skilt; g. 2.g. m. Geir Egil Norum, f. 1969, sjåfør; bosted Hvarnes. Barn er: Alexander Johansen, f. 1993, Kevin Johansen, f. 1995, Caroline Johansen Norum, f. 1996, Nikolay Johansen, 1997. 2. Odd Bjarne Johansen, f. 1973 i Tønsberg, byttet navn til Sean Matthew Morrison Connolly, g.m. Christoffer Gangsø, f. 1984; bosted Sandefjord. 3. Kenneth Johansen f. 1976 i Tønsberg; bosted Andebu.

Fra Andebu prestegård, bnr. 1, er det i senere år blitt bortfestet en rekke parseller. De årlige festeavgifter fastsettes av Kirkedepartementet etter forslag av tilsynet og varierer med tomtenes størrelse. For de fleste har avgiften på 30—40-tallet ligget mellom 100 og 300 kroner. Tilsvarende til hva som er gjort med vanlige bruk, føres her bare opp parseller bortfestet eller solgt før 2000.

===Feste nr. 1—7 ikke benyttet===

===Feste nr. 8, «Bakkebo»===

Festet 1959 av ''Einar Moland''; personalia, se Nedre Moland (Østre Flåtten, bnr. 5).Overført til bnr. 199.

===Feste nr. 9, «Orheim»===

Skogsarb. ''Karl Andersen'' festet i 1924 et skogstykke på 12 mål. Han ryddet og grøftet 10 mål. I 1930 satte han opp et hus med stall for hesten sin og lade i 1. etasje og beboelsesrom i 2. etasje. F. 1878 i Sande, d. 1965 på Orheim; ug. Var sønn av Magnus Andersen (se [[Myre]], Dimlestua). Karl var i mange år hestekar på Andebu prestegård. «Orheim» ble senere overført til ''Andebu kommune'' og festet ut til tomtefelt (Orheimfeltet). Se bnr. 93 for tomtene i Orheimfeltet.

===Feste nr. 10, «Trollhaug»===

Denne tomta på opprinnelig 7,5 mål ble festet 1933 av sogneprest Gunnar Hafstad (personalia, [[Fil:Trollhaug U.jpg|200px|mini|Trollhaug]]se Kulturbindet, s. 367), som s.å. overdro festet til

lege ''Arne Hognestad'', som bygde husene her, med legekontor i sidebygningen. Han var lege i Andebu 1927—40. F. 1900 på Notodden (sønn av senere biskop Peter Hognestad og Gabrielle Dorthea Aasland), g. 1927 m. Randi Tønnessen, f. 1904 i Nordstrand. Barn: 1. Berit, f. 1931. 2. Peter, f. 1936. 3. Sidsel, f. 1940. Hognestad flyttet fra bygda i 1940 og arbeidet senere i Hitra, Lillesand og til slutt i Levanger, hvor han døde 1959. Etter 1940 overtok dr. C. T. Scott som bygdas legendariske lege i nesten en menneskealder, se foto; [[Medium:Dr._C._Scott.jpg|Dr. Scott i mellom slagene]]. Hognestad overdro festet i 1940 til

kjøpmann ''Leif Kolkinn''. F. 1915 på Torp, død 1995 på Trollhaug, g. 1940 m. Ida Merete Gallis, f. 1918 på Berg i Andebu, d. 2013 på Andebu sykehjem. Drev 1941—67 landhandel på Gravdal (se gnr. 2, bnr. 3), deretter knyttet til Andebu Varesenter. Områdesjef i Mil.org. 1943—44. Barn: 1. Bjørn Kristian, f. 1942; personalia, se [[Kolkinn]], bnr. 1. 2. Odd Henrik, f. 1946, skipsingeniør (eks. fra Den skipstekniske Skole, Oslo), ansatt Kaldnes mek. Verksted. G. 1968 m. Aase Trollsås, f. 1946 i Stokke. Personalia: se også gnr. 16, bnr. 58. 3. Dag, f. 1952 Andebu (SiV), død 2009 i Andebu. Eks. fra Halden lærerskole, har vært lærer i Honningsvåg, Svelvik, Koppang og Byskogen Tønsberg. Gift med Maria Kolodynska, Polen og fikk 1992 sønnen Mikael. 4. Hilde Agnete, f. 1955 Andebu (SiV), død 2012 i Tønsberg, avd. leder ved firma Skjeggerød A/S, Sandefjord, og har bl.a. drevet Soltrollet kiosk ved Vestfold Fylkesmuseum. Gift 1975 m. Phillip Weems, London og senere skilt; samboer med Bård Bjune, Hof og fikk 1995 datteren Nikolette.
— Antikviteter: Rosemalt kiste fra 1763 og 1 gl. veggrye som er overtatt av Bjørn Kolkinn. Enke Ida Merete Kolkinn overtok i 1995 og fikk kjøpt festet av Opplysningsvesenets Fond i 2009 og solgte s. å. eiendommen til sin grandnevø med samboer:

''Erlend Lunde Gallis'' og ''Kristin Gjestad'' 2009—. Erlend er kundebehandler hos Toyota Norge i Drammen og er sønn av Sverre og Marit Gallis. Kristin er sykepleier på Sentralsykehuset i Vestfold. Barn: 1. Ida f. 2012, 2. Edvard f. 2014. Personalia se bnr. 202 som eiendommen er overført til.

===Feste nr. 11, «Fjell»===

Først festet 1934 av Andreas Askjem (personalia, se ndfr., feste 15). Denne overdro det alt året etter til ''Kolbjørn Hotvedt'' (personalia, se ovfr., bnr.11), som flyttet forretningen hit og drev den her til den gikk inn i Senteret. I 1975 ble festet overdratt til hans hustru ''Asta Hotvedt''. Overført til bnr. 81 i 1988.

===Feste nr. 12, «Midtgård»===

''Anker Eskedal'' (se ndfr.) festet i 1935 10,7 mål og i 1939 ytterligere vel 3 mål (se feste nr. 16). I 1945 ble disse fester overtatt av faren,

sentralbestyrer ''Nicolai Eskedal''. Han ryddet tomta og satte i 1935 opp uthus m. fjøs, låve, hønsehus og lade; i 1937 bygde han 2-etasjes våningshus. F. 1885 på Eskedal i Hedrum, d. 1979. G.m. Hilda Halvorsen Nyland, Solør, d. 1975, 89 år gl. Eskedal bestyrte Andebu telefonsentral 1920—56. (Intervju i «Arbeiderbladet» 1/10 1974.) Barn: 1. Sigrid, f. 1910 i Eidsberg, var i over 30 år sentralborddame på Andebu sentral. G. 1932 m. hvalf. og snekker Kristian J. Møyland, f. 1910; bopel Fagertun (gnr. 18, bnr. 18, s. d.). 2. Anker, f. 1916, se ndfr. 3. Torgeir, f. 1918, snekker, g.m. Lovise Relling fra Norddal, Sunnmøre, f. 1917. 4. Ruth Marie, f. 1921, telefonassistent, ug. Bestyrte Andebu sentral i 16 år, f.t. telefonvikar på rikstelefonen i Tønsberg. I 1972 ble festene nr. 12 og 16 igjen overtatt av sønn

''Anker Eskedal'', f. 1916, telefonmontør og bestyrer av Høyjord telefonsentral (se gnr. 80, bnr. 36). G.m. telefonassistent Ragnhild Skatvedt, f. 1935. Festet ble overført til bnr. 89 i 1989.

===Feste nr. 13, «Skjold»===

Først festet 1936 av poståpner ved Andebu postkontor ''Olaug Indahl'', som i 1937 bygde framhus, hvor også postkontoret hadde lokaler i åra 1937—48. Fru Indahl var poståpner 1935—38 (flyttet til Flisa), deretter frk. ''Ragna Helland'' 1938—47 (var fra Melsomvik), fru ''Maren Andersen'' 1947—71 (personalia, se Bjuerød, bnr. 12). Postkontoret var 1948—56 hos Carl Eriksen (feste nr. 22), på Herredshuset 1956—60, i Andebu Sparebank 1960—69, deretter i Senterets bygning.

I 1938 ble festet overtatt av

banksjef ''Erling Gulli''. F. 1899, g.m. butikkdame Anne Helene Mathisen fra Fevang i Sandar, f. 1910. Gulli kjøpte huset for kr. 17 000. Ansatt i Andebu Sparebank siden 1926, bankkasserer 1950, banksjef 1964—69.

Tomta er på 1,8 mål. Gulli har bygd skurbygning med hønsehus. Hage med frukttrær og bærbusker. Vannledning fra 1937, forbedret 1955; el. motor til vannpumpe. Festet ble overført til bnr. 96 i 1990.

===Feste nr. 14 ,«Andebu Elverk»===

Festet 1939 av ''Andebu Elverk'' med den nye elverksbygningen . Utvidet ca. 1950. Jfr. gnr. 16, bnr. 14.

===Feste nr. 15, «Skogly»===
[[Fil:016.079.001.jpg|200px|mini|Andreas og Bergljot Askjem med sin Moskowitch ca. 1961]]
Festet 1939 av herredskasserer ''Andreas Askjem'', som bygde hus her. F. 1902, d. 1967. G. 1929 m. Bergljot Gjelstad, f. 1903, d.1997. Barn: 1. Arvid, f. 1937, bokholder, bor her. 2. Ingrid Johanne, f. 1941, g.m. ingeniør Egil Wegger; se ;[[Gravdal#Bruksnr._14.2C_Solli_.28skyld_3_.C3.B8re.29|Solli, Gravdal, bnr. 14]] Askjem var kasserer for Andebu Elverk 1926—46, herredskasserer 1946—63. Medlem av forstanderskapet i Andebu Sparebank 1950—67, medlem av bygdeboknemnda. Etter hans død ble festet overtatt av enken ''Bergljot Askjem'', som i 1989 kjøpte det
og endret til bnr.
[[Andebu_prestegård#Bruksnr._79.2C_Andebuveien_11_-_2.2C1_m.C3.A5l|bnr. 79]]
«Skogly»s areal er 2,1 mål. Hage med bærbusker. Poteter til eget bruk. Med i felles vannverk.

===Feste nr. 16, «Tomt nr. 16»===

''Anker Eskedal'' festet disse 3 mål i 1939. Se ellers feste nr.12. Overført til bnr. 89 i 1989.

===Feste nr. 17, «Maristua»===

Festet 1940 av kjøpmann ''Sigurd Bergan'', Tønsberg, eieren av varehuset Bergan&Sønn i Tønsberg, som bygde her s.å. (villabebyggelse, ca. 200 m²). Tomta er på 6,7 mål. Vannledning m. elektrisk pumpe er anlagt 1940; anlegget tilknyttet vannverk i 1956. Hage med 25 frukttrær og bærbusker. Under andre verdenskrig ble det holdt 2 kuer og 1 gris her. Etter Bergans død ble festet overtatt av ''Ann-Mari Bergan Nicolaysen og søsteren Manny Louise Bergan'', g. Tollefsen. Sistnevnte overdro i 1966 sin halvpart til sin søster, ''Ann-Mari Bergan Nicolaysen'', som er bosatt her. Overført til bnr. 80 i 1989.

===Feste nr. 18, Haasken Sandtak & Sementstøperi A/S===

I 1941 festet ''Anders Døvle'' 2 ¼ mål (personalia, se under Døvle). Festet utvidet i 1947, 1952 og 1955 med tils. ca. 15 mål; ytterligere utvidet i 1960. I 1976 ble festet overført til datter ''Reidun Myhre'' og sønn ''Rolf Døvle''.

Etter at ny bolig, garasjer og sementstøperi ble oppført i 1941/42, flyttet Anders Døvle hit og startet opp denne virksomhet som i dag er den nest største industribedrift i kommunen. Produksjonen var til å begynne med betongtakstein og levering av støpesand. I årene etter krigen har vært en rivende utvikling, og produksjonen ble utvidet til å omfatte en rekke betongvarer bl.a. bygningsblokker og betongrør.

I 1960 var det 18—20 ansatte og fem sjåfører på fast kontrakt. Samme år ble bedriften bortleid til A/S Fjeldhammer Brug, og virksomheten har stort sett fortsatt i samme spor, med Reidun Myhre og Rolf Døvle som eiere i 1977.

===Feste nr. 19, «Skjønnhaug»===

Festet i 1944 av ''Agnes Johnsen'', f. 1897, d. 1973, enke etter elverksbestyrer Ludvig Johnsen (personalia, se ovfr., bnr. 14). Etter hennes død overdratt 1973 til sønnesønn ''Arve Ludvig Johnsen'', f. 1958. Dennes far, montørformann Kaare Johnsen, f. 1922, er bosatt her; han er g.m. Ella Regine Isaksen fra Bærum, f. 1929. Ble i 1993 overtatt av ''Are Indrebø Eidissen''. F. 1959, omkom 2008 i en arbeidsulykke utenfor huset sitt.

===Feste nr. 20, «Tomt nr. 20»===

Står på ''Rudolf Stensrud'', men er ikke benyttet.

===Feste nr. 21, «Bjørkebo»===
[[Fil:016_001_021.jpg|200px|mini|Bjørkebo]]
Festet 1945 som tomt til ''Andebu Menighetshus'', som imidlertid ble bygd senere på tomt 34. Feste nr. 21 ble overdratt 1961 til ''Helge Johan Bogerud'', f. 1924 i Aurskog, d. 2004 Andebu; asfaltarbeider og tidligere hvalfanger, sønn av Albert Bogerød og Astrid Bogerød, f. Moseby 1898 i Aurskog. G. 1947 m. butikkdame Annlaug Skarsholt, f. 1925 i Stokke, datter av Gunvald Skarsholt, f. 1895, og Gunvor Skarsholt, f. Hotvedt 1895 i Andebu; de bodde fra 1933 på Fjelly, bnr. 25 (s. d.). Barn: 1. Sissel Vegger, f. 1949, avløser, g.m. mask.rep. Eivind Vegger, f. 1948 i Andebu (Tbg). 2. Roar, f. 1954, lærer og rektor, g.m. Gunn Helen Sorknes Bogerød, førskolelærer, f. 1953 på Kongsvinger; bopel Sylling. 3. Anne-Helen Krohn Olsen, f. 1963 i Andebu (Tbg), apotektekniker, g.m. Jon Krohn Olsen, f. 1961, daglig leder, bosted Haukerød. Festet ble overtatt av ''Annlaug Skarsholt'' i 2004.

===Feste nr. 22, «Solefall»===

Festet 1946 av trelasthandler ''Carl Eriksen'' fra Sandsvær, f. 1907. Har sagbruk på N. Haugan. G.m. Anna Sofie, f. Askjem, f. 1895, enke etter Einar Løverød (personalia, se d.g.). Bygde hus her i 1948. Hage. Areal 2 mål. I 1988 overtatt av'' Kristian Løverød'' og s. å. overført til bnr. 88.

===Feste nr. 23, «Tomt nr. 23»===

Utgår

===Feste nr. 24, «Fjellvang»===

Festet 1949 av lastebileier ''Håkon Skjeggerød'' (personalia, se ovfr., bnr. 6). Bygde hus her s.å. Overført til bnr. 122 i 1999.

===Feste nr. 25, «Bjørgo»===
[[Fil:016.001.025.jpg|200px|mini|Reidar Gjermundrød med brøytebilen sin]]
Festet 1950 av lastebileier ''Reidar Gjermundrød'', f. 1908, d. 1968, g.m. Gudrun Hansen fra Sem, f. 1911, d. 1979. 2 barn: 1. Torbjørn, f. 1940, ekspeditør, g.m. Anne Helene Stålerød, f. 1946. 2. Turid, f. 1944, g.m. radio- og TV-reparatør Rolf Eugen Bringaker fra Narverød i Sem, f. 1947. Festet ble i 1968 overført til Reidar Gjermundrøds sønn ''Torbjørn Gjermundrød''. Bernt Henry Stålerød overtok deretter i 1981 og tomten er senere overført bnr. 205.

===Feste nr. 26, «Lagatun»===

Festet 1950 av lærer ''Johs. Solberg''. I 1959 overdratt til svigerdatter ''Anbjørg Solberg'' og i 1969 til lærer Solbergs datter ''Anny Skarsholt''. Personalia, se Møyland, bnr. 1 og Andebu pgd., bnr. 25 (Fjelly). Overført til bnr. 84 i 1988.

===Feste nr. 27, «Vårvang»===

Etablert 1957 av ''Odd og Ågot Holthe''. I 2000 overdratt til sønn ''Jon Ove Holthe''.

===Feste nr. 28, «Tomt nr. 28»===

Utgår.

===Feste nr. 29, «Tomt nr. 29»===

Etablert i 1952 og overført i 1993 til bnr. 106 (Trygve Holm).

===Feste nr. 30, «Tomt nr. 30»===

Etablert 1953 av ''Opplysningsvesenets fond'' til ''Johan Haugerød''. I 1982 overført til sønn ''Jan Oddvar Haugerød'' som i 1983 solgte videre til ''Helmut Hoffmann Gunther''. I 1985 overtok ''Kåre Klausen'' og ''Line Klausen'' og i 1991 ''Håkon Bråvold'' og ''Inga Gudrun K. Bråvold'' som i 2000 solgte til ''Egil Kristensen'' og ''Marianne Kristensen''.

===Feste nr. 31, «Andebu Sparebank»===
[[Fil:016_086_001.jpg|200px|mini|Andebu Sparebank (Skisse av Gro Elin Kolkinn.)]]
Etablert 1955 for ''Andebu Sparebank'' og overført til bnr. 86 i 1989.

===Feste nr. 32, «Manhattan»===

Etabert 1961 til ''Erik Sparre''. I 1958 overtatt av ''Kåre Skatvedt'' og i 1989 overført til bnr.82.

===Feste nr. 33, «Tomt nr. 33»===

Overført til bnr. 83 (Thor Wrangsund).

===Feste nr. 34, «Andebu Menighetshus»===

Etablert 1961 for Andebu Menighetshus, tomt nr. 34. Andebu Menighetshus eies av Andebu prestegjeld ved Andebu sogn`s menighet. Innviet 1971 av biskop Dagfinn Hauge, og tjener som reservekirke og kulturhus. Byggmester var Anton Hillestad. Innvendig malt av Reidar Askjem på fritiden.
Det første styret bestod av Lars Møyland, Else Marie Bøe, Arne Tveiten og Eline Tobiassen som også var vaktmester fra begynnelsen av. Vaktmesterleilighet ble bygget i underetasjen i 1973 av Tiedemann Hillestad og Einar Moland som gjorde arbeidet gratis. Sofie Gislerød var formann i styret i 10 år og bidro mye sammen med Lars og Randi Hanedalen.

25 års jubileumsfest 22 sept. 1996 med 150 deltakere og biskop Hauge holdt festtalen.

Prestekontor innredet i 2002 etter ombygging av leiligheten av byggmester Ole Kr. Kjærås.
Leilighet i 2. etg. bygget utv. ferdig i 2007 av Ole K. Kjærås for å eliminere lekkasjeproblemene ved flatt tak.
Innvendig fullført av Wegger og Kvalsvik i 2010.
Aktiviteter: 1970-tallet barnepark, Bjørg Solberg. 1975-97 Andebu kristelige skolelag, Edit Garpestad. 1986-2007 Barnegruppe, Lisbeth Brekke. 1990-98 Åpent hus Treffsted for litt eldre ungdom, Svein Brekke og Hans Olav Aas m/fler.
Kateket Odd Kjeldsen i ca. 20 år med aktiviteter som søndagsskole, Unge hjem og Familiens søndagstime. 2005-2012 Barnekor, Kaija Haugland med opptil 3 kor på det meste. Fikk Andebu kommune`s kulturpris 2012.

===Feste nr. 35, «Tomt nr. 35»===

Etablert 1961 til Torbjørn Holm. Overført i 2005 til bnr. 147 i forb. med selveiertomt.

===Feste nr. 36, «Tomt nr. 36»===

Slettet.

===Feste nr. 37, «Tomt nr. 37»===

Etabert 1957 til ''Eva Bergan Kjærås''. I 1984 overtatt av ''Arne Eskedal Hansen''.

===Feste nr. 38, «Tomt nr. 38» Myrkollveien 6A===

Etabert 1959 til ''Bjarne Martiniussen''. I 1972 overtatt av ''Jarlsberg Namsrett'' og s. å. overtatt av ''Ragnar Allerød''. I 1973 overtok ''Holger Øyvind Elvstvedt''. ''Reidolf Jacobsen'' overtok part - A i 1982 og ''Karin Evensen'' overtok parten i 1988.

===Feste nr. 38, «Tomt nr. 38» Myrkollveien 6B===

Etabert 1959 til ''Bjarne Martiniussen''. I 1972 overtatt av ''Jarlsberg Namsrett'' og s. å. overtatt av ''Ragnar Allerød''. I 1973 overtok ''Holger Øyvind Elvstvedt''som i 1982 overdro til ''Jan Carlsen'' og ''Brit Wenche Carlsen'' parten med hver sin 1/2 del. Jan Carlsen, f. 1953 Tønsberg, flyttet til Andebu i 1982, selger; sønn av Else og Harald Carlsen, begge født 1927. G.m. Brit Wenche Carlsen, f. 1954 i Tønsberg, ufør, datter av Marit og Leif Kopstad, begge født i 1924, Marit i Drangedal og Leif på Eik. Barn: 1. Thomas Carlsen, f. 1982 i Andebu, bosted Hamar. 2. Irene Carlsen, f. 1986 i Andebu, bartender, bosted Andebu. Jan Carlsen har videregående skole og har vært leder av Andebu Skolers Musikkorps, nestleder i Andebu Røde Kors, og er særlig interessert i astronomi, geografi, vitenskap og reising.

===Feste nr. 39, «Tomt nr. 39» Myrkollveien 3===

Etabert 1959 til ''Tiedemann Hillestad''. I 1986 overtatt av ''Øystein Bø'' og i 1996 overtatt med hver sin 1/2 del av ''Rita Halvorsen'' og ''Lars Hansen''. Fortsetter fra 1998 med en del som bnr. 121.

===Feste nr. 40, «Tomt nr. 40» Myrkollveien 8===

Etabert 1959 til ''Harald Brynjulfsen 1959-2006''. F. 1932 i Stokke, d. 2006 Andebu, styrmann, sønn av Astrid Brynjulfsen, f.1900 Stokke, og Bjarne Brynjulfsen, f. 1904 i Slagen. G. 1955 m. Ivarna Birgit Brynjulfsen, f. Jacobsen 1930 i Bergen, syerske, flyttet til Andebu i 1960; datter av Hildur Jacobsen, f. 1898 i Bergen, og Henrik Birger Jacobsen, f. 1905 i Bergen. Barn: 1. Arvid Brynjulfsen, f. 1956 i Bergen, fagarbeider, bosted Andebu. 2. Lisbeth Jacobsen, f. Brynjulfsen 1957 i Stokke, ekspeditør, skilt, bosted Andebu. 3. Birger Brynjulfsen, f. 1968 i Andebu(Tbg), snekker, bosted Danmark.

''Ivarna Birgit Brynjulfsen 2006-'', personalia se ovenfor.

===Feste nr. 41, «Tomt nr. 41» Myrkollveien 4===

Etabert 1960 til ''Bjarne Holm 1960-''. F. 1934 i Vang i Hedemark, sønn av Johan Holm, f. 1908 i Romedal Hedemark, og Aslaug Moland, f. 1908 i Ringsaker; kom til Andebu i 1952, for tiden pensjonist. G. 1959 m. Sonja Holm, f. 1941 i Sulitjelma, datter av Arthur Weltzien Rasmussen, f. 1905 i Sulitjelma, og Astrid Sofie Rasmussen, f. 1908 på Gimsøy i Lofoten; for tiden pensjonist. Barn: 1. Sven Holm f. 1960 i Andebu(Tbg), g.m. Anne Ruth Holm f. 1964, bosted Fosnes Stokke. 2. Anne Britt Mailund, f. 1961 i Andebu(Tbg), g.m. Ole Marius Mailund, f. 1953, bosted Andebu. 3. Terje Holm, f. 1962 i Andebu(Tbg), g.m. Liv Kjærnes, f. 1955, bosted Søndre Land. 4. Astrid Holm, f. 1966, g. m. Carl Halvor Kalhovd, bosted Andebu. 5. Turid Buodd, f. Holm 1967, g.m. Øivind Buodd, bosted Tjølling. Bjarne Holm er ivrig engasjert med sykling, seniordans, trimming og frivillighetsarbeide.

===Feste nr. 42, «Tomt nr. 42» Myrkollveien 10===

Etabert 1962 til ''Arvid Helgeland''. F. 1945 i Andebu(Tbg), nå pensjonist, sønn av Ingeborg Helgeland, f. 1910, og Ove Helgeland, f. 1917, Andebu(Tbg). G.m. Jorun Marie Helgeland, f. Engeset 1932 i Stranda i Sunnmøre, datter av Jensine Engeset, f. 1895 i Stranda, og Karl Johan Engeset, f. 1893 i Stranda. Barn: 1. Tove Helgeland, f. 1958 i Andebu(Tbg), selvstendig næringsdrivende med vaskerifirma; sambo m. Bjørn Egil Fjeldstad, f. 1948, bilselger, bosted Våle Re. 2. Wenche Helgeland, f. 1960 i Andebu(Tbg), fysioterapeut, sambo m. Øyvind Rusten, f. 1962, radioplanlegger, bosted Oslo.

===Feste nr. 43, «Tomt nr. 43»===

Etabert 1962 til ''Staten v/forsvarsdepartementet''.

===Feste nr. 44, «Tomt nr. 44» Bankbakken 11===

Etabert 1967 til ''Gunnar Hotvedt''. I 1989 overført til bnr. 85.

===Feste nr. 45, «Tomt nr. 45»===

Etabert 1967 til ''Arne Hvitstein''. Overtatt i 1997 av ''Astrid Sofie Hvitstein''.

===Feste nr. 46, «Tomt nr. 46» Bankbakken 9===

Etabert 1968 til ''Torbjørn Holthe''. I 1988 overført til bnr. 87.

===Feste nr. 47, «Tomt nr. 47»===

Etabert 1969 til ''Andebu kommune''.

===Feste nr. 48, «Tomt nr. 48»===

Etabert 1969 til ''Andebu kommune''.

===Feste nr. 49, «Tomt nr. 49»===

Etabert 1969 til ''Andebu kommune''.

===Feste nr. 50, «Sportskytterbanen»===

Etabert 1974 til ''Andebu Jeger- og Fiskerforening''.

===Feste nr. 51, «Tomt nr. 51»===

Etabert 1975 til ''Opplysningvesenets fond''. Overført til bnr. 102 «''Andebu Elverk''». For Andebu Elverks historie, henvises også til boka «Andebu Elverk 1920—1995» skrevet av Ragnar Berg og Nils Grytnes.

===Feste nr. 52, «Tomt nr. 52»===

Etabert 1978 til ''Kirke- og Undevisningsdep. v/skogforvaltning''.

===Feste nr. 53, «Tomt nr. 53»===

Etabert 1982 til ''Andebu kommune'' fra ''Anker Eskedal'' av feste nr. 12.

===Feste nr. 54, «Bjerkeveien 13, 15, 17, 19»===

Etabert 1969 til ''Andebu kommune'' fra ''Andebu prestegård'' av feste nr. 53.

===Feste nr. 55, «Gokartbane Håsken»===

Etablert fra ''Opplysningsvesenets Fond'' i 1940 og festet bort i 2003 til ''NAF Motorsport Vestfold''. Er ifølge Skog og Landskap på 100,5 mål.

==Husmannsplasser og husmenn==

Av alle gårdene i Andebu var prestegården den som hadde flest husmannsplasser. Antallet økte fra en eneste ca. 1660 til 11 i 1835, og fra 1845 til ca. 1890 var det 10 plasser på prestegården. I 1890-åra ble, som følge av den lovbestemte reduksjon av prestegårdens arealer, 7 husmannsplasser solgt, og i 1920-åra ble de resterende 3 avhendet. Plassene var ganske store, fra 30 opptil 80 mål jord og endel skog. Om husmennenes arbeids- og livsvilkår i alminnelighet, se Kultur-bindet, s. 131 ff.

Av de senere husmannsplasser på prestegården er det rimelig å anta at iallfall Kullerød er en gammed middelaldergard som etter hvert er kommet under prestegården. Som før nevnt, vet vi at både Kullerød, Moland og Skjeggerød på 1600-tallet ble drevet som underbruk under prestegården, men de to siste synes å være ryddet senere enn Kullerød. Kildene viser at det har bodd folk på noen av disse stedene (f.eks. på Moland) også i første halvdel av 1600-åra; de kalles da ikke husmenn, for husmannsinstitusjonen var ennå ikke opprettet. Men fra ca. 1700 finner vi husmenn nevnt både i Kullerød og på Moland, og fra ca. 1750 også i Skjeggerød. Deretter følger Hagen, mens Ødegården ikke synes å være ryddet før på 1800-tallet.

Den første husmann vi hører om er ''Tolf'', som i 1657 er «Husmand paa Prestens Eyge». Om ''Peder Asgautsen'' hører vi i 1703 at han «har tilhold på Andebu prestegårds eie». For ingen av disse to har vi nærmere stedsangivelse. Ellers har husmennene i hovedtrekk kunnet stedfestes, og vi omtaler dem nedenfor under de enkelte plasser. Hvor det foreligger opplysninger om det, tar vi også med personer på de enkelte bruk fra før den tiden da disse opptrer som husmannsplasser.

===Moland===

Moland er hele tiden to-delt: Øvre og Nedre Moland, i senere tid til dels også kalt henholdsvis Nordre og Søndre Moland. Det har ikke alltid vært mulig å kunne stedfeste de enkelte personer til det ene eller det andre Moland.

''Ole'' bor på Moland i 1640- og 50-åra. 3 barn nevnes: Jakob, Ivar og Anne. Hans mor, Helga Evensdatter, d. 1656, han selv to år senere. ''Reier'' er samtidig med Ole; flere barn døde små. «Kokke-Marte» hos Reier d. 1659. Ole fødde i 1657 1 hest, 3 kuer, 2 ungdyr, 6 sauer og 6 geiter, Reier 1 ku, 1 ungdyr, 3 sauer og 3 geiter. ''Ellef'' følger visst etter Ole; tre av barna døde små.

I begynnelsen av 1700-tallet finner vi første gang nevnt husmenn på Moland. Det er ''Peder Øvre Moland'' og ''Jens Kristoffersen Nedre Moland'', som i åra 1716—18 hver betaler årlig 1 daler i krigsskatt. I 1723 er det likeså to husmenn på Moland; de sår tils. 8 t havre og før 6 naut og 4 sauer. ''Jens'' var g.m. Kari Knutsdatter, søster av Kristen Knutsen Østre Flåtten; 9 barn som levde opp: Kristoffer, g.m. Anne Jensdatter, d. 1742, 33 år gl.; Kristoffer giftet seg igjen 1743 m. enken Marte Abrahamsdatter Ektvedt, men døde alt året etter på Ektvedt, 28 år gl.; Mari, g.m. Anders Sørensen Bakerød i Vivestad; de øvrige søsken var: Anne, Knut, Ellef, Jakob, Ingeborg, Kristen (d. 1750) og Berte. Jens selv d. 1746, 54 år gl.; skiftet viste en netto på 4 rdl. — ''Lars Borgersen'', Nedre Moland, g.m. Kari, fikk 1756 datteren Edel; han d. 1765, 62 år gl. — Fra nå av følger vi Øvre og Nedre Moland hver for seg.

====Øvre Moland====
''Jens Pedersen'' var husmann ca. 1760—1802. D. 1802, 66 år gl., bror av Erik Pedersen Hogsrød (se Ø. Flåtten, Bruk 3). G. 1760 m. Kari Torstensdatter Brekke, f. 1727, d. 1802. 4 barn, som alle døde små.

''Gullik Kristensen'' ca. 1816—61. F. 1790 i Ødegården, d. 1861, g. 1816 m. Olea Pedersdatter fra Nedre Moland, f. 1797, d. 1857. 10 barn, hvorav 6 vokste opp: 1. Kristen, f. 1817, d. 1886 på Bøen, ug. 2. Elen Elisabet, f. 1820, d. 1840. 3. Karen Marie, f. 1823, g. 1861 m. Lars Johan Jakobsen Bøen (Ulebakken), f. 1825. 4. Helene Andrea, f. 1834. 5. Elen Johanne, f. 1840, g. 1884 m. sjømann Edvard Olsen, f. 1856 på pl. Ødegården u. Store Fon i Fon. 6. Gunhild Marie, f. 1843, d. 1889 på Grøterød i Ramnes, g. 1872 m. Johannes Pedersen (svensk),. Nes i Høyjord.

''Kristoffer Henriksen'' ca. 1860—ca. 95. F. 1817 i Ambjørnrød, d. 1896. Kom hit fra Kullerød (s. d., hvor personalia finnes). I 1875 fødde de 2 kuer, 1 ungfe og 2 sauer. De sådde 1/8 t bygg, 2 t havre og 2 t poteter.

Øvre Moland ble 1895 utskilt fra prestegården og i 1897 solgt til ''Anton Josefsen'' (se videre ovfr., bnr. 10).

====Nedre Moland====
''Jakob Pedersen'' var husmann ca. 1760—1800. D. 1800, 72 år gl.; g.m. Gunhild Jensdatter, d. 1813, 91 år gl. 5 barn: 1. Peder, f. 1759, se ndfr. 2. Jens, f. 1761, bodde i Kristiania; korporal ved artillerikorpset. 3. Hans, f. 1763, g. 1814 m. Johanne Marie Kristoffersdatter, tjenestepike på Andebu pgd., f. ca. 1774. 4. Anne, f. 1766, g. 1821 m. husmann, em. Knut Eriksen, Kullerød. 5. Else, f. 1769, d. 1802. Jakob etterfulgtes som husmann av sønn

''Peder Jakobsen'' 1800—19. F. 1759, d. 1819, g.m. Magnhild (Ragnhild?) Olsdatter, f. ca. 1763. 4 barn, hvorav 2 vokste opp: 1. Olea, f. 1797, g. 1816 m. husmann Gullik Kristensen på Øvre Moland. 2. Gunhild, f. 1805, var 1829 tj. pike på Bratte-Kverne i Arnadal. — ''Kittel Olsen'' var husmann her ca. 1830; kom hit fra Kullerød. D. 1832, 30 år gl. G. 1826 m. Sibille Larsdatter fra Søndre Holt, f. 1804 på Kleppan, d. 1871. Barn: 1. Anne Elisabet, f. 1826. 2. Johanne Andrea, f. 1828. 3. Karen Olea, f. 1831. Enken Sibille giftet seg igjen 1834 med

''Lars Ingebretsen'' 1834—87. F. 1811 i Kullerød, d. 1890, hjulmaker og smed. Lars og Sibille fikk 7 barn, hvorav 1 d. liten; de øvrige var: 1. Karen Kristine, f. 1835. 2. Maren Lovise, f. 1837, d. 1887 på Stålerød. 3. Johan, f. 1838, d. 1905 i Tønsberg, g. 1881 m. Andrine Andersdatter, f. 1860 i Lardal. 4. Lars, f. 1841, g. 1871 m. Maren Elisabet Olsdatter fra Berg i Andebu, f. 1846. 5. Helene Andrea, f. 1843. 6. Elen Karine, f. 1846. — Lars giftet seg 2. gang 1873 m. Karen Marie Thorsdatter Berg, f. ca. 1847. De fikk 6 barn sammen: 7. Thorvald, f. 1873, d. 1885. 8. Samuel, f. 1875. 9. Gina Olava, f. 1877. 10. Hans Kristian, f. 1881, g. 1906 m. Elevine Mathilde Jørgensdatter Lien, f. 1879 på Aulesjord. 11. Kristiane, f. 1884, g. 1908 m. gbr. Andreas Andreassen fra Vestre Høyjord, f. 1876 (personalia, se [[Sjue]], bnr. 7). 12. Thorvald, f. 1887. — I 1875 fødde de 1 hest, 1 ku, 1 ungfe og 1 sau. De sådde ¼ t bygg, 3 t havre og 2 t poteter.

Siste husmann på Nedre Moland var ca. 1890 ''Erik Johan Johansen'', sjøm., f. 1867 i Dalsland i Sverige, g. 1886 m. Trine Johanne Larsdatter, f. 1857 i Svindalen. De hadde datteren Elise Marie, f. 1888. I 1892 ble bruket utskilt fra prestegården og året etter solgt til ''Hans J. Hogsrød''. Se videre ovfr., bnr. 8.

===Kullerød===

'''Navnet''' (utt. Ku`lere) er ikke helt sikkert forklart. Første ledd kan bety «kule, forhøyning i terrenget» eller det kommer kanskje av det gamle mannstilnavnet Kúla.

Kullerød er i løpet av 1700-tallet blitt splittet opp i 4 forskjellige plasser, og etter 1800 økte tallet til 5. I mange tilfelle har det ikke vært mulig å stedfeste husmennene til noen bestemt Kullerød-plass, og fremstillingen i det følgende blir derfor i det vesentlige kronologisk.

I 1709 bor ''Anders Hansen'' på plassen Kullerød; han er sønn av Hans Rasmussen og Abelone Andersdatter på Sundbyfoss. ''Ole Hansen'' er husmann i Søndre Kullerød fra 1750-åra og lenge utover; kom hit fra Moland, d. 1797, 76 år gl. G. 1) m. Helvig, d. 1746 i Kullerød, 33 år; de fikk en datter, (r.) Anne, f. 1746. G. 2) 1747 m. Fransine Eriksdatter, d. 1771, 48 år gl. 4 barn, hvorav 1 d. liten; de øvrige var: 2. Inger Helvig, f. 1750, g.m. Hans Nilsen Myre (Dimle) i dennes 1. ektesk. 3. Hans, f. 1753, g. 1785 m. enken Dorte Olsdatter på Møyland; bodde der. 4. Erik f. 1755, d. 1766. G. 3) 1772 m. Marte Olsdatter; datteren (5.) Marte, f. 1776. Ved skiftet etter Ole i 1798 sto boet i 98 rdl. netto.

''Bent Olsen'', g. 1755 m. Dorte Kristensdatter; de fikk 1758 og -61 sønnene Ole (personalia, se ndfr., pl. Hagen) og Kristen (d. 1795 i Hagen). Bent er 1763 og -64 stevnet for gjeld til kjøpmann Hans Backer og til Stoltenbergs dødsbo. I 1768 er han stevnet for slagsmål med Jacob Olsen Kleppan, men frikjennes. S.å. kjøpte han Moland u. Ø. Flåtten. — ''Lars og Randi Nordre Kullerød'' fikk i 1764 datteren Anne, i 1766 sønnen Lars. Jan Jansen Kullerød er 1769 stevnet for slagsmål med Kristoffer Askjem på Flåtten.

''Kristen Kristoffersen'' (Kristensen?) Østre Kullerød, d. 1791, 79 år gl.; fikk bygselseddel 1769 og s.å. skjøte på husbygningene på plassen. G. 1758 m. Anne Olsdatter Bjuerød, f. 1724, d. 1796. Kristen var også skoleholder. «Han var Dragon i 16 Aar, 34 Aar som brav Lærer og holdt Liigprækener.» 5 barn, hvorav 2 døde små; de øvrige var: 1. Anne, f. 1760. 2. Else Marie, f. 1762, g. 1789 m. Kristen Knutsen Kullerød, se ndfr. 3. Ole, f. 1764, d. 1789; ug.

''Anders Hansen'' er husmann i Østre Kullerød ca. 1769—75. Var fra Askjer i Fon. G. 1766 m. Marte Kristensdatter Skjeggerød, f. 1744. De ble senere husmannsfolk i Skjeggerød (s. d., ndfr., hvor fullstendige personalia er gitt). — ''Ole Olsen'' d. i Kullerød 1783, 62 år gl. Var fra Kleppan. Hadde vært lenge på Prestegården i Høyjord (personalia, se d.g., Bruk 2).

''Lars Hansen'', Østre Kullerød, d. 1818, 72 år gl.; var husmann her ca. 1780— 1810. G.m. Mari Ingebretsdatter. Av 6 barn døde 3 små; de øvrige var: 1. Hans, f. 1780, skomaker, g. 1835 m. Gunhild Marie Andersdatter fra Skollerød i Sem, f. 1811; bodde flere steder i Sem. 2. Kari, f. 1782, d. 1794. 3. Ingebret, f. 1787, se ndfr.

''Kristen Knutsen'' var husmann ca. 1789 til 1820. D. 1835 på Skjelland, 66 år gl. Var også skoleholder. G. 1) 1789 m. Else Marie, f. 1762, d. 1792, datter av ovennevnte Kristen Kristoffersen. Barn: (1.) Inger Olea, f. 1790. G. 2) 1792 m. Sibille Henriksdatter Trevland, f. 1760, d. 1822. 5 barn sammen, hvorav 3 døde små; de øvrige var: 2. Henrik, f. 1795, se ndfr. 3. Kristen (Kristian?), f. 1801, d. 1815. Kristen Knutsen solgte i 1793 hustruens arvepart i Trevland for 34 rdl.

''Ole Amundsen'' var husmann i Kullerød rundt århundreskiftet; hadde tidligere vært i pl. Saga (Ø. Flåtten). G. 1790 m. Anne Simensdatter Skjeggerød, f. 1763. Barn: 1. Inger, f. 1791. 2. Abraham, f. 1794. 3. Simen, f. 1798. 4. Mari, f. 1802.

''Knut Eriksen'' var husmann her ca. 1802—35. D. 1835, 68 år gl. Hadde tidligere vært på Skjelland og i Saga (Ø. Flåtten). G. 1) 1794 m. Berte Gulliksdatter, f. 1758 i Saga, d. 1820. 3 barn: 1. Else, f. 1796, g.m. husmann Gullik Enersen Kullerød (se ndfr.). 2. Gullik, f. 1799, se ndfr. 3. Karen Kristine, f. 1803, g. 1826 m. Erik Olsen Dammen, f. ca. 1803. Ved Bertes død sto boet i 22 spd. netto. G. 2) 1821 m. Anne Jakobsdatter Nedre Moland, f. 1766, d. 1839.

''Ingebret Larsen'' etterfulgte sin far Lars Hansen (se ovfr.) som husmann, ca. 1810—24. F. 1787 d. 1824. G.m. Kristiane Olsdatter, d. 1834, 52 år gl. 5 barn, hvorav 4 vokste opp: 1. Ole, f. 1809, husmann i Kullerød, se ndfr. 2. Lars, f. 1811, husmann på Nedre Moland (s. d., hvor personalia finnes). 3. Karen Marie, f. 1815, g. 1846 m. em. Thomas Andersen, f. ca. 1805 i Halden. 4. Anne Marie, f. 1823, flyttet 1854 til Sandar.

''Henrik Kristensen'' fulgte etter sin far Kristen Knutsen (se ovfr.) som husmann, ca. 1820—28. F. 1795, d. 1828, g. 1816 m. Live Gulliksdatter Ambjørnrød, d. 1858, 68 år gl. De bodde først et par år i Ambjørnrød. 6 barn, hvorav 4 vokste opp: 1. Kristoffer, f. 1818, husmann i Kullerød, se ndfr. 2. Abraham, f. 1821, husmann i Kullerød, se ndfr. 3. Mathias, f. 1823. 4. Johan, f. 1826, d. 1838.

''Gullik Knutsen'' er husmann ca. 1821—27, sønn av ovennevnte Knut Eriksen. F. 1799, g. 1821 m. Else Kristensdatter fra Sukke i Andebu, f. 1796. 3 barn her: 1. Berte Karine, f. 1821, g. 1846 m. Jakob Andersen Prestbyen, f. 1824; de kom til Brekke-Dammen (se gnr. 104, bnr. 4, hvor personalia finnes). 2. Johan, f. 1823. 3. Karen Sofie, f. 1826, g. 1855 m. Lars Olsen Kirkevoll, f. 1824 (personalia, se Ramnes Bygdebok, s. 594).

''Gullik Enersen'', husmann ca. 1832—50; f. 1795 på Gran, d. 1882 på Nes-Bergan. G. 1) m. Else Knutsdatter, f. 1796 på Skjelland, d. 1838. 3. barn, hvorav 2 vokste opp: 1. Kristian Fredrik, f. 1824 på Høyjord, ble husm. i Ødegården u. Andebu pgd. (se ndfr.). 2. Erik, f. ca. 1830. G. 2) 1839 m. Kirsti Sørensdatter fra Gåserød, f. 1798 på Gjermundrød-pl. 1 barn: 3. Elias, f. 1841; personalia, se Nes-Bergan (gnr. 104, bnr. 4). Gullik kjøpte 1854 et bruk på Nes-Bergan og flyttet dit.

''Ole Ingebretsen'', husm. på Østre Kullerød, fra ca. 1832 til 1864. F. 1809, sønn av ovennevnte husm. Ingebret Larsen, d. 1864. G. 1832 m. Karen Anne Jakobsdatter, f. 1810 på Torp-pl., d. 1876. 9 barn, hvorav 2 d. små; de øvrige var: 1. Johanne Katrine, f. 1832. 2. Karen Lovise, f. 1836, g. 1859 m. Guttorm Pedersen Valmestadrød, f. 1833; de kom til Engen og Skatvedt-Åsen. 3. Abraham, f. 1839. 4. Anne Marie, f. 1842, g. 1863 m. Ivar Andersen Skjeggerød (se ndfr.). 5. Johan, f. 1844, se ndfr. 6. Andrine Olava, f. 1847, g. 1873 m. Lars Jørgensen Kullerød, f. 1841; de kom til [[Skatvedt]] (se d.g., bnr. 4, hvor personalia finnes). 7. Mathea, f. 1849. — Etter Oles død hadde enken Karen Anne Jakobsdatter festet til hun døde 1876, deretter sønnen Johan Olsen til 1886, da han flyttet til Askjem. — De fødde i 1875 3 kuer og 1 sau, og de sådde ¼ t hvete, ¼ t bygg, 2 ½ t havre og 3 t poteter. Se videre bnr. 3.

''Kristoffer Akselsen'', husm. i «Vestre Kullerød, den søndre del» fra 1835 til sin død. F. 1807 på Nordre Haugan (sønn av Aksel Andersen), d. 1862, g. 1835 m. Karen Sofie Andersdatter, f. ca. 1815 i Granasne, d. 1888. 11 barn, hvorav 2 døde små; de øvrige var: 1. Aksel, f. 1835, g. 1864 m. Elen Sofie Olsdatter fra Berg i Andebu, f. 1842; Aksel og Elen Sofie hadde 3 barn, hvorav det ene var den kjente ishavsskipper Olaf Akselsen Dyrsø. 2. Karen Olava, f. 1837, g. 1862 m. Hans Kr. Karlsen fra Innlaget i Ramnes, kom til Mørken. 3. Andreas, f. 1840, skomaker, g. i Tønsberg, d. der 1902. 4. Hans, f. 1842, sjømann, g. 1862 m. Kristiane Marie Fredriksdatter, f. 1838 på Himberg-eie i Ramnes. 5. Andrine Lovise, f. 1845. 6. Edvard, f. 1847. 7. Anton, f. 1849, sjømann (stuert). 8. Kristiane Marie, f. 1851. 9. Paulette Sofie, f. 1854. — Etter Kristoffers død hadde enken festet av plassen fortsatt. I 1875 fødde de her 2 kuer, 1 ungfe og 1 sau. De sådde 1/8 t hvete, ¼ t bygg, 1 t havre og 2 t poteter.

''Kristoffer Henriksen'', sønn av ovfr. nevnte Henrik Kristensen, var husm. i Nordre Kullerød, den østre del, ca. 1839—60. F. 1818 i Ambjørnrød, d. 1896. G. 1) 1839 m. Karen Marie Larsdatter, f. 1812 på Søndre Holt, d. 1841. Barn: 1. Henrik, f. 1839, g. 1866 m. Karen Olea Olsdatter, f. 1839 i Løverød; de bodde i Kleppanmoen, hvor Henrik var husm. noen år; senere til Stigen ([[Døvle]], bnr. 5, s. d.). G. 2) 1843 m. Anne Kirstine Gundersdatter, f. 1823 på Gulli-pl., d. 1900. 9 barn sammen, hvorav 6 levde opp: 2. Karen Marie, f. 1844. 3. Maren Lovise, f. 1845, d. 1857. 4. Johan, f. 1848, d. 1876, ug. 5. Kristian, f. 1851, visst g. i Sem. 6. Hella, f. 1855, d. 1887, ug. 7. Lovise Mathilde, f. 1862, d. 1893, g. 1886 m. snekker Elias Jørgensen, f. 1862 i Arnadal. — Kristoffer Henriksen flyttet ca. 1860 til Øvre Moland u. Andebu pgd. (se ovfr.).

Kristoffers bror ''Abraham Henriksen'' finner vi som husm. i Kullerød ca. 1870 og utover. F. 1821, d. 1877, g. 1859 m. Kari Olsdatter Hesteberg, f. 1821 i Hjartdal, Telemark, d. 1889. Barn: Andrine Lovise, f. 1859 i Hogsrød. — Abraham fødde i 1875 2 kuer, 1 ungfe og 1 sau. Han sådde 1/8 t hvete, 1/8 t rug, 3/8 t bygg, 2 1/8 t havre og 2 t poteter.

''Jørgen Larsen'' var husm. i Nordre Kullerød, den vestre del, ca. 1841—84. F. 1815 på Søndre Holt, d. 1884, g. 1841 m. Helene Andrea Jakobsdatter, f. 1815 på Torp-pl. (Rolighet), d. 1896. 6 barn: 1. Lars, f. 1841, g. 1873 m. Andrine Olava Olsdatter Kullerød, f. 1847; de fikk gård på [[Skatvedt]] (se d.g., bnr. 4, hvor personalia finnes). 2. Anne Sofie, f. 1843, d. 1930 på Flåtten; ug. 3. Johan, f. 1845, arb., d. 1934 i Ødegården. 4. Karen Johanne, f. 1849. 5. Elen Andrine, f. 1851, se ndfr. 6. Hella Olava, f. 1853, g. 1879 m. Hans J. Hogsrød, f. 1845 (personalia, se [[Østre Flåtten]], bnr. 3). — Jørgen fødde i 1875 3 kuer, 1 ungfe og 2 sauer. Han sådde 1/8 t hvete, 1/4 t bygg, 2 t havre og 2 poteter. Etter Jørgen Larsens død fortsatte enken Helene Andrea Jakobsdatter festet til ut i 1890-åra. I 1898 ble bruket solgt til datteren Elen Andrine; se videre bnr. 12.

''Kristian Gundersen'' var husm. fra ca. 1862 til etter 1890. F. 1825 på Gulli-pl., g. 1854 m. Hege Torstensdatter, f. 1830 i Mo, Telemark (en annen kilde oppgir Sauherad som fødested). Var først husm. i Ødegården u. Andebu pgd. ca. 1857— 60. 5 barn, hvorav 4 vokste opp: 1. Tollef, f. 1854. 2. Gina Marie, f. 1860, g. 1881 m. stuert Morten Anton Adriansen, f. 1859; bodde i Tønsberg. 3. Karen Johanne, f. 1864, d. 1923, g. 1891 m. skipstømmerm. Jakob Berntsen, Grinda, Nøtterøy, f. 1865, d. 1944. 4. Inger Lovise, f. 1867, d. 1939, g. 1893 m. sjømann Lorents Andreassen Næss (Berg), f. 1866 på Nes, d. 1920, skipstømmerm.; de bodde på Glomstein på Nøtterøy. — De fødde her i 1875 2 kuer, 2 ungfe og 1 sau, og de sådde ¼ t bygg, 2 t havre og 2 t poteter.

''Andreas Jonsen'' var husm. i Kullerød ca. 1860—87; hadde tidligere vært husm. på [[Stulen]] (s. d.). F. 1845, d. 1931. G. 1) 1876 m. Maren Helene Jakobsdatter, f. 1844 på Stulen-pl., d. 1887. 6 barn nevnes, hvorav 2 døde små; de øvrige var: 1. Jakob Julius, f. 1876. 2. Olette Marie, f. 1878. 3. Amunda Mathilde, f. 1883, g. 1908 m. stuert Oskar Johan Kristensen, Skallevoll i Slagen, f. 1886. 4. Hilda, f. 1885. G. 2) 1891 m. Johanne Andrea Hansdatter f. 1856 i Orerønningen, Møyland, d. 1931. Kjøpte i 1897 bruket Ektvedthaugen i Vivestad. 7 barn.
''
Anders Gustav Olsen'' var husm. i Kullerød ca. 1887—93; kjøpte plassen i 1893 (se bnr. 3, hvor personalia finnes).

''Erik Eriksen'' er husm. ca. 1890. F. 1832 i Dalsland i Sverige, g.m. Lisa Jonsen, f. 1827 i Dalsland. 1 barn nevnes: Marie, f. 1868.

''Gullik Jakobsen'', husm. i Kullerød søndre ca. 1895—1917. F. 1852 i Brekke-Dammen i Kodal, d. 1917. G. 1875 m. Gunhild Marie Hansdatter, f. 1846 på Hvitstein, d. 1917. Bodde tidligere på flere steder i Kodal og på Dyrsø i Arnadal. 5 barn nevnes, hvorav 1 døde liten; de øvrige var: 1. Johan Hartvig, f. 1876. 2. Kristian, f. 1880, se ndfr. 3. Anna, f. 1884. 4. Jakob, f. 1890 på Dyrsø, sjømann, d. 1911. Plassen ble i 1925 solgt til sønn Kristian Gulliksen og fikk bnr. 23 (s. d., hvor videre personalia finnes).

''Magnus Andersen'' fikk feste på pl. Kullerød mellom i 1897; hadde tidligere arb. i Sande, Hof og Ramnes. F. 1849 i Sverige, d. 1935 på [[Myre]] (Dimlestua), s. d. G.m. Amalie Olausdatter, f. 1847 i Båhuslen, Sverige, d. i Kullerød 1898. 5 barn nevnes: 1. Karl, f. 1878; personalia, se Andebu pgd., feste nr. 9, «Orheim». 2. Olava, f. 1880, d. 1966, var g. og skilt, stelte for faren; hadde to døtre: Ingeborg, g.m. Jørgen Sønset (se bd. III, s. 193), og Margit, g.m. Ingar Bøen (se bd. III, s. 306). 3. Mina, f. 1883, g.m. sjøm. Alexander Jensen, bodde i Horten. 4. Andrine, f. 1886, d. ung, ug. 5. Hilda, f. 1889, g.m. en baker i Tingvoll på Nordmøre; var bestyrerinne på et pleiehjem der. — Plassen ble i 1925 solgt til ''Edvard K. Ødegården'' og fikk bnr. 24 (s. d. og bnr. 5, hvor personalia finnes).

===Skjeggerød===

'''Navnet''' (utt. Sjæ`ggere) må sikkert komme av det gl. mannsnavn Skeggi og ruð «rydning».

Skjeggerød nevnes 1644 blant de «jorder og enge som fra gammelt er tillagt prestegården». I 1752 sies at den er av «prestegårdens grunn oppryddet». Noe sikkert om når den er ryddet, kan ikke sies, men det er antagelig skjedd forholdsvis sent.

Det later til å ha vært bebyggelse her iallfall midt i 1600-åra, for i 1649 får ''Tollev (Tolli)'' Skjeggerød sønnen Nils og dør selv s.å. Han kan ha vært tjener i prestegården.

Deretter hører vi ikke om folk i Skjeggerød før i 1740-åra. Da er nok beboerne blitt husmannsfolk. I 1744 bor ''Kristen Sørensen Våle'' og h. Anne her (personalia, se [[Våle]]); de får da datteren Marte, g. 1766 m. husm. Anders Hansen, se ndfr. Kristen var visstnok husm. her til sin død 1766. — ''Erik Pedersen'' bodde her i slutten av 1750-åra; etter 1760 til Hogsrød (personalia, se [[Østre Flåtten]], Bruk 3).

''Simen Kristensen'' er husm. her ca. 1766—76. F. 1735 på Våle, d. 1776, g. 1762 m. Margrete Pedersdatter (søster av Jens Pedersen Moland og ovennevnte Erik Pedersen), f. 1741 på Hotvedt, d. 1776. Av 6 barn vokste 3 opp: 1. Anne, f. 1763, g. 1790 m. husm. Ole Amundsen Kullerød. 2. Kristen, f. 1765. 3. Andrea, f. 1772. Ved skiftet etter Simen sto boet i 27 rdl. netto; blant løsøret var 7 tinn-tallerkener, 1 ¼ rdl.; 1 kakkelovn i stuen, 8 rdl.; 1 blå kledes vest 1 ¼ rdl. Simen ble etterfulgt som husm. av sin svoger

''Anders Hansen'', husm. ca. 1777—1826. Hadde tidligere vært husm. i Østre Kullerød (se ovfr.). Var fra Askjer i Fon. D. 1826, 89 år gl. G. 1766 m. Marte Kristensdatter Skjeggerød, f. 1744, d. 1811. 13 barn, hvorav 6 d. små; de øvrige var: 1. Andrea, f. 1766, g. 1796 m. Søren Jakobsen Brattås, Arnadal. 2. Kristen, f. 1769. 3. Hans, f. 1771. 4. Simen, f. 1777, kom til Øvre Gjermundrød-pl. («Grinda»); g. 1) 1799 m. Marte Marie Pedersdatter, d. 1810, g. 2) 1811 m. Marte Bjørnsdatter. 5. Anne, f. 1782. 6. Idde, f. 1786, g. 1825 m. Kristen Halvorsen Ulebakken, f. 1800 på Sønset. 7. Ingeborg, f. 1792.

''Kristoffer Hansen'' bodde i Skjeggerød ca. 1811—25. Om han bare leide hus her eller var husm., fremgår ikke av kildene, men det siste er mulig, da Skjeggerød en tid på 1800-tallet var delt i 2 plasser, Nordre og Søndre Skjeggerød. Kristoffer, som var g.m. en prestedatter fra Borre, hadde tidligere bodd i Hogsrød (se [[Østre Flåtten]], bnr. 4, hvor personalia er inntatt). Fra Skjeggerød kom de til Bettum i Våle.

''Anders Mikkelsen'', husm. her ca. 1826—60. F. 1792 på Nedre Holand, d. 1871, g. 1825 m. Anne Olsdatter fra pl. Ødegården u. S. Slettingdalen, f. 1802, d. 1887 i Hagen. 5 barn: 1. Berte Marie, f. 1826, g. 1858 m. Nils Andreassen, Gauterød i Slagen, f. ca. 1810 i Rømminga i Stokke. 2. Maren Olea, f. 1827, g. 1856 m. Ole Hansen Hagen; de kom til Skatvedt, bnr. 10. 3. Mikkel, f. 1829, husm. i Hagen (s. d., hvor personalia finnes). 4. Ivar, f. 1834, se ndfr. 5. Peder, f. 1836, g. 1864 m. Karen Marie Halvorsdatter Horntvedt, Stokke. Etter Anders overtok som husm. sønnen

''Ivar Andersen'', ca. 1860—93. Han fikk i 1893 kjøpt Skjeggerød. Hans og familiens personalia, se ovfr., bnr. 6. — I 1875 fødde de 3 kuer, 2 ungfe og 1 sau og sådde 3/8 t bygg, 2 t havre og 2 t poteter.

===Hagen===

Plassen er neppe ryddet før godt utpå 1700-tallet.

Ingeborg d. her i 1741, 74 år gl., og Ole Nilsen i 1748, 47 år gl. Mari d. samme år, 78 år gl. Men vi vet ikke om de er egentlige husmannsfolk.

Antagelig fra ca. 1760 og utover til ca. 1780 er ''Ellef Olsen'' husm. i Hagen; d. 1805, 85 år gl., g.m. Mari Pedersdatter, d. 1808, 86 år gl. Av barn kjenner vi til sønnen Ole Ellefsen, f. ca. 1751, som hadde et bruk på Myre (personalia, se bd. III, s. 7), datteren Anne, f. ca. 1753, som ble g.m. Ole Bentsen (se ndfr.) og datteren Sibilla, f. ca. 1760, som ble g.m. husm. Johannes Andersen Lauvås u. [[Haugberg]] (s. d.).

''Ole Bentsen'', husm. i Hagen ca. 1780 til ca. 1820. F. 1758 (sønn av husm. i Kullerød Bent Olsen), d. 1833; hustruen Anne Ellefsdatter d. 1842, 89 år gl. Vi hører om 6 barn, hvorav 1 d. liten; de øvrige var: 1. Ole, f. 1779, d. 1792. 2. Ingeborg, f. 1782. 3. Berte, f. 1788, d. 1808. 4. Ellef, f. 1791, g. 1816 m. Sibille Torkelsdatter Møyland. j. Mari, f. 1795, giftet seg 1820 med skomaker Hans Olsen fra Skåum, som ble husm. i Hagen. De fikk 1821 datteren Helene Marie, f. 1846 m. Hans Andersen Buer, Arnadal. Hans Olsen d. alt 1821, 22 år gl., og Mari giftet seg igjen 1823 m.

''Hans Pedersen'', husm. i Hagen 1823—ca. 1860. D. 1872, 68 år gl. 5 av 6 barn vokste opp: 1. Maren Sofie, f. 1824, g. 1846 m. skomaker Hans Helliksen, f. 1815 i Kleppanmoen; de kom til Botn i Fon. 2. Ole, f. 1825, g. 1856 m. Maren Olea Andersdatter Skjeggerød, f. 1827; de kom til [[Skatvedt]] (se d.g., bnr. 10). 3. Anne Marie, f. 1828, g. 1855 m. Johannes Mortensen Buer, f. ca. 1830 (visstnok fra Hvitstein i Kodal). 4. Elen Olea, f. 1835. 5. Karen Marie, f. 1837. Hans' hustru Mari Olsdatter d. 1888, 94 år gl.

''Mikkel Andersen'', husm. her ca. 1860—95. Hadde tidligere vært husm. noen år i Skjeggerød (s. d.). F. 1829, d. 1915 på Holt. Var også snekker. G. 1856 m. Lise (Elise) Marie Andersdatter, f. 1835 på Gran, d. 1910. 4 barn, hvorav 2 vokste opp: 1. Andrine Elise, f. 1863, g. 1893 m. poståpner Kristian O. Hotvedt, Åsgård (se ovfr., bnr. 11), f. 1863. 2. Anton, f. 1867, kjøpte gård på Søndre Holt (se d.g., hvor hans og familiens personalia finnes). — De fødde i Hagen i 1875 4 kuer og 1 ungfe og sådde 3/16 t hvete, ½ t bygg, 2 ¼ t havre og 3 t poteter.

Siste husm. i Hagen og vel siste husm. i Andebu i det hele tatt var

''Anton Kristiansen'' ca. 1895—1928. Han kom hit fra Snippen (Lille-Dal). F. 1863 på Dyrsø i Arnadal, sjømann, tømmerm. og skogsarb., d. 1954. G. 1) 1893 m. Anne Sofie Gulliksdatter, f. 1866, d. 1915 i Hagen. Barn: Kristian, f. 1895, g.m. Elise Nesengen, f. 1896; de kom til Kullerød (se ovfr., bnr. 9). G. 2) 1918 m. Elise Mathilde Berg, f. 1890, d. 1975; ingen barn. Anton, som var bror av veivokter Simen K. Berg, fikk i 1928 kjøpt Hagen; se videre ovfr., bnr. 28.

===Ødegården===

Ødegården er sikkert siste husmannsplassen som ble ryddet under Andebu prestegård, og vi har ikke funnet den omtalt før utpå 1800-tallet.

Smed ''Hans Nilsen'' nevnes som husm. i Ødegården i 1828 (det er dog mulig at det menes at han var på en plass under gården Ødegården, jfr. gnr. 12). Hans var f. på en plass u. Herre-Skjelbred og g.m. Helene Amundsdatter fra Kleppanmoen. Vi finner dem 1830 på Gulli, og fra 1832 har de gård i Kleppanmoen (s. d., bnr. 6, hvor videre personalia finnes).

''Kristian Gundersen'' var husm. her ca. 1857—60; ble deretter husm. i Kullerød (s. d., hvor personalia finnes).

''Kristian Gulliksen'', husm. ca. 1860—88. F. 1824 (sønn av husm. Gullik Enersen Kullerød), skomaker, d. 1888. G.m. Randine Eriksdatter, f. 1824 i Kristiania, d. 1907. 4 av 5 barn vokste opp: 1. Karen Kristine, f. 1852 i Kristiania, sypike. 2. Elise Helene, f. 1855, d. 1936. 3. Gina Olava, f. 1858, sypike, d. 1876. 4. Edvard, f. 1863, se ndfr. Etter Kr. Gulliksens død fortsatte enken Randine Eriksdatter festet til 1893, da Ødegården ble solgt til henne. Hun solgte bruket året etter til sønn Edvard Kristiansen. Se videre ovfr., bnr. 5, hvor videre personalia finnes. — I 1875 fødde de i Ødegården 1 ku og 5 sauer og sådde 1 t havre og 2 t poteter.

Andebu prestegård

2020-11-02T14:45:04Z

Ohk46: /* Bruksnr. 17, Tingvoll (skyld 8 øre). Andebu Herredshus */

Arvid Askjem

2020-11-02T14:37:42Z

Ohk46:

___TOC___

==='''Minner om virksomhetene ved Herredshuset i Andebu'''===

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord. Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda. I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940: Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 - 14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom. I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene. Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy. Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer. Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget.

( Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)
Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er: Andebu Sparebank, telefon nr. 10. Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.

Brekke Hovedgård
Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen. Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren. Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

[[Category:Personer]]

==='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''===

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel:

"VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON."

Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen.
Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957.
Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.
DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde.
Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på.
Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf, som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

A- pulver, som var vaskepulver.
B- såpe, som var til å vaske seg med.
Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel,
og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

TRAFIKKEN PÅ VEIEN.

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en
Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

TILGANGEN PÅ INFORMASJON.

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.
Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet
i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania.
Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø.
Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland,
og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord.
Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad.
Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

ARBEIDSPLIKT.

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien.
De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna.
eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

MAKT OG MYNDIGHET.

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet.
Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden
er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette,
og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang".
Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe.
Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

MILITÆRE ANLEGG.

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til
Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten.
Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården.
Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats.
I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere.
Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

DE SOM BLE KRIGENS OFRE.

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal.
Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal,
Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side
Bertrand Bakerød Bind III 94.?
Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192
Helge Dahl 1911 Bind III 295
Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548
Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685
Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163
Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370
Rolf Isaksen 1922 Bind III 72
Hans Kristiansen 1911 Bind III 30
Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426
Ragnar Møyland 1920 Bind II 487
Arve Pettersen 1921 Bind II 462
Harald Strandskog 1918 Bind III 730
Harald O Sundset 1901 Bind III 192
Einar Wegger 1897 Bind II 656

ETTERORD.

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.
Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

Arvid Askjem.

Arvid Askjem

2020-11-02T14:35:51Z

Ohk46: /* Minner om virksomhetene ved Herredshuset i Andebu */

___TOC___

==='''Minner om virksomhetene ved Herredshuset i Andebu'''===

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord. Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda. I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940: Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 - 14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom. I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene. Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy. Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer. Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget.

( Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)
Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er: Andebu Sparebank, telefon nr. 10. Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.

Brekke Hovedgård
Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen. Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren. Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

[[Category:Personer]]

==='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''===

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel:

"VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON."

Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen.
Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957.
Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.
DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde.
Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på.
Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf, som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

A- pulver, som var vaskepulver.
B- såpe, som var til å vaske seg med.
Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel,
og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

TRAFIKKEN PÅ VEIEN.

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en
Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

TILGANGEN PÅ INFORMASJON.

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.
Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet
i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania.
Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø.
Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland,
og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord.
Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad.
Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

ARBEIDSPLIKT.

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien.
De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna.
eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

MAKT OG MYNDIGHET.

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet.
Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden
er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette,
og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang".
Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe.
Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

MILITÆRE ANLEGG.

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til
Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten.
Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården.
Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats.
I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere.
Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

DE SOM BLE KRIGENS OFRE.

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal.
Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal,
Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side
Bertrand Bakerød Bind III 94.?
Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192
Helge Dahl 1911 Bind III 295
Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548
Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685
Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163
Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370
Rolf Isaksen 1922 Bind III 72
Hans Kristiansen 1911 Bind III 30
Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426
Ragnar Møyland 1920 Bind II 487
Arve Pettersen 1921 Bind II 462
Harald Strandskog 1918 Bind III 730
Harald O Sundset 1901 Bind III 192
Einar Wegger 1897 Bind II 656

ETTERORD.

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.
Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

Arvid Askjem.

Kategori: Personer

Arvid Askjem

2020-11-02T14:34:49Z

Ohk46:

___TOC___

==='''Minner om virksomhetene ved Herredshuset i Andebu'''===

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord. Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda. I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940: Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 - 14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom. I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene. Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy. Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer. Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget.

( Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)
Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er: Andebu Sparebank, telefon nr. 10. Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.

Brekke Hovedgård
Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen. Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren. Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

==='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''===

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel:

"VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON."

Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen.
Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957.
Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.
DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde.
Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på.
Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf, som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

A- pulver, som var vaskepulver.
B- såpe, som var til å vaske seg med.
Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel,
og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

TRAFIKKEN PÅ VEIEN.

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en
Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

TILGANGEN PÅ INFORMASJON.

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.
Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet
i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania.
Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø.
Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland,
og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord.
Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad.
Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

ARBEIDSPLIKT.

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien.
De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna.
eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

MAKT OG MYNDIGHET.

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet.
Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden
er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette,
og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang".
Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe.
Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

MILITÆRE ANLEGG.

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til
Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten.
Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården.
Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats.
I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere.
Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

DE SOM BLE KRIGENS OFRE.

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal.
Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal,
Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side
Bertrand Bakerød Bind III 94.?
Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192
Helge Dahl 1911 Bind III 295
Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548
Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685
Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163
Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370
Rolf Isaksen 1922 Bind III 72
Hans Kristiansen 1911 Bind III 30
Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426
Ragnar Møyland 1920 Bind II 487
Arve Pettersen 1921 Bind II 462
Harald Strandskog 1918 Bind III 730
Harald O Sundset 1901 Bind III 192
Einar Wegger 1897 Bind II 656

ETTERORD.

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.
Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

Arvid Askjem.

Kategori: Personer

Arvid Askjem

2020-11-02T14:23:16Z

Ohk46:

___TOC___

==='''Minner om virksomhetene ved Herredshuset i Andebu'''===

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord. Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda. I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940: Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 - 14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom. I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene. Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy. Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer. Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget.

( Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)
Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er: Andebu Sparebank, telefon nr. 10. Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.

Brekke Hovedgård
Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen. Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren. Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

==='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''===

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel:

"VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON."

Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen.
Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957.
Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.
DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde.
Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på.
Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf, som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

A- pulver, som var vaskepulver.
B- såpe, som var til å vaske seg med.
Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel,
og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

TRAFIKKEN PÅ VEIEN.

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en
Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

TILGANGEN PÅ INFORMASJON.

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.
Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet
i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania.
Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø.
Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland,
og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord.
Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad.
Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

ARBEIDSPLIKT.

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien.
De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna.
eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

MAKT OG MYNDIGHET.

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet.
Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden
er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette,
og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang".
Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe.
Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

MILITÆRE ANLEGG.

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til
Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten.
Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården.
Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats.
I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere.
Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

DE SOM BLE KRIGENS OFRE.

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal.
Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal,
Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side
Bertrand Bakerød Bind III 94.?
Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192
Helge Dahl 1911 Bind III 295
Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548
Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685
Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163
Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370
Rolf Isaksen 1922 Bind III 72
Hans Kristiansen 1911 Bind III 30
Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426
Ragnar Møyland 1920 Bind II 487
Arve Pettersen 1921 Bind II 462
Harald Strandskog 1918 Bind III 730
Harald O Sundset 1901 Bind III 192
Einar Wegger 1897 Bind II 656

ETTERORD.

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.
Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

Arvid Askjem.

Arvid Askjem

2020-11-02T14:09:28Z

Ohk46:

___TOC___

==='''Minner og opplevelser fra Herredshuset'''===

A N D E B U H E R R E D S H U S

Forord. Jeg er født i 1937. Tante og onkel, Aslaug og Tidemand Hillestad, var vaktmestere ved herredshuset i tiden 1938 til 1960. Min far, Andreas Askjem, var ansatt i forsyningsnemnda. I 1946 ble han ansatt som herredskasserer. Han ble syk høsten 1963. Jeg var ansatt på herredskassererkontoret i tiden 1955 til 1970. Jeg har derfor besøkt herredshuset ofte i tiden 1940 til 1955, og jeg har hatt min arbeidsplass her i tiden 1955 til 1970. Etter 1970 har jeg nesten ikke besøkt herredshuset.

Mors og fars hus var ferdig sommeren 1939. Da flyttet vi til huset som ligger på den andre siden av veien som går forbi herredshuset.

November 2001.

Arvid Askjem.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Jeg var ofte på besøk på herredshuset da jeg var liten. En ting som jeg husker fra den første tiden, var at jeg kjøpte brus av tante Aslaug. Hun hadde brus å selge til de som var på møter og til de som hadde sitt arbeid på herredshuset. Jeg husker at en flaske brus kostet kr. 0,44. Det var den gang mange penger. Jeg husker også at jeg var på herredshuset for å besøke far. Han arbeidet på kontoret til forsyningsnemnda. Jeg husker også at jeg var i banken for å tømme sparebøssa og for å sette pengene i banken.

Da herredshuset var nytt, var dette beregnet for kommunale møter og andre sammenkomster. Andebu Sparebank hadde vært med på å finansiere bygget. Banken hadde behov for kontorplass, og disponerte halvdelen av 1.etasje og noe av kjelleren. Banken hadde sine kontordager her. Andre kontorfunksjoner var huset ikke beregnet på. Biblioteket fikk plass i det nye huset.

Jeg tror at herredshuset var innredet slik i tidsrommet fra 1926 til ca 1940: Det var en litt vanskelig trapp foran hovedinngangen. Det første trinnet på trappa inn til herredshuset var svært høyt. Trappa var ikke beregnet for gamle mennesker eller små barn. Det var umulig for funksjonshemmede å komme inn i huset. Når en kom innenfor hoveddøra, var inngangen til banken rett til venstre og opp en liten trapp. Rett fram var det dobbeltdører som man måtte passerer for å komme inn til resten av huset. I de første årene etterat huset var nytt , var det bare banken som hadde kontor i huset. Da var nok dørene låst, og folk som kom utenfra hadde bare adgang til bankens ekspedisjonslokale.

Når man kom innenfor hoveddøra og dørene som var like innenfor, var det en liten trapp opp. Det var bibliotek i rommet rett fram. Til høyre var døra til spisesalen. Når man kom inn i spisesalen, var det til venstre en dør til et lite møterom. Det var også dør til vaktmesterens stue, en dør til kjøkkenet og en dør til vaktmesterinngangen.

I hovedinngangen var det til venstre og mot syd en inngang til bankens direksjonsrom. Rundt et hjørne var det dør til banklokalet, bakveien, som man sa. Denne døra ble brukt når banken ikke hadde åpningstid. Banken hadde kontortid på tirsdag, torsdag og lørdag fra kl. 09 00 - 14 00. Når man kom inn i banken, kom man først til en stor koksovn. Banken brukte koks til oppvarming. Banken hadde ekspedisjonslokale og regnskapskontor i samme rom. I tillegg var det hvelv og et direksjonsrom. Direksjonsrommet hadde lydisolerte dører, og det ble brukt til styremøter og til konferanse med lånekunder m. v. I ekspedisjonslokalet var det langs nordveggen en lang trebenk til å sitte på for bankens kunder. Det var det et lavt bord foran. I lokalet var det en lang ekspedisjonsskranke som delte rommet. Skranken gikk parallelt med nordveggen. Regnskapsavdelingen hadde en høy skrivepult som hadde enden vendt mot ekspedisjonsskranken. Her var regnskapsbøkene utlagt. Man kunne stå og gå rundt bordet når man skulle skrive i regnskapsbøkene. Det var tre høye taburetter til å sitte på, for det var som oftest tre personer i banken når banken hadde ekspedisjonstid. Det var kassereren, bokholderen og styreformannen. Kassereren hadde sin plass utenfor hvelvdøra. Bokholderen hadde sin plass på den andre siden av skrivepulten ved østveggen. Styreformannen satt som regel på samme side som kassereren, men lengre mot syd ved inngangen til direksjonsrommet.

I 1.etasje var det også leilighet for vaktmester. For å komme hit, brukte man inngangen fra vest, gjennom porten, som man sa. Når man kom inn ytterdøra var det en liten trapp opp, og døra til kjøkkenet var til høyre. I tillegg til kjøkkenet hadde vaktmestrerleiligheten to stuer. Hvis man gikk vaktmesterinngangen og rett fram, kom man til spisesalen. Når tante og onkel hadde private selskaper brukte man denne døra for å komme til stuene. Vaktmesterinngangen hadde trapp opp til 3.etasje og trapp ned til kjelleren.

Over hovedinngangen var det en altan med rekkverk. Inngangen til altanen var på trappeavsatsen mellom 1. og 2.etasje. Her var det en skjult dør i veggen. Jeg tror at denne altanen ikke har blitt brukt ved noen offisiell anledning.

Når man kom opp i 2.etasje, var det til høyre dør til festsalen. Jeg tror at presten, sogneprest Hafstad, mente at han hadde rett til å bruke dette rommet gratis til forskjellige sammenkomster i menigheten. Herredshuset var jo bygget for gave fra en privatperson. Kanskje hadde giveren satt noen betingelser for bruken av huset. Det var nok juletrefestene som de fleste husker. Jeg tror at konfirmantundervisningen var her i noen år. Bakenfor festsalen, med inngang fra vaktmesteroppgangen, var det et anretningsrom. Dette ble brukt i forbindelse med matservering på møter og andre sammenkomster i festsalen. Det var også et rom til. Festsalen var møblert med taburetter langs veggene. Løse stoler var plassert i salen. Det var ikke alltid at det var bruk for stolene, og da måtte inventaret ha en lagerplass. Kanskje var rommet mot sydvest beregnet til dette formål.

I 2.etasje var det dør til formannskapssalen rett fram. Her var det et langt bord med stoler rundt. Jeg mener at inventaret som er avbildet på side 186 i boka ”Andebu kommunes historie” var plassert i formannskapssalen. I formannskapssalen var det hvelv.

Hvis man gikk til venstre og rundt et hjørne mot nord, var det først en garderobe til yttertøy. Her var inngangen til herredsstyresalen. Den lå rett over bankens ekspedisjons- og kontorlokale. Her hadde ordføreren sin plass ved sydveggen. I herredsstyresalen var det små border med stoler til herredsstyrets representanter. Jeg tror at maleriet av Ole Wegger hang på sydveggen.

I 3. etasje var det en lang gang med fem små rom. Det var vindu i rommene. Det var den gangen fem små utbygg på taket. Utbyggene er nå tatt bort. Det var ofte vannlekkasje i 3.etasje. Tante og onkel brukte et av rommene til soverom. Tante og onkel hadde alltid hushjelp. Hvis hushjelpen bodde på herredshuset, disponerte hushjelpen et av rommene. Jeg husker at det var branntau i 3.etasje. Det var også store loftsrom med takvinduer. Innenfor hovedinngangen var det to trapper ned til kjelleren. Her var det rett fram to toalett/garderober. I herregarderoben var det 4 vannklosett og pissoar. Det var plass til yttertøy. Her var det dør til et hvelv. I damegarderober var det to vannklosett og plass til yttertøy.

Til venstre hadde banken lager for koks og ved. Hvis man gikk videre, var det et lite rom med hvelv. Dette hvelvet ble brukt av banken.

Til høyre var det en dør som var stengt. Bak døra var det to rom som var innredet som fengsel. Det var lagerrom, et rom som onkel brukte til verksted, matkjeller og et vaskerom med badekar og elektrisk varmtvannstank. Til denne delen av kjelleren brukte man kjellernedgangen fra vaktmesterinngangen. Fra den indre gårdsplassen var det inngangsdør til kjelleren. Denne døra var vanligvis låst.

I sidebygningen var det hestestaller mot nord. I midten var det utedo og en gjødselkjeller. Det var en trapp opp til et loft. På loftet var det lagerplass. Her ble det gamle kirkeinventaret lagret. Det var en prekestol og en altertavle som opprinnelig var fra Mariakirken i Tønsberg. Mot syd var det et stort rom med plass til ved. Kommunen brukte ved til oppvarming. Det ble brukt opp til 20 favner ved i året. Det var mye arbeid å bære inn ved hver dag. Dette var noe som oftest ble utført av vaktmesterens hushjelp.

Utenfor huset var det anlagt hage mot syd. Her var det plantet epletrær og bærbusker. Vaktmesteren hadde kjøkkenhage. Parallelt med østveggen var det hekk på begge sider av bygningen. Østenfor denne hekken var det anlagt et parkanlegg. Her var det mange trær og busker og det var flaggstang. Om sommeren ble det satt ut hagebenker. Parkanlegget var inngjerdet så det var nesten aldri noen som besøkte parkanlegget.

( Se side 137 i boka ”Andebu kommunes historie”.)
Det var en sementtrapp ned mot hovedveien. Det var også store sementstolper med jernrør imellom til å binde hester i. Plasseringer var ved nordkanten av gårdsplassen. Jeg brukte stativet til turnapparat da jeg var liten. Da herredshuset var nytt, gikk hovedveien nærmere herredshuset. Etterat det ble bygget ny hovedvei litt lengre mot nord, ble den gamle hovedveien til to innkjøringsveier til herredshuset.

Jeg har en telefonkatalog fra 1942. Her er det oppført to telefonen ved herredshuset. Det er: Andebu Sparebank, telefon nr. 10. Andebu herredshus, vaktmester T. Hillestad, telefon nr. 60.

Jeg tror at det er Brekke Hovedgård i Skien som er modell for herredshuset.

Brekke Hovedgård
Kanskje er det også kommet med noen ideer fra utformingen av Fylkeshuset i Telemark. Dette er en grå sementbygning med utbygg på taket. Det var på denne tid moderne med betongbygg. Dette var kanskje årsaken til at Andebu herredshus fikk grå farge. På 1960 tallet var det en fargekonsulent fra Jotun som syntes at huset skulle være hvitt, og huset var hvitt i mange år.

I 1939 begynte administrasjonen å komme til herredshuset. Herredskassererkontoret flyttet inn i bibliotekets rom. Dette lå i 1.etasjer og rett inn for hovedinngangen. Herredskassereren fikk også hvelvet i herregarderoben i kjelleren. Biblioteket flyttet til et av de små rommene i 3.etasje.

Forsyningsnemnda hadde kontor på spisesalen. Her var det mange ansatte i tiden 1940 til 1945/46. Det var rasjoneringskort og anvisninger på nesten alt.

Folkeregister og ligningskontor ble opprettet ca 1942/43. Det var rommet mot sydvest, med adgang gjennom festsalen, som ble omgjort til kontor.

1942 ble det ansatt jordstyresekretær. Han fikk kontor i garderoben utenfor herredsstyresalen.

I noen år under krigen hadde Andebu felles lensmann med Ramnes. Han hadde kontordager Andebu. Han disponerte det rommet som ligger til venstre inne i spisesalen.

Etter krigen kan jeg huske at det ble satt fram forslag om å bygge om sidebygningen til kontorer. Den gang var herredsstyrets representanter sterkt i mot å øke bemanningen i administrasjonen. Hvis det ble mulighet for en kontorarbeidsplass, fikk de ”en til å fø på”, kan jeg huske at det ble sagt. Forslaget om framtidig kontorplass ble behandlet i et herredsstyremøte. Da var mange av representantene ute for å se på sidebygningen. Noen krabbet på bakken for å se litt nærmere på huset. Resultatet ble at de fant ut at murene var for dårlige, og ombygging var ikke mulig. Dette var en måte å stemme nei på.

Dette førte til at herredsstyresalen ble omgjort til kontorer. Da lensmann Olav Bakkeland gikk av som alderspensjonist, måtte det skaffes kontor til lensmannen. Han fikk den nordre del av herredsstyresalen. Ligningskontoret fikk den søndre delen med inngang gjennom formannskapssalen. Ligningskontoret brukte også formannskapssalen til kontor.

Det ble senere også kontorplass i sidebygningen. Jeg huske at posthuset hadde ekspedisjonslokale i nordenden av sidebygningen fram til 1960. Da flyttet postkontoret til Andebu Sparebanks nybygg. Forsyningsnemnda var fortsatt i virksomhet i noen år etter krigen. I tillegg var det noe som hette trygdenemnda. De ordnet med behovsprøvet alderstrygd og kanskje også med barnetrygden. Jeg kan huske at Asbjørn Lie, som var sekretær, hadde kontor i sidebygningen. Det var inngang fra gårdsplassen innenfor porten. Kontoret ble nedlagt da stillingen som formannskapssekretær ble opprettet. Jeg tror at biblioteket ble flyttet til kontorrommet som forsynings- og trygdenemnda hadde hatt.

I 1956 ble det ansatt formannskapssekretær. Sekretæren fikk kontoret i 2.etasjes sydvestre hjørne med inngang gjennom festsalen.

Hvor jordstyrekontoret var plassert sist i 1950 åra kan jeg ikke huske. Det var kanskje i sidebygningen.

Trygdekassen fikk kontor i sidebygningen Når dette kontoret flyttet hit kan jeg ikke huske.

I 1960 flyttet Andebu Sparebank til eget hus. Da ble herredskassererkontoret flyttet til det gamle banklokalet. Herredskassen overtok bankens hvelv. Distriktsrevisjonen fikk reservert egen kontorplass på herredskassererkontoret. Tidligere brukte distriktsrevisjonen ofte spisesalen når de hadde kontordag i Andebu. Lensmannen fikk bankens direksjonsrom og en andel av ekspedisjonslokalet. Jordstyrekontoret overtok det gamle herredskassererkontoret. Ligningskontoret overtok det gamle lensmannskontoret og beholdt et av sine gamle kontorrom. De fikk da inngang til venstre i 2.etasje Formannskapssekretæren fikk kontor innenfor formannskapssalen med inngang gjennom denne. Formannskapssekretæren fikk hvelvet i formannskapssalen. Jeg kan huske at skoleinspektøren hadde kontor i sidebygningen. Kontoret hadde inngang fra skolesiden av sidebygget.

Kommunen fikk kommuneingeniør sammen med Lardal. Ingeniøren bodde i 2.etasje i Andebu Sparebanks bygg. Her var ingeniørens kontor plassert.

I 1940 hadde tante og onkel på herredshuset elektrisk kokeovn med stekeovn. Det var elektrisk varmtvannstank. Det var oppvaskkum og det var kjøleskap. Det var bad i kjelleren. Da mors og fars hus var nytt i 1939 var hos oss handpumpe for vann, og vedfyring for å lage mat og for å varme vann. Mor hadde en liten elektrisk kokeplate. Vi hadde utedo. Herredshuset hadde nok i sine første år en høyere standard enn det som var vanlig hos folk flest her i Andebu. Kanskje var herredshuset det første huset i Andebu som hadde innlagt vannklosett, badekar, elektrisk varmtvannstank og oppvaskkum.

Etterord.

Det er nå over tretti år siden jeg var ansatt i Andebus administrasjon. Jeg hadde stillingen som herredskasser i 1970. Jeg sluttet da for å prøve noe nytt. Andebu herredshus var en fin arbeidsplass. Rommene var lyse og trivelige. Jeg synes det er bra at huset i alle år er tatt godt vare på. Det har alltid blitt foretatt nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Herredshuset har vært til stor nytte, og jeg håper at det også i framtiden, vil bli til nytte for bygdas innbyggere.

==='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''===

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel:

"VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON."

Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen.
Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957.
Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.
DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde.
Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på.
Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf, som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

A- pulver, som var vaskepulver.
B- såpe, som var til å vaske seg med.
Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel,
og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

TRAFIKKEN PÅ VEIEN.

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en
Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

TILGANGEN PÅ INFORMASJON.

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.
Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet
i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania.
Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø.
Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland,
og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord.
Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad.
Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

ARBEIDSPLIKT.

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien.
De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna.
eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

MAKT OG MYNDIGHET.

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet.
Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden
er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette,
og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang".
Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe.
Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

MILITÆRE ANLEGG.

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til
Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten.
Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården.
Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats.
I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere.
Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

DE SOM BLE KRIGENS OFRE.

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal.
Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal,
Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side
Bertrand Bakerød Bind III 94.?
Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192
Helge Dahl 1911 Bind III 295
Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548
Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685
Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163
Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370
Rolf Isaksen 1922 Bind III 72
Hans Kristiansen 1911 Bind III 30
Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426
Ragnar Møyland 1920 Bind II 487
Arve Pettersen 1921 Bind II 462
Harald Strandskog 1918 Bind III 730
Harald O Sundset 1901 Bind III 192
Einar Wegger 1897 Bind II 656

ETTERORD.

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.
Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

Arvid Askjem.

Arvid Askjem

2020-11-02T14:04:43Z

Ohk46:

___TOC___

==='''Minner og opplevelser fra Herredshuset'''===

==='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''===

F O R O R D.

Den som ikke har opplevd krigsårene fra 1940 til 1945, kan ikke tenke seg hvordan forholdene i disse årene var på godt og ondt. I 1984 utga Sparebanken Vestfold en bok om krigstida med følgende boktittel:

"VESTFOLD UNDER KRIG OG OKKUPASJON."

Boka sjokkerte mange som hadde opplevd og deltatt i krigen.
Medlemmer av milorg, (Hjemmefronten), krevde ny bok,

Det var bare så vidt at jeg fikk kjøpt boka, men jeg har interesse for krigsårene, og for de militære anlegg i Vestfold. Jeg har hatt militærtjeneste ved Oslofjord festning, og jeg har vært på Måkerø- og Torås fort på Tjøme.

Jeg så med det samme at forfatterne av boka ikke hadde opplevd krigsårene, da boka ellers ville vært redigert på en annen måte. Av bokomslaget går det fram at forfatterne er født i 1942 og i 1957.
Det viste seg at det var bra at boka ble gitt ut. Den forårsaket at det ble skrevet en mer utførlig og korrekt bok om det som hendte i Vestfold i krigsårene 1940 til 1945.

Jeg var tre år da krigen begynte, og jeg var åtte år da den sluttet. Jeg var stor nok til å forstå mye av det som foregikk under krigen, og i de første årene etter 1945.

Årets bøker utgis som regel til jul. Jeg var på bytur før jul i 1991. I en bokhandel lå boka om kong Olav V og boka om Quisling ved siden av hverandre på bordet for årets bøker. For meg som husker krigen, syntes jeg at dette var litt rart, men etterat jeg hadde tenkt meg om, da forsto jeg at det er lenge siden at det var krig i Norge.

De som opplevde krigen som voksne, vil helst ikke snakke eller skrive om den. Jeg har vel kanskje den rette alder til å skrive ned det jeg minnes og mener om krigstida her i Andebu, og ellers i Norge.

A n d e b u, 25.september 1992. Arvid Askjem.
DET FØRSTE JEG HUSKER AV KRIGEN.

Jeg var tre år og to måneder den 9.april 1940. Jeg husker at vi var ute og tittet på flyene som kom. Jeg husker også at det kom folk fra Tønsberg hit til Andebu i de første dagene etter krigsutbruddet. Det var også noen som var innom hos oss. Det var blant andre ei stor jente som hadde munnspill som hun spilte på. Jeg hadde ikke hørt munnspill før, og dette gjorde nok inntrykk på en tre-åring.

Jeg kan huske at det var kalde vintre først på krigen. Jeg kan huske at folk gikk med skjerf rundt ansiktet. Ellers så tror jeg at livet gikk sin vante gang her i Andebu i 1940 og 1941. Den gang var det ikke så mange som hadde bil. De fleste brukte hest til å kjøre med. Folk flest brukte sykkel om sommeren og sparkstøtting om vinteren. Når man skulle på skolen hendte det ofte at man gikk på ski.

Folk flest var ikke avhengig av å kjøpe varer slik som i våre dager. Maten ble til daglig laget av råvarer som mel, gryn, melk, poteter kjøtt og flesk. Det var nesten ingen husmødre som hadde arbeid utenfor hjemmet. Man kunne derfor bruke mer tid til matlaging og husarbeid enn det som er vanlig i dag.

Jeg var på sommerferie hos bestemor og bestefar på Gjelstad i i de første krigsårene. Jeg husker at bestemor hadde ei ku og tante Gjertrud hadde to kuer. Bestefar hadde hest. Bortsett fra at tre av sønnene i huset var i England, så tror jeg at krigen ikke betydde noe i dagliglivet. Det var nok ikke overflod av noe, men jeg tror at de hadde nok mat, og man hadde ikke så store krav. De hadde melk til mat, og ved nok i skogen. Jeg kan huske at bestemor kjernet smør, og at hun kokte prim.

Det var nok i de tre siste krigsårene som det ble mer alvor, men for meg som ikke hadde opplevd fredsår, ble jo dette det normale. Jeg kan huske at det var tyske soldater på herredshuset. De var nok av og til på inspeksjon hos forsyningsnemnda og hos lensmannen. Jeg ble innprentet, og jeg forsto det nok også selv, at man måtte tie stille og ikke snakke unødig om det man så, hørte og opplevde.
Jeg skjønte at man skulle tie stille når det var en ukjent i nærheten. Man kunne ikke stole på noen som man ikke kjente godt.

FOLK FLEST TENKTE MEST PÅ MAT.

Det var rasjonering under krigen. Det ble delt ut rasjoneringskort for nesten alle varer. Det ble opprettet et nytt kontor i alle kommuner, eller herreder eller byer, som det het den gang. Det var forsyningsnemnda, som var et viktig kontor for alle. Far var ansatt i forsyningsnemnda under krigen. Spisesalen på herredshuset ble tatt til kontor. Jeg husker at det var mange ansatte, blant annet så husker jeg Arne Flåtten, Edvard Gravdal, Ellen Kleppan, Jenny Skatvedt og en fra Langebrekke.

Det som folk pratet mest om var mat. Her i Andebu var det mange som hadde gris. Mor og far hadde også gris. Vi hadde grisen på kjøkkenet tidlig på våren. Vi som var små, vi lekte med grisen når den var liten og ga den mat om sommeren så den skulle bli stor og feit. Jeg var med når grisen ble slaktet om høsten. Jeg forsto at det var sånn det måtte være hvis vi skulle få noe å spise. Jeg husker at Hans Hotvedt var slakter. Simen Berg, som var vegvokter, han slaktet også griser for far. Jeg husker at Hans Hotvedt kom med to store smidde kramper til å henge opp den første slaktegrisen som far hadde under krigen. Grisen ble hengt opp i vaskekjelleren.

Det er noen små merker i en takbjelke inne på det rommet som nå er klosett, men som tidligere var en del av vaskekjelleren. Dette er i dag det eneste synlige minne om husdyrholdet her i huset. Det var nødvendig å skaffe mat selv. Far hadde teiner i Askjemvannet. Det kom mest gjedde i teinene, men også noen tryter. Vi rodde også med sluk, og vi fisket med mark. Det ble hentet mange middager i Askjemvannet. Poteter hadde vi i hagen. Det ble poteter nok til oss selv og til grisen. Det var vanlig med potetsteik, særlig om kvelden. Mor hadde høner. De var i uthuset som sommeren og i kjelleren om vinteren. Da var vi selvforsynt med egg hele året. Vi spiste også hønene, når hønene begynte å bli gamle. Jeg lærte å hugge hode av høner. Far var jeger, og han syntes nok at jeg burde lære det som han syntes var den naturligste måte å skaffe mat på.
Man kjøpte minst mulig på butikken. Jeg kan også huske at vi hadde kaniner. Da var det onkel Anders som måtte være slakter. Jeg kan ikke huske at vi hadde så mange. Jeg tror at far ikke likte kaninene. Et år hadde vi korn i hagen. Jeg tror at det var hvete. Jeg tror at det var Nils Møyland som ordnet med tresking og med maling av kornet. Det var antagelig forbudt for far å reise til mølla for å få malt. Jeg kan huske at mor fikk en sekk med hvetemel. Melk hentet vi hver kveld hos Kolbjørn Hotvedt. Det var hans søster, Gunvor, som var budeie. Hun stelte kuene og sto for melkesalget. Jeg var fryktelig lei av å gå å hente melk, men det var en av pliktene mine. Melka ble tømt i en bolle til dagen etter. Da ble fløten skummet av, og den ble brukt til kaffefløte. Vi drakk melk uten fløte, noe som kanskje var bra.

Det meste var forbudt under krigen. Alt som hette skytevåpen var det livsfarlig å ha. Jeg visste at far hadde en hagle borti skauen et sted, og at han gikk på jakt. Det ble det også noen middager av det. Jeg husker at han hadde skutt kråke, noe som smakte bra, men mor protesterte. Hun var nok redd for trikiner og annet som kunne være smittsomt. Jeg kan også huske at vi spiste ekorn. Jeg visste at jakten var forbudt, og man pratet ikke om det. Mor og far var flinke til å plukke bær. Tyttebær kunne man ikke få nok av. De behøvde man ikke å ha sukker til med en gang. De ble ikke ødelagt, da tyttebærene har et naturlig konserveringsmiddel. Blåbær ble det også plukket mye av. De ble brukt til saft og syltetøy.

Festmaten var lapskaus og bløtkake. Det var også noe som het Landsøl som man kunne få kjøpt. Far hadde 40 årsselskap i september 1942. Det var dekket langbord som var så langt at man måtte bruke begge stuene. Da husker jeg at det ble pratet mye om Landsøl, noe som jeg ikke fikk smake på. Jeg vet at mat, det var de fleste mest opptatt av. Hvis noen hadde vært i et selskap, var det hva man hadde fått til selskapsmat som var samtaleemne. Jeg husker at det skulle ha vært et større selskap på Håskenhytta hvor lapskausen hadde blitt sur. Alle fikk magesyke, og dette var det mange som pratet om i lang tid etterpå.

En viktig person fra den tiden jeg var liten var Madsen som kjørte brusbilen. Jeg kjøpte brus av tante Aslaug.
Hun og onkel Tidemand var vaktmestere på herredshuset.
Hun serverte mat på møter, og hadde brus å selge. Den kostet 44 øre. Omgjort til dagens penger må det ha vært meget dyrt.

Jeg husker at vi laget potetmel under krigen. Onkel Tholf, som var en oppfinnsom mann, reiste rundt og malte opp poteter. Jeg husker ikke framgangsmåten som ble brukt, men jeg husker at resultatet ble bra. Jeg kan ikke huske at jeg var sulten under krigen. Jeg husker at vi av og til ikke hadde smør eller margarin. Her hos oss led vi ingen nød, men det var nok verre hos andre.

VAREMANGELEN - EN UTFORDRING.

Det som folk merket mest, var varemangelen. Jeg husker at jeg var med mor til Tønsberg eller Sandefjord for å handle inn nødvendige ting, helst klær eller tøy til klær. Alle som ekspederte i butikkene sa bestandig: "Nei dessverre, det har vi ikke." Det nyttet ikke å ha penger. Mor hadde en kusine i Sandefjord som hette Agnes Malmøe. Hun var sydame. Det var et viktig yrke å ha under krigen. Man måtte sy om det man hadde, og man måtte stoppe og lappe. Lapping av bukser var ikke mote som nå. Dette var helt nødvendig hvis man skulle ha noe på seg til hverdags. De fleste hadde egne søndagsklær, og klær som bare ble brukt ved spesielle anledninger. Jeg husker at jeg var fryktelig lei av å være med rundt i alle butikkene i Sandefjord. Agnes og mor måtte innom alle steder hvor det kunne tenkes at det var noe man kunne få kjøpt. Jeg husker at mor fikk kjøpt et fint stoff som jeg skulle få dress av. Far mente at hun skulle sy dressen selv, men mor bestemte at det var en ordentlig skredder som skulle sy dressen. Jeg fikk aldri noen dress, for hos skredderen ble stoffet "borte". Ikke alle var til å stole på.

Stasplagget mitt var matrosdress som mor antagelig fikk kjøpt brukt. Matrosdress var stasplagget for nesten alle smågutter på denne tiden. Mor hadde strikkemaskin. Jeg lærte tidlig å strikke strømper. Man rakk opp gamle strømper og strikket nye av garnet. Det var ikke alltid at det ble brukt lik farge på hele strømpa. Da måtte man bruke fantasien når det var for lite garn.

Vi hadde tobakksplanter i hagen. Jeg tjente mine første penger som tobakksprodusent. Det var onkel Nils som fikk tobakken. Hverken mor eller far brukte tobakk. Jeg laget ruller av tobakksbladene, og jeg karvet tobakk til onkel Nils hver uke. Det ble noen kroner av det, og jeg kjøpte travspill for pengene. I dag kan jeg ikke forstå at jeg fikk lov til dette, for kniven jeg brukte kunne jo være farlig for en 5 - 6 åring.

Det er nok de siste krigsårene som jeg husker best, og det var nok da at varemangelen var størst. Viktige mennesker var skomakeren, skredderen og sydamene. Det å ha et jordstykke, eller en hage, slik at man kunne ha litt poteter, det var viktig. Man kunne til å med dyrke litt tobakk selv. Folk var flinke og oppfinnsomme under krigen. Hvis man kunne lage noe som det var bruk for, da var det ikke noe problem med avsetningen.

Jeg husker at det var mangel på sykkeldekker og andre deler til sykler. Jeg husker at mor fikk ny sykkel under krigen. Den hette "Eiken", og var av dårlig kvalitet. Det var denne sykkelen jeg lærte å sykle på, og som jeg brukte til jeg fikk ny sykkel i 1947/48.

Det er vanskelig å tenke seg at det ikke var fyrstikker å få kjøpt. Var du god kunde i en butikk, fikk man kjøpt to esker. Hvis du bare var innom av og til, fikk du kanskje kjøpt en eske. På Gravdal var det en kjøpmann som hette Kristian Flåtten. Han var flink til å skaffe folk det som de hadde bruk for. Det var vanskelig å få kjøpt såpe under krigen. Det var en ubrukelig sort, B- såpe, som Flåtten hadde kjøpt inn for mye av. Da Flåtten sluttet som kjøpmann i 1960 åra, fikk jeg kjøpt en kartong. Jeg har i den senere tid gitt bort mange B- såpestykker til samlere. Jeg kan huske følgende vareslag fra krigens dager:

A- pulver, som var vaskepulver.
B- såpe, som var til å vaske seg med.
Riga kaffeerstatning - som lignet på kaffe.

Jeg kan huske at det var noen som hadde helt mørkt brød. Hva dette brødet besto av, vet jeg ikke. Det var antagelig havremel,
og kanskje var det sunn mat. En episode jeg husker godt, var fra en sykkeltur til Kodal. Da traff vi en mann som ville at far skulle skaffe ham anvisning på en ny bukse. Den buksa som han hadde på seg, hadde så store knapphull at han måtte bruke store spiker til knapper. Tross varemangelen og usikkerheten for de som ikke kom hjem fra hvalfangst og sjøfart, så tror jeg at folk flest hadde det bra her i Andebu under krigen. Folk hadde mer omtanke for hverandre. Mange som hadde gårder og tilgang til mat, delte med andre, og sørget for at nabolaget ikke led nød. Barnetøy ble ofte gitt bort når det ikke passet lengre for eieren. Det er alltid slik, at når noe går tapt, da får man ofte fordeler som man ikke hadde før. Når man skaffer seg fordeler, da går ofte noe tapt, og som man ikke tenker over før det er for seint.

TRAFIKKEN PÅ VEIEN.

De fleste som ferdes på veien, de gikk, syklet eller kjørte hest. Hest og trille var et fint syn. Jeg husker spesielt trilla fra Haugberg, men det var nok også flere som hadde trille. Harald Møyland kjørte posten med hest. Han hadde to blå hester. De fleste brukte firehjulsvogn eller tohjulskjerre. Karjol har jeg aldri sett i bruk på veien her i Andebu.

Bilene gikk på gassgenerator. På generatoren hadde man knott, ved som var hugget i små biter. Det var utrolig at bilene kunne kjøre, men det gjorde de. De fleste bilene var vanskelig å starte. Lastebilene var om natta parkert på toppen av bakken opp mot kirken. Om morgenen ble generatoren fyrt opp. Den bilen som startet bestandig, var Forden til Jens Skarsholt. De som hadde lastebiler hjalp hverandre med startingen om morgenen. Jeg husker at de slepte biler med startvansker forbi på veien her hos oss. Det var nok oftest om høsten. Det ble også hentet vann til kjølesystemet hos oss. Det var nok oftest om høsten etterat frosten var kommet. Det var ingen som hadde frostvæske på kjølesystemet. Man tappet vannet av om kvelden, og fylte radiatoren om morgenen. Onkel Nils hadde lastebil. Det var opprinnelig en Dodge, men det ble visst byttet ut noen deler. Jeg tror at motoren var byttet. Jeg var med onkel Nils på en kjøretur.
Jeg tror at vi var i Dalsroa, og da ville ikke bilen starte igjen. Jeg var helt sikker på at jeg aldri kom hjem mer, og jeg var nok fryktelig redd. Man måtte jo sveive motoren
i gang, og onkel Nils strevde virkelig med å få bilen til å starte. Når det er feil med en bil, da samles alle gutter fra den nærmeste omegn. Jeg husker at det var en som lurte på hvorfor det røret som gikk over taket på bilen var så bulkete. "Det er sant" sa onkel Nils. "Det må jeg banke på når bilen ikke vil starte." Som sagt, så gjort. Onkel Nils banket på røret med sveiva, og bilen startet med en gang.

En viktig person i min barndom var Kristian Moe som kjørte veiskrapa. Det var en alvorlig innretning, som ble studert nøye når den kom forbi. Jeg hadde trehjulssykkel. Den ble ombygd til veiskrape, noe som jeg mange år etterpå fikk høre at Kristian Moe hadde lagt merke til. Jeg tror at bussen kom forbi tre ganger pm dagen. Den gikk på generator. Melkebilen gikk til Tønsberg om morgenen med fulle melkespann, og tilbake om kvelden med tomme.

Kristian Møyland, som var elektriker og installatør, hadde en
Ford-V8 varebil. Elverket hadde en Chevrolet varebil. Jeg kjente alle bilene på "durren". Den som var lettest å kjenne igjen, var lastebilen til Hans Vike. Den hadde gummihjul uten luft. Det var en stor skade på ene hjulet, og det dunket i hjulet for hver omregning.

TILGANGEN PÅ INFORMASJON.

I dag har vi TV, og vi får verdens hendelser inn i stua hver dag.
Man skal ikke være så gammel i dag før man får se krigens gru og virkelighet i Dagsrevyen. I 1940 var alt annerledes. Mange hadde en avis, Tønsbergs Blad, den samme avisa som i dag. De fleste hadde radio med lang- og mellom- og kortbølge. FM båndet og TV var ikke kommet til Norge, og var nok på denne tiden bare på forsøkstadiet
i England. Da tyske flygere kom for å angripe Norge, ble de forskrekket. De fleste hadde vært med under borgerkrigen i Spania.
Der gjemte folk seg når det kom fly. I Norge var det motsatt. Alle folk kom ut for å se på flyene som kom. Ingen kunne tenke seg at folk skjøt på hverandre. Selv om det hadde vært krig i Spania, og også krigsutbrudd andre steder i Europa, kunne folk flest ikke tenke seg hva krig var. Da tyskerne kom til Vallø istedenfor til Bollærne, sendte redaktøren av Tønsbergs Blad en jente som var ca. 20 år, og som kunne tysk, ut til Vallø.
Hun skulle lage et intervju med tyskerne for avisa. Det er jo utrolig at en avisredaktør, som burde kjenne til verdensnyhetene, ikke hadde rede på hva som kunne inntreffe når man fikk besøk av en fremmed krigsmakt.

Da Norge var okkupert måte alle gi fra seg radioene, men ikke alle ble innlevert. Noen ble gjemt på de forunderligste steder. Hvis det ble oppdaget at noen hadde radio, kunne det beste fall ende med fengsel. Hvis man ble sendt til Tyskland, var det usikkert om man kom hjem igjen. Jeg vet at det ble gjemt en radio i kirken. Hvis et gjemt støpsel ble satt i en kontakt, fikk man høre nyhetene fra London. Hvem som eide radioen, var det ingen som visste. Det var vanskelig for folk flest å skaffe seg korrekt informasjon. Tønsbergs Blad og andre aviser, var sensurert. Det var ikke lov til å skrive nedsettende og kritisk om tyskerne, eller "Herrefolket", som man sa. De norske nazistene var også vernet mot all kritikk, og de registrerte nazistene hadde fordeler. Jeg husker at far hadde Europakart. Dette ble tatt fram av og til. Det var østfronten som ble studert. Nyheter ble sendt på norsk fra London. De som hadde tilgang til radio, og kunne høre den norske sending på BBC, fikk en mer korrekt informasjon. Jeg tror at ryktene gikk, og at folk pratet seg i mellom om det som hendte. Jeg tror at mange var spendte på om tyskerne ville klare å okkupere Russland. Hvis tyskerne klarte dette, ville okkupasjonen av Norge bli langvarig. Det som den gang folk ikke på noen måte kunne tenke seg, var krigens gru og virkelighet. Den fangebehandlingen som foregikk i Tyskland,
og kanskje også her i Norge, den overgikk nok vanlige folks villeste fantasi. Derfor så tror jeg at folk flest ikke hadde mulighet til å forstå det som egentlig foregikk. Det fikk man først rede på etterat krigen var slutt, og det var kanskje bra. De som visste litt mer enn andre, men som ikke snakket om det, var medlemmer av milorg. Det ble levert meldinger til medlemmene på små papirlapper, og som mange tilintetgjorde etterat de var lest. Det var livsfarlig å bli tatt med en slik melding på seg. De som kjørte lastebil eller drosje kom ofte i kontakt med tyskere og andre øvrighetspersoner. De fikk på denne måte mer og korrekt informasjon om okkupasjonsmakten.

Det var ikke mulig å sende brev, eller å få brev fra utlandet. Jeg tror at RØDE KORS formidlet noen brev med noen få ord.
Noe kontakt med England må det ha vært. Onkel Sigurd omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste. Kokeriet gikk i tankfart over Atlanteren. Det kom melding om dette til sogneprest Hafstad.
Jeg husker at det ble fortalt at han kom til onkel Anders, som den gang bodde i Gunvor Skarsholts hus. Han kom med bud om at onkel Sigurd var død. Jeg tror at så lenge krigen varte, da forsto ikke Andebus befolkning hva krig i virkeligheten var. Man hadde nok heller ingen reell forestilling om hvordan det var å være sjømann, eller soldat i de norske militære enheter i Storbritannia.

ARBEIDSPLIKT.

Det var forbudt å være arbeidsledig under krigen. Hvis tyskerne oppdaget at de var noen som ikke var i arbeid, kunne man bli sendt på tvangsarbeid. Det høres rart ut i dag (1992) da det nå er stor arbeidsledighet. Mange ville vel i dag bli glad over at man fikk et lønnet arbeide. Det var ikke arbeidsledighet under krigen. Tyskerne trengte også arbeidshjelp til en omfattende byggevirksomhet. Men mange syntes nok at det å arbeide for en okkupasjonsmakt var noe man ikke burde. Derfor prøvde nok de fleste å ha et normalt arbeidsforhold og ikke utføre noe for tyskerne. De som hadde litt fantasi, startet med ett eller annet. På gårdene var det også bruk for arbeidshjelp. I tiden 1940 til 1945 hadde vi ikke maskiner av betydning. Det var ikke vanlig med traktor. Man pløyde og harvet med hest. Det var jo heller ikke drivstoff å få kjøpt. Det var noen som hadde elektriske motorer til tresking og til vedkapping. Kornet ble skjært ute på åkeren. Det ble laget kornband, som ble tørket på hesje, på staur eller i rauk. Kornet ble kjørt inn i uthuset og lagret på høyhjellen til fram imot juletider. Da ble det tresket på låven. Ikke alle hadde treskeverk, og det var noen som reiste rundt og tresket for mange. Det var på gårdene bruk for arbeidshjelp på en helt annen måte enn nå. Når alt skulle gjøres med handmakt, var det nødvendig at alle var i arbeid. Det var ikke oppfunnet melkemaskin. Å melke morgen og kveld var mye arbeide. Det var gjerne kona på gården som hadde dette ansvaret. Fortjenesten var liten, men folk hadde til mat da som nå. De fleste var fornøyd hvis de hadde et lite husrom, ved å fyre med og mat for dagen.

Jeg husker arbeidstjenesten. Det var militærtjeneste med spader istendenfor gevær. Jeg husker at det var en arbeidstjenesteleir ute ved Møylandhagen. Jeg husker at de som var i leiren var ved Askjemvannet og badet. De kom marsjerende etter hverandre nedover jordene. Jeg husker at de som var innkalt, marsjerte forbi på veien.
De hadde blankpusset spade på skulderen som om det skulle vært et gevær. Det var vanlige norske gutter som ble innkalt til arbeidstjeneste. Mange rømte, og de møtte ikke opp til denne tjenesten. De ble ofte gårdsgutter på gårder som lå et stykke unna.
eg tror at arbeidstjenesten ikke utførte noe nyttig arbeid av betydning.

Det hadde vært stor arbeidsledighet i årene før 1940, særlig omkring 1930. Derfor var det nok mange som var glade over at man fikk fortjeneste. Men pengene minket i verdi. For å få penger til byggevirksomheten, trykket tyskerne pengesedler til betaling. Til slutt var det ingen som visste hvor mange sedler som var i omløp. I virkelighet betalte ikke tyskerne for det arbeid som ble utført. Arbeidsledighet var derfor et ukjent problem under krigen. De fleste hadde også penger nok, men problemet var at man ikke kunne få kjøpt noe for pengene.

MAKT OG MYNDIGHET.

Utenfor herredshuset er det satt opp en minnestein med navneplate over de som ikke fikk komme hjem etterat krigen i 1940/45 var slutt. Steinen kommer fra Skørsåslia, og er en ekte Andebustein. Steinen er skapt av naturen selv, noe som lettest blir akseptert her i Andebu. Steinen har en stekk, men den er nesten usynlig. Det er sagt at mange ting blir bra her i Andebu uten noe særlig planlegging. At krigstiden laget et stekk i befolkningen, det er noe som man ikke kan komme fra. Derfor er stekken i minnesteinen symbolsk for den tiden den skal minne oss om. Etterat Norge ble okkupert av tyskerne, ble fri politisk virksomhet oppløst og forbudt. Det var bare et politisk parti som skulle være tillatt, og det var Nasjonal Samling. Partiet var startet i 1933 av Vidkunn Quisling. Partiet hadde deltatt i vanlige demokratiske valg, men uten å få noen oppslutning av betydning.

At lederen for Nasjonal Samling skulle styre Norge etter at landet var okkupert av tyskerne, var nok utenkelig for de fleste, og også av fremtredende diplomater og representanter for okkupasjonsmakten. Her i Andebu var det også noen få som var medlem av Nasjonal Samling. Det som kjennetegnet dette partiet, var førerprinsippet.
Det skulle ikke styrets etter demokratiske prinsipper, eller holdes avstemninger. Det var lederen som skulle bestemme, men han skulle ha rådgivere. Bakgrunnen for slike ideer var nok at mange var misfornøyde med den politiske utvikling, og embetsmenns maktutøvelse.

Her i Andebu fikk vi etter en tid en ordfører som måtte være medlem av NS, og sakene ble avgjort på den korrekte måte. Grunnen til at dette kunne og måtte gjennomføres, var at Norge var okkupert av den tyske krigsmakt. Den som protesterte kunne bli arrestert, selv om han var medlem av NS. Etter en stund ble det også ansatt en lensmann og betjent som var medlemer av ”Partiet”, og som samarbeidet med tyskerne. Her i Andebu kan jeg ikke huske at det var flere stillinger eller tjenestemenn som hadde noe med Nasjonal Samling å gjøre. Vanlige folk prøvde å styre seg selv, og det ble ikke unødig tatt opp saker til behandling.

Dette har satt sine spor hos de mennesker som ble berørt og som opplevde dette. Nasjonal Samling fattet ikke noen vedtak som var til skade for enkeltpersoner her i Andebu under krigen. Jeg har fått rede på at protokoller og dokumenter fra krigstiden er blitt borte. Det ble brent mye i de første dagene etterat krigen var slutt, Kanskje også protokoller fra denne tiden.

(Protokoller og annet må være i behold, da krigstiden
er tatt med i boken om Andebu kommunes historie.)

Da krigstiden var over, ble alle som hadde hatt en tilknytning til Nasjonal Samling arrestert av milorg. Jeg tror at den forbrytelse som disse innbyggerne hadde gjort seg skyldig i , var at de ved et medlemskap i NS kunne skaffe seg makt og myndighet over andre mennesker ved hjelp av en utenlands krigsmakt. Jeg tror at de fleste ikke forsto realiteten og alvoret av dette,
og hvilke følger dette kunne få for seg selv og for andre. Jeg kan ikke huske at det ble snakket om at de anga noen, eller forårsaket arrestasjoner. Her i Andebu visste jo alle hvilke som tilhørte "partiet", og det ble ikke provosert på noen måte. De gamle politiske medlemmer av NS var idealister som trodde på en sak. Mange var medlemmer av dette partiet for "å redde Norge fra undergang".
Man må huske på at ubemidlede, (Arbeiderpartiet) fikk større og større politisk makt. Hvordan kunne folk som ikke hadde egen eiendom styre samfunnets midler. Annerledes var det med de som meldte seg inn i NS etterat Norge var okkupert. Det var ofte mennesker som var farlige, og som deltok i arrestasjoner og tortur av landsmenn. Det var personer som så dette som en lettvint måte til å skaffe seg personlige fordeler. Denne mennesketype fantes ikke i Andebu.

Noe som folk var opptatt av, var forholdet til de som tjente penger på krigen. Av de som hadde varer som det var vanskelig å få tak i, var det noen som tok alt for høye priser. Et egg kunne koste en krone, som var en halv daglønn. Kjøtt og flesk kunne også selges dyrt. Hvetekorn og hvetemel var også kostbare varer. De som solgte varer på svartebørs, fikk lite eller ingen straff. Mange mistet nok pengene sine allikevel. Etterat krigen var slutt, ble alle pengesedlene gjort ugyldige. Pengene skulle settes inn i bank. Store formuesøkninger under krigen skulle beskattes med en "engangsskatt". Mange lot nok være å innløse penger, og lettjente penger ble tapt. Noen forsto nok også at de hadde gjort noe som ikke kunne aksepteres. Dette med "børsing", at man tok en ublu pris for mange varer, det kan jeg huske at det ble snakket om i mange år etter krigen. Noen Andebusokninger mistet nok sitt gode navn og rykte på grunn av svartebørshandel, men noen straff fikk de ikke.

Jeg kan ikke huske å ha hørt at tyskerne blandet seg inn det lokale styre og stell her i Andebu, bortsett fra at valgte politiske myndigheter ble avsatt. I 1944 ble herredshuset rekvirert, og også noen andre eiendommer her i sentrum. Folk måtte flytte til andre, og kontorene som var på herredshuset, ble flyttet til andre steder. Det var det store leirraset i Arnadal som gjorde at tyskerne ikke kom til Andebu. Aldri så galt så er det godt for noe.
Her i Andebu ble vi under krigen styrt av kommunens egne innbyggere i lokale saker, men de som bestemte var ikke valgt etter demokratiske prinsipper. Det meste ble allikevel bestemt sentralt for hele landet, og i praksis av okkupasjonsmakten.

HUSUNDERSØKELSER - Militær kontroll av sivile.

Tyskerne kom uanmeldt på husundersøkelser i private hjem. Det var våpen og radio de var ute etter. Hos mange ble hele huset endevendt. Tyskerne tømte skuffer og skap, og etterlot huset i eneste rot. Dette er det vanskelig å tenke seg i dag. I dag kan man også få huset endevendt, men da av ubudne gjester som man kaller innbruddstyver. Derfor er det ikke tvil om at det som den tyske krigsmakt gjorde mot den norske sivilbefolkning, var en kriminell handling, og som ikke kan forsvares på noen måte. Jeg husker godt at tyskerne kom på husundersøkelser hos oss. Det var fire uniformerte og bevæpnede menn. Jeg husker at lederen hadde revolver. De andre hadde geværer. Lederen gikk igjennom alle fars papirer, og far måtte vise kvittering for levert radio. Mor og far måtte også vise fram legitimasjonskort. Disse var utstedt og stemplet av lensmannen. Dette måtte alle voksne ha. Jeg husker at jeg ble redd, og jeg gikk ut i hagen. Der var det bevæpnede vakter. Det var nok vanlig tyske gutter som måtte gjøre militærtjeneste som var på besøk hos oss. Det hadde nok vært verre hvis det var tyske spesialstyrker, eller gestapo, som hadde kommet på besøk. Det ble ikke rotet hos oss, og jeg tror at mor og far var glade for det. Jeg husker at det ble pratet om det. Far hadde jo kontor hjemme. Han hadde Elverkets regnskap. Han var forsikringsagent, og han var kasserer for Østre Andebu Innkjøpslag, som var en avdeling av Felleskjøpet. Det var nok bra at fars regnskapsbøker og bilag ikke ble endevendt.

MILITÆRE ANLEGG.

Jeg kan bare huske et militært anlegg som ble bygget her i Andebu under krigen. Det var skyttergravene på Gravdal. Gården til
Lars Gravdal ble omringet med piggtråd av den gode tyske sorten.
Jeg husker at "spanske ryttere", et stativ av tømmer med piggtråd på, var plassert på veien ned til gården.
Anlegget skulle brukes til forsvar av veien fra Tønsberg, hvis Norge ble angrepet, og tyskerne måtte trekke seg tilbake og innover i landet. I Dalsroa ble det bygget en fangeleir for russiske krigsfanger. Denne leiren er omtalt i boken "Vestfold under krig og okkupasjon".

HJEMMEFRONTEN - MILORG - "GUTTA PÅ SKAUEN".

Under krigen var hjemmefronten en hemmelig organisasjon. Det ble pratet lite om dette, og de som ikke var medlemmer av denne, hadde ingen kjennskap til milorgs virksomhet. Hjemmefronten var oppdelt i mange små grupper, og medlemmer av en gruppe kjente ikke til medlemmer av andre grupper. Dette var et sikkerhetstiltak for organisasjonens medlemmer. Ble noen tatt, ble man utsatt for tortur. Det var derfor nødvendig at enkeltmedlemmer ikke visste for mye, slik at man ved tortur kunne røpe noe som kunne avsløre hele organisasjonen. Jeg husker at vi visste at det var noen som bodde på skauen, og jeg husker at det kom en hvitkledd skiløper ut av skauen der hvor banken ligger nå.

Han spurte meg om han hadde kommet til Bøen, og han hadde nok kommet på avveie. Jeg var bare en 5-6 år, og jeg ble nok litt redd. I slike tilfelle så kunne de jo også være en tysker eller en nazist som var ute på oppdrag.

Jeg husker at det ble spilt kort på Solhaug. Onkel Tidemand og onkel Anders var med. På bridgekveldene var det mange deltagere som ikke hadde noe med Hjemmefronten å gjøre. Bridgekveldene varte til lang på natt. De som var på hjemmefrontmøter, hadde derfor en gyldig grunn for å være borte fra familien om kveldene. De fortalte at de hadde vært på Solhaug og spilt kort.

Onkel Nils og onkel Erling var blant de første som var med i Hjemmefronten. Det var nok i 1942-43. De var med i hver sin gruppe. De visste at dette var et meget farlig foretak. Det gikk et år før de oppdaget at de begge var med i Hjemmefronten. Det var så hemmelig at man ikke fortalte det til sin egne bror, selv om man arbeidet og bodde på samme sted. Hvis man ble med i organisasjonen, så var det med livet som innsats.
I den siste tiden før krigsslutt, ble det nok mere vanskelig å holde organisasjonen hemmelig. Det kom også flyslipp med våpen. Fallskjermsilken var ettertraktet. Jeg husker at jeg fikk skjorte av slik silke. Hele tiden var det farlig for alle å være interessert i, eller snakke om Hjemmefronten. Det var ingen som var helt sikker på hvem som kunne gå tyskernes ærend. Mange ble nok mistenkt uten at dette hadde noen grunn. Det viste seg at når ukjente som var litt for nysgjerrige, så kunne det være så farlig at det kunne koste livet. Det var så spente forhold, at det var enighet om at det var bedre å ofre en på sterk mistanke, enn at tyskerne skulle få et påskudd til å utslette hele bygda.
Dette er det umulig å forstå uten å ha opplevd en krigstilstand. I de seinere år har jeg forstått at Hjemmefrontens virksomhet kan ha ført til varige splittelser mellom bygdefolk. Jeg har forstått at noen følte seg ugrunnet mistenkt, og at noen ble utsatt for unødig fare i forbindelse med milorgs virksomhet. Dette er noe som mange har tenkt over, men ikke snakket om. Det var derfor ikke bare mellom NS-medlemmer
og bygdefolk, at krigen kan ha ført til varige motsetninger. Det er mye som skjer i en befolkning under en krigstilstand.

Etterat krigen var slutt, ble Hjemmefrontens medlemmer i Andebu fotografert utenfor herredshuset. Jeg har fått onkel Tidemands bilde, og jeg har skrevet opp navnene til de som er med på bilde. Det var ungdom fra Høyjord, Arnadal og Andebu som var med. De første medlemmene av Hjemmefronten var nok medlemmer av idrettslaget og skytterlaget. De flest av medlemmene ble nok vervet i den siste del av krigstiden. Trygve Bakkeland har skrevet om Hjemmefrontens virksomhet i Andebu. Dette er tatt med i bygdebokas kulturbind.

UTEFRONTEN - DE SOM IKKE KOM HJEM VÅREN 1940.

Høsten 1939 var det mange fra Andebu som reise på hvalfangst. Fangsten foregikk i havet rundt Sydpolen og fra landstasjoner på Syd-Georgia. Ingen av hvalfangerne kom hjem igjen før etterat krigen var slutt. Mor hadde tre søsken som var hvalfangere. Det var onkel Sigurd, Jostein og Agnar Gjelstad.

Hans Gåsholt som ble gift med tante Ingebjørg, og Trygve Trevland som ble gift med tante Gunlaug, var også hvalfangere.
Ingen av dem kom hjem igjen på over 5 år. Alle unntatt onkel Sigurd var i militærtjeneste hele tiden. Onkel Sigurd var sjømann, og han omkom da hvalkokeriet "Svend Foyn" forliste i Nord-Atlanteren på onkels fødselsdag i 1943. Jeg husker at presten kom til onkel Anders, som den gang bodde hos Kolbjørn Hotvedt, med meldingen om at onkel Sigurd var død.

ODD BØRRESEN OG KRIGSSEILERNE.

Forfatteren Odd Børresen holdt morgenkåseri i radio omkring 1972/73. Jeg hadde radio i bilen, og jeg hørte på mandagens kåseri når jeg kjørte til arbeidet. I mandagens kåseri sa Odd Børresen at nå fikk det bli slutt med 17.maitaler med lovord om den norsk sjømann som seilte for konge og fedreland under krigen. Han sa at den norske sjømann seilte fordi han ikke hadde noe valg. Han måtte ha mat og et sted å bo, og det var ikke noen bedre alternativer enn det å være mannskap på båt. Hvis han gikk i land, og tok fri for lenge, ble han arrestert og plassert i første båt som behøvde mannskap. Odd Børresen syntes at sjøfolkene burde få den lønn som de hadde til gode av staten, og som de ikke hadde fått utbetalt like etterat krigen var slutt. Det som kåsøren sa, var nok helt sant, men det ble en sterk reaksjon, og han brukte fem kåserier med å forklare hva han mente. Jeg tror at han ikke klarte dette, kanskje fordi at mange ikke ville forstå. Det som hendte etterat krigen var slutt, var at staten ikke utbetalte den lønn som sjøfolkene trodde de hadde til gode. Det er også sant at alle nordmenn som hadde opphold utenfor Norges grenser i 1940, ble innkalt til militærtjeneste, eller til tjeneste i handelsflåten. Sjømenn som tok ferie under krigen, kunne velge mellom tre båter etter en kort ferie. Mange som var om bord på en nyere båt med stor motorkraft, og som gikk hurtig, tok ikke ferie. Hurtige båter hadde større mulighet for å unngå en torpedo. På en gammel og treg båt var det større risiko for å bli torpedert. Mange av de som seilte under krigen ble avhengige av alkohol. At dette var en yrkesskade, ble ikke forstått eller godtatt før lenge etter krigen. Det gikk mange år før mange av de som burde hatt en krigspensjon fikk det. Det er ingen tvil om at Odd Børresen hadde rett i sin påstand. Når man gjør en innsats langt utover det som er det normale, da bør man få den betaling som man tilkommer, og ikke bare ære og berømmelse på 17.mai og ved andre festlige anledninger. De fleste gjorde nok krigstjeneste og tjeneste i handelsflåten under krigen på grunn av lojalitet mot det norske samfunn og for at landet skulle bli fritt. Det var nok mange som etter krigen ble svært overrasket over at de måtte begynne en ny kamp, og det var kampen for å få utbetalt de penger man mente man hadde til gode. I 1940 var lønnen på norske båter høyere enn på de engelske. Det ble derfor bestemt at den norske hyre (lønn) skulle reduseres slik at det ble lik hyre på alle båter som ble brukt til alliert krigstjeneste. De norske sjøfolkene forsto dette slik at dette trekket skulle utbetales etter krigsslutt, noe som ble "glemt". Kristian Wegger fortalte at han måtte sende mange brev til Nortraship før han fikk utbetalt noe av det han mente han hadde til gode, kanskje fordi at Alvilde (kona) ikke hadde fått noen hjelp fra stat eller kommune i krigsårene. De som var i militærtjeneste fikk sin lønn, men de mistet nok minst fem år av sin beste ungdomstid, og mange fikk nok også en psykisk skade. Dette kunne nok ikke erstattes med penger.

DE SOM BLE KRIGENS OFRE.

Da krigen var slutt, var det stor enighet om at det skulle settes opp et minnesmerke over de falne i krigen. Det ble samlet inn penger til formålet. Det var meningen at billedhuggeren Hans Holmen skulle få oppdraget. Dette ble gjennomført i Hedrum og i Stokke. Her i Andebu hadde man nok litt for lite penger, og tiden gikk. Det innsamlede beløp ble satt på en bankkonto, og kommunens bevilgning ble avsatt til fond.

I Kodal ble det like etter krigen satt opp en minnestein på kirkegården. Her står det navnene på de falne fra Kodal.
Det var familien til de som ikke kom hjem, som i de første årene sørget for at minnestedet ble pyntet med blomster i nasjonalfargene. Etter noen år ble steinen flyttet til et sted utenfor kirkegården.

I Andebu ble det sørget for at Aksel Sparre ble gravlagt på Andebu kirkegård. Han ble drept da slagskipet "Norge" ble senket i april 1940. Ungdomslaget og Andebu kommune satte opp en stor minnestein.

Utenfor Høyjord kirke er det satt opp en stein med navnene på Høyjords falne.

I 1970, etter 25 år, ble det satt opp en naturstein på Andebu kirkegård, men det ble ikke satt opp noen navneplate. Da Andebu Sparebank innførte EDB regnskap, dukket det innsamlede beløp til minnestein opp fra glemselen. Det ble sendt ut kontoutdrag. Dette forårsaket kanskje at det ble satt opp en minnestein utenfor herredshuset i 1985, 40 år etterat krigen var slutt. Denne har fått en navneplate med navnene på alle krigens falne fra Kodal,
Høyjord og Andebu.

Navnene er: Fødtselsår: Andebu Bygdebok Side
Bertrand Bakerød Bind III 94.?
Asbjørn Bakkeland 1907 Bind III 192
Helge Dahl 1911 Bind III 295
Sigurd Kristian Fritzøe 1898 Bind III 548
Sigurd Gjelstad 1905 Bind III 685
Hans Hjerpekjønn 1888 Bind III 163
Jørgen Hotvedt 1918 Bind II 370
Rolf Isaksen 1922 Bind III 72
Hans Kristiansen 1911 Bind III 30
Aksel Sparre Moen 1919 Bind II 426
Ragnar Møyland 1920 Bind II 487
Arve Pettersen 1921 Bind II 462
Harald Strandskog 1918 Bind III 730
Harald O Sundset 1901 Bind III 192
Einar Wegger 1897 Bind II 656

ETTERORD.

I ettertid har det vist seg at Vestfold fikk liten skade av krigstida. Noen militære anlegg ble bygget. Noen av disse blir i dag betraktet som "fornminner". I avisen er det opplyst at området for de militære anlegg på Vardås på Nøtterøy er åpnet for publikum. Her har det vært en stor kanon. Denne ble demontert like etter krigen. Utover langs kysten er det mange maskingevær- og mitraljøsestillinger. Det er også rester av tanksperringer, som er store steiner som er plassert slik at det ikke skulle være mulig å komme fram med tanks og andre kjøretøyer.
Noen av disse blir nok i dag betraktet som verneverdige, og vil nok ikke bli fjernet.

I Andebu var det en arbeidstjenesteleir like etter Møylandhagen. Leiren lå på venstre side av veien utover mot Gulli, tvers over veien der hvor man kan gå opp i skauen og komme opp på Vetan. I lia på Åsensiden er det rester av et amfiteater som ble bygget da leiren var i drift. Det er bygget trappetrinn av stein, og dette blir vel et krigsminne som ikke vil forsvinne. Hvis man går opp mot Vetan, kommer man forbi en vanndam, som ble bygget for å sikre vannforsyning til leiren. Denne dammen bør nok også bevares, da den gir livsmuligheter til mange slags dyr og insekter.

Hos tyskerne som var her i Vestfold, var det streng disiplin. Hvis noen gjorde noe galt, da ble det fronttjeneste, som var ensbetydende med dødsstraff for de fleste. De fleste forsto etter hvert at Hitler kom til å tape krigen. Derfor oppførte tyske soldater seg korrekt ovenfor den sivile befolkning her i Vestfold. De tyske soldater som var i Norge, ønsket å bli her i landet til krigen var slutt. Jeg har bestandig syntes at det var litt rart at tyskerne bygget så mange kystfestninger her i Norge på så kort tid. Jeg har lest at det var Hitler som personlig ga ordre til dette. Grunnen var britiske raid i Norge. (Måløy og Reine.)

For noen år siden skulle jeg til Granasne. Da jeg kom til Rennesik, traff jeg en 17-18 års gammel tysk jente. Hun hadde noen dager før kommet til Trondheim for å arbeide gratis på en institusjon i Norge. Grunnen var at hun tilhørte en organisasjon som hadde som formål å rette opp noe av den skade som tyskerne hadde gjort mot det norske folk under krigen. Jenta hadde haiket fra Trondheim og skulle til Vestby. Hun hadde bare et veikart til rettledning, og veien til Vestby var tegnet feil. Dette hadde ført til at hun hadde gått seg vill i skauene vest i Andebu, men en hun hadde vært så flink at hun hadde fulgt veien mot Kodal da hun kom fram til den. Jeg kjørte jenta til Vestby hvor jeg så at hun traff kjente. Dette viser at 2.verdenskrig fortsatt er et problem for mange i Europa.

Dette som er nedtegnet om krigen, er skrevet i 1992. Jeg har i år skrevet dette av på et WP program. Det er gjort noen forandringer og tilføyelser.

Andebu, 28.mars 1997.

Arvid Askjem.

Arvid Askjem

2020-11-02T14:02:37Z

Ohk46: Ny side: ___TOC___ ==='''Minner og opplevelser fra Herredshuset'''=== ==='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''===

___TOC___

==='''Minner og opplevelser fra Herredshuset'''===

==='''Opplevelser og inntrykk fra barndommen 1940-1945'''===

Andebu prestegård

2020-11-02T13:52:03Z

Ohk46: /* Bruksnr. 50, Andebu Varesenter (skyld 9 øre) 5,9 mål */

==='''16 Andebu Prestegård'''===

Angående navnet Andebu henvises til Kulturbindet, s. 5. Foruten de der gjengitt forsøk på forklaring anfører [[Norske Gaardnavne|Rygh NG]] også flere andre muligheter, men konkluderer med at navnets opprinnelse er usikker. En av disse muligheter er å anta at første ledd i den gamle form ''Andabu'' skulle være eieform av et personnavn ''Andi''; NG finner dog en slik forklaring mindre rimelig, da ingen av de andre bygdenavn på -bu synes å inneholde et personnavn. Imidlertid har, som påpekt av Kåre Lunden (i Maal og Minne 1970, s. 136 ff), en rekke gårdsnavn på -bu et personnavn som første ledd, og bygdenavn er i mange tilfelle opprinnelig gårdsnavn. Derfor kan det godt tenkes at vi også i ''Andabu'' har et personnavn som første ledd. Den amerikanske forsker Christopher S. Hale, som i sin avhandling «Place Names in the Parish of Andebu» (Chicago 1972), studerer stedsnavnene i vår bygd, er av samme oppfatning, og han heller til at vi har å gjøre nettopp med navnet ''Andi'', som også ellers finnes i norske stedsnavn. Lignende meninger forfektes av cand. philol P. A. Nordseth i «Tbg. Blad» for 4/9 1976 og i «Maal og Minne» h. 3/4 for 1979; han mener dog at ''Anund'' er det personnavnet som snarest kommer i betraktning.

Kildene fra middelalderen gir oss ingen opplysninger om prestegården i Andebu i den tiden eller om noen gård som skulle ha hett ''Andabu''; de eneste ganger navnet ''Andabu'' finnes, er i forbindelsene ''Andabu sokn'' eller ''Andabu kirkja''. Men dette motbeviser ikke at det fra gammelt kan ha vært en gård med navnet ''Andabu'', som etter hvert er blitt prestegård og har gitt hele prestegjeldet navn. Og, som nevnt i Kulturbindet, vi har den dag i dag et lite indisium som peker i retning av at ''Andebu'' er et gammelt gårdsnavn: folk sier at de har vært «''på Andebu''» når de har vært i prestegården, et uttrykk som nok må antas å være gammelt. På samme måte ble han som var forpakter på prestegården først på 1900-tallet, kalt «Krestoffer ''Andebu''». Men om selve navnets ''betydning'' kan fortsatt intet helt sikkert sies.

'''Oldtidsminner.''' På Andebu prestegård er funnet et kileformet økseblad av jern, antagelig fra yngre jernalder, samt en øks av jern, fra middelalderen; begge funn er oppbevart i Oldsaksamlingen.

På Åsgård (bnr. 11) fant Thor Hotvedt for noen få år siden en egenartet skafthulløks av kleberstein, som ifølge brev til Hotvedt fra Oldsaksamlingen av 19/11 1976 må være laget ca. 2000 f.Kr. og ikke kan ha vært i bruk som øks, men snarere må ha tjent som en slags status- eller rangsymbol. Oppbevart i Oldsaksamlingen.

På Åsgård, ca. 300 m syd for husene, er det et høydedrag hvor det tidligere har ligget mange gravhauger, men da de er blitt brukt som sandtak, er de fleste av dem helt eller delvis ødelagt. Ved en befaring i 1932 fantes det på høydedragets sydligste del to urørte gravhauger, henholdsvis 15 og 20 m i tverrmål, og ca. 20 m nord for disse en langhaug, 20 m lang og 5 m bred, hvorav det var tatt en del grus. En av haugene kalles «Slottet». På den haugen er funnet to kvernsteiner til handkvern og et «sverd».

Om prestegårdens historie i middelalderen vet vi ikke annet enn at den i 1398 ([[Rødeboka|Rødeboken]]) hadde en skyld på 3 markebol; på den tid var parter i Kullerød og Kirkerød lagt til prestebordet, og har vel da vært drevet som underbruk under prestegården. Også fra de første århundrer etter reformasjonen har vi bare spredte opplysninger, som blir gitt i det følgende.

'''Bålag:''' Antagelig begge Flåttengårdene, Ødegården, Møylandgårdene og Kullerød.

'''Skylden.''' I 1723 taksert til 3 skpd. tunge. I 1751 befalte kongen at prestegårdene skulle utlegges til dragonkvarterer, skyldsettes og betale skatter og avgifter i forhold til den ansatte skyld. Skyldsetning på Andebu prestegård ble holdt 4/1 1752, og skylden satt til 1 skpd. 8 lispd. tunge (iberegnet ødeplassene Skjeggerød og Moland). 1838: 18 daler 15 skill. 1888: 34 mark 25 øre. 1904 (etter frasalg av husmannsplasser m.v.): 21 mark 50 øre. 1950: 17 mark 66 øre.

{| class="wikitable"
|+Husdyr, høyavling og utsæd

!   !! Antall bruk !! Hester !! Storfe !! Ungfe !! Sauer !! Geiter !! Svin !! Høylass !! Utsæd !! Fold
|- valign="top"
!1657
| 1
| | 4
| | 20 kuer, 9 stuter
| | 16
| | 15
| | 7
| | 12
| |
| |
| |
|- valign="top"
!
| Tolf husmann :
| |
| | 2
| | 2
| | 3
| |
| | 3
| |
| |
| |
|- valign="top"
!1723
| 1
| | 4
| | 26
| |
| | 12
| |
| |
| | 100
| |2 skj. hvete, 3 t bl.korn, 30 t havre, 8 t havre
| |
|- valign="top"
!
| 2 husmenn:
| |
| | 6
| |
| | 4
| |
| |
| |
| |
| |
|- valign="top"
!1803
| 1
| | 4
| | 16
| |
| |
| |
| |
| |
| | 20 t
| |
|- valign="top"
!1820
| 1
| | 4
| | 30
| |
| |
| |
| |
| |
| | 24 t
| |
|- valign="top"
!1835
| 1 (+ 11 plasser)
| | 7
| | 44
| |
| | 22
| |
| |
| | 3
| | ¼ t hvete, 1½ t rug, 4 ½ t bygg, 43 t havre, 50 t poteter
| |
|- valign="top"
!1865
| 1 (+ 10 plasser)
| | 7
| | 62
| |
| | 24
| |
| | 2
| | 400 skpd.
| | 2 t hvete, 1 t rug, 3 ½ t bygg, 41 ¼ t havre, 44 t poteter
| | 6 10 8 5 5
|- valign="top"
!1875
| 1 (+ 10 plasser)
| | 8
| | 41
| | 22
| | 21
| |
| |
| |
| | 1 ½ t hvete, 1 ⅝ t rug, 4 ⅜ t bygg, 41⅝ t havre, 100 skålpd. grasfrø, 44 t poteter, 2 mål turnips
| |
|}

'''Matrikulerte bruk.'''
*1838: 1
*1888: 1
*1904: 13
*1950: 35

'''Antall personer.''' På selve prestegården:
*1801: 10
*1865: 13
*1875: 12
*1891: 13

På husmannsplassene:
*1801: 39
*1865: 60
*1875: 53
*1891: 48

'''Andre opplysninger.'''
*1575: Tillagt prestebordet var bl.a. ''Østre Flåtten, Kullerød, Møyerød'' og ''Kråkerød'', og disse ble nok da drevet under prestegården.
*I 1645 opplyser sogneprest Skabo i et kirkeregnskap: «Andebu prestegård har disse underliggende ødegårder. ''Flåtten'' [østre], ''Kullerød'', ''Møyerød'', ''Skjeggerød'' og ''Moland'', av hvilke de to brukes til eng, de andre til fehavn; ti prestegården er liten i seg selv. Til nevnte Flåtten er en halv foss til en flomsag, dog brukes der nu ingen sag der uti, men alenest en skvett-mølle. Nevnte Moland har også en liten skvett-mølle. Hva seg skogen belanger, da var den som nyttig var mest uthuggen, da jeg underskrevne kom til Andebu i april 1619. Dog finnes her ennu nogen skog til at bygge og forbedre residensen med og den ved makt at holde.»
*1661: «Prestegården, som kalles Annebo, och iætzige sogneprest Hr. Jens Pedersen påbor og bruker med tilhørende luter og eiendeler, der av arilds tid vært landskyld och leding løs [dvs. befridd for] unntagen Kirkerød ødegård alene, en ubygd plass der under brukes, skylder til Tønsberg provsti 2 pd. smør med bygsel og leding in alles ½ dir. 2 skill. Videre eller mer om prestegården af førnevnte Hr. Jens Pedersen ei angiven.»
*I 1664 gir sogneprest Christianstad følgende opplysninger: «Prestegården i Andebu er i seg selv helt liten og ringe, og derfor er etterskrevne jorder og enge tillagte (fra arilds tid likesom prestegården uten leding og landskyld): tvende ''Moland'', ''Skjeggerød'', ''Kråkerød'', ''Flåtten'', ''Møyerød'' og ''Kullerød''; og ligger samme jorder rundt prestegården, noen til åker, andre til eng, andre til fegang. Under prestegården brukes også tvende jorder for årlig landskyld og leding; det ene kalles ''Kirkerød'' og skylder årlig 2 pd. smør til Tunsberg provsti; det annet kalles ''Hogsrød'' og skylder 2 kalvskinn til Vivestad kirke. For begge jorder må jeg nu gi provstiets forvalter full bygsel. — — — En flomsag og en liten bekkemølle, som brukes alene til husbehov. Skogen, som er gran, er her meget ringe; den er nesten helt fortørket; så er også stubbegang ofte skjedd på dette sted. 5 tjenestedrenge, derav 3 til halve. Inventar: 2 gamle kjør, 1 2-års stut, 2 gjess, 1 kjele på 1 ½ bpd., 1 gryte på 10 mk., 1 gl. kar.» —
*1723: Jordarten middelmådig, til dels sandig og kjøllendt; tungdrevet. Skog til husfornødenhet og noe sagtømmer; fehavn hjemme. 2 husmenn, bruker Øvre og Nedre Moland.
*1803: Fornøden skog og havn, men skarp åkerjord og besværlig å bruke.
*1820: I god drift. God havn, skog til behov og noe til salg. Endel rydningsjord på havnens bekostning.
*1869: Har 884 mål åker og eng [heri innbefattet alle husmannsplassene], mest av god og middels beskaffenhet; endel myr kan oppdyrkes. Noe tungdrevet. Tilstrekkelig havn. Nok skog til husbruk, og årlig kan av skogsprodukter av gran, furu og bok selges for 45 spd.

''Eiendomsretten'' til prestegårdene er et vanskelig spørsmål, som kjente rettslærde og historikere har ført en livlig diskusjon om siden midten av forrige århundre. Tilhører prestegårdene staten, kirken eller presteembetene? Meningene har vært delte. Den siste større historiske undersøkelse over dette er gjort av professor Gudmund Sandvik i hans bok «Prestegard og prestelønn» fra 1965; han konkluderer med at det er staten som eier prestegårdene. Kirkedepartementet ønsket også en utredning av spørsmålet på juridisk grunnlag, og i 1968 ble professor Knut Robberstad oppnevnt til å foreta dette utredningsarbeid. (Se nærmere St.meld. nr. 25 (1969—70)). Noe resultat av utredningen foreligger ennå ikke (1980), og avgjørende innvendinger mot Sandviks konklusjon er visstnok hittil ikke fremkommet.
[[Fil:Flyfoto_Andebu_presteg%C3%A5rd.jpg|mini|400px|Andebu prestegård. I bakgrunnen Ødegården og Ø. Flåtten. Foto Widerøe's Flyveselskap.]]
Andebu prestegård ble drevet av sogneprestene selv til ca. 1890; siden da har eiendommen vært forpaktet bort. (Se ndfr. avsnittet om forpaktere.)

I 1575 oppgis, som vi hørte (foruten Østre Flåtten) Kullerød, Møyerød og Kråkerød å være underbruk under prestegården (prestebordet); ca. 1400 eide prestebordet 3 løp smør i Kullerød. Alle disse bruk er sannsynligvis gamle middelaldergarder, som ved gave eller på annen måte er blitt lagt til prestegården. Av disse er Møyerød og Kråkerød i dag forsvunnet; det siste står fra slutten av 1600-åra og utover i 1700-tallet oppført som underbruk under [[Nordre Haugan]] (s. d.). Iflg. Kolbjørn Hotvedt skal Møyerød ha vært på det nåværende Åsgårds grunn (se bnr. 11). ''Kullerød'' ble siden delt opp i flere husmannsplasser; se ndfr. I ''Kirkerød'' eide prestebordet ca. 1400 ½ øresbol. Også dette må sikkert ha vært en gammel middelaldergard; allerede den forholdsvis store skyld (senere 2 bpd. smør), tyder på det. Kirkerød tilhørte Tunsberg prosti, senere grevskapet. Det nevnes i 1660-åra som underbruk under prestegården, likeså i 1752, men presten måtte altså betale landskyld av eiendommen. Navnet Kirkerød er i dag glemt, og stedet kan ikke lenger lokaliseres. Om ''Hogsrød'', se under Østre Flåtten. Om husmannsplassene ''Moland'', ''Skjeggerød'', ''Ødegården'' og ''Hagen'' og de tilsvarende respektive selveierbruk, se ndfr.

Om de enkelte prester og deres familier, se Kulturbindet, s. 352—69.

I 1600-åra og først på 1700-tallet var det helt alminnelig at prestene var store jordegodseiere. For Andebu gjelder dette særlig prestene Jens Skabo (1655—64), Peder Christianstad (1664—1703) og Jens Pedersen (1703—15). Foruten at de hadde inntektene av selve prestegården med underbruk og landskylden av eiendommene under prestebordet (se ndfr.), eide de en rekke gårder, helt eller delvis, både i Andebu og i nabobygdene. Om dette, se L. Berg, «Andebu», s. 120—21. Foruten de der nevnte eiendommer kan nevnes at i siste halvdel av 1600-tallet eide prestefamilien i kortere og lengere tid følgende gårder i ''Sandar'': Namløs, Lille Førstad, Bjørnumrød, Lasken og ca. halvdelen i Hafallen, i ''Tjølling'' hadde de: Nordre Skalberg, Øvre Klåstad og ca. halvdelen i Østre Lingum. Bare av disse gårdene i Sandar og Tjølling var landskylden henved 30 bpd. smør, svarende til seks store fullgårder. Dertil så et betydelig antall gårder og gårdparter i Andebu, Sem o.a.st.

Til prestens underhold (''prestebordet'', eller ''prestebolet'') var fra eldgammel tid i hver bygd utlagt, foruten selve prestegården, inntektene av en del spredt jordegods, som vel for det meste var skjenket prestebordet som gaver. L. Berg gir i sin bok «Andebu», s. 281—84 en oversikt over dette jordegods og inntektene av det ca. 1400, i 1575 og i 1664. I sistnevnte år omfattet disse prestebordet «tilliggende og nådigst medforlente gårder og jorder», i ''hovedsognet'' parter i følgende gårder: Gran, Granerød, Gravdal, Kirkerød, Kvansrød (u. Rød), Gusland, Bakke (u. Ø. Hallensvedt), samt Bergan (u. V. Hotvedt) og Berganfossen og halve Gåserød; i ''Høyjord'' sogn: Prestegården, Klosteret, Honerød og part i Valmestadrød; i ''Kodal'' sogn: Prestbyen, Sti, Verpedal (u. Ø. Hasås), samt parter i Svartsrød, Kleiven (u. Skorge) og Burvall (u. Skorge); i ''Sandar'': Skjeggerød (u. Torrestad) og part i fossen; i ''Vivestad'': halve Øvre Lønn; i Arnadal: Stubsrød (u. Vennerød); i ''Skjee'': part i Gjein. En stor del av dette prestebord-godset sto uforandret i lang tid.
Den samlede landskyld av disse eiendommer utgjorde, omregnet til smørskyld, bortimot 20 bpd. smør, eller svarende til 3—4 fullgårder. I 1821 kom lov om salg av dette «benefiserte» godset, og hovedmengden av det var solgt før 1850, som regel til oppsitteren. Salgssummene gikk til Opplysningsvesenets fond. Til vederlag for landskylden m.v. skulle presten ha en årlig jordavgift av gården.
Som L. Berg påpeker, stammer det nok da ikke helt når presten Christianstad i 1664 beklager seg over de små inntekter og skriver at prestegården «i seg selv er helt liten og ringe», og «enhver vet at dette sogns innbyggere er et forarmet folk». L. Berg påviser at bygdefolkets kår i Andebu jevnt over på denne tid må ha vært bedre enn f.eks. i Sandar og Hedrum, og at Andebu prestekalls faste inntekter lå omtrent på gjennomsnittsnivået for de øvrige bygder i Vestfold.

En ikke ubetydelig del av prestenes inntekt utgjorde deres andel i ''tienden'', i Vestfold tredjeparten. I 1600-åra var den gjennomsnittlig på 50—55 tønner havre og noen skjepper bygg og hommelkorn (rug og hvete); havreprisen var for det meste 3 ort tønna. Av andre, uvisse inntekter kan nevnes høytidsoffer, en «utferdsku» etter hver avdød bonde og bondekone o.a. Tiendeinntekten holdt seg lenge nokså stabil. I 1775 oppgir presten den til vel 60 tønner havre, 2 ½ tønner blandkorn og 8 ¾ rdl. i rede penger. Landskylden av prestebordets eiendommer var på samme tid 23 rdl. Dessuten hadde presten en fast «gave» av hver gård, i gjennomsnitt 1 ort.

Sogneprest Peder Crøger gir i 1775 følgende «selvangivelse»:

Tiende og landskyld . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 rdl.

Offer på de 3 høytider . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120 »

Aksidenser (tilfeldige inntekter) . . . . . . . . . . . . . . . 80 »

Tils. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 300 rdl.

Derfra fragår:

Ordinær presteskatt . . . . . . . . . . . . . 13 rdl.

Frivillige gaver . . . . . . . . . . . . . . 3 »

Akademi-skatt . . . . . . . . . . . . . . . 3 »

Konsumpsjon . . . . . . . . . . . . . . . . 7 »

Skatt av prestegården og landskylden . . . . 4 »

Kapellanens lønn . . . . . . . . . . . . . . 80 » 100 rdl.

I behold 190 rdl.

Derav betalt i prosentskatt 5 ½ rdl.

Av kapellanens lønn og offer betalt i prosentskatt 2 rdl. 20 skill.

Presteenkens pensjon 30 rdl.

Tienden som naturalytelse ble etter hvert avløst av en fast pengeavgift; dette ble stadfeste i en lov av 1801. Ca. 1830 hadde f.eks. en større gård som Øvre Skjelland en prestetiende i penger på 1 spd. 2 ort 6 skill, (svarende til 4 kvarter havre og ½ setting blandkorn); ca. 1890 var prestetienden for gårdene på Ø. Skjelland kr. 11,14. For en mindre gård som Kleppan i Høyjord var ca. 1830 prestetienden i penger 1 ort 9 skill, (svarende til 1 kvarter havre); ca. 1890 var den kr. 1,11. Prestetienden ble endelig avskaffet ved lov av 1939.

I 1896 beregnet sognepresten sine årlige inntekter av embetet til kr. 3400; nettoutbyttet av prestegården satte han til kr. 1000. I skatter og avgifter fragikk ca. kr. 1000.

23/8 1730 var det deleoppgang mellom Moland-skogen u. Andebu prestegård og Skjeau-skogen. (Se pb. 4, fol. 34, S. Jarlsbergs sorenskr.)

6/8 1742 var det deleoppgang mellom prestegården og Østre Flåtten, rekvirert av sogneprest Peder Crøger og Flåttens nye eier, løytnant Rothe. Forretningen ble ledet av sorenskriveren og 6 lagrettemenn fra Stokke. Partene la fram beskrivelse av en minnelig oppgang av 15/10 1739 mellom de to gårder, hvori var innført ord til annet et skjelne og dele av 13/7 1602, forrettet av sorenskriver Oluf Kjærås.

Retten bega seg til et sted som Erik Jørgensen klokker påviste. Man fant rester av et gjerde som var nevnt i delebrevet. Man gikk så vestover og over den vei som ligger utenfor det nå stående gjerde til man fant Kløvne(?)-steinen. Videre nevnes noen steiner og en bekk med en gammel fiskeslede. Man gikk så tilbake og blinket. Deretter gikk man østover fra gjerdet, satte opp staker i åker og eng og blinket i skogen, inntil elven ved Kulerødengen, hvor man fant en bratt bergnabbe 4 skritt nordenfor. Delesteiner skal ordnes iflg. loven.
Man bega seg så til et gjerde ved en myr. Der finnes en rygg som går ned i en bekk som deler mellom Flåtten og Sukke. Man skal ordne med dele også her. Løytnanten og presten ble forlikte.

Prestegården hadde selvsagt en stor ''husholdning'' med mange ''tjenestefolk''. I 1676 oppgir således presten Christianstad at han har «3 karlspersoner og en pike», og dessuten «til kveget at røkte» 4 mann og 4 kvinnfolk. Og i 1690 har han, foruten «et kvinnfolk i stuen og kjøkkenet, Margrete Jørgensdatter», i bondeavdelingen: 3 arbeidspiker, Guri Kristensdatter, Marte Brynildsdatter, Maren Hansdatter, og 2 arbeidsdrenger, Kristen Halvorssøn og Hans Dimanssøn.

I en oppgave samtidig i anledning «ildstedsskatten» oppgir han å ha 14 ildsteder: 6 kakkelovner, en skorstein i kjøkkenet, en i studiekammeret, en i drengestuen, en bryggekjele, en bakerovn, en kjone, en smie og et ildsted hvorpå varmes vann til kreaturene.
Som et kuriosum kan nevnes at presten Michael Crøger i 1739 har fanget 4 ulveunger i en av ham oppsatt ulvestue.
I 1801 hadde presten Faye 2 tjenestedrenger og 5 tjenestepiker.

'''Forskjellig om bygningene på prestegården og gårdsdriften.'''

Om prestegårdens bygninger fram til ca. 1830, se Kulturbindet, s. 423—34.

I 1867 ble oppført ny stall, bekostet av almuen. S.å. ble sogneprest Pedersen, som var meget interessert i gårdsdrift, tilstått et lån på 300 spd. til drenering av jordstykker på prestegården; to år senere fikk han ytterligere 100 spd. til samme formål. Ved sogneprest H. E. Hansens tiltreden ble det i 1885 holdt åbotsforretning, hvorunder det særlig ble påpekt at fjøset med lade og svinestall var i elendig forfatning og måtte repareres for kr. 400; ingenting ble imidlertid gjort med dette i de følgende år. Hansen fikk i åra 1886—88 lån på tils. vel kr. 3000 til utbedring av presteembedets del av hovedbygningen.

I 1894—95 solgte sogneprest Thaulow 239 skpd. høy og 89 ½ skpd. halm for kr. 612, som ble benyttet til innkjøp av diverse kunstig gjødning; i alt hadde han på 8 år kjøpt kraftfôr og kunstgjødsel for ca. kr. 2000. I 1897 var det omsider ferdig planer for ny uthusbygning (lade og fjøs). Kostnadene ble beregnet til kr. 7800, hvorav Stortinget bevilget kr. 5500, mens kr. 900 var bidrag av prestegårdsskogens nettoutbytte og kr. 1400 var lån til embetets innehaver. I 1899 sto bygningen ferdig. Ny kirkestall til bruk for almuen ble oppført ca. 1890. Ved århundreskiftet ble bygd ny hestestall for prestegården. I 1936 ble bygd garasje for sognepresten, året etter nytt hønsehus. Sogneprest Hafstad fikk endelig i 1948, etter gjentatte søknader gjennom mange år, en bevilgning til nytt stabbur på kr. 2000; resten, ca. kr. 6000, skulle tas av inntekten for solgt tømmer i havnehagen. I 1949 sto det nye stabburet ferdig.

[[Fil:Andebu_presteg%C3%A5rd_1890.jpg|mini|Fra Andebu prestegård ca. 1890.]]
Det gamle stabburet ble revet i 1968/69. I 1949 ble også anlagt trykkvannsanlegg og nytt elektrisk pumpeanlegg; utgiftene ble delt mellom kommunen og Kirkedepartementet. Ellers har det i de senere år vært foretatt en rekke større og mindre reparasjoner. Ny silo er bygd, og betydelige arealer drenert. Ny forpakterbolig ble bygd i 1971.

Om den såkalte «Communalgården», se Kulturbindet, s. 434. Den er nå (1980) revet og lagret i kirkestallen. Det er meningen å sette den opp igjen, men plasseringen er ennå ikke bestemt.

Pr. 1/1 1970 besto bebyggelsen av prestebolig, forpakterbolig, driftsbygning samt 6 mindre bygninger. Samlet brannforsikringssum var kr. 977 000.

'''Reduksjonen av prestegårdens areal.'''

Ved lov av 19/6 1882 om «Salg av det Overflødige av Embedsgaarde» ble det gitt anledning til bortsalg av parter av embedsgårder, deriblant prestegårder. For Andebu prestegårds vedkommende fastsatte en embedsmannskommisjon ved forretninger i 1886 og 1890 omfanget av den i loven foreskrevne reduksjon. Ved reduksjonen gikk prestegårdens skyld ned fra 34,25 mark til 21,50 mark. I de følgende år ble det frasolgt en rekke husmannsplasser og andre parter. Salget av deler av prestegårdene inngikk i et fond, Prestegårdsfondet. Av rentene av dette fondet fikk prestene erstatning for den nedgang i deres inntekter som bortsalget av prestegårdsparsellene medførte. I sådan erstatning fikk f.eks. for Andebus vedkommende sogneprest Hansen for tiden 1/5-31/12 1892 utbetalt kr. 633; 7 parseller var da solgt.

I 1907 var gårdens areal 266,5 mål dyrket jord (mot i 1865 oppgitt til 884 mål, da iberegnet alle husmannsplassene) og 1973 mål skogmark og havn. I 1970 var det dyrkede areal 200 mål, kulturbeite 50 mål, heimeskog 50 mål, skog under skogvesenets forvaltning 1280 mål. Før første verdenskrig besto gårdens besetning av 4 hester, 15 storfe og 10—12 ungfe. Av omtrent samme størrelse var besetningen ca. 1950. I 1905 ble avlingen oppgitt til 80 hl havre, 20 hl rug, 25 hl hvete, 60 hl poteter, 160 hl turnips og fôr til en reisehest, og det ble solgt melk for kr. 2000 i året. Ca. 1950 var avlingen ca. 20 tonn korn, 50 tonn poteter og 60 tonn kålrot, dessuten ca. 200 lass høy. I dag er driftsmåten ensidig korndyrking.

Siden 1956 har ikke prestene lenger noen inntekt av prestegårdene, idet de fra da av får kontant lønn etter statens lønnsregulativ.

For hver prestegård fungerer siden 1898 et prestegårdstilsyn. Tilsynet består f.t. av følgende: Jakob Kjærås (formann), Tidemand Hillestad og Oddvar Aske.

Tilsynet og forvaltningen av Opplysningsvesenets fonds skoger, derunder prestegårdsskogene, ligger siden 1957 under Direktoratet for statens skoger. Andebu prestegårds skog er underlagt Grenland skogforvaltning, Skien. Som skogforvalter fungerer f.t. Asbjørn Garås. Både sogneprester og forpaktere får brensel fra prestegårdsskogen etter utvisning.

Forvaltningen av heimeskogen og havnehagen tillegger prestegårdstilsynet.

==Forpaktere==

Siden 1894 har Andebu prestegård vært bortforpaktet. Den første forpakter var

Elias Jørgensen 1894—97. F. 1862 i Arnadal, g. 1895 m. Elise Karense Antonsdatter fra Hotvedt, f. 1875. De fikk her i 1896 en datter, som døde året etter. Bodde senere i Ødegården, hvor de 1897 fikk sønnen Ludvig, i 1899 datteren Astrid Marie.

Jørgensen inngikk i febr. 1895, med gyldighet fra 1. mai 1894, følgende

«''Forpagtnings-Kontrakt''.

Andebu Prestegaard bortforpagtes fra 1ste Mai 1894 paa 5 — fem — Aar paa følgende Betingelser:

1) Forpagteren driver Gaarden forsvarlig, saa at den ikke forringes, og han har derfor ikke Ret til at benytte mere til Kornsæd og Rodfrugt end 1/3 Part af den dyrkede Mark, hvoraf 1/3 Part af nævnte Areal gjenlægges aarlig med Gjødsel, 30 ordentlige Vinterlæs eller 50 Kilogr. syret Benmel eller kunstig Gjødning af samme Gjødselværdi eller halv Gjødning naturlig og halv kunstig pr. Maal. Alt, der lægges væk som gjødslet, tilsaaes med Timothei eller Kløver, tilsammen ca. 5 ½ pd. pr. Maal.

2) Fra Gaarden maa ikke bortføres eller sælges Hø og Halm eller Gjødsel.

3) Ved Fratrædelsen fra Gaarden maa efter uvillige Mænds Skjøn være saameget Furage tilgode, som trænges til Besætningens Fremfødning, til Sommerhavning kan ske i Havnegangen. Dette erstattes efter Skjøn af uvillige Mænd. Taxtmændene har at tage Hensyn til, at Furagen forpligtes opfodret paa Eiendommen, og saaledes sættes ikke Salgsværdi frem til Fremmede.

4) Forpagteren har ved Fratrædelsen at levere høstpløiet ovennævnte Areal (Post 1). Mangler noget af Høstpløiningen eller Gjødselen ikke er udkjørt paa Vinterføret, erstattes dette efter uvillige Mænds Skjøn.

5) Forpagteren har Ret til Pladsafgifter af Husmændene samt til deres Arbeidspligt. Sognepresten har Ret til mod Betaling til Husmanden at benytte denne mellem Aannerne og til Havearbeide.

6) Forpagteren er forpligtet til aarlig at vinterhugge og hjemkjøre til Sogneprestens Vedbod 30 — treti — Favne Bøgeved eller om ønskes anden Løvved, 10 — ti — Favne Granved samt Ved til Sommerbrug.

7) Forpagteren har Ret til i Udmarken at tage fornødent Brænde af samfængt Slags samt af Materialer, hvad trænges til mindre Reparationer af Huse og Gaardsredskaber, ligesaa til den fornødne Ved til Meieriet i Forhold til den leverte Melk. Tilladelse til at tage Ved til Ysteriet er af det kongelige Kirkedepartement indvilget «indtil videre, saalænge Skoven uden Skade, og uden at værdifuldere Træer anvendes, kan afgive det fornødne, ikke blot til Gaardens Behov, men ogsaa hvad der af Ved til Ysteriet falder paa Gaardens Part».

8) Da Skoven staar under Forstvæsenet, sker selvfølgelig al Hugst efter Udvisning.

9) Forpagteren har Ret til hele Fløibygningen, den saakaldte Kommunalbygning, dog med den Undtagelse som følger deraf, at den store Stue (Nordstuen) benyttes som Kommunestue til alle Slags kommunale Møder, og at Sognepresten har Ret til at benytte Bryggerhuset til Vask, Slagtning og Bagning. Forpagteren har Ret til, hvis ikke Andelsret tilstaaes ham i Gaardskjelderen, at faa et mindre Værelse, som af Sognepresten selv bestemmes, som Melkebod. Forpagteren har Ret til Brug af Stolpeboden, hvoraf Sognepresten dog forbeholder sig Ret til at afdele en Del til eget Brug. Stald, Fjøs og Lade samt Smedje har Forpagteren Ret til at benytte. Vedhusbygningen har Sognepresten Eneret til, naar undtages det mindste Vedskur. Korntørkeloftet bruges af Forpagteren. Forpagteren besørger Rengjørelsen af Kommunens lokale samt holder Gaardspladsen ryddig og pudset.

10) Mindre Beskadigelser af de Forpagteren overladte Huse eller disses Indredning bevirkede ved Brug eller Skjødesløshed repareres af Forpagteren.

11) Forpagteren overtager den paa Gaarden værende Kornstør samt Hesjematerialer mod, at en lignende Mængde og i lignende Stand afleveres ved Forpagtningen Ende.

12) Forpagteren fouragerer og røgter Sogneprestens Hest forsvarlig, ligesom han skaffer fornøden Fourage til fremmede Heste for dem, der paa kortere Tid maatte besøge Sognepresten. Reisefoder til Sogneprestens Hest ved Bortreise skaffer ligeledes. Naar Presten trænger Hest, skaffer Forpagteren denne for billig Leie. Forpagteren er ansvarlig for den Skade, som ved hans eller hans Folks Uforsigtighed tilføies Prestens Hest, der overlades Forpagteren til Røgt.

13) Forpagteren har Ret til at have Grise eller andre Kreaturer i Fjøset, naar han selv bekoster den fornødne Røgt og Pas af samme, ligesom ogsaa Ret til paa samme Maade at have Fjærkræ. Gaasedammen med Omgivelser er til Sogneprestens egen Raadighed, naar undtages den før brugte Anvendelse til Vandning af Kreaturene, hvis Vand ei haves i Fjøset eller i Nærheden. Indhegningen om Dammen holder Sognepresten i Stand. Den fornødne Strøhalm ligesom Sengehalm har Sognepresten Ret til at tage. Gjødselen tager Forpagteren.

14) Sognepresten har Ret til at tage den fornødne Gjødsel til Haven, af hvilken han udelukkende har Brugen. Græsset i Haven skal Forpagteren faa tage til Benyttelse, naar Sognepresten har ønsket dette slaaet.

15) Sognepresten har Eneret til Kjelderen under Bygningen samt Ret til fornødent Rum til sine Poteter og Grøntsager i fælles Poteteskjelder.

16) Sognepresten faar leveret i Kjøkkenet eller Melkeboden den nysilede Melk, han maatte ønske, efter en Pris af 8 — otte — Øre pr. Liter.

17) Forpagteren, der har overtaget Gærderne i aabodsfri Stand, afleverer ligeledes ved Forpagtningens Ende samtlige Gjærder i aabodsfri Stand. Sognepresten er selvfølgelig i denne Henseende ansvarlig ligeoverfor det Offentlige.

18) Sognepresten har Ret til om Sommeren og Høsten i Havnehagen at slippe Slagtefaar til sit Huses Brug.

19) Da Forpagteren har faaet udbetalt den paa det gamle Fjøs faldne Aabodssum, har han helt at anvende denne Sum til Fjøsets Reparation til Vinterbrug. I Tilfælde afgjøres det ved uvillige Mænds Skjøn, hvorvidt det udførte Arbeide er Valuta for Aabodssummen. Det samme gjælder de andre Bygninger, for hvilke Forpagteren har faaet udbetalt Aaboden. Iøvrigt er Forpagteren fri alt Aabodsansvar paa Husebygninger.

20) Forpagteren og hans Folk forpligtes til at vise Forsigtighed med Ild og Lys, og i modsat Fald er han ansvarlig for den forvoldte Skade.

21) Forpagteren maa ikke tillade paa Prestegaarden Dands, Drik eller annen usømmelig Opførsel, ligesom han og hans Folk har at vise Sognepresten og hans Folk al tilbørlig Agtelse og Velvilje.

22) Forpagteren betaler aarlig Afgift 1000 — et tusinde — Kroner, der betales med det halve Beløb hver 1ste Novbr. og 1ste Mai hvert Aar. Fra dette kontante Beløb trækkes hvad Sognepresten i Løbet af hver Termin har modtaget in natura. Forpagteren erholdet et Laan hos Sognepresten til Anskaffelse af den fornødne Besætning med Redskaber stort 3000 — tre tusinde — Kroner, hvilket Beløb betales efter hvert som Komplettering sker, og betales af Forpagteren 10 % aarlig Afdrag, første Gang den 1ste Mai 1895 og senere nævnte Afdrag terminvis hver 4de Maaned. Laanet har Forpagteren rentefrit til 1ste Mai 1899, paa hvilken Dag 5 % Renter betales af den gjenstaaende Kapital, og erlægges senere Renterne hver 4de Maaned med Afdragene. I Tilfælde af Sogneprestens Død eller Fraflyttelse eller at Forpagteren slutter med Forpagtningen, har Forpagteren naar forlanges, at betale den gjenstaaende Kapital eller Rest af samme. De paa Eiendommen værende Byrder og Udredsler svarer Forpagteren undtagen Brandskat.

Det i denne Post omhandlede Arrangement med Hensyn til Anskaffelse af Besætning kan ikke gjøres bindende for en senere Sogneprest. Skulde Sogneprest Thaulow blive forflyttet eller dø inden Forpagtningstidens Udløb, maa Forpagteren holde Besætning uden nogen Forpligtelse for den nye Sogneprest til for nogen Del at skaffe Laan dertil.

23) Saafremt Forpagteren i nogen væsentlig Grad overtræder nogen af foranstaaende Bestemmelser, er Kontrakten at anse som brudt, og er da Forpagteren pligtig til førstkommende 1ste Mai derefter at fravige Gaarden. I Tilfælde Forpagterens Død opphører Kontrakten fra førstkommende 1ste Mai derefter.

24) Ved Fratræden fra Forpagtningen betaler Forpagteren det ham udbetalte Beløb af 200 — to hundrede — Kroner for Inventariekreaturene.

25) Fra Sogneprestens Side forbeholdes Kirkedepartementets Approbation paa denne Kontrakt.

26) Forpagteren skaffer mindst 2 — to — vederheftige Selvskyldnerkautionister for Kontraktens Opfyldelse i sin Helhed og som af Sognepresten måtte antages.

27) Mulig Tvist mellom Parterne i Forpagtningstiden om Kontraktens Bestemmelser og disses Opfyldelse afgjøres ved Voldgift af to Mænd, hvoraf hver af Parterne vælger en.

28) Værdien af de i foranstaaende Kontrakt nævnte Naturalpræstationer, som skal erlægges udenfor den aarlige Afgift, ansættes til den Sum 200 — to hundrede — Kroner aarlig.

Andebu Prestegaard den 15de Februar 1895.

P. N. Thaulow (sign)

Som Forpagter

Elias Jørgensen (sign)»

Til Vitterlighed:

M. Thaulow (sign)

A. Petersson

Som selvskyldnerkausjonister undertegnet Anton C. Haugan og Olaf C. Haugan. Kontrakten ble approbert av Kirkedepartementet.

Ny kontrakt ble opprettet 22. mars 1897 med C. H. Møiland, idet den gamle kontrakt ble gitt følgende påtegning:

«Undertegnede indgaar herved paa, da nærværende Kontrakt er bleven opløst ved Forpagterens Konkurs, at overtage Forpagtningen af Andebu Prestegaard paa 5 — fem — Aar fra 1ste April d.A. paa de i ovenstaaende Kontrakt anførte Betingelser — dog med følgende Forandringer:

1. Afgiften sættes til 700 — syv hundrede — Kroner Aarlig.

2. Intet Laan ydes Forpagteren af Sognepresten foruden 200 — to hundrede — Kroner, som tilbagebetales paa 2 — to — Aar.

3. To Mand overgaar hvert Aar Gaarden og paaser, at Driften sker overensstemmende med de stipulerede Betingelser.

4. Den nuværende Beholdning af Furage modtages frit af Forpagteren, men skal til Gjengjæld Forpagteren uden Godtgjørelse være forpligtet til ved Fraflyttelsen fra Gaarden at sørge for, at den indtil Sommerhavningen fornødne Furage er tilbage paa Gaarden.

5. Forpagteren paatager sig, naar det af Sognepresten maatte ønskes, at fodre en Hest mere til ham for en betaling af 150 — et hundre og femti — Kroner pr. Aar.

6. Post 19 i den foranstaaende gamle Kontrakt udgaar.

7. Sognepresten sørger for at faa Gjærderne i ordentlig Stand, hvorefter Forpagteren overtager Vedligeholdelsen af samtlige Gjærder, undtagen Havegjærdet, og overleverer dem ved Fraflyttelsen i aabodsfri Stand.

8. Post 24 i den gamle Kontrakt udgaar.

9. Forpagteren tillades at have Høns, mod at han skaffer Sognepresten, hvad han kan afse af Æg, for en fast Pris af 1 Krone pr. Snes.

10. Paa Grund af ovenstaaende Post 4 udgaar Post 3 i den oprindelige Kontrakt.

Andebu Prestegaard den 22de Marts 1897.

C. H. Møiland (sign).»

Til Vitterlighed:

Claus J. Myhre (sign)

M. W. Birch (sign)

Som selvskyldnerkausjonister undertegnet Claus J. Myhre og Hans J. Haanråd (?, Rånerød?, utydelig).

[[Fil:CH_M%C3%B8yland.jpg|mini|Forpakter C.H. Møiland med barna av 1. ekteskap. Fra venstre Kristian, Sverre, Henrik, Ellen og Karen. Tatt ca. 1906.]]

''Christoffer H. Møiland'' var forpakter fra 1897 til 1926. Fra 1889 til 1898 eide han [[Møyland]], bnr. 4 (s. d.). F. 1869 i Kleppanmoen, d. 1946 i Åsgårdstrand. G. 1) 1894 m. Olufine Marie Klausdatter (dtr. av Klaus Jakobsen Myre), f. 1873 i Ødegården, d. 1906. 8 barn, hvorav 3 døde som spebarn; de øvrige var: 1. Henrik, f. 1894 på Ruelsrød, d. 1941, g. 1917 m. Anna Ellingbø, f. 1894 i Kodal, d. 1965. Hadde 1918—20 bnr. 1 på Mellom Sønset; forpaktet 1922—41 Ramnes prestegård (flere personalia, se Ramnes Bygdebok, s. 639—40). 2. Kristian, f. 1900, d. 1977; personalia, se [[Hundsrød]], gnr. 89. 3. Karen Andrea, f. 1901, g. 1927 m. Olav K. Skorge, lærer i Brunlanes. 4. Ellen Otilde, f. 1902, g. 1927 m. gbr., senere landhandler Olav Hynne; personalia, se [[Nes]], gnr. 93, bnr. 24. 5. Sverre, f. 1904, hvalf., rutebilsjåfør, g. 1928 m. Inga Elise Askjem, f. 1908; bopel Trudvang, Arnadal. G. 2) 1906 m. Elen Karine Nilsdatter fra Steinshagen i Høyjord (se [[Østre Høyjord]], bnr. 4), f. 1874, d. 1951. 5 barn sammen: 6. Olufine Marie, f. 1907, g. 1931 m. smed Kjeld Henry Pedersen, Søndre Rom i Slagen, f. 1904 i Røros. 7. Nils, f. 1908, d. 1974, hvalf., g.m. Ingrid Fidje fra Slagen, f. 1911; bopel Slagen. 8. Håkon, f. 1910, d. 1936, hvalf., ug. 9. Ingrid Sofie, f. 1911, g.m. sjøkaptein Einar Andersen fra Høyjord, f. 1903; bosatt i Tønsberg. 10. Kåre, f. 1914, rutebilsjåfør, g.m. Marie Lovise Bjønnes fra Slagen, f. 1917; bopel Søndre Nes. — Forpaktningskontrakten ble fornyet hvert 5. år.

I 1916 oppsto det en tvist etterat forpakteren sammen med tre andre personer hadde felt en elg som var tatt ut i prestegårdsskogen. Sogneprest Frost klaget til departementet over dette og over at forpakteren uten hans vitende hadde beholdt og solgt en fjerdepart av dyret og latt de tre andre jegere beholde de øvrige tre fjerdeparter; han forespurte om dette var lovlig. Departementet svarte at skogen sto helt utenfor forpaktningen, og jaktretten tilla Opplysningsvesenets Fond som grunneier, mens utøvelsen av jaktretten tilhørte eiendommens bruker, dvs. sognepresten. Forpakteren hadde derfor ikke jaktrett i prestegårdsskogen og i alle tilfelle ikke rett til å fremleie eller overføre jaktretten til andre. Skogdirektøren derimot hadde ment at forpakteren hadde jaktretten. — I forpaktningskontrakten av 1935 ble jaktretten uttrykkelig forbeholdt sognepresten.

C. H. Møiland forpaktet Hundsrød 1927—1931 og forpaktet 1931—46 Nordre Nes i Slagen.

''Kristian Sommerstad'' var forpakter fra 1926 til 1935. Hans og familiens personalia, se Sukke i Høyjord, bnr. 2, som han deretter kjøpte. Forpakteravgiften var i 1934—35 kontant kr. 600 og naturalytelser for kr. 1200.

''Einar Gran'' hadde forpaktningen fra 1935—1939. F. 1905, d. 1944; ug. Han betalte i kontantavgift kr. 800 og leverte naturalytelser for kr. 850 årlig.

''Kristian Bettum'' var forpakter fra 1939 til 1947. Hadde tidligere i 8 år vært bestyrer av Stokke gamlehjem i Bogen. F. 1900, g.m. Thora Anette Langås, f. 1901. Barn: 1. Astrid Synøve, f. 1931. 2. Lars Olaf, f. 1933. 3. Kjell Torbjørn, f. 1940. Bettum betalte i avgift kr. 800 og leverte naturalytelser for kr. 1100. Bettum flyttet til Stokke og kjøpte gård der.

''Karsten Brein'' overtok forpaktningen i 1947. Var fra Nes, Hedmark, f. 1903. Hadde siden 1937 vært bestyrer på Lillegården barnehjem i Skien. G.m. Martha Thomine Blesvik fra Gjerstad, f. 1912. Barn: Olav Johan, f. 1946 i Eidanger, utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo, har jobbet i Vegdirektoratet, Samferdselsdepartementet, Fosen Trafikklag, Fosen ASA, Bastø Fosen og Torghatten ASA og vært sjef i Bastø-Fosen AS fra 1995 til 2012, g.m. fysioterapeut Anne-Lise Dybdahl fra Stjørdal, f. 1951; bopel Trondheim fra 1985. Forpaktningsavgiften ble i 1947 satt til årlig kr. 2700 (derav kontant kr. 800 og naturalier for kr. 1900), i 1962 til kr. 5500 kontant, i 1966 til kr. 6000, i 1969 til kr. 6600, og i 1978 til kr. 13 000.

''Rolf Fevang'' 1981-1989. For personalia, se bnr. 1 nedenfor.

I det følgende omtaler vi de enkelte bruksnr. i nummerorden, bortsett fra bnr. 4, som er plassert under Østre Flåtten. Kullerød, Moland, Skjeggerød, Hagen og Ødegården har tidligere vært husmannsplasser; om dette, se særskilt avsnitt ndfr.
[[Fil:016.001.001.jpg|mini|Håsken. Andebu prestegård]]

__TOC__

==Bruksnumre==
==='''Bruksnr. 1''', Prestegården (skyld 1762 øre)===

Utgjør idag kun tomten som selve prestegårdens bygning står på, [[Medium:016.001.003.jpg|se kartet her]] og del av Kjærlighets-stien samt skogområdet på Håsken som eies av Opplysningsvesenets fond, tils. 568 mål. Gården forøvrig ble overført til nytt bruksnummer, bnr. 92 i 1989 og solgt til ''Grethe og Rolf Fevang ''i 1990. For oppdatering av bruket og personalia se gnr. 16 bnr. 92; [[Andebu_prestegård#Bruksnr._92.2C_Andebu_Presteg.C3.A5rd_.E2.80.93_1234_m.C3.A5l|Prestegården]]

===Bruksnr. 2, Kullerød (skyld 55 øre)===

Dette jordstykke på 40 mål ble utskilt fra hovedbølet (bnr. 1) i 1892. Ved kgl. skjøte av 1893 ble bnr. 2 og 9 for tils. kr. 3000 solgt til ''Edvard K. Flåtten'' (personalia, se gnr. 15, bnr. 1), som s.å. for kr. 2300 solgte bnr. 2 til ''Edvard H. Gravdal'' (personalia, se gnr. 2, bnr. 1). I 1902 ble fra bnr. 2 utskilt bnr. 13 (s. d.). Ved skjøte av 1918 solgte Edv. H. Gravdal bnr. 2 for kr. 14 500 til ''Olaf Skatvedt'', Langebrekke. Parten følger deretter Langebrekke, bnr. 1 (s. d.). I 1921 ble utskilt bnr. 19, i 1933 bnr. 30 (se disse nr.).

''Rolf Skatvedt''

''Borghild Skatvedt'' 1972—1988.

''Roar Skatvedt'' 1988—

===Bruksnr. 3, Kullerød (skyld 93 øre)===

Tidligere husmannsplass (om dette, se ndfr.). Utskilt fra bnr. 1 i 1892 og ved kgl. skjøte av 1893 for kr. 3000 solgt til

''Anders Gustav Olsen'' 1893—1930. Hadde tidligere vært husmann her, ca. 1887—93. F. 1857 i Sverige, d. 1930, g. 1882 m. Karen Olava Larsdatter, f. 1855 i Ambjørnrød, d. 1934. Barn: 1. Olaf, f. 1882, sjømann, bodde i San Francisco; hustruen Margaret var fra Ålesund. 2. Lars Johan, f. 1885, ug., d. ung, omkom til sjøs. 3. Anton, f. 1887, overtok bruket, se ndfr. 4. Hans Kristian, f. 1889, sjåfør, d. 1942, g.m. Marthine Tollefsen; bosatt i Tønsberg. 5. Gustav Adolf, f. 1890, bodde i Oakland, U.S.A. og var gift der. 6. Karoline Marie Kullerød, f. 1894, d. 1965, kokke, ug. Bodde i Kullerød, deretter på Gravdal. 7. Anna Otilde, f. 1897, d. 1970, g.m. maskinist Karl W. Larsen fra Oslo, d. 1964; de bodde på Ski. Etter Anders Olsens død satt enken ''Karen Olava Larsdatter'' i uskiftet bo til 1932, da hun for kr. 9000 + husvær m.v. solgte til sønn

''Anton Andersen'' 1932—59. F. 1887, d. 1959, feiermester, g. 1919 m. Astrid Hotvedt, Åsgård, f. 1901. Barn: 1. Alfhild, f. 1920, d. 1979, g.m. murer Harald Broen fra Sem, f. 1919; bopel Sem. 2. Ruth (tvilling), f. 1923, g.m. sjåfør Lars Høijord (fra Sjue), f. 1919, d. 1972; bopel Slagen. 3. Solveig, f. 1923, se ndfr. 4. Karin, f. 1929, g.m. overstyrmann William Johannessen fra Skjervøy, f. 1924; bor på Nøtterøy. I 1944 ble utskilt bnr. 34 og 35 (s. d.). Bruket ble i 1967 solgt til

''Anton Gran'' 1967—2000. F. 1919, veiarb., g. 1943 m. Solveig Andersen, f. 1923. Barn: 1. Anny, f. 1943, g.m. maskinholder Bjarne Dahlen fra Flesberg, f. 1935; bor på Gran. 2. Eva, f. 1945, g.m. lastebileier Leif Johnny Gjermundrød, f. 1940; bor i Moafeltet. 3. Erna, f. 1949, g.m. lastebileier Sven Åge Mørken fra Ramnes, f. 1949; bosatt i Våle. 4. Thor Anton, f. 1954, veiarb., g.m. Sissel Hansen fra Sem, f. 1957; bor i Moafeltet.

''Jan Magnar Gran'' 2000—2020.

18.02.2020 - overdratt til ''Bjørn Erik Gran''

Bnr. 3 har 20 mål jord og 8 mål skog.

===Bruksnr. 4 (skyld mark 2,72), (Solberg) se Østre Flåtten===

(I matrikkelen kalt «Ødegården».) Se Østre Flåtten gnr. 15, bnr. 2, som egentlig er gnr. 16, bnr 4.
[[Østre_Flåtten#Bruksnr._2.2C_se_under_bnr._1_.28e.g._Gnr._16.2C_bnr._4.29|Østre Flåtten bnr. 2(Solberg)]].

===Bruksnr. 5, Ødegården (skyld 88 øre)===
[[Fil:016.005.001.jpg|mini|Eika ved Ødegården]]
Tidligere husmannsplass (om dette, se ndfr.). Utskilt fra bnr. 1 i 1892 og ved kgl. skjøte av 1893 for kr. 2700 solgt til ''Randine Eriksdatter'' (enke etter husmann Kristian Fredrik Gulliksen), f. 1824, d. 1907. Ved skjøte av 1894 (tgl. 1905) solgte hun bruket for kr. 2700 til sønn

''Edvard Kristiansen'' 1894—1933. F. 1863, d. 1933, skomaker og kirketjener, g. 1902 m. Hella Johansdatter Kullerød, f. 1873, d. 1963. Han kjøpte i 1925 også bnr. 24 (se ndfr.). Barn: Fredrik Kristian, f. 1903, se ndfr. Etter farens død ble bnr. 5 og 24 overtatt av sønnen

''Kristian E. Ødegården'' 1933—80. F. 1903, d. 1980, kirketjener, montør Elverket; g. 1931 m. Agnes Marthine Kjærås, Struten, f. 1908, d. 1980. Ingen barn. Pleiesønn: Styrmann Arnfinn Skorge, f. 1933, g.m. Elisabeth Mathisen, Sandar; bopel Slagen. Har overtatt Harabakken (se bd. III, s. 615). Bnr. 5 har ca. 50 mål innmark og ca. 50 mål skog.
[[Fil:016.077.001.jpg|mini|Ødegården oppgradert]]
''Arvingene'' etter Agnes Marthine: ''Lars Kjærås Struten'', ''Nils Anton Kjæraas'', ''Sigurd Kjæraas'' og ''Gudrun Berg'' f. Kjæraas solgte i 1980 til

''Hans Anders Kjærås'' 1980—1987. F. 1950, g. 1983 m. Astrid Thornæs f. 1950 d. 2010. Ekteskapet oppløst.
Sønn; Mads Andre f. 1985.

''Staten ved fylkeslandbruksstyret'' 1987—1988.

''Kristine Langseth'' 1988—1989. Personalia; se bnr. 12.

====Oppdatering 2014 Ødegården ====

* '''Bebyggelse:''' Jord og skog er da skilt ut fra bruket og bygninger er utvidet og totalrenovert.
* '''Drift:''' Småbruket opphørte da det ble sammenføyet med bnr. 12 Kullerød og bnr. 24 Mellom Kullerød i 1989 som også var opprinnelig husmannsplasser.

===Bruksnr. 6, Skjeggerød (skyld mark 1,78)===
[[Fil:016.006.002.jpg|mini|Opprinnelig framhus nå lagerhus.]]
Tidligere husmannsplass (om dette, se ndfr.).

'''Bålag:''' Møyland, Sukke, Hogsrød, Ø. Flåtten, Andebu prestegård og Andebu-Ødegården.

Utskilt fra bnr. 1 i 1892 og ved kgl. skjøte av 1893 for kr. 4200 solgt til tidligere husmann

''Ivar Andersen'' 1893—1915. F. 1834 i Skjeggerød, d. 1922, g. 1863 m. Anne Marie Olsdatter, f. 1842 i Kullerød, d. 1915. 9 barn, hvorav 8 vokste opp: 1. Anna Karoline, f. 1863, g. 1884 m. Mathias Johansen, f. 1862 på Hotvedt; de flyttet til Arnadal. 2. Inga Marie, f. 1868, g. 1891 m. Ole Hansen, f. 1871 på Vinnelrød-pl.; de bodde i Damrønningen (V. Hotvedt, bnr. 23). 3. Amalie Otilde, f. 1871, g.m. skomaker Hans O. Berg (se [[Berg]] i Andebu, bnr. 2). 4. Klara Elise, f. 1873, d. 1953, reiste til Amerika, g. Jakobsen; bosatt Savanna, Dakota. 5. Karen Olava, f. 1875, d. 1936, g.m. gbr. Albert Larsen, Slagen, f. 1874, d. 1966. 6. Anders, f. 1880, se ndfr. 7. Hella Mathilde, f. 1883, d. 1978, g.m. dreier Hans W. Jensen, Horten, f. 1883, d. 1963. 8. Amunda, f. 1885, g. 1925 m. gbr. Hans Arnt [[Ødegården]] (se d.g.), f. 1894. — I 1911 ble utskilt bnr. 15 (s. d.). Ved skjøte tgl. 1915 solgte Ivar Andersen gården for kr. 5500 og opphold m.v. til sønnen

''Anders I. Skjeggerød'' 1915—65. F. 1880, d. 1965, g. 1916 m. Ragna Bredine Klausdatter, f. 1893 på Ruelsrød (Elta). 6 barn, hvorav 5 vokste opp: 1. Ivar, f. 1917, veiarb., g. 1945 m. Anne Synnøve Skatvedt, f. 1924; bopel Skogly, Ø. Flåtten. 2. Aslaug, f. 1919, g. 1940 m. matros Jakob Skatvedt, f. 1908; bopel Husvik. 3. Håkon, f. 1921, sjåfør, g.m. Signe Haugberg, Kjærås, f. 1920; bopel Fjellvang. 4. Odd, f. 1923, se ndfr. 5. Kjell, f. 1926, d. 1974, maskinholder, g.m. Astrid Thorvaldsen fra Båhus, f. 1932; bopel Granheim (Skjeggerød). Anders Skjeggerød var kjent som en fremragende tømmerkjører og hestekar. Gården ble i 1965 overtatt av sønn

''Odd Skjeggerød'' 1965—2000. F. 1923, maskinholder, g.m. Ragnhild Olsen fra Stokke, f. 1931.

''Ragnhild Skjeggerød'' 2000—2000.

''Øyvind Skjeggerød'' 2000—.

Bnr. 6 har 80 mål innmark (derav 30 mål ryddet av Anders Skjeggerød) og ca. 70 mål skog, vesentlig gran- og furuskog, beliggende vestover fra gården. Utmarken og en del av innmarken benyttes til beite. Merker etter kullbrenning, antagelig også tjærebrenning, flere steder. Grønnsaker til husbehov. Våningshuset er glt., uthuset bygd ca. 1910; videre has bryggerhus og skjulbygning samt garasje. Vann innlagt for ca. 60 år siden til uthus og kjøkken fra en olle i nærheten. Ingen hest før 1892. Brukt hestevandring til 1946, deretter elektrisk motor. Tidligere brukt rense- og treskemaskin, deretter i noen år leid treskeverk; eget treskeverk fra 1948. Forrige eier grøftet hele eiendommen. Som trammestein ligger en gammel møllestein fra ei bekkekvern i Hogsrød.

'''Marknavn:''' Ulvekulæ, hvor det har vært merker etter dyregrav (kanskje den ulvestua som sogneprest Michael Crøger satte opp i 1730-åra?).

'''Besetning (ca. 1950):''' 2 hester, 4 kuer, 4 ungdyr, 2 à 3 slaktegriser, noen høns; tidligere også endel sauer. '''Avling:''' Hvete 1200 kg, havre 3500 kg, poteter 6500 kg.

==== Feste nr. 1, «Tomt nr. 1» ====

I 1947 ble festet bor en tomt på ca. 1 mål til ''Bjarne Sølversen''. Driver båtbyggeri (tidligere i Slagen, nå på N. Haugan). Fra Vivestad, f. 1918, g.m. Ella Gislerød, Skatvedt, f. 1923; bopel Slagen. Festet ble i 1955 overført til bnr. 39

====Feste nr. 2, «Tomt nr. 2» ====

Festet av ''John Lund'' og i 1978 overtatt av datter Solveig Stendalen og deretter i 1982 av Oddbjørn Johansen i 1983. Tomten overført til bnr. 222 i 2014 hvor personalia for Oddbjørn Johansen finnes.

==== Feste nr. 3, «Tomt nr. 3» 1,0 mål ====

Festet av ''Bjørn Skjeggerød'' i 1972. Overtatt av ''Øyvind Skjeggerød '' i 2000 og senere av ''Aina Skjeggerød Jakobsen'' i 2008.

==== Feste nr. 4, « Flåtten » 0.9 mål, også kalt «Ulvekula» ====
[[Fil:016.006.001.jpg|300px|mini|Skjeggerød 2014]]
Festet fra ''Odd Skjeggerød'' i 1989 til ''Terje Soma'' som overlot det til ''Bjørn Skjeggerød'' og senere i 2014 overtatt av ''Aina Skjeggerød'' som har eiendommen idag. Areal ca. 0,9 mål.

==== Feste nr. 5, «Tomt nr. 5» 10,3 mål.====

Festet fra ''Odd Skjeggerød'' i 1991 og overtatt i 1992 av Andebu Idrettslag. Hjemmel overtatt av ''Øyvind Skjeggerød'' i 2000.

Festetomta ble kjøpt av Andebu Idrettslag i 2012 og fikk bnr. 221. Deler av eiendommen benyttes til grusbane.

====Oppdatering 2015 Skjeggerød====

Bruksnr. 6 er forskjellig i forh. t. bygdebok av 1975, da jorden de siste 50 år er forpaktet bort og det planlegges for nye tomter. Ifølge Gårdskart-skog og landskap er eiendommen på 130 mål, hvorav ca. 60 mål skog, 60 mål innmark og 10 mål diverse.

* '''Bebyggelse:''' Framhuset er endret til lagerhus og et nytt framhus er satt opp. Uthuset på ca. 300 m2 , ble tent på i 2007 av 3 stk ungdommer, 2 fra Andebu og 1 fra Svinvoll.
* '''Drift:''' Gården ble drevet av Odd Skjeggerød 1965 til 2000. Øyvind Skjeggerød drev den noen år for Odd, før han kjøpte den i 2000. S. å. ble den forpaktet bort , først til Odd Kennet Askjem, senere Bjørn Erik Gran som fremdels forpakter den.

===Bruksnr. 7, Svenskeløkken (skyld mark 0,86)===

Utskilt 1892 fra bnr. 1 og ved kgl. skjøte av 1893 for kr. 4200 solgt til ''Anton Mikkelsen Hagen''. I 1895 ble utskilt bnr. 11 («Åsgård»), s. d. Anton flyttet etter noen år til [[Søndre Holt]] (s. d., hvor personalia finnes), og ved skjøte av 1902 solgte han bnr. 7 for kr. 4000 til sin svoger poståpner ''Kristian Olsen Hotvedt'' (hans og familiens personalia, se bnr. 11). Se videre bnr. 11. I 1919 ble fra bnr. 7 utskilt bnr. 17 og 18 (se disse nr.), i 1921 bnr. 20 (s. d.).

''Kolbjørn Hotvedt'' —69.

''Thor Hotvedt'' 1969—79.

''Karin Margaret Dahl Myhre'' 1979—97.

''Karin Margaret Dahl Myhre'' og ''Sigbjørn Myhre'' fra 1997-2008 med hver sin 1/2 part.

''Håvard Dahl Myhre'' 2008—.

===Bruksnr. 8, Moland (skyld mark 1,10)===
[[Fil:016.008.001.jpg|300px|mini|Molaand 1953.]]
Tidligere husmannsplass (om dette, se ndfr.).

'''Bålag:''' N. Haugan, Moland, Hogsrød, Skjeggerød, Ø. Flåtten, Sukke, Gåserød, Elta, Solvang, Bokstad, Skogmo, Haugtuft, Lund, Rønningen (brukes ikke mere).

Utskilt fra bnr. 1 i 1892 og ved kgl. skjøte av 1893 (tgl. 96) for kr. 3200 solgt til ''Hans Johansen Hogsrød'' (personalia, se [[Østre Flåtten]], gnr. 15, bnr. 3), som ved skjøte av 1914 (tgl. 15) for kr. 3500 samt husvær m.v. solgte bnr. 8 til sønn ''Jørgen H. Hoksrød'' (personalia, se [[Østre Flåtten]], gnr. 15, bnr. 1). Denne solgte i 1919 for kr. 20 000 videre til adv. ''J. H. Christiansen'', Tønsberg, som i 1924 for samme pris avhendet bnr. 8 til løytnant ''Anders Mellbye''. Salget gikk om igjen året etter. I 1926 solgte Christiansen på ny Moland til Mellbye, nå for kr. 14 000. S.å. ble utskilt bnr. 26 (s. d.). Mellbye solgte i 1939 bruket for kr. 19 000 til

''Nils Skjauff'' 1939—62. F. 1897 på Tveitan i Kodal, d. 1962, g. 1923 m. Rakel Kristiansen, f. 1900 i Sandefjord, d. 1968 i Sem.;Barn: 1. Josefine, f. 1926, g. 1944 m. gårdsbest. Laurits Skjelbred, f. 1917; se Berg i Høyjord, bnr. 5. 2. Trygve Ragnar, f. 1935, g. m. Solbjørg Gjermundrød, f. 1938; bopel Moland, Andebu. 3. Edvin Georg, f. 1937, g. m. Marit Gunnerengen fra Hønefoss; ektesk. oppløst. 4. Haakon Frank, f. 1945, g. m. Gerd Nordal fra Sem, f. 1945; bopel Falkensten ved Horten. Øvrige personalia, se også Nedre Prestegården i Høyjord, som han tidligere eide. Ved ektepakt av 1941 mellom ektefellene ble bnr. 8 overført til hustruens særeie. Nils Skjauff kjøpte også «Storås skog» (Skjeau), Moholt (se ndfr.a bnr. 26) og «Sagtun» (Ø. Flåtten). Var i 13 år driftsbestyrer for vedutvalget i Sandefjord og Sandar, senere tømmersjef for trelasth. H. A. Hellenæs, Hedrum. I 1963 ble Moland, Moholt og Sagtun overtatt av sønn

''Trygve Ragnar Skjauff'' 1963—2004. F. 1935, d. 1992, g.m. Solbjørg, f. Gjermundrød 1938, d. 2012. Barn 1. Mariann f. 1956, g.m. Åge Wiik i Tjølling. 2. Nils Christian Skjauff, f. 1960, sokneprest, bosted Krødsherad.

''Solbjørg Skjauff'' 2004—2006. Persnalia se gnr. 97, bnr. 13 "Eik".

''Leif Gunnar Fevang'' og ''Gunvor Hoel'' 2006—. Leif Gunnar Fevang, f. 1978, sønn av Rolf og Grete Fevang, samboer m. Gunvor Hoel, f. 1982. Eiendommen ble etter 2006 slått sammen med Prestegården bnr. 92 og senere i 2010 ble bygningene med 3 mål tomt skilt ut som bnr. 203.

Bnr. 8 har etter opprinnelig bygdebok ca. 80 mål innmark og ca. 90 mål skog, mest barskog, beliggende vest for innmarken. Hage med frukttrær og bærbusker; grønnsaker til husbruk. Nils Skjauff nydyrket 17 mål og drenerte 1000 m grøft. Våningshus bygd i 1920-åra, sidebygning 1930, uthus 1941; videre has sirkelsag og sommerfjøs. Vanningsanlegg fra 1955. Har hatt hestevandring; senere elektrisk motor til treskeverk m.v.

'''Besetning (ca. 1950):''' 1 hest, 6 kuer, 4 ungdyr, 2 griser, 25 høns. '''Avling:''' 2500 kg havre, 10 000 kg poteter, 25 000 kg kålrot.

====Oppdatering 2014 Moland ====
Bruksnr. 8 er meget forskjellig i forh. t. bygdebok av 1975, da jorda og skog er solgt i 1996 til bnr. 92 prestegården, men «Storås skog» (Skjeau)(92.10) på 368 mål ifølge Gårdskart-skog og landskap ble i 1963 overdratt til bror Håkon Frank Skjauff som solgte seg ut i 2013 til Helge Grønlid.

* '''Bebyggelse:''' Framhusene er vesentlig opp-pusset og uthus ombygget i dag til verksted for "Bjørns Bil og MC".
* '''Drift:''' Opphørte i 2006 som eget gårdsbruk, tillagt bnr. 92.

===Bruksnr. 9, Kullerød (skyld 8 øre)===

Utskilt fra bnr. 1 i 1893 og solgt til ''Edvard Kristensen'' Østre Flåtten, som ved skjøte av 1895 (tgl. 96) for kr. 1000 solgte bnr. 9 og gnr. 15, bnr. 8 til ''Karl Julius Jakobsen''. Denne avhendet i 1896 de to partene for kr. 1500 til ''Johan Bjerknes'' og ''Rasmus Johnsen '' Borgen. I 1946 grunnbokshjemmel for partene gitt ''Borgen Mølle'' og ''Ingvald Bjerknes''. S.å. for kr. 1300 kjøpt av

''Kristian Hagen'' 1946—75. F. 1895 i Lille-Dal, tømmermann, g. 1921 m. Elise Nesengen, f. 1896 i Skjee, d. 1977. Barn: 1. Sofie, f. 1923, g.m. yrkessjåfør Svein Walter Olsen fra Sem, f. 1924; bor i Sem. 2. Asbjørn, f. 1926, se ndfr. 3. Ansgar, f. 1930, se ndfr., bnr. 28. 4. Elfi Kristine, f. 1931, g.m. gbr. Thorbjørn Gunnerød fra Holmestrand, f. 1925; bor Orerød i Vivestad. 5. Astrid, f. 1936, g.m, sjåfør Erling Mørken fra Ramnes, f. 1922; bopel Jerpekjønn. I 1975 ble bnr. 9 overtatt av sønn

''Asbjørn Hagen'' 1975—89. F. 1926, snekker. Personalia se bnr. 28 ; [[Andebu_prestegård#Bruksnr._28.2C_Hagen_.28skyld_47_.C3.B8re.29|Hagen]].

''Terje Sandquist'' 1989— etter arv.

Bnr. 9 har et areal på 5 mål.

===Bruksnr. 10, Moland øvre (nordre) (skyld 90 øre)===

Tidligere husmannsplass (om dette, se ndfr.).

'''Bålag:''' Gåserød, N. Haugan, Moland, Sukke, Hogsrød, Skjeggerød, Solvang (brukes ikke lenger).

Utskilt fra bnr. 1 i 1895 og ved kgl. skjøte tgl. 1897 for kr. 3100 solgt til

''Anton Josefsen'' 1897—ca. 1904. F. 1861 i Arnadal, gbr. og seilskutestyrmann. G. 1890 m. Hella Andrine Johannesdatter fra Gusland, f. 1868 på Hotvedt. Barn: 1. Mathilde, f. 1890. 2. Ingvald, f. 1896. 3. Hilda Alvilde, f. 1899. Familien flyttet til Tønsberg i 1906. Ved auksjonsskjøte tgl. 1905 ble bruket for kr. 2115 solgt til

''Edvard Olsen'' ca. 1904—12. F. 1865 i Gusland, gbr., sjømann og snekker, d. 1914 på Brunstad i Stokke. G. 1) m. Kristiane Mathilde Olsdatter, f. 1859 i Lien, d. 1899 på Høyjord. De bodde i Sprenebakken. Barn: 1. Elin (Elise) Margrete, f. 1887. 2. Magda Olufine, f. 1891. 3. Hilda Lovise, f. 1893. 4. Ole Otmar, f. 1896. G. 2) 1901 m. Inga Sofie Eliasdatter, f. 1894 på Nes-Bergan i Høyjord. Barn: 5. Kristiane Marie, f. 1901. 6. Einar Gunerius, f. 1902. 7. Erling, f. 1904. 8. Astrid Martine, f. 1906. 9. Maren Andrea, f. 1908. 10. Ingeborg Elfrida, f. 1909. 11. Agnar Anker, f. 1911. 12. Gudrun Karense, f. 1913. Familien flyttet til Brunstad i Stokke. Inga Sofie ble 2. gang g.m. Henry Bodin og bodde deretter på Bugården på Nøtterøy.

Ved skjøte av 1912 solgte Edvard Olsen bnr. 10 for kr. 4200 til ''Ole A. Flåtten'' (personalia, se Østre Flåtten), som i 1918 for kr. 15 000 solgte videre til skredder ''Emil Levorsen''. I 1922 ble utskilt bnr. 21 (s. d.). Ved auksjonsskjøte av 1923 ble bruket for kr. 15 000 solgt til vognmann ''Ole Klevjer'', Tønsberg. Etter hans død 1942 satt enken ''Marie Klevjer'' i uskiftet bo. Hun forpaktet bort gården til skipsreder Halle i Elta. I 1975 ble bnr. 10 solgt til ''Trygve Ragnar Skjauff'', eieren av bnr. 8 (s. d., hvor personalia finnes).

Bnr. 10 har ca. 18 mål innmark og ca. 170 mål skog, mest barskog, beliggende vest, nord og øst for eiendommen. Tidligere hatt hestevandring. Bebyggelsen består av hytte og et lite uthus. Det gamle uthuset er brent. Ingen husdyr. Opphørte som eget bruk etter 1975 da det ble slått sammen bnr. 8 "Moland".

====Bruksnr. 10, «Moland øvre Tomt nr. 1» (skyld 1 øre)====

Festet i 1947 av ''Hans Bleika Olsen''.

===Bruksnr. 11, Åsgård (skyld 2 øre)===

Utskilt fra bnr. 7 i 1895 og solgt til
[[Fil:Andebu_posthus.jpg|400px|mini|Fra det gamle Andebu posthus. På motorsykkel foran: Gustav Gulli, på motorsykkel bak: Rikard Askjem. Med hest: Lars Johan Møyland. Damen i midten: Helene Rasmussen, Gulli, Barkåker. Med postsekk: Kr. Hotvedt.]]

''Kristian O. Hotvedt'' 1895—1942. F. 1865 på V. Hotvedt, poståpner, gbr. og skomaker, d. 1944. G. 1893 m. Andrine Elise Mikkelsdatter, f. 1863 i Hagen u. Andebu pgd., d. 1945. 7 barn, hvorav 6 vokste opp: 1. Gunvor, f. 1895, g. 1919 m. snekker Gunvald Skarsholt, f. 1895, d. 1933; bodde først på Ø. Flåtten, hvor sønnen Jens ble f. 1919 (personalia, se bnr. 25); de kom senere til Stokke. 2. Magnhild, f. 1897, g. 1917 m. Hans Gravdal, f. 1887; personalia, se Gravdal, bnr. 9. 3. Oddlaug, f. 1899, g. 1921 m. landhandler Ludvig Skatvedt, f. 1897; personalia, se Gravdal, bnr. 7. 4. Astrid, f. 1901, g. 1919 m. Anton A. Kullerød, f. 1887; personalia, se Kullerød, gnr. 16, bnr. 3. 5. Kolbjørn, f. 1906, se ndfr. 6. Milda, f. 1909, g. 1931 m. snekker Kristoffer Siljan, f. 1902; personalia, se Gravdal, bnr. 21. Kristian Hotvedt kjøpte i 1902 også gnr. 16, bnr. 7, i 1926 gnr. 16, bnr. 25, i 1930 gnr. 18 (Askjem), bnr. 5, 8 og 9, og i 1935 gnr. 16, bnr. 31
(se disse nr.); bnr. 25 og 31 overdro han til sønnen ''Kolbjørn Hotvedt''. K. Hotvedt bygde husene på Åsgård og nydyrket 35 mål jord; fra Ny Jord fikk han nybrotts-diplom. Han var poståpner 1895—1935; formann i Andebu landboforening 1909-12; forstanderskapsmedlem i Andebu Sparebank 1927—42, de siste 7 år som viseformann; formann i Andebu Brannkasses styre 1926—43. K. Hotvedt solgte i 1936 gnr. 18, bnr. 5 (s. d.) til K. Reva, i 1942 gnr. 16, bnr. 7 og 11 samt gnr. 18, bnr. 8 og 9 til sønn Kolbjørn Hotvedt for tils. kr. 32 000 (derav for løsøre kr. 10 000) og fritt hus for selgeren i 2 år, verdsatt til kr. 300 pr. år.

====Dramatisk forsøk på postran====

Det gamle posthuset lå i førstningen nokså ensomt i nærheten av et holt med svær skog som ble kalt «Trøllhøle». En gang, ikke lenge etterat det var blitt posthus her, kom det et sigøynerfølge på omkring 30 stykker framover mot posthuset på den gamle Askjemveien. Det var akkurat i den tiden da posten ble sortert, så døren var låst, likevel gikk sigøynerne på og ville inn. Men poståpner Kristian Hotvedt holdt dem i sjakk med revolver gjennom vinduet, mens en av postombringerne fikk hoppet ut av vinduet på baksiden av huset og sprang gjennom skogen og ned til Askjem («Borone»), hvor lensmannen hadde kontor den gang (ca. 1905). Lensmannen samlet folk og fikk drevet sigøynerflokken tilbake samme veien de var kommet. Såvidt en vet er dette den eneste gangen det har vært forsøk på postran i Andebu.

''Kolbjørn Hotvedt'' 1942—70. F. 1906, kjøpmann (jfr. bnr. 25) og gbr. G. 1) 1927 m Gunvor Skatvedt, f. 1906, d. 1946. Barn: 1. Rannveig, f. 1927, g. 1948 m. Hjalmar Andersen, f. 1916 på Nøtterøy, innehaver av firma Hjalmar Andersen A/S, Gravdal (se Gravdal, bnr. 13). 2. Kristian, f. 1935, d. 2013 Nøtterøy, asfaltarb., bor Åsgård, ug. G. 2) m. Asta Emilie Hansen fra Onsøy, f. 1922. 4 barn: 3. Thor, f. 1949, se ndfr. 4. Kåre, f. 1951, sjømann. 5. Grethe, f. 1958. 6. Kari, f. 1961. Kolbjørn Hotvedt var 1960—64 formann i Andebu Bondelag. I 1970 overdro han sine eiendommer til sønnen Thor. Se fortellinger av Kolbjørn her.
[[Medium:016.011.005.jpg|Fra barndommen]] og [[Medium:016.011.006.jpg|med krokete knær i Møylandbakken]]

''Thor Hotvedt 1970 -79'', utdannet telegrafist, og arbeidet på Meterologiske institutt etter å ha sluttet til sjøs. Gift 1971 m. Karin Margaret Dahl, f. 1951 i Ramnes, førskolelærer. Barn: 1.Bjørnar, f. 1971, seniorrådgiver i utenriksdepartementet. I fem år jobbet han som ambassadesekretær, først i Brasil, så i Sør-Afrika. Gift 1999 med Alessia Franqillo, f. 1973 Novara, Italia, kommunikasjonsrådgiver. 2. Anniken født 1975, adjunkt, gift 2001 med Knut Olav Sundby, f. 1974 Råde i Østfold, pedagogisk/psykologisk rådgiver.

''Karin Margaret Dahl 1979-1997 '' gift 2. g. 1983 med Sigbjørn Myhre, f. 1954, bygningsingeniør, personalia se Granås gbnr.9/22 i Andebu. Verv i Andebu sparebank, styremedlem i 2005-2014, styreleder 2014-. Barn: Håvard, f. 1984, daglig leder eget anleggsfirma, g. 2010 m. Susann Fevang, f. 1986, personalia se Andebu prestegård gbnr. 16/92.

Jordene ble forpaktet bort til Karins bror, Geir Mørken fra Ramnes 1980 – 1986. Fra 1986 drev Sigbjørn gården, og fra 1988 forpaktet han i tillegg ca. halvparten av gården Tunheim, gbnr. 17/8.
I 1975 ble det bygget nytt bolighus på Åsgaard/ Askjem, senere utskilt som gbnr. 18/98.
Det gamle våningshuset på Åsgård ble revet 1983 for å gi plass til gang og sykkelsti. Andebu kommune ønsket mer sentrumsutvikling og i 1987 ble det inngått avtale med kommunen om å feste bort 20 dekar i sentrum. Som følge av denne avtalen måtte låven rives i 1989 og nytt redskapshus med korntørke ble satt opp nedenfor bolighuset fra 1975.

I 1985 bygde de nytt hus i Askjemfeltet, Hasselveien 6, og bodde der frem til 1997. De drev da gården, og huset på gården ble fra 1986 – 2007 utleid.
I 1997 ble det en avtale med Andebu kommune om makeskifte, kommunen fikk jordet syd for Herredshuset, vest for Kodalveien i bytte med gårdstunet og deler av eiendommen Tunheim, gbnr.17/8. Ved makeskifteavtalen ble Åsgård og Tunheim sammenføyet til ett gårdsbruk, Tunheim. Driften av gjenstående jorder på Åsgård inngår heretter i [[Askjem#Bruksnr._10.2C_Tunheim|"Tunheim", gnr. 18. bnr. 10.]]
Etter at Andebu Varesenter ble bygget i 1967 har det gradvis blitt bygget nytt i Andebu sentrum, bensinstasjon, sentrumsbygg, leiligheter, apotek, vinmonopol osv. Til sammen er nå ca 30 dekar av tidligere Åsgård blitt benyttet til byggeområde for sentrumsformål. [[Fil:016.172.002.jpg|200px|mini|Resten av Åsgård ved "Slottet", Bnr. 172 i Andebu sentrum]] I tillegg er jordet syd for Herredshuset på ca. 15 dekar overtatt av Andebu kommune.

Bnr. 7 og 11 samt gnr. 18, bnr. 8 og 9 har etter opprinnelig bygdebok en samlet matrikkelskyd på mark 2,74. Eiendommen har 100 mål jord og 30 mål skog. Sandtak på gården. Hage med frukttrær og bærbusker. Har hatt hestevandring. Eget treskeverk. Med i felles vannverk. '''Antikviteter:''' Redskap til linberedning som Kristian Hotvedts hustru Andrine benyttet. Hun var den siste i Andebu som dyrket og beredde lin. '''Besetning''' (ca. 1950): 2 hester, 9 kuer, 5 ungdyr, 2 griser, 50 høns. Det avles korn på ca. 50 mål, poteter på 5—6 mål, resten rotfrukter og eng. Se bilde av Andebu`s trolig siste gårdsdreng; [[Medium:016.011.004.jpg|Hilmar]].

==== Oppdatering 2015 Åsgård.====
Mye av forandringene i gården er beskrevet ovenfor.

* '''Bebyggelse:''' Våningshus ble revet i 1983 for plass til ny sykkelsti, se foto , [[Medium:016.011.003.jpg|Åsgård på 50-tallet, sett fra Jens Skarsholt`s hus.]], Driftsbygningen ble revet i 1989 som følge av sentrumsutviklingen og redskapshus satt opp nedenfor det nye framhuset av 1975. Det kombinerte våningshuset/butikk på andre siden av veien har eget bnr. 81 og har bare fungert som en del av Åsgård.

* '''Drift:''' Driften er opphørt for bnr. 11, men gjenværende jorder blir drevet under gnr. 18 bnr. 10 "Tunheim" da mye av den opprinnelige gården er blitt assimilert av sentrumsaktiviteter som Andebu varesenter, posthus, bibliotek, vinmonopol og bensinstasjon m. flere.

===Bruksnr. 12, Kullerød nordre (med Kirkeåsen) (skyld mark 1,05)===
[[Fil:016.012.004.jpg|200px|mini|Kullerød]]
Tidligere husmannsplass (om dette, se ndfr.).

'''Bålag:''' Bakken, Kullerød, Nordre Langebrekke, Andebu prestegård, Ødegården, Ø. Flåtten.

Utskilt 1897 fra bnr. 1 og ved kgl. skjøte av 1898 for kr. 3200 solgt til

''Ellen Andrine Jørgensdatter'' 1898—ca. 1908. F. 1851 i Kullerød, d. 1938, enke etter sjømann Andreas Larsen, f. 1851 på Askjem (gift i 1881). De bodde først i Hogsrød og hadde barna: 1. Mathilde Sofie, d. 1881, se ndfr. 2. Ludvig, f. 1884, d. 1908 i Kullerød; var underoffiserselev.

''Ole Kullerød'' (eller Ole Larsen Skatvedt) ca. 1908—46. F. 1875 på Skatvedt, d. 1948 på Gravdal. G. 1908 m. Mathilde Sofie Andreasdatter Kullerød, f. 1881 i Hogsrød, d. 1920. 2 barn, hvorav 1 vokste opp: Ludvig, f. 1913, se ndfr. Ole Kullerød eide også 1913—20 bnr. 6 («Haugen») på Ø. Flåtten og en tid bnr. 14 og 23 på Gravdal («Solli» og Vestlia»). Ved skjøte av 1946 solgte han bnr. 12 for kr. 11000 til sønnen

''Ludvig O. Skatvedt'' 1946—51. F. 1913, d. 1951. G. 1941 m. Helene Kristine Halvorsen fra Ektvedt i Vivestad, f. 1922. Barn: 1. Leif Langseth, f. 1944, støperiarb., bopel Kullerød. 2. Håkon Langseth, f. 1945, verkstedarb., g.m. Sidsel Setre fra Nes i Høyjord, f. 1953; bosatt på Nes. 3. Sylvia Merete, f. 1949, g.m. Willy Kristoffer Trevland, f. 1936, maskinfører, bor Svartsrødfeltet. Etter Skatvedts død ble bruket overtatt av enken

''Kristine Langseth'' 1951—2014. G. 2. gang m. Arne Willy Langseth fra Ski, f. 1926, d. 1989. Langseth adopterte i 1956 de tre stebarna.

''Håkon Langseth'' 2014—2020. F. Skatvedt 1945, d. 2020, g.m. Sidsel Setre, skilt 1991. Barn: 1. Vivian Langseth, f. 1975 i Andebu, se nedenfor. 2. Lise Langseth Lie, f. 1980 Andebu, g.m. Andreas Lie f. 1979; deres barn er Isak, f. 2010 Andebu, og Alma, f. 2013 Andebu; bosted Andebu. Gården ble overdratt 02.10.2020 til datteren

''Vivian Langseth'' 2020-. F. 1975, sambo m. Are Jardar Leegaard, deres datter Andrine Langseth Leegaard, f. 1995. Vivian g.m. og skilt fra Roger Bjørkmo; deres barn er Emil, f. 2001 Andebu, Ludvig, f. 2004 Andebu; bosted Andebu.

Bnr. 12 har ifølge opprinnelig bygdebok 45 mål innmark og 70 mål skog, mest barskog, halvparten vest for innmarken og halvparten vest og nord for Andebu kirke. Hage med frukttrær og bærbusker; grønnsaker til husbehov. Grasfrø avles på gården. Nåv. utvei til Håskenveien; tidligere var det utvei over Flåttenfossen, men etterat mølla brente, er det bare gangsti der. Bebyggelsen består av: hovedbygning, uthus, bryggerhus, skur, hønsehus og garasje. I 1947 lagt inn vann i hovedbygningen; i fjøset gl. ledning. Tidligere hestevandring, nå elektrisk motor.
[[Fil:016.012.003.jpg|200px|mini|Høyna i Kullerød]]
'''Marknavn:''' Knutebakkæne (syd og øst mot elva).

'''Besetning (ca. 1950):''' 1 ku, 2 ungdyr. '''Avling''': ca. 3000 kg havre, ca. 3500 kg poteter.

====Oppdatering 2014 av bnr. 12====

Sammenføyet med bnr. 5 Ødegården og bnr. 24 Mellom Kullerød i 1989 samt bnr. 112 i 1996.
Har i 2013 ifølge Skog og landskap 128 mål produktiv skog, 56 mål fulldyrket mark og 34 mål diverse, totalt 218 mål.

* '''Bebyggelse:''' Uthuset ble revet og nytt fjøs med låve ble satt opp på 80-tallet. Bryggerhuset ble bygd nytt på slutten av 80-tallet og framhuset er påbegynt restaurert 1994.

* '''Drift:''' Dyreholdet varte helt til begynnelsen av 90-tallet. Etter dette ble jorden forpaktet bort, første gang til Arne Edvard Askjem. Se foto:[[Medium:216.012.002.jpg|Tunge tak i høyna]] (Håkon og Leif Langseth med Tor Himberg).

===Bruksnr. 13, Kullerød (skyld 4 øre)===

Utskilt 1902 fra bnr. 2 og av Edvard H. Gravdal for kr. 150 solgt til ''Johan Jakobsen'' (personalia, se [[Stulen]], Husmenn), som i 1906 for kr. 1000 solgte videre til sønn ''Olaus Johansen'' (f. 1883). Denne solgte ved skjøte av 1918 bnr. 13 for kr. 3500 til ''Johan Klausen'' Gran (personalia, se [[Stulen]], bnr. 3), som ved skjøte av 1919 (tgl. 21) solgte bruket for kr. 4000 til ''Anton Jakobsen Solheim'' (personalia, se [[Østre Høyjord]], bnr. 29). Denne solgte i 1924 videre for kr. 5000 til ''Kristian Hagen''; personalia, se bnr. 9, som bnr. 13 senere følger. Overtatt av ''Asbjørn Hagen'' i 1975 og av ''Terje Sandquist'' i 1989 som arv.

===Bruksnr. 14, Bergli (skyld 3 øre)===

Utskilt fra bnr. 1 i 1910 og solgt til

''Halvor Anton Johansen'' Stålerød 1910—12. F. 1885 på Hynne, smed, g. 1) 1910 m. Bertine Amalie Borgersdatter, f. 1889 i Svarstad, d. 1911, 2) 1912 m. Antonette Johannesdatter, f. 1889 på Sønset. Barn: 1. Johan, f. 1912. 2. Berta Lovise, f. 1914. Anton Johansen satte opp våningshus og smie. Ved skjøte av 1912 solgte han Bergli for kr. 3700 til ''Herman Kjærås'' (personalia, se [[Kjærås]], gnr. 20, bnr. 1), som også drev som smed her, til han i 1918 overtok farsgården og for kr. 9000 solgte Bergli til snekker ''Einar Løverød'' (personalia, se [[Løverød]], gnr. 31, bnr. 2). Denne solgte i 1923 for kr. 11000 videre til
[[Fil:016_014_001.jpg|mini|Everkets bestyrerbolig.]]
''Andebu komm. Elektrisitetsverk'' 1923—. Elverket benyttet eiendommen som bolig for følgende to driftsbestyrere:

Driftsbestyrer ''Ludvig O. Johnsen'' bodde her 1923—44. Hadde tidligere arbeidet i NEBB og ved en rekke kraftstasjoner og elverker i Østfold. Var overmontør, senere driftsbestyrer for Elverket 1919—44. F. 1893 på Gjøvik, d. 1944 (ved trafikkulykke), g.m. Agnes Karoline Østereng, f. 1897 i Askim, d. 1973. Barn: Kaare Eugen, f. 1922, montørformann, g.m. Ella Regine Isaksen fra Bærum, f. 1929. Jfr. ndfr., Feste nr. 19.

Elverksjef ''Reidar K. Rødland'' 1946—54. Sjef for Elverket 1946—73. Hadde tidligere arbeidet i Bergen, Luster og Vest-Telemark. F. 1905 i Oslo, d. 1975, ingeniør, g.m. Agnes Katrine Jonassen, f. 1912. Barn: 1. Reier, f. 1942, sjefsoperatør (EDB), g.m. bibliotekar Hilde Marie Hveding fra Tromsø, f. 1942; bopel Oslo. 2. Yngvar Dag, f. 1946, ingeniør/montør, g.m. Hanne-Britt Lien, f. 1950; bor Sollien (Lien). 3. Egil, f. 1951, EDB-programmerer, g.m. lærer Laila Risdal fra Evje, f. 1953; bosatt Askjemfeltet. Rødland flyttet ca. 1956 over i den nye driftsbygningen (se ndfr.).

Andebu Elverk bygde på en 3 mål stor festet tomt av Andebu prestegårds grunn (se Feste nr. 14) en ny 2-etasjes driftsbygning, tatt i bruk 1954, med plass til verksted, lager og kontorer og i 2. etasje leilighet for elverksjefen. Elverksjef Rødland flyttet inn i nybygget ca. 1956. Han etterfulgtes i stillingen 1973 av ''Ragnar Johan Aske'' fra Brunlanes, f. 1930, g.m. Ellen Synnøve Snørsvall fra Brunlanes, f. 1934.

Om Elverkets historie generelt henvises til Ragnar Bergs fremstilling i boka «Andebu Elverk 1920—1970», utgitt i anledning verkets 50-årsjubileum.

Elverket eier fortsatt Bergli. Her bor nå

montør ''Karl Kassem'', f. 1895, fra Skiptvedt, g.m. Alma Dora Granly fra Jevnaker, f. 1897. 4 barn: 1. Marvel, f. 1918, g.m. byggmester Arve Solberg fra Gullverket i Eidsvoll; bosatt i Ås. 2. Olaf, f. 1920, d. 1973, var vaktmann ved Oslo Vaktselskaper, g.m. Ella Thaug fra Ås, f. 1919; bosatt i Ski. 3. Ellen Hammer, f. 1924, bodde endel år i Amerika og var g. der; ektesk. oppløst. 4. Lillian, f. 1925, g.m. baker Thor Olsen fra Tønsberg, f. 1924; bopel Tønsberg. Eiendommen ble overtatt av'' Andebu kommune'' 1987/88 og sammenføyet med bnr. 32 i 1995.

Berglis areal: I følge Skog og landskap 1,8 mål, hage og naturtomt.

===Bruksnr. 15, Rønningen (skyld 5 øre)===

Utskilt fra bnr. 6 i 1911 og av Ivar Andersen for kr. 95 solgt til ''Hans Jakobsen'' (personalia, se [[Østre Flåtten]], bnr. 6, Haugen). Jakobsen d. her i 1915, og enken Ingeborg Kristine Hansdatter satt så med bruket til sin død i 1934. Ved auksjonsskjøte tgl. 1934 ble bnr. 15 for kr. 650 solgt til sønn ''Jakob Sperrås'' (se [[Østre Flåtten]], bnr. 6), som året etter for kr. 1450 solgte videre til ''Hartvig Haugerød'' (personalia, se [[Askjem]], bnr. n). Denne solgte i 1944 bruket for kr. 4750 til sønn

''Hans Haugerød'' 1944—82. F. 1903 på Moland, veiarb., g. 1928 m. Aslaug Marie Bakke, f. 1906, d. 1974; de hadde tidligere bodd i Gåserød og på Ø. Flåtten. Barn: 1. Astrid Irene, f. 1930, d. 1942. 2. Odd Henry, f. 1931, arbeidsleder (Sem fengsel), g.m. Synnøve Pande fra Sem, f. 1936; bosatt i Sem. 3. Gerd Else, f. 1938, g.m. arbeidsformann Arve Andersen, f. 1934 (se bd. III, s.19); bosatt i Sem. 4. Johnny, f. 1944, smører, g.m. Kate Maurud fra Stokke, f. 1948; bopel Stokke. 5. Anny Irene, f. 1946, g.m. maskinholder Edgar Evensen Nordkvelde, f. 1942; bosatt i Kvelde.

''Bjørn Olav Åsenden'' kjøpte stedet i 1982 for så å selge videre i 1986 til

''Anita Karisen Nyhus'' og ''Einar Nyhus'' hvor

''Einar Nyhus'' overtok alene i 1995. Areal 1,3 mål.

07.10.2020 Solgt til ''Marius Miksys''. 1/2 mål.

===Bruksnr. 16, Granheim (skyld 11 øre)===
[[Fil:Hjalmar_Trolldalen_fam.jpg|mini|Bankdirektør Hjalmar Trolldalen, hustru Hella Trolldalen, f. Askjem, og barna Arne og Solveig.]]
Utskilt fra bnr. 1 i 1911 og ved kgl. skjøte av 1912 for kr. 1000 solgt til ''Hjalmar Trolldalen'' 1912—26, bankkasserer, fra 1918 adm. direktør i Andebu Sparebank. F. 1878 i Trolldalen, d. 1926. G. 1903 m. Hella Andrine Askjem, f. 1880, d. 1953. Barn: 1. Solveig, f. 1914, se ndfr. 2. Arne, f. 1914, sivilingeniør, g.m. Kirsten Berggrav fra Oslo, f. 1916; bopel Bærum. På Granheim brøt Trolldalen opp jorda og bygde våningshus og uthus, og han leide ut lokaler til Andebu Sparbank i sin bolig. I 1916 kjøpte han fra Askjem inntil et skogstykke på 58 mål
(gnr. 18, bnr. 14, s. d.). Om Hj. Trolldalens virke som banksjef henvises til Bjarne Hoffs bok «Andebu Sparebank» (1963).

[[Fil:016.016.001.jpg|mini|Granheim i høyonna.]]
Ved siden derav gjorde han en stor innsats i bygdas kommunale og politiske liv. Han var bl.a. formann i Andebu Elverks styre i den første vanskelige tiden, fra 1918 til sin død 1926; han var formann i provianteringsrådet og medlem av bankrådet i Bøndernes Bank. Ellers arbeidet han meget for ungdomssaken og avholdssaken, og han var meget aktiv i organisasjonen «Østlandsk reisning». Hans hustru, Hella Trolldalen, var i tolv år kasserer i Andebu sykepleieforening. Etter Trolldalens død satt enken i uskiftet bo. De hadde tidlig automobil hos Trolldalen se [[Medium:016.016.002.jpg|Trolldalens bil på Granheim]].Se også [[Medium:016.016.003.jpg|Biografi av Hjalmar Trolldalen, side 1,]] og [[Medium:016.016.004.jpg|Side 2.]]

''Hella Trolldalen'' 1926—53. Hun kjøpte i 1928 også bnr. 27 (s. d.). I 1936 ble utskilt bnr. 32 (s. d.). Etter hennes død overtok barna eiendommene, men Arne Trolldalen solgte straks sin halvpart for kr. 10 000 til søsteren

''Solveig Bjørnstad'' 1953—2005. F. 1914, d. 2005, hjelpepleier (Vestf. Sentralsykehus), g.m. Torvald Bjørnstad fra Meldal, f. 1909, d. 1976; ingen barn. Solveig Trolldalen var en av ytterst få jenter som torde å hoppe på ski, og var sammen med Dr. C. T. Scott faste prøvehoppere i Møylandbakken som hadde såpass størrelse som en 45 meters bakke.

'' Finn Trolldalen'' og ''Kari Trolldalen '' 2006—. Personalia se bnr. 71.

Bnr. 16 og 27 samt gnr. 18, bnr. 14 har etter opprinnelig bygdebok en samlet matrikkelskyld på 93 øre. Eiendommen har 14 mål jord og 58 mål skog. '''Besetning''' (ca. 1950): 2 kuer, 1 gris, 10 høns.

====Oppdatering 2014 av bnr. 16 Granheim====
* '''Bebyggelse:''' Husene er revet til fordel for Granheimtunet. (Stuen var rikt dekorert med rosemaling.)
* '''Drift:''' Gårdsbruket er opphørt. Gjenstående areal 23 mål, hvorav 17 er til tunet og resterende til veier og friområder.

====Granheimtunet, 5,8 mål====
[[Fil:016_016_000.jpg|mini|Granheimtunet.]]
Andel av Granheimtunet 1 (Gnr 16, bnr 16, seksjon 1) er i 2006 solgt fra'' Finn Trolldalen'' og ''Kari Trolldalen'' til'' Edh Invest AS''. Salget omfatter også andel av Granheimtunet 2-10 (Gnr 16, bnr 16, seksjon 2-10).

=====«Seksjon nr. 1»=====

Overført i 2007 fra Boligbygg Vestfold AS til'' Magnar Svendsrød'' og ''Gerd Ase Svendsrød''. Magnar Svendsrød f. 1943, typograf, sønn av Lars Svendsrød, f. 1908 Andebu, d. 1993 og Margit Svendsrød, f. 1916 Andebu, d. 2009. G. m. Gerd Åse Svendsrød, f. Fjøreide 1945 Sem (Tbg), datter av Henrik Fjøreide, f. 1908 Tønsberg, d. 1984 og Klara Fjøreide, f. 1912 Tønsberg. Barn: 1. Elin Svendsrød, f. 1969 Ramnes, g. m. Frank Nordby, f. 1963, bosted Re. 2. Kjetil Svendsrød, f. 1975 Ramnes, gift/samboer m. Kristin Hove Ødegård,+ f. 1982, bosted Andebu.

=====«Seksjon nr. 2»=====

Overført i 2007 fra Boligbygg Vestfold AS til'' Jorun Jellum'', pensjonist, f. Tveitan 1943, datter av Håkon Tveitan, f. 1904 og Gjertrud Tveitan, f. 1902 Kodal; i 1991 skilt fra Hans Jan Fon, f. 1942, sønn av Else og Matias Fon i Re. Barn: 1. Jørn Mathias Fon, maskinentreprenør, f. 1968 i Re(Tbg), g.m. Kari Anne Myhre Fon, barnehageassistent; bosted Høyjord. 2. Lena Kristin Fon, salgssekretær, f.1969 i Re (Tbg), samboer m. Tom Roger Olsen, prosjektingeniør, f. 1969, bosted Andebu.

=====«Seksjon nr. 3»=====

Overført i 2007 fra Boligbygg Vestfold AS til ''Gunnar Markman'' og ''Hjørunn Markman''. Overført i 2013 til '' Hjørunn Markman'' som har solgt videre til?

=====«Seksjon nr. 4»=====

Overført i 2008 fra Boligbygg Vestfold AS til ''Anne Klausen Brynjulfsen''.

=====«Seksjon nr. 5»=====

Overført i 2007 fra Boligbygg Vestfold AS til ''Kathrine Therkelsen'' og ''Thomas Almenning''.

=====«Seksjon nr. 6»=====

Overført i 2007 fra Boligbygg Vestfold AS til ''Heidi Aalstad Bærland''.

=====«Seksjon nr. 7»=====

Overført i 2007 fra Boligbygg Vestfold AS til'' Linda Figenschou''.

=====«Seksjon nr. 8»=====

Overført i 2008 fra EDH invest AS til'' Anne Klausen Brynjulfsen'', barnehageassisient, f. 1963, datter av Martha Annie Klausen, f. 1933, og Reidar Klausen, f. 1923 i Stokke. G. 1989 m. Roger Brynjulfsen, f. 1942, bryggeriarbeider på Ringnes/Farris og sønn av Bjarne og Ragnhild Brynjulfsen, Andebu. Separert 2008. Barn: 1. Maria Brynjulfsen, student, f. 1990 i Andebu (Tbg); bosted Bergen. 2. Anna Brynjulfsen, student, f.1994 i Andebu (Tbg); bosted Andebu.

=====«Seksjon nr. 9»=====

Overført i 2007 fra Boligbygg Vestfold AS til''Abbas Saeed Farah Abdu'' og videreført til'' Helene Rødsand Winge'' i 2009.

=====«Seksjon nr. 10»=====

Overført i 2007 fra Boligbygg Vestfold AS til ''Marit Røberg'' og ''Rune Kalleberg Hogstvedt'' og videreført til ''Marianne Prestegården'' og ''Tormod Finnskog'' i 2012.

==='''Bruksnr. 17, Tingvoll''' (skyld 8 øre). Andebu Herredshus===
[[Fil:016.017.001.jpg|200px|mini|Andebu herredshus Tingvoll anno 2014.]]
Utskilt fra bnr. 7 i 1919 og av K. Hotvedt for kr. 1858 solgt til ''Andebu kommune''. Tomten ble i 1921 utvidet, idet da bnr. 20 (s. d.) ble lagt inntil. Sammenføyet også med bnr. 41 i 1995. Om Herredshusets bygningshistorie, se Kulturbindet, s. 385—89. I Herredshuset har en rekke av bygdas kommunale etater sine lokaler, og her holdes formannskaps- og herredstyremøter. Også Andebu Sparebank holdt tilhuse her, fra 1927 til 1960, da banken flyttet inn i nye lokaler tvers overfor Herredshuset. Kommunens voksende administrasjon gjorde at Herredshuset etter hvert ble for lite, det ble satt opp en fløybygning, som i 1979 ble forlenget.
[[Fil:016.017.014.jpg|200px|mini|Andebu herredshus Tingvoll anno 1927.]]
For å se plantegninger av opprinnelig herredshus, trykk på [[Medium:016.0017.012.jpg|Plan 1.ste etage]]. [[Medium:016.017.013.jpg|Plan 2.dre etage]].

Arvid Askjem har beskrevet interiøret og forandringene på herredshuset detaljert i peroden fra det ble bygd og særlig fra krigen, fram til 1970 slik; [[Andebu Herredshus|Andebu herredshus historie.]]

Noen bilder fra interiøret i 2015. [[Medium:016.017.008.jpg|Trappen med elgehode]], [[Medium:016.017.010.jpg| Kommunestyresalen.]], [[Medium:016.017.011.jpg| Spisesalen med maleri av Hans Holmen. ]]

Noen eksteriørbilder fra vinteren ; [[Medium:016.017.003.jpg|Vinter på 50 tallet]], [[Medium:016.017.004.jpg|Vinter på 60 tallet]], [[Medium:016.017.005.jpg|Håndmåket snø]].

Vaktmestre ved Herredshuset har vært:
[[Fil:016.017.002.jpg|200px|mini|]]
Installatør Kristian Møyland 1927—36. Personalia, se Møyland gnr. 17, bnr. 10.

Byggmester Tidemand Hillestad 1936—61. F. 1902, g. 1930 m. Aslaug Gjelstad, f. 1901, d. 1975. Hillestad var medlem av Andebu Sparebanks forstanderskap i 30 år og var formann 1956—71.

Arne Hvitstein 1961—68. F. 1927, g.m. Astrid Sofie Tutvedt fra Hedrum, f. 1935.

Einar Liverød 1968—71. F. 1936, g.m. Kari Farmen fra Hedrum, f. 1943.

Torolv Unset Jørgensen 1972-1982
I 1972 ble Herredshusets og skolens vaktmesterstillinger slått sammen. Denne kombinerte stillingen innehas fra 1972 av Thoralv Unset Jørgensen, som også er vaktmester på Pleiehjemmet. Areal ca. 7,0 mål. [[Fil:017.017.014.jpg|200px|mini|Vindu i fengslet i kjelleren.]].

Bertil Ward 1982-1992. Ward var trønder. Arbeidet mange år i gartneri i Sandefjord før han kom til Andebu. Bodde i vaktmesterboligen til Andebu skole til sin død.

Gunnar Horntvedt 1992-2005. Personal se gnr. 18. Bnr. 46.

Leif Halvorsen 2005-. Halvorsen har arbeidet mange år i Televerket før han begynte som vaktmester. Bor i Løkkeveien i Høyjord.

Vaktmestrene har nå kontor i tidligere vaktmesterbolig til Andebu skole.

Fra begynnelsen var det 2 fengsel-seller i kjelleren. [[Medium:016.017.016.jpg|Se døren til fengslet i kjelleren. ]]

===Bruksnr. 18, Granly (skyld 2 øre)===

Utskilt fra bnr. 7 i 1919 og av K. Hotvedt for kr. 500 solgt til ''Andebu Telefonforening'' A/S, som i 1920 oppførte en hovedbygning og en skurbygning. Telefonforeningen har siden hatt sin sentral her. S.å. ble Nicolai Eskedal ansatt som sentralbestyrer; hans og familiens personalia, se ndfr., feste nr. 12, «Midtgård». I 1974 for kr. 250 000 overtatt av ''Staten v/Televerket''. Areal ca. 1,1 mål.

===Bruksnr. 19, Kullerødlia (skyld 16 øre)===
[[Fil:016.019.001.jpg|200px|mini|Vegvesenets eneste kulturminne i Vestfold.]]
Utskilt fra bnr. 2 i 1921 og av Olaf Skatvedt for kr. 8000 solgt til ''Vestfold Fylkes Veivesen''. Steintak. Veivesenet drev lenge pukkverk her. Areal 15,6 mål. Se bildet til høyre fra vegvesenet i Kullerødlia. Trykk 2 ganger på bildet for å få leselig skrift, og piltast øverst til venstre 2x. for å komme tilbake.

===Bruksnr. 20, Tingvang (skyld 2 øre)===

Utskilt fra bnr. 7 i 1921 og solgt til Andebu kommune. Utvidelse av tomta til ''Andebu Herredshus''. Jfr. bnr. 17.

===Bruksnr. 21, Håsken (skyld 10 øre)===

Utskilt fra bnr. 10 i 1922 og solgt til ''Tønsbergs Handels- og Privatbank''. Senere solgt til ''Tønsberg Turistforening'', som i 1947 for kr. 20 000 solgte til ''Tønsberg Bryggeris Hytteforening''. Eiere fra 1972: ''Ninni Nilsen, Kristine Weisten, Edith Valen, Hjørdis Nesset Hansen og Solveig Plyhn''. Den siste gikk ut som eier i 1973. ''Arne og Aase Aas'' kjøpte i hytta 1982 men solgte den til ''Bente og Arve Sørensen'' i 1990.

Hytte. Areal ca. 7 mål.

===Bruksnr. 22, Vesteråt (skyld 10 øre)===
[[Fil:016_022_001.jpg|200px|mini|Vesteråt.]]
Utskilt fra bnr. 1 i 1925 og for kr. 1200 solgt til

''Ole Bergan'' 1925—75. Bankkasserer i Andebu Sparebank 1918—50, adm. direktør 1950—57, banksjef 1957—64. F. 1893 i Stokke, d. 1975. G.m. Ester Constanse Mood, f. 1904 i Oppegård, d. 1977. Barn: 1. Eva Andrine, f. 1926, g.m. skipskaptein Sverre Kjærås, f. 1920, d. 1973. 2. Liv Julie, f. 1932, g.m. frisør Trond Gjersøe, f. 1921, bor Presterødåsen, Sem. Bergan ryddet tomta her og bygde nye hus. Om hans virke som banksjef, se Bj. Hoffs ovennevnte bok om Andebu Sparebanks historie. Ved siden av bankarbeidet gjorde Bergan en stor innsats i bygdas kommunale og politiske liv. Var medlem av herredstyret i en menneskealder og satt i formannskapet 1935—41, 1946—51 og 1956—67, derav som viseordfører 1935—37 og som ordfører 1939—41, 1956—59 og 1966—67. Videre var han formann i overformynderiet, formann i Andebu Elverks styre, formann i forliksrådet, viseformann i skolestyret, medlem av representantskapet i Vestfold Kraftselskap m.m. Han var også meget interessert i sykehusvesenet og det sosiale hjelpearbeid og var bl.a. medlem av styret for Fossnes Åndssvakehjem.

Etter Ole Bergans og hustrus død gikk eiendommen i 1978 over til døtrene ''Eva Kjærås og Liv Gjersøe'', som s.å. solgte den til banksjef ''Kåre Herman Wold'', fra Berg i Østfold, f. 1923, g.m. Lilly Sofie Hansen fra samme bygd, f. 1931.

'' Andebu kommune'' overtok eiendommen i 1981 og anla heldagsbarnehage der.

Areal ca. 5 mål.

===Bruksnr. 23, Kullerød søndre (skyld mark 1,31) "Fyllplass"===

Tidligere husmannsplass (om dette, se ndfr.). Utskilt fra bnr. 1 i 1925 og ved skjøte fra Kirkedepartementet for kr. 7500 solgt til

''Kristian Gulliksen'' 1925—34. F. 1880 på Skorge, d. 1947, g.m. Marthe Søstuen-Strand, fra Elverum, f. 1880, d. 1956. Barn: 1. Gunvor, f. 1912 i Hof, g.m. tømmermåler Oddvar Strand, f. 1910 i Elverum; bopel Elverum. 2. Ingrid, f. 1914 i Hof, d. 1979, g.m. Ove Ruud; bopel Oslo. 3. Gunnar, f. 1922, se ndfr. 1 barn d. liten. Gulliksen ble rammet av den økonomiske krise, og bruket ble i 1934 ved tv. auksj. for kr. 4000 solgt til ''Opplysningsvesenets fond''. Ved skjøte fra Kirkedepartementet av 1951 ble bnr. 23 for kr. 4000 solgt til Kr. Gulliksens sønn

''Gunnar Gulliksen'', som i 1953 for samme pris solgte videre til sin mor, ''Marthe Gulliksen''. Etter hennes død i 1956 solgte arvingene bruket for kr. 3333 til medarvingen snekker Gunnar Gulliksen, f. 1922, g.m. Martha Olsen fra Haukerød, f. 1922; bopel Sandefjord. I 1960 for kr. 11 000 solgt til ''Andebu kommune'', som anla off. søppelplass på ca. 5 mål her.

Ingen besetning i 1950. Areal: 20 mål innmark og 70 mål skog. Etter makeskifte med Kristine Langseth om Kjørkåsskogen er situasjon i 2013; Areal: 3 mål innmark og 15 mål skog, hvorav ca. 5 mål tjener som fyllplass for hageavfall.

===Bruksnr. 24, Kullerød mellom (skyld 5 5 øre)===

Tidligere husmannsplass (om dette, se ndfr.). Utskilt fra bnr. 1 i 1925 og ved skjøte fra Kirkedepartementet for kr. 3500 solgt til ''Edvard Kristiansen Ødegården'' (personalia, se bnr. 5). Etter hans død 1933 overtatt av sønnen ''Kristian E. Ødegården'' (personalia, se ovfr., bnr. 5). I 1981 i felleskap overtatt av ''Sigurd Kjærås, Gudrun Berg, Lars Kjærås, Nils Kjærås og Hans Anders Kjærås'' I 1987 overtok ''Staten v/Vestfold fylkeslandbruksstyre'' som solgte til ''Kristine Langseth'' i 1989.

Tillegg til bnr. 5. Ingen besetning 1950. F.t. ingen hus. Areal: 25 mål innmark. Etter makeskifte med Kristine Langseth`s Kjørkåskogen er det blitt sammenføyet (1989) med bnr. 12.

===Bruksnr. 25, Fjelly (skyld 3 øre)===
[[Fil:016_025_001.jpg|200px|mini|Fjelly.]]
Utskilt fra bnr. 1 i 1926 og ved skjøte fra Kirkedepartementet for kr. 200 solgt til ''K. Hotvedt'', Åsgård, som overdro tomta til sønnen ''Kolbjørn Hotvedt'' (personalia, se bnr. 11). Denne bygde husene i 1927 og drev forretning her til 1937, da den ble flyttet til Feste 11, «Fjell» (se ndfr.). Hans far overtok «Fjelly» i 1940, og Kolbjørn Hotvedt kjøpte i 1942 «Åsgård» av faren. Bnr. 25 og 31 ble i 1945 solgt til K. Hotvedts datter ''Gunvor Skarsholt'' (personalia, se bnr. 11), som var flyttet tilbake til Andebu etter mannens død. I 1961 overdro hun partene til sønn

''Jens Skarsholt'' 1961—. F. 1919 på Ø. Flåtten, d. 2014, lastebileier, g.m. lærer Anny Solberg (dtr. av kirkesanger Johs. Solberg), f. 1922. Barn: 1. Gunnar, f. 1944, maskinfører, g.m. Grete Lurås fra Botne, f. 1944. Har kjøpt gård på Skarsholt, bnr. 1 (s. d.), og de bor der. 2. Laila, f. 1950, g.m. sjåfør Roger Morten Leegaard fra Sem, f. 1949. 3. Signe Gro, f. 1962.

''Are Jardar Leegaard og Marianne Gjelstad Pettersen'' overtok hver sin 1/2 del i 1999. Are Jardar Leegaard er sønn av Laila og Roger Leegaard.
Marianne Gjelstad Pettersen er datter av Arve og Irene Pettersen på Stålerød.
Videresolgt til

''Mtc Maritime Trade & Consult AS'' i 2006, som står som eier pr. 2014.

===Bruksnr. 26, Moholt (skyld 9 øre)===

Utskilt fra bnr. 8 i 1926 og solgt til ''Hans Falck'', Tønsberg. Drevet av Ørsted-Falck. I 1939 for kr. 2000 solgt til ''Nils Skjauff'' (personalia, se Nedre Prestegården i Høyjord). I 1963 overtatt av sønn ''Trygve Ragnar Skjauff'' (personalia, se bnr. 8), og s. å. overført bnr. 8.

===Bruksnr. 27, Silju (skyld 3 øre)===

Utskilt fra bnr. 1 i 1928 og for kr. 350 solgt til ''Hella Trolldalen''; personalia, se bnr. 16, som bnr. 27 senere følger. Overtatt av datter'' Solveig Trolldalen'' i 1953. Areal ca. 3 mål.

===Bruksnr. 28, Hagen (skyld 47 øre)===
[[Fil:016.028.001.jpg|200px|mini|Hagen.]]
Tidligere husmannsplass (om dette, se ndfr.). Utskilt fra bnr. 1 i 1928 og s.å. ved skjøte fra Kirkedepartementet for kr. 5600 solgt til den tidligere husmann ''Anton Kristiansen'', f. 1863, d. 1954 (personalia ellers, se Lille-Dal, gnr. 95, bnr. 4 og ndfr. under Husmannsplasser). Antons arvinger var enken Mathilde Hagen og Antons sønn av 1. ekteskap, ''Kristian Hagen'', som overtok eiendommen. Han solgte 1954 videre til ''Mathilde Hagen'', som d. 1975. Bruket ble året etter solgt til ''Sven Einar Idland'', som straks solgte til ''Kristian Hagen'' (personalia, se ovfr., bnr. 9). Denne avhendet i 1977 Hagen til sønn

''Ansgar Hagen'' 1977—. F. 1930, pensjonert snekker, sønn av Elise Hagen f. Nesengen !896 og Kristian Hagen f. 1895 Andebu, g. m. Målfrid Hagen, f. Klepsvik 1930 Austevoll i Hordaland, d. 2007 datter av Hilleman og Gjertrud Klepsvik fra Austevoll. Barn 1. Rune Hagen, f. 1960 Andebu, sambo m. Ann-Caia Johansen, bosted Andebu. 2. Trond Hagen, f. 1961 Andebu, g. m. Tove-Lisbeth Engblom Hagen, f. 1964, bosted Vear Stokke. 3. Frode Hagen, f. 1963 Andebu, g. m. Saengchan Phaguram, bosted Andebu. 4. Jan Ove Hagen, f. 1964, bosted Andebu. 5. Lillian Hagen, f. 1967 Andebu, bosted Oslo.

Hagen er i 2014 ifølge Skog og landskap på 20 mål totalt hvorav 15 mål fulldyrket areal.

===Bruksnr. 29, Elverhøy (skyld 60 øre)===

Dette jordstykke på 25 mål ble utskilt fra bnr. 1 i 1928 og ved skjøte fra Kirkedepartementet for kr. 1550 solgt til ''Edvard Olsen Askjem''; personalia, se gnr. 18, bnr. 1, som bnr. 29 senere følger. Overtatt av sønn ''Arne Askjem'' og videreført til hans sønn'' Arne Edvard Askjem'' i 1981. ''Odd Kenneth Askjem'' (Arne Edvards sønn) overtok i 1999.

===Bruksnr. 30, Elvebakken (skyld 5 øre)===

Utskilt fra bnr. 2 i 1933 og 1938 av Olaf Skatvedt solgt til ''Kristian Hagen''; personalia, se bnr. 9, som bnr. 30 senere følger. Overtatt av sønn ''Asjørn Hagen'' i 1975 som solgte videre til ''Terje Sandquist'' i 1989.

===Bruksnr. 31, Granbu (skyld 2 øre)===

Utskilt fra bnr. 1 i 1935 og solgt til ''Kolbjørn Hotvedt'' (personalia, se bnr. 11). Bnr. 31 og 25 (s. d.) ble 1945 solgt til hans søster ''Gunvor Skarsholt'' (personalia, se bnr. 11). Bnr. 31 følger senere bnr. 25 (s. d.). Overtatt av ''Jens Skarsholt'' i 1961 og solgt til ''Are Jardar Leegaard og Marianne Gjelstad Pettersen'' i 1999. Videresolgt til ''Mtc Maritime Trade & Consult AS i 2006'', som står som eier pr. 2014.

===Bruksnr. 32, Bergli II (skyld 2 øre)===

Utskilt fra bnr. 16 i 1936 og for kr. 300 av Hella Trolldalen solgt til ''Andebu Elverk''. Overtatt av ''Andebu kommune'' 1987 og sammenføyet med bnr.14 i 1995.

===Bruksnr. 33, Granbu II (skyld 1 øre)===

Utskilt fra bnr. 1 i 1940 og solgt til ''Kolbjørn Hotvedt''. S.å. solgt fra ''Opplysningsvesenets fond''. I 1998 overført fra ''Kolbjørn og Asta Emilie'' med 1/4 til hver av barna ''Kari, Grethe og Kåre'' og 1/8 til hvert av Tors barn ''Bjørnar og Anniken Dahl Hotvedt'' for deretter og bli 1/1 overtatt av ''Kari Hotvedt'' som i 2000 selger videre til ''Are Jardar Leegaard''.

===Bruksnr. 34, Løkka (skyld 27 øre)===

Utskilt fra bnr. 3 i 1944 og av Anton Andersen for kr. 2000 solgt til ''Olav Ruggesæter'' (personalia, se Gravdal, gnr. 2, bnr. 10), som har drevet pelsdyrfarm her. Overtatt av ''Knut Ruggesæter'' i 1983 og sammenføyet med bnr. 73.

Areal 8 mål.

===Bruksnr. 35, Galteryggens vestkant (skyld 1 øre)===

Utskilt fra bnr. 3 i 1944 og solgt til ''Ragnar Halle'', Elta. S.å. solgt fra ''Opplysningsvesenets fond''. Overtatt av ''Oddvar Aske'' i 1991 og sammenføyet med gnr. 10 bnr. 2 samme år.

===Bruksnr. 36, Myrvang II (skyld 1 øre)===

Utskilt til ''Ottar og Edna Haugan'', men overtatt i 1981 av ''Birger Flaatnes'' og sammenføyet med gnr. 17 bnr. 15 i 1983.

===Bruksnr. 37, Myrvang III (skyld 1 øre)===

Utskilt til ''Ottar og Edna Haugan'', men overtatt i 1981 av ''Birger Flaatnes'' og sammenføyet med gnr. 17 bnr. 15 i 1983.

===Bruksnr. 38, Tyinn (skyld 1 øre)===

Utskilt fra bnr. 6 og solgt til ''Odd Skjeggerød'' i 1955.

===Bruksnr. 39, Skogly (skyld 1 øre)===

Utskilt fra bnr. 6 og solgt til ''Ivar Skjeggerød'' i 1955.

'''===Bruksnr. 40, Andebu skole (skyld 10 øre)==='''
[[Fil:016_040_001.jpg| Andebu skole]]

Utskilt fra bnr. 7 og solgt til ''Andebu kommune'' i 1955. Barneskolen startet opp i 1958 og nybygget fra den gang betegnes idag som bygg A.

1958 '''Bygg A.''' Opprinnelig nybygg. Se bygget t. v. på bildet.

1975 Utvidet med rom 1 og 2 samt 2 grupperom.

1978 Ny avdeling med musikkrom/sløydsal/heimskunnskap bygget.

1979 Administrasjonsavdeling utvidet med 32 m².

1992 Påbygd arbeidsrom for lærere.

1997 Påbygd mot nord, toaletter og avdeling for 6-åringer.

2001 Nytt klasserom i eksisterende bygg A og personalrom i 2.etasje.

2002 Ny inngang og ny administrasjon.

2002 '''Bygg B.''' Nytt bygg mot sør inneholdende klasserom og bibliotek. Trykk på blå tekst for å se bildet [[Medium:016.040.002.jpg|B-blokka]].

2003 Klasserom på flatt tak mot Herredshuset.

2012 '''Bygg C.''' Nytt bygg mot riksvei inneholdende SFO og avd. for elever med spesielle behov. Trykk på blå tekst for å se bildet [[Medium:016.040.003.jpg|C-blokka]].

Skolen hadde en klasse på hvert trinn fram til midt på 90-tallet. Etter den tid har tallet økt til 13-14 klasser.
Torp Skole ble nedlagt 2003.

{| class="wikitable"
|+Rektorer siden starten har vært

! style="background:#ffdead;" | Fra-til
! style="background:#ffdead;" | Navn
|-
! 1958-1964 || Johannes Solberg
|-
! 1964-1986 || Arne Jensen
|-
! 1986-1991 || Kåre Hotvedt
|-
! 1991-2014 || Inger Hillestad
|-
! 2014-2014 || Ole Kristian Nalum (Konstituert Elisabeth Rød)
|}

===Bruksnr. 41, Tingvang II (skyld 5 øre)===

Utskilt fra bnr. 7 og solgt til ''Andebu kommune'' i 1955. Sammenføyet med bnr. 17 i 1995.

===Bruksnr. 42, Andebu pensjonistbolig (skyld 1 øre)===

Utskilt fra bnr. 28 og solgt til ''Andebu kommune'' i 1956. Kommunen bygde en boligblokk i 2 etasjer med 8 leiligheter for pensjonister i 1969. Arketekt Ole Bjønness og oppført av byggmester Bjarne Ask, Sandefjord,

==='''Bruksnr. 43, Andebu alders- og sykehjem.''' «Pleiehjemmet» (skyld 17 øre)===
[[Fil:016_043_001.jpg|200px|mini|Hjemmet 1959]]
Utskilt fra bnr. 28 og solgt til ''Andebu kommune'' i 1956. Etableringen av et aldershjem i Andebu var blitt overmodent etter lang politisk behandling, om plassering ikke minst, som det fremgår av den korte "før-historikken" nedenfor :

'''Historikk før 1959.'''

Behovet for et alders- eller pleiehjem i kommunen ble etterhvert mer og mer påtrengende. Andebu Sykepleieforening var pådriver i denne saken og allerede 26. mai 1937 vedtok foreningens styre å ta opp arbeidet for et "hvile- og gamlehjem" i bygden. Som komite ble valgt Hella Trevland, Kodal, Elna Brattestå, Høyjord, og Agnes Gallis og Maren Bakkeland, Andebu. I styremøte 6. mars 1938 ble Agnes Gallis valgt til formann. Det forelå et tilbud om gratis tomt på Bråvoll samt kr. 2.000,- som bidrag dersom bygget ble påbegynt innen 5 år regnet fra 1933.

Komiteen vedtok å be herredsstyret om å velge "4 skjønnsomme menn" til å tiltre komiteen. I herredsstyrets møte 11. oktober 1937 ble disse valgt: Olaf Kolkinn og Erik Rivelsrød, Andebu, Erling Skarsholt, Høyjord og Olav Strandskog, Kodal.

Den samlede komite hadde møte på Bråvoll 27. oktober s.å. for å se på den tilbudte tomten. Man fant at tomten var pen, men komiteen var redd for at den ble kostbar å bygge på. Særlig gjaldt det veien som måtte bygges og at det var vanskelig å skaffe vann. Noen beslutning ble ikke fattet, men komiteen var enig om å se seg om på forskjellige steder etter en passende tomt. De ville også forhøre seg om det kunne være utsikter til fri tomt på Andebu prestegårds grunn. I et møte 22. november 1937 festet komiteen seg ved to steder på prestegården som det var enighet om å søke å få. Det kom negativt svar fra Kirkedepartementet på denne søknaden. I mellomtiden ble tilbudet om gratis tomt på Bråvoll foreldet.

Det ble jobbet med flere tomtealternativer som imidlertid ikke ga noe resultat. Krigen kom og satte en foreløpig stopper for planene.

Den 11. august 1937 ble det holdt et møte av de 4 komitemedlemmene fra sykepleieforeningen, foreningens styre og andre interesserte hvor det ble bestemt å danne foreninger rundt om i Andebu, Høyjord og Kodal for å skaffe penger til gamlehjem. Foreningene skulle hver for seg arbeide på den mest formålstjenlige måten. Disse foreningene gjorde et imponerende arbeid og var gode ambassadører for gamlehjemssaken. Da bygget sto ferdig i desember 1959 kunne foreningene overføre i alt kr. 124 000 til kommunekassen øremerket inventar. Et betydelig beløp etter den tids kroneverdi.

'''1959–1989 Hentet fra jubileumsberetningen og Andebu kommunes historie ved Nils Grytnes.'''

For fullstendig referat se ; [[Andebu Alders-og sykehjem 1959–1989]].

'''1959–2013 Oppdatering. '''

For videre historie og oversikt over styreledere og leger fram til nå,

Andebu Pleie- og Sykehjem:

Når pleiehjemmet åpnet hadde det 23 plasser fordelt på 12 pleieplasser og 11 aldershjemsplasser. Den første tidel var det ikke fullt belegg og «det rådet en viss tilbakeholdenhet for å flytte på pleiehjemmet» (1). Det var bygget en betjeningsbolig inntil pleiehjemmet som betjeningen bodde i til å begynne med. Men de fleste ansatte bodde i Andebu og etter hvert som flere søkte om å få bo på pleiehjemmet ble også betjeningsboligen tatt i bruk til pasienter sik at det totale antall plasser ble 31 og 32 (2).

I 1977 var hjemmet utvidet og fikk status som sykehjem med 24 sykehjemsplasser og 16 aldershjemsplasser, til sammen 40 plasser. I et notat fra 20-årsberetningen (2) står det: Antall plasser overskrider vi ofte, per i dag har vi 42 pasienter». Siden har sykehjemmet utviklet seg til å ha færre plasser men kun sykehjemsplasser etter hvert som det ble bygget omsorgsboliger inntil sykehjemmet.

Det ble etablert en tilrettelagt avdeling for demente, «Tusenfryd» (under er det en oversikt over de ulike bygningsmessige endringene).

Oversikt over styrere og tilsynsleger fra 1959 til 2013:

Når pleiehjemmet åpnet hadde det 23 plasser fordelt på 12 pleieplasser og 11 aldershjemsplasser. Den første tidel var det ikke fullt belegg og «det rådet en viss tilbakeholdenhet for å flytte på pleiehjemmet» (1). Det var bygget en betjeningsbolig inntil pleiehjemmet som betjeningen bodde i til å begynne med. Men de fleste ansatte bodde i Andebu og etter hvert som flere søkte om å få bo på pleiehjemmet ble også betjeningsboligen tatt i bruk til pasienter sik at det totale antall plasser ble 31 og 32 (2).

I 1977 var hjemmet utvidet og fikk status som sykehjem med 24 sykehjemsplasser og 16 aldershjemsplasser, til sammen 40 plasser. I et notat fra 20-årsberetningen (2) står det: Antall plasser overskrider vi ofte, per i dag har vi 42 pasienter». Siden har sykehjemmet utviklet seg til å ha færre plasser men kun sykehjemsplasser etter hvert som det ble bygget omsorgsboliger inntil sykehjemmet.

Det ble etablert en tilrettelagt avdeling for demente, «Tusenfryd» (under er det en oversikt over de ulike bygningsmessige endringene).

{| class="wikitable"
|+Oversikt over styrere og tilsynsleger fra 1959 til 2013:
! colspan="2" style="background:#ffdead;" | Ledelse/styrer
! colspan="2" style="background:#ffdead;" | Årstall
|-
! style="background:#ffdead;" | Navn
! style="background:#ffdead;" | Stilling/tittel
! style="background:#ffdead;" | Fra
! style="background:#ffdead;" | Til
|-
! Tone Vaagsland || Styrer || 1959 || 1960
|-
! Margrethe Gran || Styrer || 1960 || 1968
|-
! Betzy Andersen || Styrer || 1968 || 1970
|-
! Borghild Bringaker ||Styrer || 1970 || 1972
|-
! Magnhild Trolldalen || Styrer || 1972 || 1981
|-
! Ellen Sofie Kjær || Styrer || 1981 || 1988
|-
! Turid Søgnen || Styrer || 1987 || 1998
|-
! Bodil Fischer || Styrer || 1999 || 2003
|-
! Thor Henry Thorød || Virksomhetsleder || 2004 || 2012
|-
! Feri S Adloo || Virksomhetsleder || 2012 || dd
|}

{| class="wikitable"
|+Sykehjemslege/tilsynslege
|-
! style="background:#ffdead;" | Navn
! style="background:#ffdead;" | Stilling/tittel
! style="background:#ffdead;" | Fra
! style="background:#ffdead;" | Til
|-
! Rolf Jæger || Tilsynslege || 1978? || 1998
|-
! Jan Petter Seip Lindås || Tilsynslege || 16.08.2001 || 04.12.2006
|-
! Christian van der Osten || Tilsynslege || 04.12.2006 || 15.11.2007
|-
! Alf Martin Haraldsen || Tilsynslege || 15.11.2007 || dd
|}

''' Bygningsmessig utvikling''':

[[Fil:016_043_002.jpg|400px|mini|Hjemmet 2013]]

[[Medium:016_043_1959.jpg|Sit.kart. 1959]] - Aldershjemmet bygd med sep. betjeningsbolig inkl. 6 hybler. Arkitekt: Ole Bjønness, Entrepr: Byggmester Anton Hillestad.

[[Medium:016_043_1968.jpg|Sit.kart. 1968]] - Pensjonistblokk med 8 leiligheter. Se bnr. 42.

[[Medium:016_043_1977.jpg|Sit.kart. 1977]] - 2 nye fløyer med 12 enerom, kapell flyttet. Arkitekt: Ole Bjønnes, Entreprenør: Anton Hillestad.

[[Medium:016_043_1992.jpg|Sit.kart. 1992]] - "Tusenfryd" 12 s.plasser for demente. Planlagt av Teknisk etat. Bygd av Vålebygg AS.

[[Medium:016_043_1994.jpg|Sit.kart. 1994]] - Nytt mønetak m.m. Planlagt av Teknisk etat. Entreprenør: Bygg og maskin AS v/Arne Sti.

[[Medium:016_043_2000.jpg|Sit.kart. 2000]] - Ny sykeavd.fløy m. 14 sengerom og nytt vaskeri. Arkitekt: Arkitekthuset AS, Entreprenør: Borge & Borge AS.

[[Medium:016_043_2001.jpg|Sit.kart. 2001]] - 6 nye omsorgsleiligheter, sammenbygging og heis. Arkitekt: Arkitekthuset AS, Entreprenør: Borge & Borge AS.

[[Medium:016_043_2002.jpg|Sit.kart. 2002]] - Rehab. avdeling med 5 nye rom, nytt kjøkken og innglassing av atrium. Arkitekt: Arkitekthuset AS, Entreprenør: Borge & Borge AS. Legekontorer kom inn i kjeller i 2003.

===Bruksnr. 44, Solhaugen (skyld 1 øre) 1,3 mål===

Utskilt fra bnr. 9 og solgt til ''Kristian Hagen'' i 1958, overtatt av ''Ansgar Hagen'' og i 1986 av ''Frode Hagen''.

===Bruksnr. 45, Granheim (skyld 1 øre) 2,3 mål===

Utskilt fra bnr. 6 og solgt til ''Kjell Skjeggerød'' i 1959. Overtatt av ''Astrid Synnøve Skjeggerød'' i 1974 og av sønn ''Vidar Skjeggerød'' i 1989, og hans kone ''Turid Skjeggerød'' i 2004.

===Bruksnr. 46, Moholt (skyld 1 øre) 1,1 mål===

Utskilt fra bnr. 26 og solgt til ''Edvin Skjauff'' i 1961. Overtatt av ''Harald Larsen'' i 1975 og solgt videre til ''Erik Julius Nystuen'' i 1991. ''Ingunn Vestly Thorvaldsen'' og ''Hans Fredrik Thorvaldsen'' ovetok hver sin 1/2-del i 1994.

=== Bruksnr. 47, Bakkebo (skyld 1 øre) 3,0 mål===

Utskilt fra bnr. 16 i 1963 av Solveig Bjørnstad solgt til ''Marit og Ansgar B. Andersen''. Overtatt av ''Kåre Eugen Johnsen'' i 1978 og senere av kona ''Ella Regine Johnsen'' i 1993 som s.å. overdro eiendommen til ''Andebu kommune''.
Boligen, en liten tømmerbygning,er nå revet.

=== Bruksnr. 48, Andebu Pleiehjem «Pensjonistbolig» (skyld 3 øre) 3,5 mål===

Utskilt fra bnr. 16 i 1963 av Solveig Bjørnstad solgt til ''Andebu kommune'' i 1964 for pensjonistboliger.

=== Bruksnr. 49, Eikly (skyld 1 øre) 2,02 mål===

Utskilt fra bnr. 4 i 1965 av Agnes Solberg og festet til ''Karsten Solberg'' i 1986 og sammenføyet s.å. med bnr. 68. Overtatt av ''Anita Solheim Bråvoll'' og ''Terje Svein Olsen Bråvoll'' med hver sin 1/2-del i 1999 som solgte videre til

''Ruben Larsen'' og ''Trine Stålerød Larsen'' i 2004. Ruben Larsen, f. 1971 i Levanger, flyttet fra Os i Hordaland i 1989, begynte da på Gjennestad Gartnerskole, kjøpte bolig i Kodal i 1992. Han flyttet til Andebu i 2004, er gartner og snekker. G. m. Trine Larsen Stålerød, f. 1969 og oppvokst på småbruket Fjell i Vestre Andebu, apotektekniker og sykepleier, datter av Åge og Inger Lise Stålerød. Barn: 1. Emilie Stålerød Larsen, f. 1998 i Andebu(Tbg); bosted Andebu, 2. Ida Marie Stålerød, f. 2000, bosted Andebu. Ruben Larsen er utdannet gartner, og er særlig interessert i jakt og friluftsliv, samt sport som langrenn.

==='''Bruksnr. 50, Andebu Varesenter''' (skyld 9 øre) 5,9 mål===
[[Fil:016_050_001.jpg|400px|mini|Andebu Varesenter AS.]]
Utskilt fra bnr. 7 i 1967 av Kolbjørn Hotvedt og festet s. å. til ''Andebu Varesenter AS''. Bnr. 50 avstod i 1970 deler av tomten til bnr. 60, B.P.-stasjonen. Festet ble s. å. overtatt av ''Kefas AS'' fra Tor Hotvedt og Karin M. D. Myhre. 1985 overtar Andebu Varesenter AS festet igjen mens det i 1990 blir ''Varecenteret AS'' som står som fester med Sigbjørn Myhre og Karin M. Dahl Myhre som utleier.

Andebu Varesenter AS ble planlagt for 50 år siden i 2014 av forutseende kjøpmenn som var forut for sin tid, litt for langt forut dessverre, for etter at det ble bygget og åpnet i 9 aug. 1967, se foto, [[Medium:016.050.011.jpg|fra åpningsdagen]], gikk det overende allerede i 1970 etter krav fra grossistkjeden Kefas. De overtok stikk i strid med grossererfunksjonen sin, og truet formannen i Varesenteret, som dengang var Hynne til å skrive under på konkursbegjæringen, selv om det viste seg etterpå at dividenden var over 50 %, som var mer enn godt nok for en akkordforhandling, der pionerene ville beholdt eierskapet.

Andebu Varesenter var det aller første varehuset i Norge av sitt slag , og ble etterhvert via Familiekjeden av 1979, starten på den vellykkede Menykjeden som ble dannet i 1994/05. Meny omfatter i 2014 ialt 200 forretninger over hele landet, og hadde ifjor en omsetning på hele 17 milliarder.

Kjøpmennene som startet opp var følgende: Leif Kolkinn, Kolbjørn Hotvedt, Mathias K. Torp, Åsmund Tolvsrød, Anton Hynne, Sverre Hynne, Per Medhus, Sverre Knudsen, Reinhart Johansen, Jørgen Hallstvedt og Sverre Krømke, som trakk seg snart fra kontrakten sin.

'''Andebu Varesenter AS''':
[[Fil:016.050.009.jpg|200px|mini|Annonse]]
1. Planlagt 1964. Trykk for å se ; [[Medium:016.050.002.jpg|Avisutklipp]]

2. Startet opp 1967. Se; [[Medium:016.050.003.jpg|Avisutklipp 1]]; [[Medium:016.050.004.jpg|Avisutklipp 2]]; [[Medium:016.050.006.jpg|Avisutklipp 3]]; [[Medium:016.050.008.jpg|Avis-og kalenderfoto]]

3. Disponent er Steinsholt fra 1967 til Varesenteret gikk konkurs 1970. [[Medium:016.050.007.jpg|Avisutklipp]].

4. Kefas overok i 1970. Butikksjef var Per Arne Olsen, (Løberg?).

5. Kefas gav opp i 1979.

6. Overtatt 1979 av Walter Fussdahl, Sjur Gran og Arne Natland.

7. Butikksjef i 1982 var Reidar Skjeggerød t.o.m. 1983.

8. Reidar Skjeggerød overtar 1983 Walter Fussdahl`s 3-del.

9. Butikksjef 1984-1989 var Morten Samuelsen.

10. Påbygd 150 m² i 1985 med kiosk etc.

11. Utleid 1989 til Odd Horntvedt. Leidde virksomheten og var butikksjef t.o.m. 2009.

12. Påbygd 500 m² i 2 etasjer i 1999. Sentrum anlagt i kjeller.

13. Post i butikk 2001.

14. Morten Samuelsen var butikksjef 2009-2014.

15. Norgesgruppen ASA kjøpte i 2010 bygget og overtok driften.

16. Tone Strand er butikksjef 2014-.

=== Bruksnr. 51, Silju (skyld 3 øre) 2,3 mål===

Utskilt fra bnr. 27 i 1969 av Solveig Bjørnstad solgt til ''Anders Askjem''. I 1977 overtatt av ''Arvid Møyland'' som i 1978/79 overdro det til ''Lise Møyland Hansen'' og ''Roy Hansen''. Sammenføyd med bnr. 54 i 1985. Lise Møyland Hansen, f. 1959 Andebu, daglig leder i Fargerike H. Bygg, datter av Rigmor Møyland, f. 1937, og Arvid Møyland, f. 1934, personalia se; [[Søndre_Holt#Bruksnr._10_.26_.2815.29.2C_Sol.C3.A5s_.28skyld_2_.C3.B8re.29_2.2C0_m.C3.A5l|Solås Gnr.3 Bnr. 10.]] G. m.Roy Hansen, f. 1956 Ramnes, maskinfører, sønn av Laila Hansen, f. 1937, og Leif Hansen, f. 1934, bosted Horten. Barn: 1. Malin Møyland Gran, f. Hansen 1982 i Andebu, butikkslakter; g.m. Kjetil Gran, f. 1978, dyrebilsjåfør; bosted Andebu. 2. Christell Møyland Hansen, f. 1985 i Andebu, butikkmedarbeider, sambo m. Olav Nedberg Fredriksen, f. 1982, biloppretter; bosted Vestfossen.

=== Bruksnr. 52, Siljubo (skyld 2 øre) 2,1 mål===

Utskilt fra bnr. 27 i 1969 av Solveig Bjørnstad solgt til ''Arnt Askjem'' og s. å. sammenføyd med bnr. 55. I 1982 overtatt av ''Kirsti Evensen''.

=== Bruksnr. 53, Siljuveien (skyld 1 øre) 1,0 mål===

Utskilt fra bnr. 27 i 1969 av Solveig Bjørnstad.

=== Bruksnr. 54, Silju (skyld 3 øre) 2,3 mål===

Utskilt fra bnr. 27 i 1969 av Solveig Bjørnstad solgt til ''Anders Askjem''. I 1977 overtatt av ''Arvid Møyland'' som i 1978 overdro det til ''Lise Møyland Hansen'' og ''Roy Hansen''. Sammenføyd med bnr. 51 i 1985, hvor personalia finnes.

=== Bruksnr. 55, Siljubo (skyld 2 øre) 2,1 mål===

Utskilt fra bnr. 27 i 1969 av Solveig Bjørnstad solgt til ''Arnt Askjem''. I 1982 overtatt av ''Kirsti Evensen'' og sammenføyd med bnr. 52 i 1985.

===Bruksnr. 56, Slottet (skyld 11 øre) 12,0 mål===

Utskilt fra bnr. 7 i 1969 til ''Kolbjørn Hotvedt'', og overtatt av ''Asta Emilie Hotvedt'' i 1990. Arvingene Kåre, Grethe og Kari overtok i 1998 hver sin 1/4 mens søsknene Bjørnar Dahl Hotvedt og Anniken Dahl Hotvedt overtok 1/8 hver. I 1999 ble fordelingen endret til 1/3 på hver til Kari Hotvedt, Kåre Hotvedt og Grethe Hovinbøle. Arealet er i 2014 på 6,5 mål.

=== Bruksnr. 57, Andebu Ungdomsskole (skyld 3 øre) 3,0 mål===

Utskilt fra bnr. 7 i 1969 av Kolbjørn Hotvedt og s. å. solgt til ''Andebu kommune''. Sammenføyd med gnr. 17, bnr. 20 i 1995.

===Bruksnr. 58, "Kinnås" Syrinveien 2 (skyld 2 øre) - 2,6 mål===

Bruksnr. 58 ble utskilt av Solveig Bjørnstad i 1968 fra bnr. 16, Granheim og solgt til ''Odd Henrik og Aase Kolkinn''.[[Fil:16.58_Kinn%C3%A5s.JPG|300px|mini|Kinnås.Syrinveien 2, (tidl. Bokeveien 2).]] Odd f. 1946 på Trollhaug, sønn av Merete og Leif Kolkinn, personalia se gnr. 16 feste nr. 10 [[Andebu_prestegård#Feste_nr._10.2C_.C2.ABTrollhaug.C2.BB|Trollhaug]], ft. pensjonist, utdannet skipsarkitekt/ingeniør 1967 fra DSS Oslo. G. 1968 m. Aase Kolkinn f. Trollsås på Horntvedt i Stokke 1946, syerske ved Brager konfeksjonsfabrikk 1961, førstesyerske ved Tønsberg Pelsindustri og renholder i 20 år ved Andebu Ungdomsskole, datter av Johannes Trollsås f. 1919 på Horntvedt Vestre Skjee og Berta Trollsås f. Ravndal 1918 i Andebu, personalia se gnr. 8 bnr. 5 Fossheim.
Odd H. ble i 40 år med Kaldnes-systemet, 20 første år på Kaldnes mek. Verksted AS, delaktig i prosjektering og bygging av spesialskip (se foto) [[Medium:Dyvi_Swan_(1024x768).jpg|Dyvi Swan med 2 «jackups»]], borerigg- og offshoremoduler, og de siste 20 årene som teknisk sjef i Kaldnes Miljøteknologi AS hvor han var sentral i utviklingen av selskapet sammen med dir. Torbjørn Westrum og prof. Hallvard Ødegaard. Den nye banebrytende biologiske renseprosessen som har mottatt internasjonale priser, blir over hele verden kalt for Kaldnes-prosessen. Foto [[Medium:016.058 Gardermoen RA.jpg|Gardermoen RA]]. Eier hytta «Bloksberg» på Solløkka i Lahellefjorden, se foto: [[Medium:16.58_Soll%C3%B8kka_.jpg|Solløkka]].
Interesser; veteranhus, -biler, -mopeder og oljemaling. Se fotos: [[Medium:Stabbur 16.58.jpg|Stabburet]], og [[Medium:16.58_Victor_1958.jpg|Vauxhall Victor 1958]], og [[Medium:16.58_Zundapp.jpg|Zundapp 1962]], og [[Medium:Bergsvannet.jpg|Maleri Bergsvannet]]. Har vært formann i teknisk styre i en årrekke på 70-tallet.

Hjemmeside: http://www.kolkinn.com .

Barn: 1. Heidi Kristina, f. 1971, Andebu, bioingeniør ved Sentralsykehuset i Vestfold, g. m. Øivin Hansen f. 1969, siv øk. fra BI i Oslo, informasjonssjef ved Andebu Sparebank. Bosted Bergstien 5 i Andebu. 2. Gro Elin, f. 1972, Andebu, interiørkonsulent, medeier og daglig leder av Fruene AS, g. m. Roar Skjelland, f. 1970, siv. øk. fra BI i Oslo, driftssjef i Home & Cottage. Bosted Hasselveien 1 i Andebu.

Videofilmer fra harejakta i Bjørkedalen før og nå : [[Bjørkedalen|Bjørkedalen]], og i gamle dager i: [[Daleåsen|Dalaåsen]] som fortalt av Henrik Kolkinn.

===Bruksnr. 59, Senterbygg Brannkassen (skyld 1 øre) 0,5 mål===

Utskilt fra bnr. 50, Andebu Varesenter i 1969 for Andebu Brannkasse ''v/Anton Hynne, K. Hotvedt og R. Johansen'', og overtatt av ''Andebu Brannkasse'' i 1997. ''RGS Trio A/S'' tok over i 1985 og arvingene ''Kåre Hotvedt'', ''Grethe Hotvedt'' og ''Kari Hotvedt'' fikk i 1998 hver sin 1/4 mens søsknene ''Bjørnar Dahl Hotvedt'' og ''Anniken Dahl Hotvedt'' overtok 1/8 hver. I 1999 ble fordelingen endret til 1/2 på hver til ''Sigbjørn Myhre'' og ''Karin Margaret Dahl Myhre''.

===Bruksnr. 60, B.P.-stasjonen (skyld 6 øre) 2,9 mål===
[[Fil:016_060_001.jpg|200px|mini|Andebu Bensinstasjon]]
Utskilt fra bnr. 50, Andebu Varesenters tomt av Kolbjørn Hotvedt i 1970 for B.P.-stasjonen og s. å. overført til ''Tor Hotvedt''. ''Norsk Brændselolje A/S'' overtok i 1970 og endret s.å. navn til ''Statoil Norge A/S'', mens ''Asta Hotvedt'' overtok fra 1990. Arvingene ''Kåre Hotvedt'', ''Grethe Hotvedt'' og ''Kari Hotvedt'' fikk i 1998 hver sin 1/4 mens søsknene ''Bjørnar Dahl Hotvedt'' og ''Anniken Dahl Hotvedt'' overtok 1/8 hver. I 1999 ble fordelingen endret til 1/2 på hver til ''Sigbjørn Myhre'' og ''Karin Margaret Dahl Myhre''. Senere i 1999 overtok ''Statoil Detaljhandel A/S''.
De som har drevet bensinstasjonen er:

2005–2011. Vidar Ness (Vidar Næss Autoservice AS).

2011–. Andre Svavik

===Bruksnr. 61, Prestegårdsfeltet I (skyld 5 øre) 4,7 mål===

Utskilt fra bnr. 12 av Kristine Langseth til ''Andebu kommune'' i 1973.

====Feste nr. 1, Kjørkåsveien 12 «Tomt nr. 1» - 1,0 mål====

Utskilt til Andebu kommune i 1973 og bortfestet til ''Hans Sønstebø'' 1974. Overført til bnr. 108, i 1994 i forb. m. salg av festetomtene, og hvor personalia finnes.

====Feste nr. 2, Kjørkåsveien 10 «Tomt nr. 2» 1,1 mål====

Utskilt til Andebu kommune i 1973 og bortfestet til ''Helge Haukjem'' 1974. Overført til bnr. 110 i 1994 i forb. m. salg av festetomtene, og hvor personalia finnes.

====Feste nr. 3, Kjørkåsveien 8 «Tomt nr. 3» 1,0 mål====

Utskilt til Andebu kommune i 1973 og bortfestet til ''Turid Bringaker'' 1974. Overført til bnr. 111 i 1994 i forb. m. salg av festetomtene, og hvor personalia finnes.

====Feste nr. 4, Kjørkåsveien 16 «Tomt nr. 4» 0,05 mål====

Utskilt til Andebu kommune i 1973 og bortfestet til ''Arne Hansen'' 1974. Overført til bnr. 148.

====Feste nr. 5, Kjørkåsveien 14 «Tomt nr. 5» 0,6 mål====

Utskilt til Andebu kommune i 1973 og bortfestet til ''Brynjar Gregersen'' 1974, overført til bnr. 149
i 1994 i forb. m. salg av festetomtene, og hvor personalia finnes.

====Feste nr. 6, Kjørkåsveien 5 «Tomt nr. 6» 0,13mål====

Utskilt til Andebu kommune i 1973 og bortfestet til ''Åge Norum'' 1974. Overført til bnr. 109 i 1994 i forb. m. salg av festetomtene, og hvor personalia finnes.

====Feste nr. 7, Kjørkåsveien 6 «Tomt nr. 7» 0,5 mål====

Utskilt til Andebu kommune i 1973 og bortfestet til ''Odd Gjermundrød'' 1974. Overtatt av ''John Inge Stålerød'' og ''Venja Gjermundrød'' i 1992 med hver sin 1/2 del. 1 1995 overtok ''Hege Saltnes'' og ''Knut Rune Saltnes'' med hver sin 1/2 del. Overført til bnr 150 og inkluderer bnr. 78.

===Bruksnr. 62, Solhauen (skyld 1 øre) 2,9 mål===

Utskilt fra Kristian Hagen til ''Ansgar Hagen'' i 1973 og sammenføyd med bnr. 44 i 1986.

===Bruksnr. 63, Askjemfeltet I (skyld 64 øre)===
[[Fil:016.016.016.jpg|200px|mini|Askjemfeltet 1 nov. 2014.]]
Utskilt fra bnr. 16, Solveig Bjørnstad for utleie til ''Andebu kommune'' i 1975, og overtatt av'' Finn Trolldalen'' og ''Kari Trolldalen'' i 2006.

====Feste nr. 1, «Bjørkeveien 2» 1,07 mål====
[[Fil:016.063.001.jpg|200px|mini|Bjørkeveien 2]]
Festet av Andebu kommune og bortfestet i 1975 til ''Kåre Skjelland'', f. 1945, pensjonist, har ralskole- og handelsskole utdannelse, sønn av Ågot og Abraham Skjelland, f. hhv. 1917 og 1916 i Andebu. G.m. 1) Astrid Thornæs, f. 1950 på Gran Hadeland, d. 2010 Andebu(Tbg); skilt. G. 2) 2005 m. Maien Eva Skjelland, f. Andersen 1947 i Stokke, datter av Ragnhild Andersen, f. Bråten 1917, og Anders Eckoff Andersen, f. 1916. Barn: 1. Morten Skjelland, f. 1972 i Andebu, bosted Porsgrunn. 2. Mette Skjelland, f. 1975 i Andebu, bosted Tønsberg.

====Feste nr. 2, «Bjørkeveien 1» 0,96 mål====
[[Fil:016 063 002.jpg|200px|mini|Bjørkeveien 1]]
Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Åge Nilsen'' 1975.

====Feste nr. 3, «Bjørkeveien 4» 0,87 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Bent-Erik Bentsen'' 1975. ''Jan-Terje Gåsholt'' og ''Irene Jørgensen Unset'' overtok med hver sin 1/2 del i 1993 mens ''Dag Kolkinn'' og ''Maria Kolkinn'' tok over i 1996 med hver sin 1/2 del. Dag Kolkinn, f.1952 i Andebu, d. 2009, lærer fra Halden lærerskole, personalia; se gnr.16 bnr.1 fnr.10. [[Andebu_prestegård#Feste_nr._10.2C_.C2.ABTrollhaug.C2.BB|Trollhaug]] G. m. Maria Kolodynska Polen. Barn. 1. Mikael Kolkinn, f.1992 i Andebu (Tbg), student ved Høyskolen på Bakkenteigen, elektrolinje; bosted Holmestrand. Eiendommen ble overtatt av ''Maria Kolkinn'' i 2005 som solgte videre til ''Are Johannes Lysøbakk'' og ''Ulrikke Lund'' i 2009. Ulrikke Lund til ''Kathrine Lie'' og ''Thomas Lennart Eriksson'' overtok i 2011. Foto, se [[Medium:016 063 004.jpg|Bjørkeveien 4]].

====Feste nr. 4, «Bjørkeveien 3» 0,81 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''John Moland'' 1975, og videre til ''Ingvald Hjorteseth'' i 1977.

====Feste nr. 5, «Tomt nr. 5» 0,03 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Magnar Paulsen'' 1977 som arrondering.

====Feste nr. 6, «Bjørkeveien 5» 0,94 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Jan Oddvar Haugerød'' i 1975.[[Fil:016_063_006.jpg|200px|mini|Bjørkeveien 5]] Overdratt til ''Per Ivar Lindgaard'' og ''Inger Hammergren Steingrimsen'' i 2003 og videresolgt til ''Terje Aamodt'' og ''Elin Kaalsaas Aamodt'' i 2006. Terje Aamodt er f. 1975 i Sarpsborg, er ingeniør; g.m. Elin Kaalsaas Aamodt, f. 1977 i Tønsberg. Barn: 1. Oliver Kaalsaas Aamodt, f. 2004 Tbg., bosted Andebu. 2. Melinda Kaalsaas Aamodt. f. 2008 Tbg, bosted Andebu.

===== «Granheimveien 1» =====

Se Askjem [[Askjem#Bruksnr._93_Granheimveien_1_.280.77_m.C3.A5l.29|Gnr. 18 bnr. 93.]]

=====«Granheimveien 3» =====

Se Askjem [[Askjem#Bruksnr._43.2C_Granheimveien_3_.280.2C84_m.C3.A5l.29|Gnr. 18 bnr. 43.]]

===== «Granheimveien 5»=====

Se Askjem [[Askjem#Bruksnr._47.2C_Granheimveien_5_.280.2C7_m.C3.A5l.29|Gnr. 18 bnr. 47.]]

===== «Granheimveien 7»=====

Se Askjem [[Askjem#Bruksnr._44.2C_Granheimveien_7_.280.2C97_m.C3.A5l.29|Gnr. 18 bnr. 44.]]

===== «Granheimveien 9»=====

Se Askjem [[Askjem#Bruksnr._45.2C_Granheimveien_9_.280.2C77_m.C3.A5l.29|Gnr. 18 bnr. 45.]]

====Feste nr. 7, «Granheimveien 11» 0,78 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Ragnar Stein'' i 1975. Er for tiden pensjonist, f. 1944. Sønn av Olav Stein, f. 1899 i Andebu, og Marie Stein, f. 1909 i Kragerø. G. 1970 m. Randi Synnøve Stein, f. 1944, datter av Borghild Edvardsen, f. 1921 i Ramnes, og Roy Holst. Barn er Jonny Anton Stein, f. 1960 i Andebu (Tbg), bosted Rødovre i Danmark. Foto se; [[Medium:016_063-007.jpg|Granheimvn. 11]]

====Feste nr. 8, «Granheimveien 13» 0,81 mål====

Utskilt av bnr. 16 for utleie til Andebu kommune i 1975 og bortfestet s.å. til ''Magnar Berg''.[[Fil:016_063_008.jpg|200px|mini|Granheimveien 13]] Overtatt av lærer ''Gunnar Rørvik Straand'' i 1993, men ble i 1999 delt likt av ''Tone Nørgård Straand'' og ''Gunnar Straand''.
''Asgeir Moland '' overtok i 2012, f. 1984, lager/innkjøpsfunksjonær ved Carlsen Fritzøe, sønn av Knut Moland, f. 1949 (personalia se gnr. 18 bnr. 37, [[Askjem#Bruksnr._37.2C_Askjemveien_60_.282.2C2_m.C3.A5l.29|Askjemveien 60]] og [[Østre_Flåtten#Bruksnr._5.2C_Nedre_Moland_.28skyld_99_.C3.B8re.29|Nedre moland]]) og Solbjørg Moland, f. Kjærås 1954 i Andebu (Tbg), (personalia se gnr. 20 bnr.2 [[Kjærås#Bruksnr._2_.28skyld_mark_3.2C96.29._Kalt_.C2.ABS.C3.B8.60ig.C3.A5rden.C2.BB|Søi`gården]]). Samboer m. Line Synnøve Bråthen, f. 1984 i Sande (Vstf.), resepsjonssjef på Rica Sandefjord (Park), datter av Harald Bråthen, f. 1954 i Sande, og Anne Engelkor, f. 1964, i Sande. Barn 1. Syver Moland, f. 2013 i Andebu (SiV). Line Synnøve er utdannet i salg og administrasjon ved Greveskogen 2001–2002 og var lærling ved Nordia hotell Horten 2002–2004. Spilte i Sande musikkorps 1992–1999. Asgeir er utdannet i salg og administrasjon ved Greveskogen 2001–2002. Lærling hos Byggmakker Carlsen Sfj. i butikkfag 2002–2004. Gjorde førstegangstjeneste 2005–2006 i Hans Majestet Kongens Garde, og har holdt på med brevduer i perioden 1997–2004 og ble Norgesmester i 2001.

====Feste nr. 9, «Granheimveien 6» 1,20 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Aage Finsand'' 1976. Overtatt av ''Kjell Erik Kristiansen'' og ''Heidi Kristiansen'' i 1992, men ble senere overtatt av ''Kjell Erik Kristiansen'' i 1999. Foto se; [[Medium:016_063_009.jpg|Granheimvn. 6]]

====Feste nr. 10, «Granheimveien 8» 1,00 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Arne Nordbotten'' 1976. Foto se; [[Medium:016_063_010.jpg|Granheimvn. 8]]

====Feste nr. 11, «Granheimveien 10» 0,98 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Olav Øya'' i 1976.[[Fil:016-063-011.jpg|200px|mini|Granheimveien 10]] Overtatt av ''Dag Ole Kjebekk'' og ''Kristin Louise Gevelt '' i 2003 som senere samme år overdro festet til

energimontør ''Håvard Møyland'', f. 1981. Sønn av Nils Møyland (personalia se gnr. 17 bnr. 2) og Malmfrid Bøje Møyland, f. 1948 i Sjåk, d. 1989 i Andebu. G.m. gartner Marie Nordheim, f. 1982 i Hedrum, datter av Olav Nordheim og Anne Sørum Østen Hedrum. Barn: 1. Ida Nordheim Møyland, f. 2008 i Andebu (SiV). 2. Vegard Nordheim Møyland, f. 2010 i Andebu (SiV).

====Feste nr. 12, «Granheimveien 12» 0,93 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet i 1976 til ''Johnny Skarsholt'', f. 1950 i Andebu (Tbg), salgssjåfør/konsulent, sønn av Anders Skarsholt, f. 1923 og Ragnhild Skarsholt, f. 1921. G.m. Mary Anne Gutu Skarsholt, f. 1952 på Barkåker (Tbg), datter av Alf Henry Gutu, f. 1919 på Barkåker (Tbg), og Aase Gutu, f. 1924. Johnny og Mary Anne ble skilt 1989. Barn: 1. Nina Skarsholt f. 1975 Tønsberg, sykepleier, bosted Andebu. 2. Jon Erling Skarsholt, f. 1980 i Andebu (Tbg), barnevernspedagog, g.m. Kristin Barlindhaug, f. 1981, frisør/stylist; bosted Oslo.

''Mary Anne G. Skarsholt'' overtok eiendommen i 1990. Bilde av huset: [[Medium:016_063_012.jpg|Granheimvn. 12]]

====Feste nr. 13, «Granheimveien 14» 0,99 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Terje og Berit Gåsholt'' i 1976.[[Fil:016_063_013.jpg|200px|mini|Granheimveien 14]] Overtatt av ''Terje Gåsholt'' i 1996 og ''Øystein Bø'' i 1997.

====Feste nr. 14, «Granheimveien 16» 0,97 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Kjell Einar Vegger'' i 1976.[[Medium:016_063_014.jpg|Granheimvn. 16]] ''Roy Therkelsen'' overtok i 1985.

====Feste nr. 15, «Granheimveien 18» 0,98 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Hans Asbjørn Fevang'' i 1976.[[Fil:016_061_015.jpg|200px|mini|Granheimveien 18]] Overtatt av vaktmester ''Ole Kirkenær'' i 1988. F 1948, utdannelse; lærerskole og praktisert 1971-1999, sønn av Martin Kirkenær, f. 1899, og Anna Kirkenær, f. 1909 på Løten. G. m. renholder Bjørg Kirkenær, f. 1951 i Andebu(Tbg), datter av Ole Hotvedt, f. 1919, og Liv Hotvedt f. 1921. Barn 1. Heidi Kirkenær, sykepleier, f. 1977 i Gjøvik, g.m. grunnarbeider Tor Pedersen, f. 1978; bosted Andebu. 2. Marte Kirkenær Trygsland, resepsjonssjef, f. 1979 i Gjøvik, g.m. anleggsleder Thomas Trygsland Olsen, f. 1980 i Lier.

====Feste nr. 16, «Granheimveien 20» 0,74 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til'' Grete Andersen'' i 1976 som returnerte festet til ''Andebu kommune'' i 1978. Overtatt av ''Trond Erlend Vegger'' i 1978 og senere overført til bnr. 132.

====Feste nr. 17, «Granheimveien 15» 0,80 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Egil Aadne'' i 1977. F. 1953 i Andebu (Tbg). Elektroinstalatør, sønn av Johan Aadne, f. 1910, og Martine Aadne, f. 1911 (personalia; se [[Vestre_Hallenstvedt#Bruksnr._8_.28skyld_mark_4.2C22.29|Vestigården]]). G.m. Eva Aadne, f. 1954 på Sem, frisør, datter av Arthur Bergan, født 1921 Sem, og Sofie Bergan, f.1924 Sem. Barn: 1. Rita Aadne Ludviksen, f. 1978 i Andebu (Tbg), g.m. Jon Arvid Ludviksen; bosted Oslo. 2. Trine Lise Aadne, f. 1981 i Andebu (Tbg), samboer m. Olaf Hansen Haugan, bosted Sandefjord. Bilde av eiendomen; se [[Medium:016_063_017.jpg|Granheimvn.15]]. Egil og Eva Aadne flyttet 2012 til Sandefjord, mens Eva driver fortsatt egen frisørsalong i Andebu sentrum.
Feste nr. 17 er i 2012 overdratt til ''Mette Sukke'' og ''Ole Håkon Sulutvedt''.

====Feste nr. 18, «Granheimveien 17» 0,75 mål====
[[Fil:016_063_018.jpg|200px|mini|Granheimveien 17]]
Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Arvid Løberg'' i 1976. Overtatt av arvingene ''Odd Bjarne, Asbjørn, Einar og Arne Gunnar Løberg'' med 1/4 part hver i 1999 som overdro det til ''Thor Arne Bach'' og ''Hege Johansen'' med hver sin 1/2 del i 2000. Thor Arne Bach overtok det hele i 2011.

====Feste nr. 19, «Granheimveien 19» 0,85 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Terje Nilsen'' i 1977. Terje Nilsen, f. 1955 Nøtterøy, bilmekaniker, sønn av Bent og Finn Nilsen Nøtterøy.; flyttet fra Andebu til Tønsberg. G. 1976 m. Marit Klausen, f. 1956 i Andebu (Tbg), datter av Gudrun og Bjarne Klausen. De ble skilt i 1992. Barn 1. Thomas Nilsen, f. i 1976 Andebu (Tbg), bosted Tønsberg. 2. Monica Ree, f. Nilsen 1980 i Andebu (Tbg), g.m. Kenneth Ree, bosted Andebu. Festet overtatt av ''Marit Klausen'' i 1993.

====Feste nr. 20, «Granheimveien 21» 0,70 mål====
[[Fil:016.063.020.jpg|200px|mini|Granheimveien 21]]
Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Bengt Eilertsen'' i 1977. Overtatt av ''Gunnar Aanonsen'' i 1985. ''Oddleiv Norvald'' og ''Ragnhild Høstfloth'' overtok med hver sin 1/2 part i 1988.

I 1997 overtok ''Pål Skoli'' og ''Janneke Skoli Eilertsen'' med hver sin 1/2 part. Pål Skoli, f. 1972 i Kodal, mekaniker, flyttet til Andebu sentrum 1978, sønn av Kjell Skoli, f. 1952 i Kodal og Lisbeth Skoli, f. 1953 i Kodal. G.m. Janneke Skoli, f. Eilertsen 1978 i Andebu(Tbg), datter av Bengt Eilertsen og Heidi Eilertsen, f. Gravdal, bosted Skifabrikkgata 1. Barn: 1. Vetle Mathias Skoli, f. 1996 i Andebu(Tbg), skoleelev TIP, bosted Andebu. 2. Maren Sofie Skoli, f. 2000 i Andebu(Tbg), skoleelev, bosted Andebu. Pål Skoli har industrimekanikerfagbrev, fagbrev som kjemiprosessoperatør og arbeider som servicemekaniker hos Fuglesang AS. Har som hobby fiske- og friluftsliv.

====Feste nr. 21, «Granheimveien 23» 0,73 mål====
[[Fil:016_063_021.jpg|200px|mini|Granheimveien 23]]
Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Kjell Ellefsrød'' i 1977, personalia se [[Bakke#Bruksnr._10.2C_Skaubo_.28skyld_2_.C3.B8re.29.|Skaubo]] og gnr. 42 bnr 6, Hedde.
''Martin Tangen'' overtok i 1985. F. 1918 på Tangen i Hedrum, d. 2013 i Andebu. Utdannet møbelsnekker, men var yrkesaktiv som bygningssnekker. G.m. Anne Dorthea, f. Holand 1918 på gnr. 113 Nedre Holand, d. 2013 i Andebu. Barn: 1. Anne Marie, f. 1946, gm. Harald Haakestad, f. 1941, fra Tjølling; ekt. oppløst. 2. Solveig, f. 1949, gm. Bjørn Brathagen, f. 1947 i Hedrum. 3. Astrid, f. 1951, gm. Gunnar Gallis, f. 1948 i Andebu, personalia se gnr. 41 bnr. 8. 4. Heidi Merethe, f. 1959, gift 1) Knut Kværne, f. 1946 i Sandefjord; ekt. oppløst, 2) Ronny Bakkehaug f. 1960, bosatt Holmestrand. Tangen videreførte til
''Leszek Bujak'' og ''Zdzislawa Barbara Mitziolek'' i 2012. Leszek Bujak, sveiser, f. 1969 i Borowa i Polen, sønn av Adam JR; samboer m. Zdzislawa Barbara Mitziolek, renholder, f. 1974, datter av Jan og Jadwiga Janiccy i Polen. Barn: 1. Mateusz Pawel Mitziolek, f. 2003 i Polen, sønn av Bartosz og Zdzislawa Barbara, bosted Andebu, 2. Adam Bujak, f. i Andebu, sønn av Leszek Bujak og Zdzislawa Barbara Mitziolek, bosted Andebu.

====Feste nr. 22, «Granheimveien 25» 0,68 mål====
[[Fil:016_063_022.jpg|200px|mini|Granheimveien 25]]
Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Borghild Bringaker'' i 1977. Overført til ''Lars Anders Berg'' i 2002 som videreførte til

''Paul Kristian Berg'' i 2004. Paul Kristian er for tiden pensjonist, f. 1925 Andebu, sønn av Lars Berg, f. 1885 på Berg og Sigrid Berg, f. 1891 (personalia se [[Berg]] gnr. 41, bnr. 3). G.m. tidl. lærer, nå pensjonist, Margrete Berg, f. 1924 på Nedstrand i Ryfylke, datter av Marie og Anders Musland fra Nedstrand Ryfylke. Barn 1. Lars Anders Berg, banksjef f. 1966 i Andebu (Tbg), samboer m. Tone Pedersen Kerre, sykepleier, f. 1969, bosted Vestre Andebu. 2. Sigmund Berg, pianostemmer, f. 1969 i Andebu (Tbg), g.m. Kathrine Ellefsrød, lærer, f. 1972; bosted v. Andebu.

====Feste nr. 23, «Granheimveien 27» 0,86 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Olav Hagen'' i 1977. F. 1934. Hagen var i en årrekke lærer i naturfag og matematikk på Andebu ungdomsskole.

====Feste nr. 24, «Granheimveien 29» 0,73 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Odd Bjarne Løberg'' i 1977.

====Feste nr. 25, «Granheimveien 31» 0,82 mål====
[[Fil:016_063_025.jpg|200px|mini|Granheimveien 31]]
Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Egil Rødland'' i 1977, f. 1951 i Andebu (Tbg), EDB-konsulent, sønn av Reidar Rødland, f. 1905 og Agnes Rødland, f. 1912. G.m. Laila Rødland, f. 1953 i Evje, lærer, datter av Arnfin og Marie Risdal. Barn: 1. Ingrid Rødland Jørnsen, f. 1977 i Andebu (Tbg), sosionom, g. m. Henning Jørnsen, f.1974, revisor, bosted Revetal. 2. Øyvind Rødland, f. 1980 i Andebu (Tbg), sosionom, g.m. Maribel Rødland, f. 1980 i Andebu (Tbg), bakteriolog, bosted Tønsberg.

====Feste nr. 26, «Bokeveien 1» 0,74 mål====
O
Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Rolf A. Jæger'' 1979. Festet omfatter også gnr. 18 bnr. 33 fnr. 16. Jæger var i mange år kommunelege i Andebu. Overtatt av ''Rune Hansen'' og ''Toril Rasmussen'' med hver sin 1/2 del i 1999. ''Rune Hansen'' overtok Toril Rasmussens del i 2006. Viderefestet til ''Tommy Fredriksen'' og ''Linda Beate Isaksen'' 2008 som i 2013 solgte til ''Lukasz Piotr Basista'' og ''Wioleta Basista''.

====Feste nr. 27, «Granheimveien 24» 0,8 mål====
[[Fil:016_063_027.jpg|200px|mini|Granheimveien 24]]
Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Yngvar Knippen'' i 1979. Festet er også del av gnr. 18 bnr. 33 feste 22. F. 1948 i Andebu, seniorrådgiver i postverket, sønn av Gunnar Knippen, f. 1911, og Lovise Knippen, f. 1918. G. m. hjelpepleier Wenche Knippen, f. 1953 i Stokke, datter av Sigurd Eriksen, f. 1924, d. 2011, og Gunvor Eriksen, f. 1927 i Stokke. Barn: 1. Eirik Knippen, sjåfør, f. 1977 på Nøtterøy, g.m. barne- og ungdomsarbeider Elisabeth Bu, f. 1979; bosted Andebu. 2. Marius Knippen, terminalarbeider, f. 1981 i Andebu, samboer m. terminalarbeider Anne Kathrine Roppestad, f. 1976; bosted Larvik.

====Feste nr. 28, «Granheimveien 26» 0,24 mål====
[[Fil:016.063.028.jpg|200px|mini|Granheimveien 26 med Dodge og Honda]]
Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Sverre Gallis'' i 1979 som del av en tomt som også er også del av gnr. 18 bnr. 33 fnr. 24. F. 1952 i Andebu (Tbg), verkstedsleder hos Unibuss, sønn av Odd Gallis, f. 1912, og Randi Gallis, f. Kristiansen 1914 på Kongsberg, personalia se gnr. 41, bnr. 8 [[Berg#Bruksnr._8.2C_Lensmannsg.C3.A5rden|Berg]]. G. 1975 m. omsorgsarbeider Marit Irene Gallis, f. 1953 i Re, datter av Øystein Lunde, f. 1920 i Vivestad, d. 2012, og Ella Lunde, f. Skarsholt 1924 i Vivestad. Barn: 1. Terje Lunde Gallis, avdelingsleder i montasjefirma, f. 1977 i Andebu (Tbg), samboer m. student Tale Haugan, f. 1974, med bosted Gravdal Andebu. 2. Erlend Lunde Gallis, teknisk konsulent i Toyota, f. 1980 i Andebu (Tbg), samboer m. sykepleier Kristin Gjestad, f. 1982 i Tromsø, bosted Trollhaug Andebu.

====Feste nr. 29, «Kjærlighetsstien 5 - 7 - 9 - 11» 5,6 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Granheim Pensjonistboliger'' 1979. På denne eiendommen ble det bygd fire små tomannsboliger. Byggmester Anton Hillestad oppførte boligene for Andebu kommune.

====Feste nr. 30, «Kjærlighetsstien 1 & 3» 1,1 mål====

Festet av Andebu kommune og bortfestet til ''Granheim Funksjonærboliger'' 1979. Overtatt av ''Andebu kommunale Boligstiftelse'' i 1998.

===Bruksnr. 64, Trafotomt (skyld 4 øre) 4,0 mål===

Utskilt fra bnr. 23 til ''Andebu kommune'' i 1975 og overført til ''Vestfold Kraftselskap '' i 1977 og viderført til ''Vestfold Kraft Nett A/S'' i 1998.
Strømmen som blir brukt i Andebu blir her transformert ned til lavere spenning og herfra sendt ut til brukerne.

===Bruksnr. 65, Tomtearrondering (skyld 1øre) 0,83 mål===

Utskilt fra bnr. 58, Odd H. Kolkinn i 1975 til ''Andebu kommune'' for arrondering tomter i Askjemfeltet 1978.

====Bruksnr. 65, Tomt nr. 1 arr. (skyld 1øre) 0,23 mål====

Utskilt fra b.nr. 58 Odd H. Kolkinn til ''Trond Erlend Vegger'' i 1980.

===Bruksnr. 66, Andebubanen (skyld 40øre) 39,6 mål===

Utskilt fra bnr. 7 i 1975 til ''Andebu kommune'' for idrettsanlegg. Areal i 2013 ifølge Skog og landskap er 35,2 mål. Eiendommen ble ekspropriert av Andebu kommune. Andebu idrettslag disponerer et areal på 15 mål til idrettsbane. På fotballbanen ble det lagt kunstgras i 2009.
Deler av restarealet disponeres av Andebu skole.

===Bruksnr. 67, Slottet II (skyld 2 øre) 1,77 mål===

Utskilt fra bnr. 56 i 1975 til ''Kåre Hotvedt''.

===Bruksnr. 68, Eikely II (skyld 3 øre) ===

Utskilt fra bnr. 4 i 1975 til ''Agnes Solberg''.Sammenføyd med bnr. 49 i 1986. Utgått.

===Bruksnr. 69, Televerket (skyld 1 øre) 1,00 mål===

Utskilt fra bnr. 56 i 1976 til ''Kolbjørn Hotvedt''. Samme år overført til ''Den Norske stat v/Televerket''

===Bruksnr. 70, Tomtearrondering (skyld 1 øre)===

Utskilt fra bnr. 16 i 1978 til ''Solveig Bjørnstad''. Samme år overført til ''Andebu kommune'' og sammenføyd med bnr. 58, Kinnås til ''Odd H. Kolkinn'' i 1979.

===Bruksnr. 71, Soltun (skyld 1 øre) 1,58 mål===

Utskilt fra bnr. 16 i 1979 for ''Solveig Bjørnstad''. Bortfestet til ''Arne Trolldalen'' og ''Finn Trolldalen'' i 1982/83. og overført ''Finn Trolldalen'' i 1985. Personalia se; [[Andebu_prestegård#Bruksnr._16.2C_Granheim_.28skyld_11_.C3.B8re.29|Granheim]].
Finn Trolldalen, f. i Stavanger 1947, øyenlege i Sandefjord, sønn av Arne Trolldalen, f. 1914, og Kirsten Trolldalen, f. 1916. G.m. Elisabeth Joan, f. Lees 1947, datter av Joan Lees, f. 1923, og Hans Johan, f. 1912. Flyttet til Andebu 1983. Barn: 1. Arne, f. i Bærum 1972. 2. Kristin, f. i Gjøvik 1975.

===Bruksnr. 72, (skyld 1 øre) 0,15 mål===

Utskilt fra bnr. 16 i 1979 til ''Kolbjørn Hotvedt''. Videreført til ''Asta Emilie Hotvedt'' i 1990 og s.å. videre til ''Andebu Elverk''.

===Bruksnr. 73, Løkka 2 (skyld 1 øre) 1,23 mål===

Utskilt fra bnr. 3 i 1981 til ''Solveig og Anton Gran''. Videreført til ''Knut Ruggesæter'' i 1986 og senere sammenføyd med bnr. 34 i 1986.

===Bruksnr. 74, Gang/sykkelvei RV 307 – 12,0 mål===

Etablert i 1985 til ''gang/sykkelvei''. Grunneier er Statens vegvesen.

===Bruksnr. 75, Gang/sykkelvei RV 307 – 12,9 mål===

Etablert i 1985 til ''gang/sykkelvei''. Grunneier er Statens vegvesen.

===Bruksnr. 76, Gang/sykkelvei RV 305 – 5,1 mål===

Etablert i 1985 til ''gang/sykkelvei''. Grunneier er Statens vegvesen.

===Bruksnr. 77, Ødegården – 6,1 mål===
[[Fil:016.077.001.jpg|mini|Ødegården oppgradert]]
Ødegården er sikkert siste husmannsplassen som ble ryddet under Andebu prestegård og ble gitt bnr. 5, men småbruket opphørte da det ble sammenføyet med bnr. 12 Kullerød og bnr. 24 Mellom Kullerød i 1989 som også var opprinnelig husmannsplasser. Jord og skog er da skilt ut fra bruket og bygninger er utvidet og totalrenovert.

Etablert i 1987 for ''Hans Anders Kjærås'' og s. å. overført til ''Rolf H. Therkelsen'' og deretter i 1994 overtatt av ''Steinar Hansen''. Han solgte videre til

''Tor Anders Solheim'' og ''Evelyn Aasrum Solheim'' i 2012. Tor Anders Solheim, f. 1969 i Tønsberg, d. 2015. Var selvstendig næringsdrivende entreprenør og utdannet skogsagronom, sønn av Toril og Ragnar Solheim, Høyjord; g.m. Evelyn Aasrum Solheim, f. 1971 i Andebu, datter av Johannes Aasrum og Eva Stålerød Aasrum, Andebu. Barn: 1. Theodor Aasrum Solheim, f. 1999, bosted Andebu. 2. Mathilde Aasrum Solheim, f. 2004, bosted Andebu.

===Bruksnr. 78, Kjørkåsveien nr. 6 – 0,2 mål===

Etablert i 1987 for Andebu kommune og overdratt i 1988 til ''Kristine Langseth'' og senere overført til ''Knut Rune Saltnes'' og ''Hege Saltnes'' i 1995. Videreført til ''Anders Høiberg'' og ''Trine Bjørgan Høiberg''i 2004. Eiendommen er et tilleggsareal og ble overført til bnr. 150 i 2007 da den ble kjøpt av ''Mohamed Ben Mahmoud Jaber'' og ''Samia Bent Yahia Kaabia''.

===Bruksnr. 79, Andebuveien 11 – 2,1 mål===

Etablert i 1988 for ''Andebu Prestegård'' og i 1989 overført til ''Bergljot Askjem''. I 1997 overtatt av ''Arvid Askjem'' og ''Ingrid Johanne Wegger'' med hver sin 1/2 part. ''Arvid Askjem'' overtok det hele i 1998. Tidligere feste nr. 15 hvor personalia finnes.

===Bruksnr. 80, Kjærlighetsstien 2 – 8,1 mål===

Etablert i 1988 fra feste nr. 1 for ''Andebu Prestegård'' og i 1989 overført til ''Ann-Mari Bergan Nicolaysen''. I 1993 overtatt av ''Inger Bergan Nicolaysen'' og ''Jan Petter Jahre'' med hver sin 1/2 part.

===Bruksnr. 81, Fjell - Andebuveien 981 – 2,3 mål===
[[Fil:016_081_001.jpg|200px|mini|Fjell.]]
Etablert i 1988 til ''Andebu Prestegård'' og i 1989 overført til ''Asta Emilie Hotvedt''. I 1998 overtatt av ''Kåre Hotvedt'', ''Grethe Hovinbøle'', ''Bjørnar Dahl Hotvedt'' og ''Anniken Hotvedt Sundby'' og s.å. videreført til ''Kari Hotvedt''.

Dette var i en periode framhuset på Åsgård, da det gamle ble revet 1983, og det var her Kristian Hotvedt drev en liten kolonialforretning etter krigen i et par årtier. Bygningen er nå imidlertid utleid til frisørsalong og en boligenhet. Andebu Elektro AS overtok i 2003. Tidligere feste nr. 11.

===Bruksnr. 82, Bergstien 6 "Manhattan" – 2,4 mål===

Etablert i 1988 for ''Andebu Prestegård'' og i 1989 solgt til ''Kåre Skatvedt'' og i 2012 videresolgt til ''Kjetil Moe, Elisabeth Dahl og Jørgen Dahl Moe''. Tidligere feste nr. 32, etablert i 1961 for Erik Sparre.

===Bruksnr. 83, Bergstien 8 (Tidl. Trollstien 8) – 4,0 mål===
[[Fil:016.083.001.JPG|200px|mini|Trollstien 8.]]
Etablert i 1988 for ''Andebu Prestegård'' og i 1989 solgt til ''Thor Wrangsund'' som etter sin død overlot det til sin sønn ''Steinar Wrangsund''. Tidligere fest nr. 33. I 2009 kjøpte ''Snekkerkompaniet AS'' eiendommen som oppførte et treetasjes leilighetskompleks med 18 selveierseksjoner som stod ferdig i 2012.

====Bergstien 8, seksjon 1 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Halvdan Næss'' og ''Petrine Wilhelmine Olsen''.

====Bergstien 8, seksjon 2 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Birger Sukke''. F. 1949 i Høyjord(Tbg), sønn av Harry Sukke, f. 1923 i Høyjord (Tbg), og Kristine Sukke, f. 1920 i Høyjord (Tbg). G.m. Else Sukke, f. Skorge 1950 i Sandefjord, datter av Harald Skorge, Bråvoll, f. 1918, og Solveig Skorge, Bråvoll, f. 1920. Barn: 1. Tommy Sukke, f. 1970 i Høyjord (Tbg), elektriker, samboer m. Sølvi Reidun Hansen, f.1968, bosted Andebu. 2. Jørn Sukke, f. 1971 i Høyjord (Tbg), elektroingeniør, samboer m. Mona Gran Sukke, f 1971 i Høyjord (Tbg), bosted Andebu.

====Bergstien 8, seksjon 3 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Oliva Gåsland Olsen'' og ''Hans Kristian Olsen''. Hans Kristian Olsen var i mange år eier av gården Nedre Gjermundrød gnr. 22 bnr. 1. Flyttet til Trollstien fra Klokkeråsen.

====Bergstien 8, seksjon 4 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Martin Taranrød''.

====Bergstien 8, seksjon 5 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Anne Lise Aulesjord'' og ''Bjarne Aulesjord''. Bjarne Aulesjord, f. 1939 i Andebu (Tbg), pensjonist, sønn av Elida og Ole Aulesjord. G.m. Anne Lise Aulesjord, f. Ellefsen 1943 i Andebu, pensjonist, datter av Nils Ellefsen, f. 1915, og Hilda Ellefsen, f. 1918 i Andebu, personalia se gnr. 42, bnr. 1. [[Lerskall#Bruksnr._1_.28skyld_mark_1.2C24.29|Lerskall]]. Barn: 1. Ronny Aulesjord, f. 1969 i Andebu (Tbg), industriarbeider, samboer m. Kari Hotvedt, bosted Andebu. 2. Cecilie Aulesjord, f. 1974 i Andebu (Tbg), dataingeniør, bosted Sandefjord. Solgte sin tidligere eiendom på Lerskall til Antje Heinrich og Jørn Erik Bøe.

====Bergstien 8, seksjon 6 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Torbjørn Skjelland''. F. 1932, pensjonist, sønn av Thora Skjelland f. 1902 og Kristoffer Skjelland f. 1887, g. m. Solveig Skjelland f. Foss 1939 Barkåker, datter av Gunborg Foss f. 1902 Arnadal. Barn 1. Merete f. 1965 2. Roar f. 1970, personalia se; [[Mellom_Holt#Bruksnr._6_.26_.2812.29.2C_Fjellbo_.28skyld_2_.C3.B8re.29_2.2C0_m.C3.A5l.|Fjellbo]]

====Bergstien 8, seksjon 7 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Marit Horntvedt'' og ''Karl Horntvedt''. Karl Horntvedt, f. 1927 Stokke, pensjonist og tidligere tømrer, flyttet til Høyjord 1930, sønn av Kristian Horntvedt, f. 1895 og Nora Olava Horntvedt, f. 1898. G. 1950 m. Marit Horntvedt, f. Bakkeland 1931 i Høyjord, husmor, datter av Asbjørn Bakkeland, f. 1907 og Agnes Marie Bakkeland, f. 1903 i Høyjord. Barn: 1. Tore Asbjørn, f. 1951 i Høyjord (Tbg), kjemi-ingeniør, g.m. Liv Horntvedt, f. Christensen 1951, postbetjent, bosted Skjetten. 2. Grete, f. 1955 i Høyjord (Tbg), husmor, g. m. Bent Henry Sørsdal, f. 1954, pølsemaker, bosted Vivestad. Solgte sin tidligere eiendom «Kronli» til Albertas Tamulis og Rasele Tamuliene.

====Bergstien 8, seksjon 8 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Arne Furuheim''. F. 1937 Andebu(Tbg), pensjonist, sønn av Karoline og Halvor Furuheim; g. 1972 m. Anne Margrethe Furuheim, f. Skau 1948 i Høyjord, pensjonist, datter av Ellen Skau, f. 1917 i Høyjord, og Arne Skau. f. 1915 Høyjord. (Solgte sin tidl. eiendom til Jon-Gisle Johnsen og Ann Kristin Langli).

====Bergstien 8, seksjon 9 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Helga Marie Setre'' og ''Svein Willy Setre''. Svein W. er f. 1942 i Andebu (Tbg), pensjonist, sønn av Ingolf og Kristiane Marie Setre. G.m. Helga Marie Setre, f. Hansen 1946 i Sandefjord, AF-pensjonist, datter av Kåre og Synnøve Hansen, Sandefjord. Barn: 1. May Lisbeth Setre, f. 1964 i Andebu (Tbg). 2. Monica Setre, f. 1967 i Andebu (Tbg). Solgte sin tidligere eiendom til Rune Hogstvedt & Marie Rødberg.

====Bergstien 8, seksjon 10 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Reidar Næss''.

====Bergstien 8, seksjon 11 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Heidi Aas'' og ''Trond Aas''. Trond Aas, f. 1962 i Ramnes(Tbg),daglig leder, flyttet til Andebu 1990, sønn av Kristen Aas, f. 1930 i Ramnes og Solveig Aas, f. 1936 i Ramnes. G.m. Heidi Aas, f. Brynjulfsen 1965 i Andebu, datter av Svein Brynjulfsen, f. 1938 i Andebu, og Gerd Brynjulfsen, f. 1942 i Andebu. Barn: 1. Martin Aas, f. 1989 i Andebu(Tbg), prosessoperatør, samboer m. Hanne Thorstein Gjerdrum f.1990, kokk; bosted Sandefjord. 2. Sebastian Aas, f. 1992 i Andebu (Tbg), prosessoperatør, samboer m. Therese Solly, f 1994 i Andebu (Tbg), student; bosted Andebu.

====Berglstien 8, seksjon 12 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Anny Brudal''. F. Brudal 1945 i Andebu (Tbg), pensjonist, datter av Dagny Hermansen Sønseth, f. 1924, d. 1992 i Høyjord, personalia se gnr. 84 bnr. 2. G. 1967 m. Odd Arnfinn Brudal, f. 1941 i Andebu (Tbg), pensjonist, sønn av Borghild Brudal, f. 1905 i Burvald Andebu, d. 1970, og Johan Henrik Brudal, f. 1909 i Hedrum, d. 1995 i Andebu. Barn: 1. Kari Anne Brudal Samuelsen, f. 1968 i Andebu (Tbg), g. m. Morten Samuelsen, f. 1960, kjøpmann/dalig leder; bosted Teie. 2. Bente Sønseth Olavessen, f. 1970 i Andebu (Tbg), g.m. Thomas Olavessen, f. 1970 i Tønsberg, tømrer/daglig leder; bosted Stokke. (Solgte s. å. "Sønset" gnr. 84 bnr. 2).

====Bergstien 8, seksjon 13 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Arild Gulli''. F. 1949 i Andebu (Tbg), flymekaniker, sønn av Arne Gulli, f. 1921, d. 2002 i Andebu, og Jenny Gulli, f.1924, d. 1995, personalia se gnr. 21 bnr. 2. G. m. Eli Helliesen Gulli, f. 1951 på Høyland Sandnes, tannhelsesekretær, datter av Kjellaug Helliesen, f. 1932 på Sandnes, d. 2012, og Thor Helliesen, f. 1925 på Sandnes. Barn: 1. Malin Gulli, f. 1971 Andebu (Tbg), namsmann, samboer m. Rune Sigbjørnsen, f. 1965, politimann; bosted Nesodden. 2. Jane Gulli Rindedal, f. 1975 i Andebu (Tbg), kokk, g. m. Frode Rindedal, f. 1971, siv. ingeniør; bosted Andebu. 3. Tom Arild Gulli, f. 1984 i Andebu (Tbg), flytekniker, samboer m. Elinor Abrahamsen, f. 1986, pedagogisk leder; bosted Sandefjord.

====Bergstien 8, seksjon 14 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Arne Bjørndal'' og ''Astri Elisabeth Bjørndal''. Arne, f. 1932 i Kodal, bonde, sønn av Ivar Bjørndal, f. 1894, og Ruth Bjørndal, f. 1903, personalia se [[Bjørndal]], gnr. 117 bnr. 2. G.m. Astri Elisabeth, f. Holm 1930 i Brunlanes, datter av Julie og Erik Holm, Gimle i Larvik. Barn: 1. Per Ivar Bjørndal, f. 1955 i Kodal, faglærer, bonde og barnehagedrift, gift m. Inger Grete Rotli, radiograf; bosted Bjørndal Kodal. 2. Hanne Birgitte Bjørndal, f. 1959 i Kodal, miljøarbeider. 3. Lars Bjørndal, f. 1964 i Kodal, sjåfør, sambo m. Kristin Langlid, sykepleier; bosted Byneset Trondheim. 4. Elisabeth Frednes, f. Bjørndal 1967, storskolen i Sandefjord, g.m. Terje Frednes, anleggssjåfør; bosted Sandefjord. Solgte gården i Kodal til Per Ivar Bjørndal.

====Bergstien 8, seksjon 15 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Fredrik Eskedal''. Eskedal er sønn av Ragnhild og Anker Eskedal.

====Bergstien 8, seksjon 16 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Helga Ring Nystuen'' og ''Bjørn Nystuen''. Bjørn Nystuen, f. 1940 i Elverum, pensjonert spes. lærer, flyttet til Andebu 1966, sønn av Asbjørn Nystuen, f. 1898, d. 1965, og Sigrid Beate Nystuen, f. 1910, d. 1994. G.m. Helga Nystuen, f. 1941 i Oslo, datter av Margaret Ring Søyland og Konrad Johannes Søyland. Barn: 1. Cecilie Nystuen Lie, f. 1965 i Oslo, tannlegeassistent, g.m. Bjørn Lie, f. 1967; bosted Vear i Stokke. 2. Erik Nystuen, f. 1967 i Andebu, avd.leder, g m. Monika Riise Nystuen, f. 1969, aktivitetsleder; bosted Horten. 3. Truls Nystuen, f. 1968 i Andebu, bygningsnekker, g.m. Aina Smedsrud Nystuen, skoleassistent; bosted Andebu. 3. Sverre Nystuen, f. 1971 i Andebu, avd. leder Elverk, samboer m. Sara Bengtsson, f. 1979 i Sverige, lærer; bosted Varberg Sverige. 4. Wenche Nystuen, f. 1973 i Sandefjord, tannlegeass./sykepleier, samboer m. Roar Skjelland, f. 1972, daglig leder i grustak; bosted Andebu.
Bjørn Nystuen tidl. lærer og audiopedagog. Har 1 årsstudium med veiledningspedagogikk og 1/2 årsstudium med tegnspråk/lingvistikk. Har vært avd. leder for hørselspedagogen i Vestfold, bygd app.enheter for hjelpemiddel til hørselshemmede, vært konsulent for døvblinde, vært veileder/rådgiver for autisme. Tidligere bosatt i Askeveien 7 (Gnr.18, bnr.38, fnr.8)

====Bergstien 8, seksjon 17 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''John Ring Søyland''. F. 1941 i Oslo, pensjonist fra 2005, flyttet fra Trondheim i 2012, er sønn av Johannes Konrad Søyland, f. 1888, d. 1976, og Margaret Dagny Søyland (f. Ring) f. 1900, d. 1984.

====Bergstien 8, seksjon 18 ====

Solgt fra Snekkerkompaniet AS i 2012 til ''Kjetil Moe''. F. 1965 i Tønsberg, snekker, sønn av Knut Moe, f. 1930 i Høyjord, og Marit Moe, f. 1935 i Andebu. G. 2008 m. Elisabeth Dahl Moe, f. 1966 i Larvik, tannhelsesekretær, datter av Sven-Åge Dahl, f. 1945 i Andebu og Rønnaug Dahl, f. 1941 i Andebu. Barn: 1. Jørgen Dahl Moe, f. 1996 i Andebu (SiV), skoleelev og bosted Andebu. Kjetil Moe er prosjektleder i Snekkerkompaniet AS Barkåker; se websiden http://www.nordbohus.no/tonsberg.

===Bruksnr. 84, Bankbakken 3 – 2,8 mål===

Etablert i 1968 fra bnr. 1 ''Andebu Prestegård'' som feste nr. 26, utgått fra feste nr. 25 "Bjørgo" og s. å. overført til'' Anny Skarsholt''. Overført i 1988 til dette bnr. Anny Skarsholt, f. 1922 i Tyssedal i Fjaler, lærer, flyttet til Andebu i 1922, datter av Johannes Solberg, f. 1894, og Sofie Amanda Solberg, f. 1899. G.m. Jens Skarsholt, f. 1919 i Østre Flåtten, d. 2014, sønn av Gunvald Skarsholt, f. 1895 og Gunvor Hotvedt Skarsholt, f. 1895. Barn: 1. Gunnar Skarsholt, pesonalia se gnr. 65 bnr. 1 «Vesleeng». 2. Laila, f. 1950, g.m. sjåfør Roger Morten Leegaard fra Sem, f. 1949. 3. Signe Gro, f. 1962. Se også bnr 25. Tomten ble videreført til Opplysningsvesenets Fond 1988 og så overdratt til ''Gunnar Skarsholt'' i 2007.

===Bruksnr. 85, Bankbakken 11 – 3,3 mål===

Etablert i 1988 for ''Andebu Prestegård'' og i 1989 overført til ''Gunnar Hotvedt''. ''Tor Aaberg'' og ''Nina Hotvedt Aaberg'' overtok med hver sin 1/2 part i 1999. ''Nina Hotvedt'' overdro i 2002 til ''Tor Aaberg'' som 2011 solgte til ''Odd Kenneth Kolstad Askjem''. Personalia se Askjem gnr.18, bnr.1.[[Askjem#Bruksnr._1_.28skyld_mark_3.2C99.29|Borrone]] Er sambo m. Hege Nystuen, f. 1984 Sørum kommune, datter av Irene og Rolf Erik Nystuen.

===Bruksnr. 86, Andebu Sparebank - Bankbakken 2 – 3,1 mål===
[[Fil:016_086_002.jpg|200px|mini|Andebu Sparebank før 2015.]]
Etablert i 1988 for ''Andebu Prestegård'' og i 1989 overført til ''Andebu Sparebank''.

Kortversjon av bankens historie, tilbakeblikk etter 150 års drift :

Andebu Sparebank ble etablert 19. november 1863. Prest og ordfører Jens Hovland Otterbech tok initiativet til opprettelsen og regnes som [[Fil:016_086_003.jpg|200px|mini|Andebu Sparebank etter utvidelsen.]]grunnlegger av banken. Han døde imidlertid rett etter at bankplanen var godkjent i departementet sommeren 1863 og fikk således aldri oppleve åpningen av banken.
Bankens grunnfond var ved opprettelsen på 309 spesidaler og virksomheten ble ledet av en direksjon på fem medlemmer valgt av innskyterne. Lensmann H. W. Larsen ble bankens første formann og Niels Nilsen Myhre var kasserer. Fram til 1882 holdt banken til i Communalstua ved prestegården. I 1882 flyttet banken til Gulli, i boligen til kasserer Ole Sørensen. Samme år ble åpningstiden utvidet til en dag i uken.
I 1909 ble Hjalmar Trolldalen ansatt som kasserer og banken flyttet til Askjem (Borone). I tillegg til ukentlige åpningstider hadde man nå en bankdag pr måned i Høyjord og Kodal. I Kodal fikk man disponere et rom hos Edv. Trevland i Kodal og i Høyjord hos Samuel Ektvedt på Heimdal. I 1910 var bankens formue på 42 700 kroner og forvaltningskapitalen på 388 000 kroner.
I 1911 fikk banken lokaler i hjemmet til Hjalmar Trolldalen på Granheim. Hjalmar Trolldalen sluttet som kasserer fra 1918, men ble valgt inn i direksjonen og fikk tittelen administrerende direktør. Fra 1918 tiltrådte Ole Bergan i stillingen som kasserer. Lokalene på Granheim beholdt man, men det ble etter hvert klart at det trengtes mer plass. I desember 1923 inngikk man derfor et samarbeid med Andebu Kommune om å bygge det nye herredshuset. Her fikk banken nye tidsmessige lokaler fra 1927.
Ved Hjalmar Trolldalens tidlige død i 1926 valgte styret å ikke videreføre stillingen som administrerende direktør, men gå tilbake til den gamle ordningen med et styremedlem tilstede ved hver åpningsdag. Styret besluttet også å ansette Erling Gulli som assistent.
Andebu Sparebank hadde god vekst fra 1910 og kom gjennom 30-årene uten store tap. Under andre verdenskrig var virksomheten svært begrenset, men banken hadde stor fremgang etter krigen. Dette medførte også behov for mer ressurser, og Ole Bergan ble ansatt i en nyopprettet stilling som administrerende direktør i 1950. I femårsperioden, fra krigen sluttet til 1950, var forvaltningskapitalen økt fra 5,2 millioner til 6,7 millioner. Åpningstidene i 1950 var fremdeles to ganger i uken på hovedkontoret samt to dager i måneden i Kodal og Høyjord.

På slutten av 50-tallet viste det seg at herredshuset ikke lenger kunne romme både bank og kommune. Dermed startet man planleggingen av et nytt bygg i bankbakken 2. Dette bygget sto ferdig til innflytting i 1960, en ny assistent ble ansatt og først da startet man med daglige åpningstider. I de første årene brukte man bare deler av bygningen til bankdrift. Postkontoret holdt til i vestre fløy fram til 1970, og bygget rommet hele tre leiligheter.[[Fil:150.jpg|mini|Jubileumsvaluta 150 ander]]
Ordningen med «annekser» i Høyjord og Kodal varte helt fram til 1973, da de ble erstattet med bankbuss. Bankbussen hadde stopp på både Heimdal, Kolstad, Bøen, Torp skole, Vidaråsen, Bråvoll, Prestbøen, Hvitstein, Trevland og Sagmyra. Her kunne kundene gjøre de vanligste banktjenestene med innskudd, uttak og betaling av regninger.
Bankbuss-ruta ble redusert da banken etablerte en egen filial i Kodal i 1983. Kodalfilialen ble utvidet i 1997 og har i dag tre ansatte. Bankbussen var i drift helt fram til 1999 da den ble nedlagt av sikkerhetshensyn. Samme år fikk imidlertid kundene tilgang på nettbank.

Ved bankens 100-årsjubileum i 1963 var formuen på 725 000 kroner. Veksten de neste 25 år var – i likhet med velstandsutviklingen - formidabel. Årstallene for utlån var henholdsvis 8,2 millioner kroner i 1963 og 167,2 millioner i 1987. På samme tid var antall ansatte økt fra 4 til 18 og forvaltningskapitalen vokst fra 12,4 til 245 millioner kroner. Ole Bergan gikk av som banksjef i 1964 og overlot roret til mangeårig kasserer Erling Gulli. Da han gikk av fire år senere ble Kåre Wold ansatt. I 1980 ble Arne Gjone ansatt som banksjef og da han gikk i 2002 begynte dagens banksjef Børre Grovan.[[Fil:016_086_004.jpg|200px|mini|Andebu Sparebanks resepsons-skranke.]]

På slutten av 70-tallet ønsket mange banker å slå seg sammen til større enheter. I Vestfold resulterte dette i Sparebanken Vestfold som slukte de aller fleste banker i fylket. Også i Andebu ønsket ansatte og styre å være en del av fusjonen. Vedtaket ble imidlertid stanset i forstanderskapet i 1980, ikke minst takket være forstanderskapets formann Thor Wrangsund.
Beslutningen har vist seg å være et lykkelig valg for banken og lokalsamfunnet. Det har vist seg at man kan drive godt som en liten bank, så sant man har samarbeidspartnere på viktige områder. For Andebu Sparebank har det vært viktig å delta i allianser, ikke minst i Eika Gruppen som ble etablert i 2000.

I 2005 etablerte Andebu Sparebank et eget rådgivningskontor i Sandefjord. Kontoret ble etablert i Dronningensgate sammen med Aktiv Eiendomsmegling. I dag er Sandefjord det største markedet utenfor Andebu. Rådgivningskontoret består av tre ansatte og holdet til i Kirkegata 4 sammen med Andebu Sparebank Eiendomsmegling som ble etablert i 2011.
I bankens jubileumsår 2013 har organisasjonen vokst til 26 ansatte som håndterer ca 8000 kunder og en forvaltningskapital på ca 3 mrd kroner. Bankens formue har økt fra 309 spesidaler til 250 millioner kroner. Banken bidrar til lokalsamfunnet med nære banktjenester, arbeidsplasser og ikke minst betydelige gaver til lag og foreninger. Bankbygget i Andebu har også blitt for lite, så renoveringen av bankbakken 2 startet 2013 og stod ferdig tidlig i 2015. Se bilder av interiøret her; [[Medium:016_086_005.jpg|Andebu Sparebanks velvalgte interiør/farger.]], [[Medium:016_086_006.jpg|Ventesone/minglerom i 1. etg]] og [[Medium:016_086_007.jpg|Styrerom i 2. etg. med Eika`s år-ringer i glassveggen.]]

===Bruksnr. 87, Bankbakken 9 – 1,2 mål===

Etablert i 1988 for ''Andebu Prestegård'' og i 1989 overført til'' Magnar Torbjørn Holthe'' som i 2000 kjøpte tomten av Opplysningsvesenets Fond. Videresolgt til ''Sverre Johan Svarstad'' og ''Mette Sukke Farstad'' med hver sin 1/2 part i 2000. Overført fra Sverre Johan Svarstad
til ''Mette Sukke Farstad'' i 2007. Videresolgt av Mette Sukke i 2012 til ''Hans Egil Bøe'', f. 1955 Nøtterøy, sønn av Hans Odd Bøe, f. 1927 i
Høyjord, og Elsa, f. Pedersen 1930 på Nøtterøy.

===Bruksnr. 88, Solefall – 2,2 mål===

Etablert i 1988 for ''Andebu Prestegård'' og s. å. overført til ''Kristian Løverød''. Byggmester Løverød bygde om huset til 2 leiligheter og etablerte en ny liten boenhet på tomten som ble redusert til 1,54 mål etter at bnr 115 ble opprettet for nok en mindre bolig.

===Bruksnr. 89, Midtgård – 3,5 mål===

Etablert i 1988 for ''Andebu Prestegård'' og 1989 overført til'' Anker Eskedal''. ''Fredrik Eskedal'' overtok i 1989 som overlot det til ''Midtgård Borettslag'' 2000. Se foto; [[Medium:016_089_001.jpg|Midtgård]] .

===Bruksnr. 90, Andebu Sentrumsbygg – 5,1 mål===
[[Fil:016_090_001.jpg|200px|mini|Andebu Sentrumsbygg]]
Etablert i 1989 utskilt fra bnr. 7 Åsgård og s. å. overført til ''Karin Margaret Dahl Myhre''. ''Andebu Sentrumsbygg A/S'' overtok så leien 1989 og framfestet det til ''Andebu kommune'' i 1993. Trond Vegger var byggherre for dette store bygget. Hovedentreprenør var Anton Hillestad. ''Sigbjørn Myhre'' og ''Karin Margaret Dahl Myhre'' overtok med hver sin 1/2 part i 1997. Se foto; [[Medium:016_090_002.jpg|Sentrumsbygget]]

====«Seksjon nr. 1»====

Festet fra Andebu Sentrumsbygg A/S og bortfestet til ''Nils og Harriet Gran'' i 1990. ''Nelly Seth'' overtok i 2000. Overdratt til døtrene ''Tove Seth'' og Oddveig Seth'' i 2002 som s. å. videreførte til ''Borghild Bringaker''.

====«Seksjon nr. 2»====

Festet fra Andebu Sentrumsbygg A/S og bortfestet til ''Solveig Medhus'' i 1990. Videreført til '' Geir Bjørnar Johansen'' i 2010.

====«Seksjon nr. 3»====

Festet fra Andebu Sentrumsbygg A/S og bortfestet til ''Lars Svendsrød'' og ''Margit Olava Svendsrød'' i 1990. Videreført til ''Rikke-Lisbeth Skjelland'' i 2010.

====«Seksjon nr. 4»====

Festet fra Andebu Sentrumsbygg A/S og bortfestet til ''Erling Vegger'' og ''Ingjerd Kristine Vegger'' med hver sin 1/2 del i 1990.

====«Seksjon nr. 5»====

Festet fra Andebu Sentrumsbygg A/S i 1990 og bortfestet til ''Bjørn Olav Åsenden'' og ''Gerd-V. Hvarnes Åsenden'' med hver sin 1/2 del i 1991. ''Stiftelsen Hjemmet for Døve'' overtok i 1992, ble senere ble overført til ''Gjesdal kommune'' i 1995.

====«Seksjon nr. 6»====

Festet fra Andebu Sentrumsbygg A/S og bortfestet til ''Steinar Dahl''. ''Andebu kommune'' overtok 1994 som senere ble overført til ''Andebu kommunale stiftelse'' i 1998. Videreført til ''Øyvind Disch Thorvaldsen'' og ''Ida Janova Wåden'' i 2002, til ''Ruth Smedsrud'' i 2005. Sønnene ''Jan Oddvar Smedsrud'', ''Svein Widar Smedsrud'' og ''Trond Einar Smedsrud'' overtok i 2010.

====«Seksjon nr. 7»====

Festet fra Andebu Sentrumsbygg A/S i 1990 og av ''Anil Sharma'' i 1991. Videreført til ''Håvard Høibach'' i 2008. Gikk videre til ''Vitalijs Seleznovs'' i 2011.

====«Seksjon nr. 8»====

Festet fra Andebu Sentrumsbygg A/S i 1990 og s. å. overført til ''Sonja Irene Aspelund''. Videreført til sønnene ''Kjell Aspelund'' og ''Jan Aspelund'' i 2011.

====«Seksjon nr. 9»====

Festet fra Andebu Sentrumsbygg A/S i 1990 og s. å. overført til ''Stiftelsen Hjemmet for Døve''.

====«Seksjon nr. 10 - 26»====

Festet fra Andebu Sentrumsbygg A/S i 1990.

===Bruksnr. 91, Andebu sentrum park – 3,2 mål===
[[Fil:016.092.001.jpg|mini|Andebu Prestegåd.]]
Etablert i 1989 fra bnr. 7 Åsgård og s. å. overført til ''Karin Margaret Dahl Myhre'' I 1993 framfestet til ''Andebu kommune''. ''Sigbjørn Myhre'' og ''Karin Margaret Dahl Myhre'' overtok med hver sin 1/2 del i 1997. Arealet ligger på samme sted som uthuset på Åsgård og det gamle postkontoret lå.

==='''Bruksnr. 92''', Andebu Prestegård – 1234 mål===

Etablert i 1989 for ''Opplysningsvesenets Fond'' og solgt til ''Rolf og Grethe Fevang'' for kr. 1,81 mill. i 1990 med 890 mål på Håsken inkludert Moland bnr. 8 & 10, som sammenføyd med eiendommen i syd ved kirken, utgjør ialt 1234 mål. For detaljert kart, se [[Medium:016.092.003.jpg|Andebu prestegård syd]] og [[Medium:016.092.002.jpg|Andebu prestegård nord]] som fram til 1989 har vært forpaktet bort.

''Rolf Fevang'' 1989-2005. F. 1956 i Sandefjord, selger, flyttet til Andebu 1981, sønn av Henny Fevang, f. 1918, og Leif Fevang, f. 1916. G. m. Grethe Fevang, f. Gjelstad 1957 i Stokke, datter av Marie Gjelstad, f. Steinbråten 1935, og Gunnar Gjelstad, f. 1931. Barn: 1. Leif Gunnar Fevang, f. 1978, gårdbruker, sambo m. Gunvor Hoel, f. 1982 i Røyken, blomsterdekoratør; bosted Andebu prestegård. 2. Maria Viik, f. 1982 i Andebu, g. m. Armand Viik, f. 1982, lærer/komiker; bosted Tønsberg. 3. Susann Myhre, f. 1986 Andebu, g.m. Håvard Myhre, f. 1984; bosted Andebu (Tunheim).
Forpaktet gården fra 1981-1989 som da hadde ca 230 mål dyrket mark. Utvidet i 1985 med 55 mål dyrkningsjord i Bruenga. Se foto av arbeidene her:[[Medium:016.092.004.jpg| Dosing av "elvebunn" i Bruenga]] og [[Medium:016.092.005.jpg|Planering i Bruenga]] Startet i 1984 med okseoppdrett samt med 13 melkekuer og 35-40 ungdyr. Fra 1998 startet opp med andeproduksjon i nytt bygg med en kapasitet på 5000 ender pr. innsett eller 20 000 kyllinger. [[Fil:016.092.006.jpg|mini|Andebu Prestegård]] Stabburet ble i 1987 flyttet fra plassen oppe ved hovedveien ned til framhuseet. Se bilder fra flyttingen: [[Medium:016.092.011.jpg|Stabburet på vei]] og [[Medium:016.092.012.jpg|Stabburet på plass]] Bygget i 1989 nytt redskapshus på 280 m2 samt bygde på 35 m2 på våningshuset, som i 1991 ble utvidet med 110 m2 samt fikk kjeller. Fjøset ble totalrestaurert i perioden 1995-97 og driftsbygningen på 935 m2 for andeproduksjon ble ferdig i 1998. Se foto: [[Medium:016.092.007.jpg|Låve og andehus]]
Bosted for Rolf og Grete etter 2005 er [[Askjem#Bokeveien_16_.28tomt_nr._15.29_-_1.2C02_m.C3.A5l|Bokeveien 16, Gnr.18,bnr.33,tomt 15]] Eiendommen solgt i 2005 for 4,35 mill. kr. til sønnen
[[Fil:016.092.010.jpg|mini|Våningshuset oppgradert]]
''Leif Gunnar Fevang'' 2005-. F. 1978 i Tønsberg, flyttet til Andebu 1981, bonde, utdannet energimontør og agronom. Samboer m. Gunvor Hoel, f. 1982 i Spikkestad, datter av Ingeborg og Roald Hoel. Barn: 1. Marie Hoel Fevang, f. 2006 i Andebu(Tbg). 2. Ludvig Hoel Fevang, f. 2010 Andebu(Tbg). 3. Erlend Hoel Fevang, f. 2013 i Andebu(Tbg). Ryddet 125 mål av Håskenskogen i 2001. Økte dyrket areal med 10 mål i Bruenga i 2008 og kjøpte samme år jord/skog fra Moland, bnr. 8 og 10 slik at dyrket areal da utgjør ca. 500 mål totalt. (På Moland ble all jorden drenert og aralet økt med 3-4 mål). Bygget i 2009 korntørke inn i eksisterende låvebygning. 2011-2012 bygget et 1250 m2 stort ammekufjøs med plass for 92 kuer pluss kalver. Se bilder fra byggingen her: [[Medium:016.092.008.jpg|Bygging av 1250 m2 ammekufjøs]] og [[Medium:016.092.009.jpg|Ferdig ammekufjøs]] Utvidet våningshuset i 2013 med ca 75 m2 og totalrestaurerte bygningen. Se foto av framhuset her. Besetningen i 2016 er på 65 kuer og 100 dyr, okser/ungdyr.

* '''Bebyggelse:''' Bebyggelsb er vesentlig forandret og oppgradert siden forrig bygdebok ref. ovenfor.
* '''Drift:''' Driften er vesentlig økt, dobling av dyrkrt mark og omfatter i tillegg til større dyrehold også produksjon av and siden forrige bygdebok, ref ovenfor.

===Bruksnr. 93, Orheimfeltet – 13,2 mål===
[[Fil:016.093.001.jpg|mini|Orheimfeltet på 70-tallet]]
Etablert i 1989 for ''Andebu kommune'' og overtatt av '' Andebu kommune'' i 1994. Veier utgjør 2,7 mål etter fordeling til tomtene.

====Feste nr. 1, Orheimveien 1 «Tomt nr. 1» 1,73 mål====

Festet for Andebu kommune og bortfestet til ''Sverre og Kirsti Teveldal'' 1972. Overtatt av '' Andebu kommune'' i 1994. Tomten er fra gnr. 16 bnr. 1 feste nr. 9, «Orheim». Overført til bnr. 118.

====Feste nr. 2, Orheimveien 3 «Tomt nr. 2» - 1,17 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Odd Valter Rud'' 1979. Tomten er fra gnr. 16 bnr. 1 feste nr. 9, «Orheim»

====Feste nr. 3, Orheimveien 5 «Tomt nr. 3» - 1,00 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Gunnar Garpestad og Edit K. Garpestad'' 1972. Overtatt av ''Edit Kristine Garpestad'' 1994. Tomten er fra gnr. 16 bnr. 1 feste nr. 9, «Orheim». Overført til bnr. 151 i 2006.

====Feste nr. 4, Orheimveien 7 «Tomt nr. 4» 0,66 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Magnar Johan Paulsen'' og ''Aud Julie Paulsen'' 1972. Tomten er fra gnr. 16 bnr. 1 feste nr. 9, «Orheim». Overført til bnr. 140.

====Feste nr. 5, Orheimveien 2 «Tomt nr. 5» - 1,10 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Jan Erik Pedersen'' og ''Arna Kristina Pedersen'' 1973. Overtatt av ''Kari Lilleby'' i 1997. Tomten er fra gnr. 16 bnr. 1 feste nr. 9, «Orheim». Overført til bnr. 152 i 2006.

====Feste nr. 6, Orheimveien 4 «Tomt nr. 6» 1,08 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Leif Sølversen'' 1968. Overtatt av ''Ragnar Lensberg'' i 1972 og ''Toralv Unset Jørgensen 1980'' som overlot til ''Arne og Oddbjørn Unset Jørgensen'' med hver sin 1/2 del i 1994. Senere i 1994 er ''Arne Unset Jørgensen'' eneeier og gir videre til ''Laila Unset Jørgensen''. I 1996 overtok ''Vilhelm Aarvold'' og ''Alfhild Aarvold'' med hver sin 1/2 del. Tomten er fra gnr. 16 bnr. 1 feste nr. 9, «Orheim».

====Feste nr. 7, Orheimveien 6 «Tomt nr. 7» 1,08 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Arne Kjær'' 1968. Personalia se gnr. 16 bnr. 146 . Tomten er fra gnr. 16 bnr. 1 feste nr. 9, «Orheim».

====Feste nr. 8, Bjørkeveien 6 «Tomt nr. 8» 0,89 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Steinar R. Knutsen'' 1968. Tomten er fra gnr. 16 bnr. 1 feste nr. 9, «Orheim». Ble i 2006 overført bnr. 153.

====Feste nr. 9, Bjørkeveien 11 «Tomt nr. 9» 1,07 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Arne Unset Jørgensen'' 1968. Videreført til ''Laila Unset Jørgensen'' i 1995. Tomten er fra gnr. 16 bnr. 1 feste nr. 9, «Orheim».

=====«Tomt nr. 9», Bjørkeveien 11A Feste nr. 1 =====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Laila Unset Jørgensen'' 1996. Overført til ''Jan Terje Gåsholt'' og ''Irene Gåsholt (f. Unset Jørgensen)''i 1996. 18.03.2014 - Solgt fra Anam Saleem til Saud Jakupovic.

=====«Tomt nr. 9», Bjørkeveien 11B Feste nr. 2 =====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Laila Unset Jørgensen'' 1996.

15.03.2002 - Solgt fra Laila Unset Jørgensen til ''Irene Unset Jørgensen'' og ''Jan-Terje Gåsholt''

30.04.2004 - Solgt til ''Nils Bredo Høifødt'' og ''Grethe Helene Høifødt''

03.06.2014 - Solgt til ''Sejad Jakupovic'' og ''Melisa Grabic''

====«Feste nr. 10, Granheimveien 1 -Tomt nr. 10,» 0,15 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Arne Oddvar Ruud'' og ''Jorun Ruud Kortgård'' 1975. Overtatt av ''John Roar Kortgård'' i 1993. Overført til gnr.18 bnr.93.

====«Feste nr. 11,Bjørkeveien 9 - Tomt nr. 11,» 0,22 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Aksel Sparre'' 1975. Overført til gnr.18 bnr.94.

====«Feste nr. 12, Orheimveien 1 A&B - Tomt nr. 12,» 0,23 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Sverre J. og Kjersti S. Teveldal'' 1972. Overført til bnr. 118.

====«Feste nr. 13,Tomt nr. 13,» 0,26 mål====

Festet fra Andebu kommune og bortfestet til ''Andebu kommune'' 1989 for garasjer i Orheimveien.

===Bruksnr. 94, Prestegårdsfeltet - 77,0 mål===
[[Fil:216.094.000.jpg|mini|Prestegårdsfeltet]]
Etablert i 1971 for ''Andebu kommune'' og overtatt av '' Andebu kommune'' i 1994. Resterende areal til veier og grøntareal er 27,7 mål ifølge gårdskart NIBIO.

====Feste nr. 1, «Olleveien 4» - 1,57 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Einar Aasrum'' 1972. Overtatt av ''Hans Petter Nesset'' og ''May Torild Nesset'' med hver sin 1/2 del i 1998. Overført til bnr. 162 hvor personalia er oppført.

====Feste nr. 2, «Olleveien 8» - 0,93 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Johannes Jussi Biørn'' 1972. Overtatt av ''Stiftelsen Hjemmet for Døve'' i 1989 og viderført til ''Bjørn Olav Åsenden'' og ''Gerd Vigdis Hvarnes Åsenden'' med hver sin 1/2 del i 1992. De kjøpte tomta av Andebu kommune i 2004 som opprettet bnr. 141 hvor personalia er oppført.

====Feste nr. 3, «Myrkollveien 12» - 0,97 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Svein Berg'' 1972. Senere overført til bnr. 174 hvor personalia er gitt.

====Feste nr. 4, «Tomt nr. 4» 0,83 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Hans Skjelbred'' 1973. Overtatt av ''Sylvia Marilyn Lofsberg'' i 1988 og videreført til ''Kåre Klausen'' og ''Line Brynjulfsen'' med hver sin 1/2 del i 1990. ''Kåre Klausen'' overtok det hele i 1995.

====Feste nr. 5, «Myrkollveien 3» - 1,02 mål====

Festet fra Andebu kommune i 1972 til ''Leif Roar Lian''. Overført til bnr. 164 hvor personalia er oppført.

====Feste nr. 6, «Olleveien 6» - 1,54 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Magnar Hansen'' 1972. Overtatt av ''Jens Petter Odberg'' og ''Anne Marie Krohn'' i 1988.

====Feste nr. 7, «Olleveien 9A» - 2,92 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Andebu kommune'' 1972.

====Feste nr. 8, «Olleveien 13» - 1,33 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Leif Buer og Anne Sofie Buer'' 1972. Overtatt av ''Anne Sofie Buer'' i 1992 og overført til bnr. 165.

====Feste nr. 9, «Olleveien 15 » - 1,24 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Svein Hansen'' 1972. Overtatt av ''Halvor Skjelland'' i 1994. Videreført til ''Kristian Hjerpekjøn'' i 1997 og videre til ''Lise Marie Hjerpekjøn'' i 2000. Overført i 2006 til bnr. 160 hvor også personalia for siste eier er oppført.

====Feste nr. 10, «Kjørkåsveien 1» - 1,16 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Kåre Magnus Karlsen'' 1972 og senere overført til bnr. 107.

====Feste nr. 11, «Olleveien 11» - 1,35 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Arild Gulli'' 1972. Overført til bnr. 154 i 1994 som selveiertomt. Overtatt av ''Lars Kristian Kristensen'' og ''Elna Kristensen '' i 2012.

====Feste nr. 12, «Kjørkåsveien 3» - 1,09 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Agnes Rødland'' 1975. Overtatt av ''Reier Johan, Yngvar Dag og Egil Martin Rødland'' i 1993 og videreført til ''Vidar Terjesen'' og ''Susann Kristiansen'' med hver sin 1/2 del i 1993. Overført til bnr. 155
i 2006 som selveiertomt.

====Feste nr. 13, «Kjørkåsveien 5» 1,07 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Åge Norum'' 1973 og senere overført til bnr. 109 i 2006 hvor personalia er oppført.

====Feste nr. 14, «Kjørkåsveien 7» - 1,55 mål====

Festet fra Andebu kommune 1973 som feste nr. 14 til ''Kåre Hotvedt'' 1975, og overført til bnr. 156 i 2006 hvor personalia er oppført.

====Feste nr. 15, «Kjørkåsveien 11» - 1,37 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Torvald Endestad'' 1972. Overført til bnr. 157 i 2006 hvor personalia er oppført.

====Feste nr. 16, «Kjørkåsveien 13» - 1,39 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Svein Brynjulfsen'' i 1973. Overført til bnr. 158 i 2007 hvor personalia er oppført.

====Feste nr. 17, «Kjørkåsveien 16 » - 1,21 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Arne Hansen'' 1973. Overført til bnr. 148 i 1994 hvor personalia er oppført.

====Feste nr. 18, «Kjørkåsveien 14» - 0,59 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Brynjar Gregersen'' 1973. Overført bnr. 149 hvor personalia er oppført.

====Feste nr. 19, «Kjørkåsveien 9 » - 1,38 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Odd André Firing'' 1974. Overført til bnr. 159 i 2006 da tomten ble kjøpt, se dette bnr. for personalia.

====Feste nr. 20, «Tomt nr. 20» 0,05 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Hans G. Sønstebø'' 1974. Overført til bnr. 108 hvor personalia er oppført.

====Feste nr. 21, «Kjørkåsveien 6» - 0,59 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Odd Gjermundrød'' 1974. Overtatt av ''Jon Inge Stålerød'' og ''Venja Gjermundrød'' med hver sin 1/2 del i 1992 og videreført til ''Knut Rune Saltnes'' og ''Hege Saltnes'' med hver sin 1/2 del i 1995.

====Feste nr. 22, «Kjørkåsveien 4» - 0,94 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Øyvind Lemke Alfheim'' 1974. Alfheim ble ansatt som kommuneingeniør i Andebu i 1972 og arbeidet som teknisk sjef til vinteren 2009. Før han kom til Andebu var han kommuneingeniør i Fyresdal og på konsulentkontor i Oslo. I Andebu kommunes historie skriver tidligere rådmann Nils Grytnes i 1994: "Teknisk etat har gjennom årene blitt stilt ovenfor store utfordringer og varierte oppdrag i de ulike områder innen teknisk sektor. Som en der har fulgt etaten gjennom hele oppbyggingsfasen, kan jeg si at etaten alltid har bestrebet seg på å løse oppgavene til beste for kommunen og innbyggerne". Mye av æren for dette skal Alfheim ha. Alfheim flyttet inn i borettslagsleilighet i Skjeggerødveien i 1999. Overtatt av ''Atle Zeiner'' og ''Gunhild Jaber'' med hver sin 1/2 del i 1999.

====Feste nr. 23, «Tomt nr. 23» 0,07 mål====

Festet fra Andebu kommune til ''Svein Brynjulfsen'' 1977.

====«Feste nr. 24» Skjeggerødsvingen, 13,7 mål====

Festet av Andebu kommune i 1989, og videre til borettslag 2006, og ''Skjeggerødsvingen Borettslag'' i 2008.
Overført til fnr. 163.

===Bruksnr. 95. Andebu Sentrum 3,42 mål===

Festet fra Karin M. Dahl Myhre til ''Andebu kommune'' 1989. Overtatt av ''Sigbjørn Myhre'' og ''Karin Margaret Dahl Myhre'' i 1997 med hver sin 1/2 del.

===Bruksnr. 96. Skjold 1,72 mål===

Festet fra Andebu Prestegård i 1990 til banksjef ''Erling Reidar Gulli'', overført fra feste nr. 13. Overtatt av ''Anne Helene Gulli'' i 1994. Personalia se feste nr 13. Overdratt i 1996 til ''Brita Merete Gulli''. Overdratt i 2004 til ''Randi Synnøve Berg Skatvedt''. Overdratt i 2008 til ''Bjørn Skatvedt''. Overdratt i 2011 til ''Area Eiendom as''.

===Bruksnr. 97. Håskenveien 130 – 0,73 mål===

Festet fra bnr. 6 Skjeggerød i 1991 til ''Odd Skjeggerød''. Overtatt av ''Anders Skjeggerød'' i 1992. Eiendommen ligger på Skjeggerøds område av Ulvekula.

===Bruksnr. 98. Askjemveien 21 – 0,37 mål===

Festet fra Andebu Prestegård i 1994 til ''Truls Nystuen''. Tidligere sentralen.

===Bruksnr. 99. Håskenveien 122 – 1,63 mål===

Festet fra Andebu Prestegård i 1993 til ''Kjell Mathias Solberg''. Overdratt til ''Geir Inge Solberg'' i 1995 som videreførte det til sine foreldre ''Karsten Ansgar Solberg'' og ''Bjørg Jørun Solberg '' med like parter i 1999.

===Bruksnr. 100. Andebu Kirke / kirkegård – 57,1 mål===
[[Fil:016.100.002.jpg|300px|mini|Andebu kirke om våren.]]
Festet fra Undervisningsdepartementet i 1993 og overført til ''Andebu kommune'' i 1994, deretter overført til Andebu Sogn v/ Andebu Kirkelig Fellesråd i 2001. Ifølge kartverket utgjør bebygd areal sammen med kirkegården innenfor murene 12,7 mål.

- Fra 1950 overtok kommunen ansvaret for graving, som ble utført for hand helt opp til 1993 da det ble kjøpt inn en liten gravemaskin. (Siste som gravde manuelt var Arne Rismyhr i Kodal og Eivind Vegger i Andebu.) Samme år lagt om til elektrisk fyring.

- 1963: Gravlunden uvidet føste gang med ca. 2-3 mål. Det gamle steingjerdet mot syd ble ”åpnet” og lagt som gjerder på øst- og vestsiden av det utvidede areal.

- 1965: Minnestein over falne fra Andebu under andre verdenskrig ble reist på en liten høyde innenfor kirkegården. Steinen ble funnet i sandtaket på Håsken.

- 1983: Rullestolinngang ble anlagt, samtidig ble en av kirkebenkene kortet inn for å få plass til en rullestol.

- 1989: Nadverdsmaleriet fra 1569 ble restaurert på Maihaugen og deretter flyttet fra koret til mellom vinduene i kirkeskipet. Bildet kommer opprinnelig fra Mariakirken i Tønsberg og kom til Andebu i 1866.

- 1994: Gravlunden uvidet andre gang med ca. 5-6 mål. Det ble bygd steingard rundt hele utvidelsen. Nytt lynvernanlegg ble installert.

- 1996: Utvendig brannslangeskap ble etablert.

- 1997: Ny kirkelov ble innført og kirkeverge for Den norske kirke Andebu kirkelige fellesråd ble ansatt. Jan Agnar Stålerød begynte som kirkeverge da, og er ansatt i 50 % stilling for Andebu kirkelige fellesråd og 50 % for Andebu kommune.

- 2003: Helt nytt el-anlegg lagt opp med ny elektrisk fyring.

- 2005: Elektrisk ringeanlegg for kirkeklokkene installert.

- 2008: Nytt kirkeorgel fra Gebr. Reil orgelfabrikk i Nederland installert etter en prosess som startet i 2004.

- 2009: Skipet som henger i taket, er donnert av Thorstein og Marie Gjermundrød. Skipet er en riktig model av Statsråd Lehmkuhl.

- 2014: Kirken ble markert som "Valgkirke" i forb. med grunlovsjubileet. Stallen ble revet men skal gjenoppstå i en kortere utgave i 2015.

===Bruksnr. 101. Bjønnestråkka – 8,4 mål===

Festet fra Undervisningsdepartementet i 1993 og overført til ''Andebu kommune'' i 1994. (Skogen ved Andebu pleiehjem)

===Bruksnr. 102. Bergli 2 Andebu Elverk – 6,3 mål===
[[Fil:016_102_001.jpg|200px|mini|Andebu Elverk.]]
Festet fra Opplysningsvesenets Fond i 1993,(tidligere tomt nr. 51) og overført til ''Andebu Elverk'' og ''Andebu kommune''. For Andebu Elverks historie, henvises også til boka [https://www.nb.no/items/ed2e24732c475c17741055f1865acb62?page=1&searchText=andebu%20elverk|Andebu Elverk 1920–1995] skrevet av Ragnar Berg og Nils Grytnes.

*1996: Vestfold Kraftselskap skiftet navn til Vestfold Kraft.
*1998: Da overtok VK det første kommunalt eide distribusjonsverket; Tønsberg Energi. I løpet av et par år var samtlige everk i fylket samlet under VK-paraplyen.
*1990/2000: VK kjøpte i løpet av 1999 og 2000 alle distribusjonsverkene i Vestfold.
*2000: I mai 2000 kom Statkraft inn på eiersiden i VK med en eierandel på 34 prosent. I desember 2000 gav eierkommunene i Vestfold og Grenland klarsignal for fusjonen. 1. januar 2001 var Skagerak Energi en realitet.

Eiendommen ble solgt til ''Andebu Eiendom AS'' i 1997.

===Bruksnr. 103. Askjemveien 3 – 1,45 mål===

Festet fra Andebu kommune i 1993 fra bnr. 95 og s. å. overført til ''Hjemmet for Døve''. Festet videreført til ''Sigbjørn og Karin Myhre'' i 1997 med hver sin 1/2 part. (Omsorgsboliger for Hjemmet for Døve).

===Bruksnr. 104. Bjørkeveien – 7,3 mål===

Festet fra Oplysningsvesenets fond i 1993 fra bnr. 1 og overført til ''Andebu kommune'' i 1994.

===Bruksnr. 105. Bergli 3 – 2,66 mål===

Festet fra Oplysningsvesenets fond i 1993 fra bnr. 1 og overført til ''Andebu kommune'' i 1994 til omsorgsboliger. Omsorgsbolig med seks leiligheter og fellesareal ble oppført i 1999. Arkitekt Arkitekthuset AS Tønsberg. Bygningen ble oppført av byggmester Harald Langemyhr. Da østfløya på sykehjemmet fra 1977 ble revet i 2000, var omsorgsboligen i en periode i bruk som del av sykehjemmet og var bemannet hele døgnet.

===Bruksnr. 106, Bergstien 7, 9 & 11 "Skogro" – 2,17 mål===

Overført i 1993 fra feste nr. 29 som ble etablert i 1952 fra bnr. 1 for ''Opplysningsvesenets Fond'' og utleid til ''Trygve Holm'' som bygde huset sitt der i 1955 selv. Han kjøpte eiendommen i 1994 av staten ved Opplysningsvesenets Fond.
F. 1910 i Romedal i Hedemark, d. 2000 i Andebu, bygningsnekker, kom til Andebu i 1939; sønn av Ole Holm og Andrine Holm fra Vang i Hedemark. G.m. Andrine Holm, f. Evensen 1919 i Lilledal Høyjord, husmor, d. 1984 i Andebu, datter av Even Kristiansen, f. 1881 i Lardal, og Karen Kristiansen, f. 1882 i Høyjord. Barn: 1. Ole Torbjørn Holm, maskinist, f. 1941 i Andebu(Tbg), d. 2009 på Sem. (Har vært gift m. Ragnhild Larsen, Stokke). 2. Berit Skatvedt, f. Holm 1942 i Andebu(Tbg),internatassistent, sambo m. Arne Ingar Torjesen, f. 1944, maler; bosted Andebu. 3. Even Holm, f. 1952 i Andebu(Tbg), fabrikkarbeider, g m. Inger Nyhus, f. 1946 på Nøtterøy; bosted Nøtterøy. 4. Alf Holm, f. 1945 i Andebu(Tbg); bosted Sandefjord.
Overført ved arv til ''Torbjørn Holm'', ''Berit Skatvedt'', ''Alf Holm'' og ''Even Holm'' i 2000 og s.å. solgt til'' Karl Einar Løverød''. 2011 overført til ''Anders Løverød'' og ''Veronica Løverød''. Huset er av Løverød ombygd til 3 leiligheter.

===Bruksnr. 107, Kjørkåsveien 1 – 2,17 mål===

Etablert i 1994 fra bnr. 94 feste nr. 10 og kjøpt s.å. fra ''Opplysningsvesenets Fond'' av ''Kåre Magnus Karlsen''.

===Bruksnr. 108, Kjørkåsveien 12 – 1,05 mål===

Etablert i 1994 fra bnr. 94 og 61 og solgt s.å. fra ''Andebu kommune'' til ''Hans Sønstebø''. Var tidligere festetomt bnr. 61, tomt nr. 1 av 1974. Hans Sønsebø, f. 1926 Bø i Telemark, tidligere kommunekasserer, f.t. pensjonist, flyttet til Andebu 1970, sønn av Gunnar og Kari Sønstebø Bø i Telemark. G.m. Olaug Aurvoll Sønstebø, f. 1931 i Bremanger, datter av Ottar Aurvoll, f. ca 1899, og Margitt Aurvoll, f. 1902 i Vanylven; bosted Østre Halsen. Barn: 1. Gunnar Sønstebø, f. 1964 i Porsgrunn, siv. ing., leder i Telenor; g.m. Susanne Linnestad, f.1972 i Andebu(Tbg), ergoterapeut; bosted Andebu. 2. Magne Sønstebø, f. 1966 i Andebu(Tbg), økonom i Aftenposten, g.m. Nina Evjen Sønstebø, f. 1965 i Larvik, sevstendig næringsdrivende; bosted Stokke.

===Bruksnr. 109, Kjørkåsveien 5 – 1,20 mål===

Etablert i 1994 fra bnr. 94 og 61 og solgt s.å. fra ''Andebu kommune'' til ''Åge Norum'', f. 1943 på Onsøy, flyttet til Andebu 1968, nå pensjonist; sønn av Ole og Tordis Norum, Vear i Stokke, begge født 1921. G.m. Marit Irene Norum, f. Kalleberg 1950 i Våle, datter av Nora Margareth Kalleberg, f. 1927, og Leif Ragnar Kalleberg, f. 1922 i Andebu(Tbg). Barn: 1. Turid Norum Andersen, f. 1968 i Andebu(Tbg), g.m. Egil Andersen, f. 1964; bosted Ramnes. 2. Ann Karola Norum, f. 1971 i Andebu(Tbg). 3. Lise Norum Østenby, f. 1972 Andebu(Tbg), g.m. Øyvind Østenby, f. 1970; bosted Andebu.

===Bruksnr. 110, Kjørkåsveien 10 – 1,10 mål===

Etablert i 1994 fra bnr. 61 og solgtt s.å. fra ''Andebu kommune'' til ''Helge Olav Haukjem''. Var tidligere festetomt bnr. 61, tomt nr. 2 av 1973. Helge Haukjem, f. 1948 i Andeu(Tbg), sjåfør, sønn av Knut Haukjem, f. 1924, og Bertha Haukjem, f. 1927 i Andebu. Samboer m. Inger Jensen, f. 1950 i Sandefjord. Barn: 1. Inger Lill Haukjem, f. 1972 i Andeu(Tbg), frisør, datter av Helge Haukjem og Åse Marianne Haukjem; bosted Andebu. 2. Monica Larsen Haukjem, f. 1976 i Andebu(Tbg), g.m. Morten Larsen; bosted Ramnes.

===Bruksnr. 111, Kjørkåsveien 8 – 0,98 mål===

Etablert i 1994 fra bnr. 61 og solgt s.å. fra ''Andebu kommune'' til ''Turid Bringaker''. Var tidligere bnr. 61, feste nr. 3 av 1973. Turid Bringaker, f. Gjermundrød 1944 Andebu(Tbg), datter av Reidar Gjermundrød, f.1908 i Andebu, og Gudrun Gjermundrød, f. Hansen 1911 på Sem. G. 2.g. 1974 m. Rolf Eugen Bringaker, f. 1947 i Tønsberg, svakstrømstekniker, flyttet til Andebu 1974; sønn av Johan Eugen Bringaker, f. 1909, bosted Narverød, og Ragnhild Bringaker, f. Berg 1909, bosted Sem. Barn: 1. Trond Lea, f. 1963 i Tønsberg, sønn av Magnar Lea og Turid Gjermundrød. 2. Trude Nes Bringaker, f. 1975 i Tønsberg, avdelingsleder, sønn av Turid og Rolf Bringaker, g.m. Monica Nes Bringaker, f. 1981, montør; bosted Stokke. Rolf Eugen Bringaker har yrkesskole, kurser og eksamen i STI og har hatt styreverv i Sem Elektro A/S. Er interessert i friluftsliv generelt.

===Bruksnr. 112, – 58,0 mål===

Etablert i 1995 fra bnr. 23 og sammenføyet s.å. med bnr. 12 fra ''Andebu kommune'' til ''Helene Kristine Langseth'' i forb. m. makeskiftet om Kjørkåsen.

===Bruksnr. 113, Kjørkåsen – 83,5 mål===

Etablert i 1995 og sammenføyet i 1996 med bnr. 61 til ''Andebu kommune'' fra ''Helene Kristine Langseth'' i forb. m. makeskiftet om Kjørkåsen og Kullerød mellom/søndre.

===Bruksnr. 114, Askjemveien 1 – 1,23 mål===
[[Fil:016_114_001.jpg|200px|mini|Askjemveien 1]]
Etablert i 1995 for ''Stiftelsen Hjemmet for Døve''

====Bruksnr. 114, Seksjon nr. 1 ====

Etablert i 1995 som seksjon nr. 1 for ''Hjemmet for Døve'' og s. å. ''Grantoppen AS''. I 1997 ble festet overdratt til ''Sigbjørn og Karin D. Myhre''

====Bruksnr. 114, Seksjon nr. 2 ====

Etablert i 1995 som seksjon nr. 2 for ''Hjemmet for Døve'' og s. å. ''Grantoppen AS''. I 1997 ble festet overdratt til ''Sigbjørn og Karin D. Myhre''

===Bruksnr. 115, Solefall 0,68 mål===

Etablert i 1997 fra bnr. 88 "Solefall" for Kristian Løverød og s. å. overdratt til ''Karl Einar Løverød''.

===Bruksnr. 116, Skjeggerødsvingen 22 – 3,75 mål===

Etablert i 1997 fra bnr. 6 for Andebu kommune og s. å. overdratt til ''Andebu kommunale boligstiftelse'' for omsorgsboliger.

===Bruksnr. 117, Olleveien 5, 7 og 9 – 5,90 mål===

Etablert i 1998 fra bnr. 94 for Andebu kommune og s. å. overdratt til ''Andebu Kommunale Boligstiftelse''. Olleveien 9 ble utskilt i 2011 som bnr. 206 fra Andebu Kommunale Boligstiftelse til ''Areal Invest as'' og redusert til 4,0 mål.

===Bruksnr. 118, Orheimveien 1 – 1,73 mål===

Etablert i 1998 fra bnr. 93 for Andebu kommune og s. å. overdratt til ''Andebu kommunale boligstiftelse''.

07.01.2008 - Solgt til ''Emir Jakupovic'' og ''Elvir Jakupovic''

30.11.2011 - Solgt fra Emir Jakupovic til ''Elvir Jakupovic''

===Bruksnr. 119, Sentrumsjordet – 16,3 mål===

Etablert i 1998 fra bnr. 7 for Sigbjørn og Karin D. Myhre og s. å. overdratt til ''Andebu kommune''. Arealet er ifølge Gårdskart Skog og landskap 16,3 da.

===Bruksnr. 120, Skjeggerødveien 19 – 5,0 mål===
[[Fil:016.120.001.jpg|200px|mini|Askjemveien 1]]
Etablert i 1998 fra bnr. 6 for Andebu kommune og s. å. overdratt til ''Andebu Terasse Borettslag''.

===Bruksnr. 121, Olleveien 3 – 2,41 mål===

Etablert i 1998 fra bnr 1, fnr 39 i. forb. m. Opplysningsvesenets Fond`s salg av grunn, og solgt til ''Lars Hansen og Rita Hansen'' med hver sin 1/2 del. De solgte til ''Bolig Bygg Vestfold as'' i 2007. Salget omfattet også 3A , med bnr. 173.

====Bruksnr. 121, Olleveien 3B ====

''Bolig Bygg Vestfold as'' solgte i 2009 til ''Monica Studsrød'', som solgte videre i 2011 til

''Astrid Therese Henriksen'', f. Stordalen 1935 i Våle i Re, kom til Andebu i 1997. Hun har handelsskole, vært medlem av Sanitetsforeningen i Våle og er spesielt interessert i familie/slekt. Hun er datter av Ole Stordalen, f. 1906, og Karense Havan, f. 1896 på Ormestad i Våle. G. m. Sven Henriksen, f. 1929 i Tønsberg, d. 2011, sønn av Sverre Henriksen, f. 1899 i Tønsberg og Mimmi Linnea Victoria Pettersen, f. 1896 i Säffle i Värmland Sverige. Barn: 1. Solfrid Therese Stordalen Henriksen, f. 1969 i Våle, lærer, g. m. Richard Larsen, f. 1969 i Sandefjord, daglig leder/IT-konsulent; bosted Østre Gallis hvor de har oppført et 3 etasjes laftet bygg som tidligere har vært hotell i Dokka. 2. Kari Linnea Henriksen, f. 1962 i Tønsberg, miljøterapeut, sambo m. Ivar Horne Johansen, tømrer; bosted Ormestad. 3. Elin Henriksen, f. 1963 i Tænsberg, miljøterapeut, sambo m. Bjørn Lorenzen, f. 1951 i Tænsberg, OIM(Oil Installation Manager); bosted Tønsberg.

====Bruksnr. 121, Olleveien 3C ====

''Bolig Bygg Vestfold as'' solgte til ''Olaf Andreas Neumann'' og ''Vilma Klemm'' i 2009.

====Bruksnr. 121, Olleveien 3D ====

''Bolig Bygg Vestfold as'' solgte til ''Nina Kristine Besseberg'' og ''Roy Marino Besseberg'' i 2010.

====Bruksnr. 121, Olleveien 3E ====

''Bolig Bygg Vestfold as'' solgte til ''Nina Kristine Besseberg'' og ''Roy Marino Besseberg'' i 2010. De solgte til ''Rita Hansen'' i 2013, personalia se gnr. 16 bnr. 1 fnr. 37.

===Bruksnr. 122, Bankbakken 5 - 2,03 mål===
[[Fil:016.122.001.jpg|200px|mini|Bankbakken 5]]
Etablert i 1999 fra Opplysningsvesenets Fond og s. å. overdratt til ''Signe Petrine Skjeggerød''. Overført fra tomt nr. 24 gnr. 1 av 1949.

===Bruksnr. 123, Håskenveien 128 - 0,92 mål===

Etablert i 1999 fra bnr.6 av Odd Skjeggerød og s. å. overdratt til ''Terje Soma''.

===Bruksnr. 124, Slottet – 2,31 mål===

Etablert i 1999 fra bnr. 56 av Kari Hotvedt, Grethe Hovinbøle, Kåre Hotvedt og Bjørnar Dahl Hotvedt og Anniken Dahl Hotvedt og s. å. overdratt til''Sigbjørn Myhre'' og ''Karin Margaret Dahl Myhre''.

===Bruksnr. 125, Eikely – 1,50 mål===

Etablert i 1999 fra bnr.4 og sammenføyd med bnr. 142.

===Bruksnr. 126, Kjørkåsveien 2 – 1,00 mål===

Etablert i 2000 fra Andebu kommune og s. å. overdratt til

''John Karl Hunsrød'' og ''Marit Helene Hunsrød'' med hver sin 1/2 part. John Karl Hunsrød, f. 1953 i Stokke, flyttet til Andebu 1976, buss/lastebilselger, sønn av Ole Hunsrød, f. 1925 i Stokke, d. 2005, og Marit E. Hunsrød, f. 1928 i Brandbu. G. 1972 m. Marit Helene Hunsrød, f.1953 på Barkåker, datter av Håvald Hogsnes, f. 1923, d. 1969 på Barkåker, og Ellen Kristine Hogsnes, f. Hillestad i Høyjord 1925, d. 1972. Barn: 1. Ellen Hunsrød Kristiansen, f. 1973 Barkåker, barnehageassistent, g. m. Thomas Kristiansen f. 1970, sjåfør; bosted Melsomvik. 2. Nina Hunsrød, f. 1977 i Andebu(Tbg), frisør, sambo m. Tom Olaf Brynjulfsen; bosted Andebu. Marit Helene Hunsrød er utdannet frisør med svennebrev og driver sin egen salong "Frisørstua Andebu". John Karl Hunsrød er utdannet bilmekaniker og har som kjerneinteresse veteranbiler og spesielt sportsbiler. Se bilde:
[[Medium:016.126.001.jpg|fra bankens 150-års jubileum]]

===Bruksnr. 127, Bergstien 5 (Tid. Trollstien 5) – 1,4 mål===

Etablert i 2000 fra feste nr.10 og kjøpt fra ''Opplysningsvesenets Fond'' av ''Øyvin Hansen'' og ''Heidi Kristina Kolkinn''. [[Fil:016_127_002.jpg|200px|mini|Bergstien 5]]Tomten ble fradelt fra "Trollhaug" som Heidis farmor Ida Merete Kolkinn satt på. Øyvin Hansen er markedssjef i Andebu Sparebank, f. 1969 i Andebu (Tbg), utdannet "Bachelor" i markedsføring ved BI-NMH, sønn av Aud og Arne Hansen. G.m. Heidi Kristina Kolkinn, bioingeniør v/SiV, f. 1971 i Andebu (Tbg), har folkehøgskole i Ringebu 1990-91 og utdannelse ved 3 årig bioing.høyskole i Oslo (Rikshospitalet/Ullevål). Hun er datter av Odd H. Kolkinn, f. 1946 i Andebu (Tbg-mødrehjemmet), og Aase Kolkinn, f. 1946 i Vestre Skjee (Tbg), personalia; se ogå [[Andebu_prestegård#Bruksnr._58.2C_Kinn.C3.A5s_.28skyld_2_.C3.B8re.29_2.2C6_m.C3.A5l|Kinnås]] bnr.58. Barn: 1. Stine Kolkinn Hansen, skoleelev, f. 1997, bosted Andebu. 2. Jakob Kolkinn Hansen, skoleelev, f. 2001, bosted Andebu. Øyvin har hatt en rekke verv: Medlem av kommunestyret kulturutvalget 1999–2007, sekr. Andebu venstre 1999–2005, styreleder i Norsk Frilynt Ungdomsforbund 2004–2005, styremedlem Signo kompetansesenter 2004–2012. Har vært tekstforfatter til revyer og NRK P2. Hjemmeside se: http://www.texo.no og Facebook: https://www.facebook.com/oyvin.

===Bruksnr. 128, Bjørkeveien 15/16 – Midtgård II - 0,47 mål===

Etablert i 1989 fra bnr.89 og s.å. overført til ''Fredrik Eskedal''. Videre overført 2005 til ''Geir Andrew Olsen og Elisabeth Trevland Olsen og s. d. Trond Aas og Heidi Aas''.

===Bruksnr. 129, Moholt II – 0,27 mål===

Etablert i 2001 fra bnr.8 og overført 2006 til ''Leif Gunnar Fevang'' og videreført s.d. til ''Gunvor Hoel''.

===Bruksnr. 130, Myrkollveien 2 – 1,18 mål===

Etablert 1953 fra bnr. 1 av Opplysningsvesenets fond som tomt nr. 30 til ''Johan Haugerød''. I 1982 overført til sønn ''Jan Oddvar Haugerød'' som i 1983 solgte videre til'' Helmut Hoffmann Gunther''. I 1985 overtok'' Kåre Klausen og Line Klausen'' og i 1991'' Håkon Bråvold og Inga Gudrun K. Bråvold'' som i 2001 solgte til ''Egil Kristensen og Marianne Kristensen'', og fra s. å. overført til dette bruksnummer.

===Bruksnr. 131, Skjeggerødveien 21, Andebu Terrasse II BRL – 3,60 mål===

Etablert 2001 fra bnr. 61 for ''Tønsberg-Nøtterøy BBL''.Se bildet [[Medium:016.120.001.jpg|Skjeggerødveien 21]].

===Bruksnr. 132, Granheimveien 20 – 1,2 mål===
[[Fil:016_132_001.jpg|200px|mini|Granheimveien 20]]
Bortfestet fra Andebu kommune som tomt nr. 20 til Grete Andersen i 1976, som returnerte festet til Andebu kommune i 1978. Tomten ble overtatt av Trond Erlend Vegger i 1978 og ble senere kjøpt fra bnr. 16 og noe utvidet ved kjøp av 1/4 mål fra bnr. 58 "Kinnås".

Trond E. Vegger, f. 1952 i Andebu (Tbg), platearbeider, sønn av Erling Vegger, f. 1920 i Andebu (Tbg), (personalia se [[Torp#Bruksnr._26.2C_Lyngstad_.28skyld_4_.C3.B8re.29|Lyngstad]] og [[Vegger#Bruksnr._2_.28skyld_60_.C3.B8re.29|Vegger]]) og Ingjerd Vegger, f. Ellefsrød 1923 i Andebu(Tbg). G. 1975 m. Aud Vegger, f. Sondrup 1954 i Vester Hæsinge Danmark, datter av Kai Herbert Sondrup, f. 1931 i Næsby i Danmark, og Asbjørg Inderøy, f. 1933 i Trøndelag. Barn: 1. Laila Sofie Vegger, f. 1975 i Andebu (Tbg), g.m. Firat Akkerman, f. 1969 i Ankara, bosted Sandefjord. 2. Preben Vegger, f. 1981 i Andebu (Tbg), samboer m. Henriette Kolkinn Myhre, f. 1991, bosted Andebu.

1968–70: Gikk som læregutt i platearbeid på Kaldnes mek. Verksted.

1971–75: Bygde 40 fots stålyacht med 115 hk Perkins-diesel samtidig med Knut Ås. Solgte båten til Asker hvor den endte opp som charterbåt v/Holmen Fjordhotell etter at fergeprosjektet i Sønderled Risør ble skrinlagt.

1975–79: Romaskin. Videreutvikling av patentet til dr. Einar Jessing som ble brukt av topp-roklubber i Norge og utlandet, hvor bl.a. Alf Frank Hansen og Ard Schenk anvendte disse, og var fortsatt i bruk 20 år etter.

1980–86: Gavita starter som personlig selskap etter at et orkidedrivhus med lysarmaturer ble innkjøpt og ble inspirasjonskilden videre. Satset som produktutvikler et par år, og lyktes med å utvikle lyshyller for drivhus etter å ha satt sitt eget hus i pant. Pilotkunden i 1982 var Funderud Gartneri i Arendal, og deretter ble produksjonen flyttet fra garasjen i Granheimveien til underetasjen i Varesenteret i 1983. Senere ble produksjonen flyttet til første etasje i Sentrumsbygget AS. 1980 omsetning 2,0 mill. kr. Doblet omsetningen i en årrekke og hadde i 2005–2007 en omsetning på 95 mill. kr. pr. år, hvorav 80 % hvert år var til eksport.

WEB Gavita AS: http://www.gavita.com

1986– : Haugan industribygg, første byggetrinn på 320 m², ble utleid inntil det i 2000 ble bygget til 800 m² lagerplass og så senere utvidet i 2004 til et samlet areal på 2800 m² inkl. leilighet og testlaboratorier.

1987– : Sentrumsbygget ble planlagt og finansiert sammen med Andebu Sparebank. Graving startet våren 1989 og bygget var innflyttingsklart i løpet av året for alle statskontorene. Etter 20 år er Sentrumsbygget solgt til Norgesgruppen AS som også nå eier Varesenteret.

2005– : Kjøpte en CRN 78' yacht i Kypros som er blitt fult ut restaurert i Tyrkia og M/Y Sea VIP ligger i 2013 i båthavnen i Kemer.

===Bruksnr. 133, Utgått===

Etablert 2002 fra bnr. 63.

===Bruksnr. 134, Andebu Sentrum 2 – Kodalveien 26 - 7,57 mål===

Etablert i 1997 fra bnr.7 til ''Karin Margaret Dahl'' og ''Sigbjørn Myhre''. ''Andebu kommune'' overtok så festet i 2009 og overlot det s.å. til ''JM Byggholt AS''. Leilighetsbygg i 3 etasjer, inneholdende X leiligheter, med biblioteket i 1. etg. og bl.a. NAV kontorer i 2. etg.

===Bruksnr. 135, Tilleggstomt – 0,66 mål===

Etablert i 2002 fra bnr. 63 til ''Rolf Fevang og Grethe Fevang''.

===Bruksnr. 136, Myrkollen – 1,50 mål===

Etablert i 2002 fra bnr. 12 og solgt i 2003 til ''Vivian Langseth og Roger Bjørkmo''. Eier dd. Roger Bjørkmo, f. 1968 Sandefjord, slamingeniør, flyttet til Andebu 1990, g.m. Vivian Langseth, f. 1975, skilt 2012. Barn 1. Emil Langseth Bjørkmo, f. 2001 Tbg. 2. Ludvig Langseth Bjørkmo, f. 2004.

===Bruksnr. 137 Tomt – 1,99 mål===

Etablert i 2002 fra bnr. 92 og skilt ut av ''Grethe og Rolf Fevang'' til tomt på gården til prestegården.

===Bruksnr. 138 – g/s-veg Andebu sentrum- 0,74 mål===

Etablert i 2002 fra bnr. 94 og skilt ut av ''Andebu kommune'' til tomt for g/s-veg Andebu sentrum.

===Bruksnr. 139 – g/s-veg Andebu sentrum - 0,22 mål===

Etablert i 2002 fra bnr. 42 og 105 og skilt ut av ''Andebu kommune'' til tomt for g/s-veg Andebu sentrum.

===Bruksnr. 140, Orheimveien 7 – 1,00 mål===
[[Fil:016.140.001.jpg|200px|mini|Orheimveien 7]]
Opprettet i 2003 fra Andebu kommune og tomten solgt til ''Arne og Astri Elisabeth Bjørndal''. Er tidligere festetomt gnr. 18, bnr. 83. 2012 solgt til ''Alf Martin Løvvold og Theatvertimot Løvvold.''

===Bruksnr. 141 – 0,93 mål===

Opprettet i 2003 til Andebu kommune og solgt i 2004 til ''Bjørn Olav Åsenden'' og ''Gerd Vigdis Hvarnes Åsenden'' Er tidligere gnr. 16, bnr. 94, fnr.2. Bjørn Olav Åsenden, f. 1952 i Andebu(Tbg), jernbinder, har realskolen og er interessert i friluftsliv, sønn av Hans Åsenden, f. 1917, og Aslaug Åsenden, f. Smedsrud 1916, d. 2014. G.m. Gerd Vigdis Hvarnes Åsenden, f. 1955 i Tønsberg, datter av Arve Bjørn Hvarnes og Ingrid Hvarnes. Barn: 1. Jon Lennart Åsenden, f. 1973 i Tbg, datakonsulent. 2. Elin Charlotte Åsenden, f. 1981 i Tbg.

===Bruksnr. 142, Boligfelt – 42,4 mål===

Opprettet i 2003 for Andebu kommune fra ''Kjell Mathias Solberg'' for boligfelt i området av "Ulvekula". Utgått bnr. 125.

===Bruksnr. 143, 0,68 mål===

Opprettet i 2003 for ''Kjell Mathias Solberg''. Del av tidligere bnr. 99.

===Bruksnr. 144, 2,10 mål===

Opprettet i 2003 for ''Andebu kommune'' til evt. utvidelse for Andebu sykehjem. Del av tidligere bnr. 92.

===Bruksnr. 145, 0,32 mål===

Opprettet i 2004 for ''Truls Nystuen'' som tillegg til bnr. 98. Del av tidligere bnr. 18. Utgår.

===Bruksnr. 146, Orheimveien 6 (1,08 mål)===

Opprettet i 2004 til Andebu kommune og solgt i 2005 til ''Arne Kjær''. Er tidligere festetomt gnr. 16, bnr. 93, fnr. 7 fra 1968. Arne Kjær, f. 1931 i Nykirke, d. 2008 i Andebu, lærer; g.m. Ruth Mari Kjær, f. Opsahl 1929 i Våle, nå pensjonist, flyttet til Andebu 1968. Barn: 1. Reidar Kjær, f. 1956 i Tønsberg, konserndirektør i Noratel AS; g.m. Elisabeth Kjær, f. England; bosted Oslo. 2. Torbjørn Kjær, f. 1960 i Tønsberg, g.m. Karin Kjær, f. 1961 i Vivestad; bosted Tønsberg. Overtatt i 2008 av ''Ruth Mari Kjær'', har real- og handelsskole, vært sekretær for SKL(Skolenes kontoransattes landsforening) og KFO(som nå heter DELTA). Solgte i 2012 til ''Morten Ilestad Larsen'' og ''Brita Fredrikke Hynne Larsen''.

===Bruksnr. 147, (Tomt nr 35) Bergstien 13, 15, 17 & 19 - (1,42 mål)===

Opprettet i 2004 og solgt i 2005 til ''Ole Thorbjørn Holm'' som tilleggsareal for bnr. 106 "Skogro" hvor personalia er gitt.

19.06.2009 - Overdratt fra Ole Thorbjørn Holm til ''Monika Holm Svinsholt'' og ''Frank Holm''.

19.06.2009 - Solgt til ''Drømmehytta As''

08.02.2011 - Solgt til ''Kjetil Moe'', ''Elisabeth Dahl'' og ''Jørgen Dahl Moe''.

15.08.2014 - Solgt til ''Dahl & Moe As''. Omfatter også:

Bergstien 13, (seksjon 1)
Bergstien 17, (seksjon 2)
Bergstien 15, (seksjon 3)
Bergstien 19, (seksjon 4)
og (seksjon 5)

===Bruksnr. 148, Kjørkåsveien 16 (1,25 mål)===

Opprettet i 2006 til Andebu kommune fra bnr. 94 og 61, og solgt s. å. til ''Arne Hansen''. Er fra 1973 tidligere gnr. 16, bnr. 94, fnr. 17.
Arne Hansen er f. 1942 i Sandar, flyttet til Andebu 1952, nå pensonist, sønn av Kristine og Karsten Hansen. G. 1968 m. Dagrunn Stålerød, f. 1947 i Andebu(Tbg), pensjonist, datter av Bertha og Henrik Stålerød. Barn: 1.Else Britt Pedersen, f. 1968 i Andebu(Tbg), g.m. Jan Ivar Pedersen, bosted Eik, 2. Heidi Marie Hansen, f. 1972 i Andebu(Tbg), samboer m. Svein Arild Bakken, bosted Heidal.

===Bruksnr. 149, Kjørkåsveien 14 (1,14 mål)===

Opprettet i 2006 til Andebu kommune og solgt til ''Brynjar Gregersen'' som tidligere var bnr. 94, fnr. 18, opprettet i 1973. Brynjar Gregersen er f. 1943 i Svindalen Andebu, skogsarbeider, nå pensjonist, sønn av Ingeborg Gregersen, f. Holand 1911 i Kodal, d. 2014 i Sandefjord, og Hans Georg Gregersen, f. 1901 i Skjee, d. 1947 i Kodal. Brynjar er g. 1968 m. Turid Weiby Gregersen, f. 1945 i Sandefjord, lærer, nå pensjonist, datter av Kristine Weiby, f. 1920, d. 2006, og Reidar Weiby, f. 1915, d. 1976 i Sandefjord. Barn: 1. Øyvind Weiby Gregersen, f. 1970 i Sandefjord, professor, g.m. Beathe Sitter, f. 1969, 1. amanuensis; bosted Trondheim. 2. Berit Weiby Gregersen, f. 1972 i Sandefjord, marinbiolog, samboer m. Jan Morten Homme, f. 1957, marinbiolog; bosted Risør.

===Bruksnr. 150, Kjørkåsveien 6 (1,08 mål)===

Opprettet i 2006 fra Andebu kommune og solgt 24.01.2007 til ''Trine Bjørgan Høiberg'' og ''Anders Høiberg''. 02.07.2007 solgt videre til ''Mohamed Ben Mahmoud Jaber'' og ''Samia Bent Yahia Kaabia''. Overtatt av ''Mohamed Ben Mahmoud Jaber'' i 2012.

===Bruksnr. 151, Orheimveien 5 (1,01 mål)===

Opprettet i 2006 fra Andebu kommune og tomten solgt til ''Edith Kristine Garpestad''. Var tidligere gnr. 16, bnr. 93, fnr. 3, som Edith Kristine og Gunnar Garpestad festet fra 1972, og som ble overdratt til Edith Kristine Garpestad i 1994.

===Bruksnr. 152, Orheimveien 2 (1,10 mål)===

Opprettet i 2006 fra Andebu kommune og tomten solgt til ''Reidun Brodersen'' og ''Øyvind Brodersen''. Var tidligere gnr. 16, bnr. 93, fnr. 5, som ''Jan Erik Pedersen'' og ''Arna Kristina Pedersen'' hadde fra 1973. Den ble overdratt til ''Kari Lilleby'' i 1997 og videre til Reidun Brodersen og Øyvind Brodersen i 2003.

===Bruksnr. 153, Bjørkeveien 6 (0,89 mål)===
[[Fil:016.153.001.jpg|200px|mini|Bjørkeveien 6]]
Opprettet i 2006 til Andebu kommune og solgt i 2007 til ''Steinar Roberg Knutsen''. Var fra 1968 bnr. 93, fnr. 8. Steinar Roberg Knutsen er f. 1944 i Vivestad Ramnes, nå pensjonist, har realskole- og handelsskoleutdannelse, flyttet til Andebu 1968, sønn av Elsa Knutsen, f. 1923 i Vivestad og Sverre Knutsen, f. 1919 i Vivestad. G. 1966 m. Grete Johanne Knutsen, f. Hvidsten 1944 i Fon Ramnes, nå pensjonist, datter av Oline Hvidsten, f. 1905, og Anders Hvidsten, f. 1907 i Fon. Barn: 1. Mona Knutsen Solheim, f. 1967 Andebu, butikkeier(Fruene), g.m. Roy Arne Solheim, f. 1967, entreprenør; bosted Andebu. 2. Sverre Knutsen, f. 1970 i Andebu, entreprenør, bosted Andebu. 3. Arild Knutsen, f. 1973 Andebu, bonde, g.m. Reidun Bogstad Knudsen, f. 1977, lærer og bonde, bosted Re.

===Bruksnr. 154, Olleveien 11 (1,35 mål)===

Opprettet i 2006 til Andebu kommune som gnr 16, bnr 94, fnr 12 og festet til ''Arild Gulli'' i 2007. (Personalia se
, [[Andebu_prestegård#Trollstien_8.2C_seksjon_13|Trollstien 8, seksjon 13]]. Han solgte i 2012 til ''Lars Kristian Kristensen'', f. 1962 Oslo, flyttet til Andebu 2012, g. 2003 m. Elna Kristiansen, f. 1958 Tønsberg.

===Bruksnr. 155, Kjørkåsveien 3 (1,09 mål)===

Opprettet i 2006 fra Andebu kommune. Tomten ble solgt til ''Susann Terjesen'' og Vidar Terjesen'', som siden 1993 har festet gnr 16, bnr 94, fnr 12, tidligere festet av ''Agnes Rødland'' fra 1975-93.

===Bruksnr. 156, Kjørkåsveien 7 (1,55 mål)===

Opprettet i 2006 til Andebu kommune og solgt i 2007 til ''Kåre Hotvedt''. Er tidligere gnr. 16, bnr. 94, fnr. 14. Kåre Hotvedt, f. 1941 Andebu(Tbg), pensjonert lærer, sønn av Kamilla Johansen, f. Hotvedt 1922. G.m. Inger Johanne Hotvedt, f. Stålerød 1944 i Andebu(Tbg), datter av Berta Stålerød, f. Aadne i 1908, og Henrik J. Stålerød, f. 1911 i Stokke. Barn: 1. Hege Beate Hotvedt, f. 1968 i Andebu(Tbg), lærer, g.m. Hilde Langeng, f. 1956; bosted Røros. 2. Astrid Irene Hotvedt, f. 1971 i Andebu(Tbg), førskolelærer, g.m. Trond Hvitstein, f. 1970, VVS-ingeniør; bosted Kodal. 3. Leif Richard Hotvedt, f. 1972 i Andebu(Tbg), laboratorietekniker; bosted Sandefjord. Kåre Hotvedt har lærerhøyskoleutdanning og har vært rektor på Andebu Barneskole.

===Bruksnr. 157, Kjørkåsveien 11 (1,37 mål)===
[[Fil:016.157.001.jpg|200px|mini|Kjørkåsen 11]]
Opprettet i 2006 til Andebu kommune og solgt i 2006 til ''Torvald Endestad''. Er tidligere festetomt gnr. 16, bnr. 94, fnr. 15.

''Jim Flegstad'' eier fra 2013. F. 1981 Sør-Korea, flyttet til Andebu i 2013, flypilot, sønn av Torill og Harald Flegstad Brønnøy, samboer m. Sølvi Mogseth, f. 1983 Trondheim, økonom, datter av Synnøve Garnvik og Morten Mogseth, bosted Trondheim. Barn 1. Emma Mogseth Flegstad, f. 2013, bosted Andebu.
Jim Flegstad er er utdannet som flypilot og opptatt av idrett, natur, bøker, musikk og håndtverk. Sølvi Mogseth er økonomiutdannet og har også de samme interessene.

===Bruksnr. 158, Kjørkåsveien 13 (1,46 mål)===

Opprettet i 2006 til Andebu kommune og solgt i 2007 til ''Svein Brynjulfsen''. Er tidligere festetomt gnr. 16, bnr. 94, fnr. 16.

''Hans Olav Fevang'' eier fra 2009. F. 1965 i Arnadal Stokke, tømrer, sønn av Leif Otto Fevang, f. 1929, d. 2014, og Elisabeth Kanutta Fevang, f. 1940 i Stokke. Samboer m. Line Brynjulfsen, f.1964 i Andebu(Tbg), datter av Svein Brynjulfsen, f. 1938, og Gerd Brynjulfsen, f. 1942. Barn: 1. Andre Klausen, 1986 i Andebu(Tbg), sønn av av Kåre Klausen og Line Brynjulfsen. 2. Kathrine Klausen, f. 1990 i Andebu(Tbg), datter av Kåre Klausen og Line Brynjulfsen, 3. Frida Fevang, f. 1997 i Andebu(Tbg), datter av Hans Olav Fevang og Line Brynjulfsen.

===Bruksnr. 159, Kjørkåsveien 9 (1,38 mål)===

Opprettet i 2006 fra Andebu kommune og solgt i til ''Odd André Firing''. Er tidligere festetomt fra gnr. 16,bnr. 94, fnr. 19 som ble festet fra 1974.

''Odd André Firing'' 1974 - . F. 1945 Tønsberg, tidligere politimann, nå pensjonist, flyttet til Andebu 1970, sønn av Odd Arthur Firing, f. 1922, og Klara Firing, f. 1922 i Bergen; bosted Tønsberg. G. 1970 m. Sølvi Kjærås Firing, f.1945 i Andebu(Tbg), datter av Oddmund Kjærås, f. 1915 personalia, se gnr. 20 bnr.1 [[Kjærås#Bruksnr._1_.28skyld_mark_3.2C55.29|Kjærås]] og Åsta Kjærås, f. Haugberg 1918, pesonalia, se gnr. 40 bnr. 1 [[Haugberg#Bruksnr._1_.28skyld_mark_12.2C81.29|Haugberg]]. Barn: 1. Anette Kjærås Firing, f. 1972 i Andebu(Tbg), jurist, g.m. Bjørnar Simonsen, siv. ing.; bosted Søndre Sønset, se gnr. 84 bnr.2 [[Søndre_Sønset#Bruksnr._2.2C_.C2.ABNedig.C3.A5rden.C2.BB_.28skyld_mark_6.2C33.29|«Nedigården»]]. 2. Rune Firing Haugberg, f. 1977 i Andebu(Tbg), Cand. agric., snekker og bonde; g.m. Ingrid Knotten Haugberg, f. 1977, Cand. agric. og rådgiver hos Fylkesmannen i Vestfold; bosted gnr. 40 bnr. 1 [[Haugberg#Bruksnr._1_.28skyld_mark_12.2C81.29|Haugberg]].
Odd André Firing har vært politimann i hele sitt yrkesaktive liv og derav 6 år som lensmannsbetjent i Andebu. Sølvi Kjærås Firing har vært lærer i hele sitt yrkesaktive liv, (41 år som lærer på Andebu ungdomsskole).

===Bruksnr. 160, Olleveien 15 (1,24 mål)===

Opprettet i 2006 til Andebu kommune og solgt i 2007 til ''Lise Marie Hjerpekjøn''. Er tidligere festetomt gnr. 16, bnr. 94, fnr. 9.

Lise Marie Hjerpekjøn, f. Sjue 1928 i Høyjord, nå pensjonist, datter av Magna og Samuel Sjue, f. 1884. G.m. Kristian Hjerpekjøn, f. 1926 Arnadal, d. 2000 Andebu, sønn av Marie og Kristian Hjerpekjøn. Barn: 1. Henning Hjerpekjøn, f. 1952 i Tønsberg, snekker, g. m. Eli Hjerpekjøn, f. 1950; bosted Sem. 2. Turid Hjerpekjøn, f. 1957 i Tønsberg, førskolelærer, sambo m. Geir Moe, f. 1955, økonom; bosted Tønsberg. 3. Hans Kristian Hjerpekjøn, f. 1959 i Tønsberg, sveiser, g.m. App. Hjerpekjøn; bosted Tønsberg. 4. Inger Marie Nilsson, f. i Tønsberg 1964, kontormedarbeider, g.m. Per Einar Nilsson, f. 1961, elektriker; bosted Andebu.

===Bruksnr. 161, Olleveien 6 (1,54 mål)===

Opprettet i 2006 til Andebu kommune, tomten solgt til ''Grethe Arnesen Dahl'' og ''Kjell Dahl ''. Er tidligere festetomt gnr. 16, bnr. 94, fnr. 6, som opprinnelig ble festet av ''Magnar Hansen'' fra 1972 og overtatt av ''Jens Petter Odberg'' og ''Anne Marie Krohn'' i 1988, ble overdratt av Anne Marie Krohn i 2004 til Grethe Arnesen Dahl og Kjell Dahl. ''Marius Paulsen'' overtok eiendommen i 2010.

===Bruksnr. 162, Olleveien 4 (1,57 mål)===

Opprettet i 2006 til Andebu kommune og tomt solgt i 2012 til ''Jan-Petter Knutzen'' og ''Karina Helen Sølversen''. Er tidligere festetomt gnr. 16, bnr. 94, fnr. 1, som opprinnelig ble festet av ''Einar Aasrum'' fra 1972 og overtatt av ''Hans Petter Nesset'' og ''May Torild Nesset'' med hver sin 1/2 del i 1988. Overdratt til Jan-Petter Knutzen og Karina Helen Sølversen i 2005 og videre til ''Karina Helen Sølversen'' i 2012, samme år som tomten ble kjøpt.

===Bruksnr. 163, Skjeggerødsvingen Borettslag (13,65 mål)===

Opprettet i 2006 til Andebu kommune og solgt i 2008 til ''Skjeggerødsvingen Borettslag ''. (Har tidligere vært i Tønsberg og omegns borettslag).

====Bruksnr. 163, Skjeggerødveien 1C ====

Solgt i 2008 til ''Skjeggerødsvingen Borettslag''

Andel kjøpt av ''Liv Upsahl Larsen''.

Andel kjøpt i 2009 av ''Marit Gravdal''. Eier fra 1996, f. Rygh 1925 på Sem, nå pensjonist, flyttet til Andebu i 1962. G.m. i 1962 m. Edvard Samuel Gravdal, f. 1920, d. 1991, sønn av Inga Gravdal, f. 1897, og Jacob Gravdal, f.1890, personalia se gnr. 2 bnr. 1; [[Gravdal#Bruksnr._1.2C_kalt_Nordistua_.28skyld_mark_1.2C97.29|Gnr. 2, bnr. 1, Gravdal]]. Barn: 1. Tove Gravdal, f. 1963 i Andebu(Tbg), rådgiver i NAV, g.m. Halvor Norås Gravdal, f. 1959 i Andebu(Tbg), avd.leder i Signo; bosted Andebu. 2. Kjersti Gravdal, f. 1966, d. 1971 Andebu.

====Bruksnr. 163, Skjeggerødveien 1F ====

Solgt i 2008 til ''Skjeggerødsvingen Borettslag''. Andel kjøpt av ''Dag og Maria Kolkinn''. Personalia se bnr. 63, fnr. 3,[[Andebu_prestegård#Feste_nr._3.2C_.C2.ABBj.C3.B8rkeveien_4.C2.BB_0.2C87_m.C3.A5l|Bjørkeveien 4]].

====Bruksnr. 163, Skjeggerødveien 3E ====

Solgt i 2008 til ''Skjeggerødsvingen Borettslag''

Andel kjøpt av ''Borghild Gurijordet''.

Andel kjøpt i 2009 av ''Grethe Sundseth''. F. 1934 Skien, flyttet til Andebu 1963, g.m. Einar Sundseth. Deres barn er Elisabet Sundseth Sivertsen, f. 1967 i Andebu(Tbg), g.m. Gunnar Sivertsen, f. 1967; bosted Borre.

====Bruksnr. 163, Skjeggerødveien 5A ====

Solgt i 2008 til ''Skjeggerødsvingen Borettslag''. Andel kjøpt av ''Øystein og Cate Bøe'' og solgt til ''Aslaug Marie Skatvedt'' i 1997, f. Haug 1934 i Stokke, nå pensjonist, kom til Andebu i 1955, datter Jørgen Haug, f. 1892, og Annette Haug, f. 1893. G.m. Lars Skatvedt, f. 1921 i Andebu, snekker, sønn av Kristian Skatvedt, f.1882, og Helga Skatvedt, f. 1881, se også gnr. 2 bnr. 5 Borge. Barn: 1. Torhild Skatvedt, f. 1957 i Andebu(Tbg), g.m. Knut Johansen, f. 1953; bosted Re. 2. Geir Skatvedt, f. 1961 i Andebu(Tbg).

====Bruksnr. 163, Skjeggerødveien 5C ====

Solgt i 2008 til ''Skjeggerødsvingen Borettslag''

Andel kjøpt av ''Roar Aadne''.

Andel kjøpt av ''Gerd Sundseth '', f. Bakkeland 1927 i Andebu, flyttet til Andebu 1995, nå pensjonist, g.m. Arne Sundseth, f. 1922, d. 1998 i Andebu. Barn: Anne Lise Moland, f. 1949 i Andebu(Tbg), g.m. Jens Moland, f. 1945, smed; bosted Andebu.

====Bruksnr. 163, Skjeggerødveien 5E====

Solgt i 2008 til ''Skjeggerødsvingen Borettslag''. Andel kjøpt i 1997 av ''Kristine Trolldalen'', f. Møyland 1922 i Andebu, nå pensjonist, datter av Kristence Møyland, f. 1890, og Lars Johan Møyland, f. 1877. G.m. Odd Trolldalen, f. 1918, d. 1988, sønn av Otilie Trolldalen,f. Kolkinn 1886, og Olaf Trolldalen, f. 1881. Personalia, se [[Døvle#Bruksnr._24.2C_Lund_.28skyld_4_.C3.B8re.29|Døvle bnr. 24 Lund]]. Barn: 1. Olav Roar Trolldalen, f. 1946 i Andebu(Tbg), g. m. Toril Andreassen; bosted Andebu, 2. Bjørg Lund, f. 1951 i Andebu(Tbg), g.m. Leif Lund; bosted Andebu, 3. Lars Trolldalen, f. 1958 i Andebu(Tbg), bosted Kodal.

====Bruksnr. 163, Skjeggerødveien 7A====

Solgt i 2008 til ''Skjeggerødsvingen Borettslag''. Andel kjøpt av ''Ruth Marie Kjær'', f. 1929 i Våle, nå pensjonist. Personalia, se gnr. 16, bnr. 146, [[Andebu_prestegård#Bruksnr._146.2C_Orheimveien_6_.281.2C08_m.C3.A5l.29|Orheimveien 6]].

====Bruksnr. 163, Skjeggerødveien 7C ====

Solgt i 2008 til ''Skjeggerødsvingen Borettslag''. Andel kjøpt av ''Solveig Tarandrød'', f. 1917 i Andeu(Tbg), nå pensjonist. Har vært eier av leiligheten siden 2005 i annet boligbyggelag. Kom til Hotvedt i Andebu 1932, datter av Einar K. Hotvedt, f. 1893, og Karen Othilde Hotvedt, f. Askjem 1891. G. m. Anton Tarandrød, f. 1911 Andebu(Tbg), død 2000 i Tønsberg(Andebu), sønn av Lauritz Tarandrød, f.1897 i Andebu, og Karoline Mathilde Johannesdatter, f. 1884 Ramnes.
Barn: 1. Oddbjørg Merete Hansen, f. 1943 i Andebu, g.m. Svein Hansen, f. 1945; bosted Tønsberg. 2. Anne Synnøve Berg, f. 1946 i Andebu(Tbg), g.m. Svein Berg, f. 1945 i Høyjord; bosted Andebu.

====Bruksnr. 163, Skjeggerødveien 9A ====

Opprettet i 2006 til Andebu kommune og solgt i 2007 til ''Henrik Hauberg''.

Solgt i 2010 til ''Liv Ida Upsahl Larsen''. F. 1944 i Andebu(Tbg), pensjonist, har Grøtterød handelsskole; datter av Else Upsahl, f. Trolldalen 1909 og Knut Upsahl, f. 1899. G. 1.g. m. Olav Elgesem i 1970; skilt 1993. Olav er f. i 1933, kokk, sønn av Edit Elgesem, f. Skadsem 1909, og Olav Elgesem, f. 1904 i Stokke. G. 2.g. m Øivind Larsen, f. 1944 i Sandefjord, dreier, sønn av Martha Larsen, f. Olsen 1907, og Arne Larsen, f. 1911 i Sandefjord. Barn: 1. Tone Elgesem f. 1971 i Andebu(Tbg), lærer, datter av Liv Ida og Olav Elgesem, samboer m. Jan Olav Stein Pettersen, f. 1968; bosted Andebu. 2. Knut Elgesem, f. 1972 i Andebu(Tbg), ingeniør/operatør, sønn av Liv Ida og Olav Elgesem; bosted Andebu.

====Bruksnr. 163, Skjeggerødveien 9B ====

Solgt i 1993 til ''Tønsberg Boligbyggelag'' og overført i 2008 til ''Skjeggerødsvingen Borettslag''. Andel kjøpt i 1993 av ''Berit Myhre''. F. 1942 i Andebu(Tbg), pensjonist, datter av Rakel Møyland, f. 1912, og Harald Møyland, f. 1909, personalia; se gnr. 17, bnr. 4. G.m. Ole Myhre, f. 1940, d. 1990, personalia se, gnr. 69, bnr. 6. Barn: 1. Rita Sibylle Myhre, f. 1963 i Andebu(Tbg), bosted Andebu. 2. Kari Anne Myhre Fon, f. 1970 i Andebu(Tbg), g.m. Jørn M. Fon, bosted Høyjord.

===Bruksnr. 164, Myrkollveien 3 (1,0 mål)===

Festet fra Andebu kommune i 1972 til ''Leif Roar Lian'', f. 1943 Fet kommune, kom til Andebu i 1966, pensjonist, har framhaldsskole/yrkesskole og er særlig interessert i friluftsaktiviteter. G.m. Grete Lian, f. Hotvedt 1947 i Andebu(Sfj), datter av Kristian Hotvedt og Hilda Marie Hotvedt, f. 1919 Vestre Skjee. Barn: 1. Frank Lian, f. 1967 i Andebu(Tbg), ingeniør, g.m. Janniche Mølbach, f. 1969, konsulent; bosted Slagen. 2. Wenche Lian, f. 1979 i Andebu(Tbg), barnehageassistent/student, samboer m. Øyvind Lima, gravemaskinoperatør; bosted Andebu.

===Bruksnr. 165, Olleveien 13 (1,3 mål)===

Feste nr. 8 bnr. 94 fra Andebu kommune til ''Leif Buer og Anne Sofie Buer'' 1972. Overtatt av ''Anne Sofie Buer'' i 1992 og overført til dette bnr. i 2006 og tomt solgt til Anne Sofie Buer i 2007.

===Bruksnr. 166, Kolletunet (3,8 mål)===

Festet fra bnr. 94 for ''Andebu kommune'' i 2007. "Voksenkollen" planlegges utbygd i 2015.

===Bruksnr. 167, Kodalveien 24 & 25 (3,0 mål)===

Opprettet fra bnr. 7 Andebu kommune i 2007 for ''Andebu Sentrum Syd Sameiet''. Eiedommen er oppdelt i 16 seksjoner og var en del av bnr. 134. 1. etg. inneholder apotek, klesbutikk og vinmonopol.

===Bruksnr. 168, Skabosvei 3 (0,8 mål)===

Utskilt fra ''Kjell Mathias Solberg'' i 2007. Solgt i 2014 til ''Bernt Steen'', f. 1958 i Bærum, kom til Andebu i 2014, salgsansvarlig, har teknisk fagskole og er særlig interessert i friluftsliv.

===Bruksnr. 169, Skabosvei 7 (0,80 mål)===
[[Fil:016.169.001.jpg|200px|mini|Skabos vei 7]]
Utskilt fra ''Kjell Mathias Solberg'' i 2007 og solgt s. å.til ''Gerd Ruth Michelsen'' og ''Kai Erik Michelsen''. Gerd Ruth Michelsen, f. 1945 i Time på Jæren, bosted Nes i Høyjord siden 1954, pensjonist; datter av Reinert Nedrebø, f. 1920, d. 1988, og Grete Nedrebø, f. 1920, d. 1972. G.m. Kai Erik Michelsen, f. 1942 i Tønsberg, pensjonist, sønn av Gøsta Michelsen, f. 1921, d. 1986, og Åse Michelsen, f. 1921, d. 1993. Barn: 1. Bente Michelsen Nomeland, f. 1967 i Høyjord, sykepleier, g.m. Tarald Nomeland, f. 1968, økonomi-og personalsjef; bosted Sem. 2. Stein Michelsen, f. 1968 i Høyjord, konsernplanlegger, g.m. Anne Toril Nomeland Michelsen, f. 1972, regnskapskonsulent; bosted Stokke, 3. Terje Nedrebø Michelsen, f. 1976 i Høyjord, politiadvokat, g.m. Jennifer Goff Michelsen, f. 1976, flyktningekonsulent; bosted Oslo.

===Bruksnr. 170, Skabosvei 5 (0,75 mål)===

Utskilt fra ''Kjell Mathias Solberg'' i 2008 og solgt s.å. til ''Elisabet Trevland Olsen'' og ''Geir Andrew Olsen'', solgt videre til ''Trond Håvald Hogsnes'' og ''Liv Hødnebø Hogsnes'' i 2013.

===Bruksnr. 171, Ulvekula veiområder (6,8 mål)===

Utskilt fra ''Kjell Mathias Solberg'' i 2008 for veiområder i tomtefeltet på Ulvekula som inkludert tomtene var på 28,7 mål.

===Bruksnr. 172, «Jordet ved Slottet/sentrum» 24,6 mål===

Resten av Åsgård jorder ved "Slottet" i Andebu sentrum. Se kart over [[Medium:016.172.003.jpg|Jordet ved "Slottet" og sentrum.]] ''Sigbjørn Myhre'' og ''Karin Margrethe Dahl Myhre'' 2008-.

===Bruksnr. 173, Olleveien 3A (0,8 mål)===

Utskilt i 2007 fra gnr. 16, bnr. 1, fnr. 39 og solgt av ''Rita og Lars Hansen'' til ''Bolig Bygg Vestfold AS'' som i 2008 solgte den som selveiertomt til ''Sissel Murvold''.

===Bruksnr. 174, Myrkollveien 12 (0,9 mål)===

Festet fra Andebu kommune i 1972 fra gnr. 16 og solgt til ''Anne Synnøve Berg'', f. 1946 i Andebu(Tbg), nå pensjonist, datter av Anton Tarandrød, f. 1911, og Solveig Tarandrød, f. Hotvedt 1917. G.m. Svein Berg, f. 1945 i Høyjord(Tbg), daglig leder, sønn av Torbjørn Berg, f. 1924 i Høyjord, og Laura Pauline Berg, f. 1925. Barn: 1. Frode Berg, f. 1969 i Andebu(Tbg), arbeidsleder, samboer m. Sigrun Orerød, f. 1981; bosted Andebu. 2. Vibeke Berg, f. 1974 i Andebu(Tbg), helsesekretær, samboer m. Jarle Langås, f. 1974, veileder; bosted Eik.

===Bruksnr. 175, Skabosvei 1 (0,8 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2011 og solgt s.å. til ''Karianne Johnsen'' og ''Erik Johnsen''. Overdratt det til ''Karianne Johnsen'' i 2012.

===Bruksnr. 176, Skabosvei 9 (0,4 mål)===
[[Fil:016.176.001.jpg|mini|Skabos vei 9]]
Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2009 og solgt s. å.til ''Magni Wegger''.

===Bruksnr. 177, Skabosvei 11 (0,3 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2011 og solgt s.å. til ''Dariusz Wladyslaw Gorzynski''.

===Bruksnr. 178, Skabosvei 13 (0,4 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2010 og solgt s. å.til ''Bjørg Hernæs ''.

===Bruksnr. 179, Skjeggerødtoppen 24 (0,7 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2009 og solgt s. å. til ''Bjørnar Skatvedt ''.

===Bruksnr. 180, Skjeggerødtoppen 22 (0,9 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2009 og solgt s. å.til ''Bernt Martin Huseby'' og ''Kari Huseby ''.

===Bruksnr. 181, Skjeggerødtoppen 27 (1,0 mål)===

Utskilt i 2009 av Kjell Solberg og solgt til nåværende eier

''Vidar Næss'', f. 1964 i Høyjord(Tbg), sønn av Inger Johanne Skjelland, f. 1942 , d. 1987, og Halvdan Næss, f. 1939. G. 1988 m. Anina Wegger Næss, f. 1967 i Andebu(Tbg), datter av Annie Synøve Thorvaldsen, f.1941 i Andebu(Tbg), og Ingolf Wegger, f. 1937 i Andebu(Tbg), d. 2010. Barn: 1. Emilie Næss, f. 1990 i Andebu(Tbg), student, bosted Andebu/Førde. 2. Vilde Næss, f. 1994 i Andebu(Tbg), student, bosted Andebu/Volda.

Vidar Næss har utdannelse fra 1 årig handelsgymnas og 1 årig kurs i sveis og mekanikk; har innehatt styrelederverv i Andebu ILs fotballgruppe og vært fotballtrener på A-laget. Har vært selvstendig næringsdrivende 2005-20011, "Vidar Næss Autoservice AS", og hadde franchiseavtale med Statoil Andebu i samme periode. Er fortiden ansatt på Tine Meierier.

===Bruksnr. 182, Skjeggerødtoppen 25 (0,9 mål)===

Utskilt i 2009 av Kjell Solberg og solgt til nåværende eier

''Hans Bredo Hogsnes'', f. 1949 på Sem, flyttet til Andebu 2008, kjedesjef, sønn av Ellen Kristine og Håvald Hogsnes, som begge er døde. G. 1969 m. Anne Brit Hogsnes, f. 1950 på Sem, butikkselger, datter av Hjørdis Svendsen, f.1932 på Barkåker og Finn Svendsen, f. 1926 på Barkåker. Barn: 1. Trond Håvald Hogsnes, f. 1969 på Sem, bilmekaniker og selvstendig næringsdrivende, g.m. Liv Hødnebø Hogsnes, f. 1964, selvstendig næringsdrivende; bosted Andebu. 2. Heidi Haug, f. 1972 i Tønsberg, kontormedarbeider, g.m. Sven Erik Haug, f. 1969, prosjektleder; bosted Andebu. Hans Bredo Hogsnes har utdannelse innen salgs- og markedsføring og har innehatt styrelederverv i Leketøybransjens fellesforbund og div. styreverv i butikker og hos arbeidsgiver. Har også vært styrelder og hatt div. verv i Barkåker IF. Interessert i sport, musikk og revy.

===Bruksnr. 183, Skjeggerødtoppen 29 (0,8 mål)===

Utskilt fra Kjel Matthias Solberg i 2012 og solgt s. å.til ''Kjell Roar Bjørk Larsen og Kari Larsen'' .

===Bruksnr. 184, Skjeggerødtoppen 31 (0,7 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2011 og solgt s. å.til ''Espen Hansen og Linn Maria Hansen '' .

===Bruksnr. 185, Skjeggerødtoppen 33 (0,7 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2011 og solgt s. å.til ''Andre Simonsen'' .

===Bruksnr. 186, Skjeggerødtoppen 34 (0,8 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2012 og solgt s. å.til ''Marius Brandvold Pedersen og Cathrine Svendsen Trevland'' .

===Bruksnr. 187, Skjeggerødtoppen 36 (0,8 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2012 og solgt s. å.til '' Christian Störtebecker og Diana Boeck'' .

===Bruksnr. 188, Utgått (mål)===

Utgått matrikkelenhet.

===Bruksnr. 189, Skabosvei 6 (0,4 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2012.

===Bruksnr. 190, Skabosvei 8 (0,4 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2012.

===Bruksnr. 191, Skabosvei 10 (0,6 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2012.

===Bruksnr. 192, Skabosvei 12 (0,3 mål)===

Utskilt fra Kjell Mathias Solberg i 2012 og solgt s.å. til ''Espen Baumann Pettersen'' .

===Bruksnr. 193, Skabosvei 14 (0,3 mål) ===

Utskilt i 2010/11 av Kjell Solberg og solgt til nåværende eier ''Thone Margrethe Newman'', f. 1945 Hønefoss, flyttet til Andebu 2011, pensjonist, utdannet innen handel og kontor, er ukentlig trener for en pensjonistgruppe og er ellers interessert i reise og friluftsliv.

===Bruksnr. 194, Skabosvei 16 (0,5 mål)===

Utskilt i 2012 av Kjell Solberg og solgt til nåværende eier ''Myhre Consulting as'',

===Bruksnr. 195, Skabosvei 18 (1,1 mål)===

Utskilt i 2012 av Kjell Solberg.

===Bruksnr. 196, Skabosvei 15 (0,7 mål)===

Utskilt i 2012 av Kjell Solberg.

===Bruksnr. 197, Andebu Sentrum 28 (2,8 mål)===

Andebu Sentrum 28 er eid av JM Norge as og er seksjonert i 16 leiligheter som ble solgt i 2013 og 2014. Er bygget i 2 etg. med kontorer i første etg. (Andebu Sparebank har hatt midlertidig tilhold her mens bankbygget ble utvidet og oppgradert i 2014). og har Y antall leiligheter.

===Bruksnr. 198, Skjeggerødtunet (7,5 mål)===

Skjeggerødtunet består av 10 bygninger og omfatter ialt 40 leiligheter. Grunnen er solgt fra Kjel Matthias Solberg fra 2010 til 2014.

===Bruksnr. 199, Bekkebo (1,30 mål)===
[[Fil:016.199.001.jpg|200px|mini|Bekkebo]]
Opprettet i 1957 til Andebu kommune, (Tidligere feste nr. 8), og solgt s.å. til
''Einar Moland''. F. 1927 i Andebu, murer, nå pensjonist, sønn av Elise Bredine Moland, f. 1885, og Julius Moland, f. 1879 i Andebu. G. 1951 m. Elsa Irene Moland, f. Kristiansen 1931 i Sandar, datter av Kitty Johanne Kristiansen, f. 1910, og Alf Kristiansen, f. 1904, Sandar. Barn: 1. Grethe Moland Hansen f. 1951 Tbg., kontorfunksjonær, g.m. Kjell Hansen, sveiser, nå pensjonist; bosted Andebu. 2. Tom Moland, f. 1957 Tbg., snekker, g.m. Karin Synnøve Moland, bankfunksjonær; bosted Andebu. 3. Hilde Moland Holm, f. 1958 Tbg., salgskonsulent, g.m. Terje Holm, salgskonsulent; bosted Andebu.
Einar Moland har vært murer fra 1948-1994 og har alltid vært interessert i jakt og idrett. Som jeger har han drevet med hare-, rådyr- og elgejakt, felt en stor okse på over 300 kg og drevet med laksefiske. I vinteridretten har han vært skiløper på 50-tallet og vært særlig interessert i skihopping. Var en tid også sveitser på Sukke Døvehjem. Elsa Irene Moland har vært bibliotekar i 20 år, styreleder for LHL i 8 år og medlem av styret i Andebu Helselag. Som den første i Andebu, har hun tatt fri-idrettsmerket i 52 år, og har flere år som styremedlem i Andebu Idrettslag. Har dessuten vært aktiv håndballspiller og trener for laget i en rekke år. Arrangert turer til Polen i 12 år for Polen-hjelpen, arragerer Bingo & Basar på Andebu Sykehjem den dag i dag, og har mottatt for alt dette den gjeve hedersprisen fra Lions i 2004. Som en liten kuriositet nevnte Einar at den drapsmistenkte «Rottenikken» fikk lov til å overnatte i huset deres da det var under oppføring i 1959. (Han kom med ei dame fra byen og lå der i isolasjonen i andre etasje).

===Bruksnr. 200, Skabosvei 4 (0,9 mål) ===

Utskilt i 201? av Kjell Solberg.

===Bruksnr. 201, Bankbakken (0,4 mål) ===

Utskilt i 201? som en trekantet teig og solgt til Andebu Sparebank?.

===Bruksnr. 202, Trollhaug – Håskenveien 2 (4,1 mål)===
[[Fil:016_202_001.jpg|200px|mini|Trollhaug]]
Etablert fra feste nr. 10, og solgt til ''Erlend Lunde Gallis'' i 2008.
Denne tomta på opprinnelig 7,5 mål ble festet 1933 av sogneprest Gunnar Hafstad, som s.å. overdro festet til lege Arne Hognestad, og han bygde husene her, med legekontor i sidebygningen. Leif og Ida Merete Kolkinn i overtok 1939, se fnr. 10. Ida Merete fikk skilt ut en tomt på ca 1,4 mål til Heidi og Øyvin Hansen i 2000 og kjøpte det resterende av Opplysningsvesetets Fond i 2008. og s.å. solgte eiendommen til ''Erlend Lunde Gallis''.
Erlend L. Gallis f. 1980 Andebu (Tbg), produkt/teknisk konsulent v/Toyota Norge AS, sønn av Sverre Gallis f. 1952 Andebu(Tbg), (personalia se; [[Andebu_prestegård#Feste_nr._28.2C_.C2.ABGranheimveien_26.C2.BB_0.2C24_m.C3.A5l|Granheimveien 26]]), og Marit Gallis f. Lunde 1953 Vivestad (Tbg), samboer m. Kristin Gjestad f. 1982 Tromsø, sykepleier, datter av Yngve Mydland f. 1958 og Anne Grete Gjestad f. 1965 Tromsø. Barn 1. Ida Gallis f. 2012, 2. Edvard Gallis f. 2014.
Erlend: utdannet v/Forsvarets Befalskole, var løytnant i Kosovo i 2002/03 og videreutdannet v/Kongsberg tekniske Fagskole. Kristin Gjestad: utdannet bachelor i sykepleie v/Høgskolen i Vestfold 2001–04, ansatt v/Universitetssykehuset i Nord-Norge 2004/05 og siden ansatt v/SiV.

===Bruksnr. 203, Molandveien 11 & 13 – (3,0 mål)===
[[Fil:016.203.001.jpg|200px|mini|Moland]]
Etablert fra opprinnelig bnr. 8 som senere ble slått sammen med bnr. 92, og solgt fra Gunvor Hoel og Leif Gunnar Fevang til ''Bjørn Thorsen'' i slutten av 2009. Bjørn Thorsen, f. 1963 Nordheimsund, flyttet til Andebu 2010, bilmekaniker, g. m. Irina Thorsen, f. 1979 Hviterussland, sykepleier. Barn 1. Silje Thorsen-Johannesen, f. 1984 Bergen, g. m. Espen Johannesen, 2. Kenneth Thorsen, f. 1987 Bergen, 3. Christer Thorsen, f. 1993 Bergen. Bjørn Thorsen har yrkesskoleutdannelse og ble fra 2005 selvstendig næringsdrivende av "Bjørns Bil og Mc", og har veteranbiler som hobby.

===Bruksnr. 204, Myrkollveien 1 – (0,8 mål)===

Opprinnelig gnr.16, bnr. 94, fnr. 4 for ''Andebu kommune'' i 1975.
Overdratt 1988 til ''Sylvia Marilyn Lofsberg'',
Overdratt 1990 til ''Kåre Klausen'' og ''Line Brynjulfsen'',
Overdratt 1995 til ''Kåre Klausen'',
Overdratt 2003 til ''Ranveig Lie'' og ''Terje Pettersen'',
Overdratt 2005 til ''Terje Pettersen'',
Overdratt 2006 til ''Svein Habberstad'' og ''Heidi Uth Habberstad''.

===Bruksnr. 205, Bjørgo (2,0 mål) ===
[[Fil:016_205_001.jpg|200px|mini|Bjørgo]]
Bruksnr. 205 var tidligere tomt nr.25 og ble utskilt av Opplysningsvesenets Fond fra bnr. 1 og solgt til'' Bernt Henry Stålerød'' i 2011. Bernt Henry Stålerød f. 1950 i Andebu(Tbg), nå pensjonist, sønn av Henrik J. Stålerød, f. 1911, og Berta Sofie, f. Aadne 1908. G.m. 1. i 1978 Sølvi Frydenlund, f. 1959 på Nøtterøy og skilt i 1994. 2. Irene Aase Stålerød, f. 1955 i Botne, operatør på Nortura, datter av Arne Aase, f. 1929, og Astrid Louise Nilsen, f. 1929. Barn: 1. Bjørnar Frydenlund Stålerød, f. 1978 i Andebu (Tbg), sønn av Sølvi og Bernt Henry Stålerød. 2. Kristin Frydenlund Stålrød, f. 1981 i Andebu (Tbg), datter av Sølvi og Bernt Henry Stålerød. 3. Vibeke Wold Gjeldsvik, f. 1972, datter av Irene Aase Stålerød og Ole Thorvald Wold; g.m. Yngve Rune Gjeldsvik, f. 1966 i Gransherad. 4. Per Arne Wold, f. 1977 i Tønsberg, sønn av Irene Aase Stålerød og Ole Thorvald Wold; gift/samboer m. Tordis Grinde, f. 1973 i Stokke.

===Bruksnr. 206, Olleveien 9A (2,5 mål)===

Bruksnr. 206 ble utskilt av Opplysningsvesenets Fond fra bnr. 1 og har vært en del av bnr. 94 og ble solgt fra ''Andebu Kommunale Boligstiftelse'' til ''Areal Invest as'' i 2011.

===Bruksnr. 207, Skjeggerødstoppen 2&4 (0,7 mål)===

===Bruksnr. 208, Skjeggerødstoppen 4&6 (0,7 mål)===

===Bruksnr. 209, Skjeggerødstoppen 8&10 (0,7 mål)===

===Bruksnr. 210, Skjeggerødstoppen 12&14 (0,8 mål)===

===Bruksnr. 211, Kjærlighetsstien 14 (0,9 mål)===

===Bruksnr. 212, Orheimveien 4 (1,1 mål)===
[[Fil:016.212.001.jpg|200px|mini|Orheimveien 4]]
Tomt solgt fra Andebu kommune til ''Emir Jakupovic og Elvisa Jakupovic'' 2012.

===Bruksnr. 213, Kjørkåsen (39,3 mål)===

===Bruksnr. 214, Skjeggerødstoppen 1 A&B (0,6 mål)===

===Bruksnr. 215, Skjeggerødstoppen 3 A&B (0,5 mål)===

===Bruksnr. 216, Skjeggerødstoppen 5 A&B (0,5 mål)===

===Bruksnr. 217, Skjeggerødstoppen 7 A&B (0,5 mål)===

===Bruksnr. 218, Skjeggerødstoppen 9 A&B (0,5 mål)===

===Bruksnr. 219, Skjeggerødstoppen 11 A&B (0,5 mål)===

===Bruksnr. 220, Skjeggerødstoppen 13 A&B (0,6 mål)===

===Bruksnr. 221, Del av Møylandsletta - (10,3 mål)===

Utskilt fra bnr. 6 i 2012 og solgt til Andebu idrettslag for kr. 463 039. Parsellen ble leid til idrettsformål i 1991. Arealet utgjør en del av grusbanen ved Møylandsletta og idrettslagets redskapshus står på denne parsell. Den grenser mot Skjeggerødbekken i en lengde på ca. 160 meter.

===Bruksnr. 222, Lund – (0,9 mål)===

Bnr. 222 var tidligere bnr. 6, feste nr. 2, og tomten ble i 2014 solgt fra Øivind Skjeggerød til ''Oddbjørn Johansen'', som kjøpte husene av ''Solveig Stendalen'' i 1982.

Oddbjørn Johansen, f. 1950 i Høyjord(Tbg), flyttet til Andebu i 1982, sjåfør (ufør), sønn av Torsten Johansen, f. 1917 i Høyjord, og Ruth Alvilde Nygård Nilsen, f. 1925. G.m. Margaret Janet Bergan Johansen, f. 1952 i Tønsberg, renholdsbetjent (ufør), datter av Bjarne Bergan, f. 1918, og Henrietta Morrison Connolly, f. 1922. Barn: 1. Henriette Johansen Norum, f. 1971 i Tønsberg, fabrikkarbeider. G.1. m. Rune Eriksen, skilt; g. 2.g. m. Geir Egil Norum, f. 1969, sjåfør; bosted Hvarnes. Barn er: Alexander Johansen, f. 1993, Kevin Johansen, f. 1995, Caroline Johansen Norum, f. 1996, Nikolay Johansen, 1997. 2. Odd Bjarne Johansen, f. 1973 i Tønsberg, byttet navn til Sean Matthew Morrison Connolly, g.m. Christoffer Gangsø, f. 1984; bosted Sandefjord. 3. Kenneth Johansen f. 1976 i Tønsberg; bosted Andebu.

Fra Andebu prestegård, bnr. 1, er det i senere år blitt bortfestet en rekke parseller. De årlige festeavgifter fastsettes av Kirkedepartementet etter forslag av tilsynet og varierer med tomtenes størrelse. For de fleste har avgiften på 30—40-tallet ligget mellom 100 og 300 kroner. Tilsvarende til hva som er gjort med vanlige bruk, føres her bare opp parseller bortfestet eller solgt før 2000.

===Feste nr. 1—7 ikke benyttet===

===Feste nr. 8, «Bakkebo»===

Festet 1959 av ''Einar Moland''; personalia, se Nedre Moland (Østre Flåtten, bnr. 5).Overført til bnr. 199.

===Feste nr. 9, «Orheim»===

Skogsarb. ''Karl Andersen'' festet i 1924 et skogstykke på 12 mål. Han ryddet og grøftet 10 mål. I 1930 satte han opp et hus med stall for hesten sin og lade i 1. etasje og beboelsesrom i 2. etasje. F. 1878 i Sande, d. 1965 på Orheim; ug. Var sønn av Magnus Andersen (se [[Myre]], Dimlestua). Karl var i mange år hestekar på Andebu prestegård. «Orheim» ble senere overført til ''Andebu kommune'' og festet ut til tomtefelt (Orheimfeltet). Se bnr. 93 for tomtene i Orheimfeltet.

===Feste nr. 10, «Trollhaug»===

Denne tomta på opprinnelig 7,5 mål ble festet 1933 av sogneprest Gunnar Hafstad (personalia, [[Fil:Trollhaug U.jpg|200px|mini|Trollhaug]]se Kulturbindet, s. 367), som s.å. overdro festet til

lege ''Arne Hognestad'', som bygde husene her, med legekontor i sidebygningen. Han var lege i Andebu 1927—40. F. 1900 på Notodden (sønn av senere biskop Peter Hognestad og Gabrielle Dorthea Aasland), g. 1927 m. Randi Tønnessen, f. 1904 i Nordstrand. Barn: 1. Berit, f. 1931. 2. Peter, f. 1936. 3. Sidsel, f. 1940. Hognestad flyttet fra bygda i 1940 og arbeidet senere i Hitra, Lillesand og til slutt i Levanger, hvor han døde 1959. Etter 1940 overtok dr. C. T. Scott som bygdas legendariske lege i nesten en menneskealder, se foto; [[Medium:Dr._C._Scott.jpg|Dr. Scott i mellom slagene]]. Hognestad overdro festet i 1940 til

kjøpmann ''Leif Kolkinn''. F. 1915 på Torp, død 1995 på Trollhaug, g. 1940 m. Ida Merete Gallis, f. 1918 på Berg i Andebu, d. 2013 på Andebu sykehjem. Drev 1941—67 landhandel på Gravdal (se gnr. 2, bnr. 3), deretter knyttet til Andebu Varesenter. Områdesjef i Mil.org. 1943—44. Barn: 1. Bjørn Kristian, f. 1942; personalia, se [[Kolkinn]], bnr. 1. 2. Odd Henrik, f. 1946, skipsingeniør (eks. fra Den skipstekniske Skole, Oslo), ansatt Kaldnes mek. Verksted. G. 1968 m. Aase Trollsås, f. 1946 i Stokke. Personalia: se også gnr. 16, bnr. 58. 3. Dag, f. 1952 Andebu (SiV), død 2009 i Andebu. Eks. fra Halden lærerskole, har vært lærer i Honningsvåg, Svelvik, Koppang og Byskogen Tønsberg. Gift med Maria Kolodynska, Polen og fikk 1992 sønnen Mikael. 4. Hilde Agnete, f. 1955 Andebu (SiV), død 2012 i Tønsberg, avd. leder ved firma Skjeggerød A/S, Sandefjord, og har bl.a. drevet Soltrollet kiosk ved Vestfold Fylkesmuseum. Gift 1975 m. Phillip Weems, London og senere skilt; samboer med Bård Bjune, Hof og fikk 1995 datteren Nikolette.
— Antikviteter: Rosemalt kiste fra 1763 og 1 gl. veggrye som er overtatt av Bjørn Kolkinn. Enke Ida Merete Kolkinn overtok i 1995 og fikk kjøpt festet av Opplysningsvesenets Fond i 2009 og solgte s. å. eiendommen til sin grandnevø med samboer:

''Erlend Lunde Gallis'' og ''Kristin Gjestad'' 2009—. Erlend er kundebehandler hos Toyota Norge i Drammen og er sønn av Sverre og Marit Gallis. Kristin er sykepleier på Sentralsykehuset i Vestfold. Barn: 1. Ida f. 2012, 2. Edvard f. 2014. Personalia se bnr. 202 som eiendommen er overført til.

===Feste nr. 11, «Fjell»===

Først festet 1934 av Andreas Askjem (personalia, se ndfr., feste 15). Denne overdro det alt året etter til ''Kolbjørn Hotvedt'' (personalia, se ovfr., bnr.11), som flyttet forretningen hit og drev den her til den gikk inn i Senteret. I 1975 ble festet overdratt til hans hustru ''Asta Hotvedt''. Overført til bnr. 81 i 1988.

===Feste nr. 12, «Midtgård»===

''Anker Eskedal'' (se ndfr.) festet i 1935 10,7 mål og i 1939 ytterligere vel 3 mål (se feste nr. 16). I 1945 ble disse fester overtatt av faren,

sentralbestyrer ''Nicolai Eskedal''. Han ryddet tomta og satte i 1935 opp uthus m. fjøs, låve, hønsehus og lade; i 1937 bygde han 2-etasjes våningshus. F. 1885 på Eskedal i Hedrum, d. 1979. G.m. Hilda Halvorsen Nyland, Solør, d. 1975, 89 år gl. Eskedal bestyrte Andebu telefonsentral 1920—56. (Intervju i «Arbeiderbladet» 1/10 1974.) Barn: 1. Sigrid, f. 1910 i Eidsberg, var i over 30 år sentralborddame på Andebu sentral. G. 1932 m. hvalf. og snekker Kristian J. Møyland, f. 1910; bopel Fagertun (gnr. 18, bnr. 18, s. d.). 2. Anker, f. 1916, se ndfr. 3. Torgeir, f. 1918, snekker, g.m. Lovise Relling fra Norddal, Sunnmøre, f. 1917. 4. Ruth Marie, f. 1921, telefonassistent, ug. Bestyrte Andebu sentral i 16 år, f.t. telefonvikar på rikstelefonen i Tønsberg. I 1972 ble festene nr. 12 og 16 igjen overtatt av sønn

''Anker Eskedal'', f. 1916, telefonmontør og bestyrer av Høyjord telefonsentral (se gnr. 80, bnr. 36). G.m. telefonassistent Ragnhild Skatvedt, f. 1935. Festet ble overført til bnr. 89 i 1989.

===Feste nr. 13, «Skjold»===

Først festet 1936 av poståpner ved Andebu postkontor ''Olaug Indahl'', som i 1937 bygde framhus, hvor også postkontoret hadde lokaler i åra 1937—48. Fru Indahl var poståpner 1935—38 (flyttet til Flisa), deretter frk. ''Ragna Helland'' 1938—47 (var fra Melsomvik), fru ''Maren Andersen'' 1947—71 (personalia, se Bjuerød, bnr. 12). Postkontoret var 1948—56 hos Carl Eriksen (feste nr. 22), på Herredshuset 1956—60, i Andebu Sparebank 1960—69, deretter i Senterets bygning.

I 1938 ble festet overtatt av

banksjef ''Erling Gulli''. F. 1899, g.m. butikkdame Anne Helene Mathisen fra Fevang i Sandar, f. 1910. Gulli kjøpte huset for kr. 17 000. Ansatt i Andebu Sparebank siden 1926, bankkasserer 1950, banksjef 1964—69.

Tomta er på 1,8 mål. Gulli har bygd skurbygning med hønsehus. Hage med frukttrær og bærbusker. Vannledning fra 1937, forbedret 1955; el. motor til vannpumpe. Festet ble overført til bnr. 96 i 1990.

===Feste nr. 14 ,«Andebu Elverk»===

Festet 1939 av ''Andebu Elverk'' med den nye elverksbygningen . Utvidet ca. 1950. Jfr. gnr. 16, bnr. 14.

===Feste nr. 15, «Skogly»===
[[Fil:016.079.001.jpg|200px|mini|Andreas og Bergljot Askjem med sin Moskowitch ca. 1961]]
Festet 1939 av herredskasserer ''Andreas Askjem'', som bygde hus her. F. 1902, d. 1967. G. 1929 m. Bergljot Gjelstad, f. 1903, d.1997. Barn: 1. Arvid, f. 1937, bokholder, bor her. 2. Ingrid Johanne, f. 1941, g.m. ingeniør Egil Wegger; se ;[[Gravdal#Bruksnr._14.2C_Solli_.28skyld_3_.C3.B8re.29|Solli, Gravdal, bnr. 14]] Askjem var kasserer for Andebu Elverk 1926—46, herredskasserer 1946—63. Medlem av forstanderskapet i Andebu Sparebank 1950—67, medlem av bygdeboknemnda. Etter hans død ble festet overtatt av enken ''Bergljot Askjem'', som i 1989 kjøpte det
og endret til bnr.
[[Andebu_prestegård#Bruksnr._79.2C_Andebuveien_11_-_2.2C1_m.C3.A5l|bnr. 79]]
«Skogly»s areal er 2,1 mål. Hage med bærbusker. Poteter til eget bruk. Med i felles vannverk.

===Feste nr. 16, «Tomt nr. 16»===

''Anker Eskedal'' festet disse 3 mål i 1939. Se ellers feste nr.12. Overført til bnr. 89 i 1989.

===Feste nr. 17, «Maristua»===

Festet 1940 av kjøpmann ''Sigurd Bergan'', Tønsberg, eieren av varehuset Bergan&Sønn i Tønsberg, som bygde her s.å. (villabebyggelse, ca. 200 m²). Tomta er på 6,7 mål. Vannledning m. elektrisk pumpe er anlagt 1940; anlegget tilknyttet vannverk i 1956. Hage med 25 frukttrær og bærbusker. Under andre verdenskrig ble det holdt 2 kuer og 1 gris her. Etter Bergans død ble festet overtatt av ''Ann-Mari Bergan Nicolaysen og søsteren Manny Louise Bergan'', g. Tollefsen. Sistnevnte overdro i 1966 sin halvpart til sin søster, ''Ann-Mari Bergan Nicolaysen'', som er bosatt her. Overført til bnr. 80 i 1989.

===Feste nr. 18, Haasken Sandtak & Sementstøperi A/S===

I 1941 festet ''Anders Døvle'' 2 ¼ mål (personalia, se under Døvle). Festet utvidet i 1947, 1952 og 1955 med tils. ca. 15 mål; ytterligere utvidet i 1960. I 1976 ble festet overført til datter ''Reidun Myhre'' og sønn ''Rolf Døvle''.

Etter at ny bolig, garasjer og sementstøperi ble oppført i 1941/42, flyttet Anders Døvle hit og startet opp denne virksomhet som i dag er den nest største industribedrift i kommunen. Produksjonen var til å begynne med betongtakstein og levering av støpesand. I årene etter krigen har vært en rivende utvikling, og produksjonen ble utvidet til å omfatte en rekke betongvarer bl.a. bygningsblokker og betongrør.

I 1960 var det 18—20 ansatte og fem sjåfører på fast kontrakt. Samme år ble bedriften bortleid til A/S Fjeldhammer Brug, og virksomheten har stort sett fortsatt i samme spor, med Reidun Myhre og Rolf Døvle som eiere i 1977.

===Feste nr. 19, «Skjønnhaug»===

Festet i 1944 av ''Agnes Johnsen'', f. 1897, d. 1973, enke etter elverksbestyrer Ludvig Johnsen (personalia, se ovfr., bnr. 14). Etter hennes død overdratt 1973 til sønnesønn ''Arve Ludvig Johnsen'', f. 1958. Dennes far, montørformann Kaare Johnsen, f. 1922, er bosatt her; han er g.m. Ella Regine Isaksen fra Bærum, f. 1929. Ble i 1993 overtatt av ''Are Indrebø Eidissen''. F. 1959, omkom 2008 i en arbeidsulykke utenfor huset sitt.

===Feste nr. 20, «Tomt nr. 20»===

Står på ''Rudolf Stensrud'', men er ikke benyttet.

===Feste nr. 21, «Bjørkebo»===
[[Fil:016_001_021.jpg|200px|mini|Bjørkebo]]
Festet 1945 som tomt til ''Andebu Menighetshus'', som imidlertid ble bygd senere på tomt 34. Feste nr. 21 ble overdratt 1961 til ''Helge Johan Bogerud'', f. 1924 i Aurskog, d. 2004 Andebu; asfaltarbeider og tidligere hvalfanger, sønn av Albert Bogerød og Astrid Bogerød, f. Moseby 1898 i Aurskog. G. 1947 m. butikkdame Annlaug Skarsholt, f. 1925 i Stokke, datter av Gunvald Skarsholt, f. 1895, og Gunvor Skarsholt, f. Hotvedt 1895 i Andebu; de bodde fra 1933 på Fjelly, bnr. 25 (s. d.). Barn: 1. Sissel Vegger, f. 1949, avløser, g.m. mask.rep. Eivind Vegger, f. 1948 i Andebu (Tbg). 2. Roar, f. 1954, lærer og rektor, g.m. Gunn Helen Sorknes Bogerød, førskolelærer, f. 1953 på Kongsvinger; bopel Sylling. 3. Anne-Helen Krohn Olsen, f. 1963 i Andebu (Tbg), apotektekniker, g.m. Jon Krohn Olsen, f. 1961, daglig leder, bosted Haukerød. Festet ble overtatt av ''Annlaug Skarsholt'' i 2004.

===Feste nr. 22, «Solefall»===

Festet 1946 av trelasthandler ''Carl Eriksen'' fra Sandsvær, f. 1907. Har sagbruk på N. Haugan. G.m. Anna Sofie, f. Askjem, f. 1895, enke etter Einar Løverød (personalia, se d.g.). Bygde hus her i 1948. Hage. Areal 2 mål. I 1988 overtatt av'' Kristian Løverød'' og s. å. overført til bnr. 88.

===Feste nr. 23, «Tomt nr. 23»===

Utgår

===Feste nr. 24, «Fjellvang»===

Festet 1949 av lastebileier ''Håkon Skjeggerød'' (personalia, se ovfr., bnr. 6). Bygde hus her s.å. Overført til bnr. 122 i 1999.

===Feste nr. 25, «Bjørgo»===
[[Fil:016.001.025.jpg|200px|mini|Reidar Gjermundrød med brøytebilen sin]]
Festet 1950 av lastebileier ''Reidar Gjermundrød'', f. 1908, d. 1968, g.m. Gudrun Hansen fra Sem, f. 1911, d. 1979. 2 barn: 1. Torbjørn, f. 1940, ekspeditør, g.m. Anne Helene Stålerød, f. 1946. 2. Turid, f. 1944, g.m. radio- og TV-reparatør Rolf Eugen Bringaker fra Narverød i Sem, f. 1947. Festet ble i 1968 overført til Reidar Gjermundrøds sønn ''Torbjørn Gjermundrød''. Bernt Henry Stålerød overtok deretter i 1981 og tomten er senere overført bnr. 205.

===Feste nr. 26, «Lagatun»===

Festet 1950 av lærer ''Johs. Solberg''. I 1959 overdratt til svigerdatter ''Anbjørg Solberg'' og i 1969 til lærer Solbergs datter ''Anny Skarsholt''. Personalia, se Møyland, bnr. 1 og Andebu pgd., bnr. 25 (Fjelly). Overført til bnr. 84 i 1988.

===Feste nr. 27, «Vårvang»===

Etablert 1957 av ''Odd og Ågot Holthe''. I 2000 overdratt til sønn ''Jon Ove Holthe''.

===Feste nr. 28, «Tomt nr. 28»===

Utgår.

===Feste nr. 29, «Tomt nr. 29»===

Etablert i 1952 og overført i 1993 til bnr. 106 (Trygve Holm).

===Feste nr. 30, «Tomt nr. 30»===

Etablert 1953 av ''Opplysningsvesenets fond'' til ''Johan Haugerød''. I 1982 overført til sønn ''Jan Oddvar Haugerød'' som i 1983 solgte videre til ''Helmut Hoffmann Gunther''. I 1985 overtok ''Kåre Klausen'' og ''Line Klausen'' og i 1991 ''Håkon Bråvold'' og ''Inga Gudrun K. Bråvold'' som i 2000 solgte til ''Egil Kristensen'' og ''Marianne Kristensen''.

===Feste nr. 31, «Andebu Sparebank»===
[[Fil:016_086_001.jpg|200px|mini|Andebu Sparebank (Skisse av Gro Elin Kolkinn.)]]
Etablert 1955 for ''Andebu Sparebank'' og overført til bnr. 86 i 1989.

===Feste nr. 32, «Manhattan»===

Etabert 1961 til ''Erik Sparre''. I 1958 overtatt av ''Kåre Skatvedt'' og i 1989 overført til bnr.82.

===Feste nr. 33, «Tomt nr. 33»===

Overført til bnr. 83 (Thor Wrangsund).

===Feste nr. 34, «Andebu Menighetshus»===

Etablert 1961 for Andebu Menighetshus, tomt nr. 34. Andebu Menighetshus eies av Andebu prestegjeld ved Andebu sogn`s menighet. Innviet 1971 av biskop Dagfinn Hauge, og tjener som reservekirke og kulturhus. Byggmester var Anton Hillestad. Innvendig malt av Reidar Askjem på fritiden.
Det første styret bestod av Lars Møyland, Else Marie Bøe, Arne Tveiten og Eline Tobiassen som også var vaktmester fra begynnelsen av. Vaktmesterleilighet ble bygget i underetasjen i 1973 av Tiedemann Hillestad og Einar Moland som gjorde arbeidet gratis. Sofie Gislerød var formann i styret i 10 år og bidro mye sammen med Lars og Randi Hanedalen.

25 års jubileumsfest 22 sept. 1996 med 150 deltakere og biskop Hauge holdt festtalen.

Prestekontor innredet i 2002 etter ombygging av leiligheten av byggmester Ole Kr. Kjærås.
Leilighet i 2. etg. bygget utv. ferdig i 2007 av Ole K. Kjærås for å eliminere lekkasjeproblemene ved flatt tak.
Innvendig fullført av Wegger og Kvalsvik i 2010.
Aktiviteter: 1970-tallet barnepark, Bjørg Solberg. 1975-97 Andebu kristelige skolelag, Edit Garpestad. 1986-2007 Barnegruppe, Lisbeth Brekke. 1990-98 Åpent hus Treffsted for litt eldre ungdom, Svein Brekke og Hans Olav Aas m/fler.
Kateket Odd Kjeldsen i ca. 20 år med aktiviteter som søndagsskole, Unge hjem og Familiens søndagstime. 2005-2012 Barnekor, Kaija Haugland med opptil 3 kor på det meste. Fikk Andebu kommune`s kulturpris 2012.

===Feste nr. 35, «Tomt nr. 35»===

Etablert 1961 til Torbjørn Holm. Overført i 2005 til bnr. 147 i forb. med selveiertomt.

===Feste nr. 36, «Tomt nr. 36»===

Slettet.

===Feste nr. 37, «Tomt nr. 37»===

Etabert 1957 til ''Eva Bergan Kjærås''. I 1984 overtatt av ''Arne Eskedal Hansen''.

===Feste nr. 38, «Tomt nr. 38» Myrkollveien 6A===

Etabert 1959 til ''Bjarne Martiniussen''. I 1972 overtatt av ''Jarlsberg Namsrett'' og s. å. overtatt av ''Ragnar Allerød''. I 1973 overtok ''Holger Øyvind Elvstvedt''. ''Reidolf Jacobsen'' overtok part - A i 1982 og ''Karin Evensen'' overtok parten i 1988.

===Feste nr. 38, «Tomt nr. 38» Myrkollveien 6B===

Etabert 1959 til ''Bjarne Martiniussen''. I 1972 overtatt av ''Jarlsberg Namsrett'' og s. å. overtatt av ''Ragnar Allerød''. I 1973 overtok ''Holger Øyvind Elvstvedt''som i 1982 overdro til ''Jan Carlsen'' og ''Brit Wenche Carlsen'' parten med hver sin 1/2 del. Jan Carlsen, f. 1953 Tønsberg, flyttet til Andebu i 1982, selger; sønn av Else og Harald Carlsen, begge født 1927. G.m. Brit Wenche Carlsen, f. 1954 i Tønsberg, ufør, datter av Marit og Leif Kopstad, begge født i 1924, Marit i Drangedal og Leif på Eik. Barn: 1. Thomas Carlsen, f. 1982 i Andebu, bosted Hamar. 2. Irene Carlsen, f. 1986 i Andebu, bartender, bosted Andebu. Jan Carlsen har videregående skole og har vært leder av Andebu Skolers Musikkorps, nestleder i Andebu Røde Kors, og er særlig interessert i astronomi, geografi, vitenskap og reising.

===Feste nr. 39, «Tomt nr. 39» Myrkollveien 3===

Etabert 1959 til ''Tiedemann Hillestad''. I 1986 overtatt av ''Øystein Bø'' og i 1996 overtatt med hver sin 1/2 del av ''Rita Halvorsen'' og ''Lars Hansen''. Fortsetter fra 1998 med en del som bnr. 121.

===Feste nr. 40, «Tomt nr. 40» Myrkollveien 8===

Etabert 1959 til ''Harald Brynjulfsen 1959-2006''. F. 1932 i Stokke, d. 2006 Andebu, styrmann, sønn av Astrid Brynjulfsen, f.1900 Stokke, og Bjarne Brynjulfsen, f. 1904 i Slagen. G. 1955 m. Ivarna Birgit Brynjulfsen, f. Jacobsen 1930 i Bergen, syerske, flyttet til Andebu i 1960; datter av Hildur Jacobsen, f. 1898 i Bergen, og Henrik Birger Jacobsen, f. 1905 i Bergen. Barn: 1. Arvid Brynjulfsen, f. 1956 i Bergen, fagarbeider, bosted Andebu. 2. Lisbeth Jacobsen, f. Brynjulfsen 1957 i Stokke, ekspeditør, skilt, bosted Andebu. 3. Birger Brynjulfsen, f. 1968 i Andebu(Tbg), snekker, bosted Danmark.

''Ivarna Birgit Brynjulfsen 2006-'', personalia se ovenfor.

===Feste nr. 41, «Tomt nr. 41» Myrkollveien 4===

Etabert 1960 til ''Bjarne Holm 1960-''. F. 1934 i Vang i Hedemark, sønn av Johan Holm, f. 1908 i Romedal Hedemark, og Aslaug Moland, f. 1908 i Ringsaker; kom til Andebu i 1952, for tiden pensjonist. G. 1959 m. Sonja Holm, f. 1941 i Sulitjelma, datter av Arthur Weltzien Rasmussen, f. 1905 i Sulitjelma, og Astrid Sofie Rasmussen, f. 1908 på Gimsøy i Lofoten; for tiden pensjonist. Barn: 1. Sven Holm f. 1960 i Andebu(Tbg), g.m. Anne Ruth Holm f. 1964, bosted Fosnes Stokke. 2. Anne Britt Mailund, f. 1961 i Andebu(Tbg), g.m. Ole Marius Mailund, f. 1953, bosted Andebu. 3. Terje Holm, f. 1962 i Andebu(Tbg), g.m. Liv Kjærnes, f. 1955, bosted Søndre Land. 4. Astrid Holm, f. 1966, g. m. Carl Halvor Kalhovd, bosted Andebu. 5. Turid Buodd, f. Holm 1967, g.m. Øivind Buodd, bosted Tjølling. Bjarne Holm er ivrig engasjert med sykling, seniordans, trimming og frivillighetsarbeide.

===Feste nr. 42, «Tomt nr. 42» Myrkollveien 10===

Etabert 1962 til ''Arvid Helgeland''. F. 1945 i Andebu(Tbg), nå pensjonist, sønn av Ingeborg Helgeland, f. 1910, og Ove Helgeland, f. 1917, Andebu(Tbg). G.m. Jorun Marie Helgeland, f. Engeset 1932 i Stranda i Sunnmøre, datter av Jensine Engeset, f. 1895 i Stranda, og Karl Johan Engeset, f. 1893 i Stranda. Barn: 1. Tove Helgeland, f. 1958 i Andebu(Tbg), selvstendig næringsdrivende med vaskerifirma; sambo m. Bjørn Egil Fjeldstad, f. 1948, bilselger, bosted Våle Re. 2. Wenche Helgeland, f. 1960 i Andebu(Tbg), fysioterapeut, sambo m. Øyvind Rusten, f. 1962, radioplanlegger, bosted Oslo.

===Feste nr. 43, «Tomt nr. 43»===

Etabert 1962 til ''Staten v/forsvarsdepartementet''.

===Feste nr. 44, «Tomt nr. 44» Bankbakken 11===

Etabert 1967 til ''Gunnar Hotvedt''. I 1989 overført til bnr. 85.

===Feste nr. 45, «Tomt nr. 45»===

Etabert 1967 til ''Arne Hvitstein''. Overtatt i 1997 av ''Astrid Sofie Hvitstein''.

===Feste nr. 46, «Tomt nr. 46» Bankbakken 9===

Etabert 1968 til ''Torbjørn Holthe''. I 1988 overført til bnr. 87.

===Feste nr. 47, «Tomt nr. 47»===

Etabert 1969 til ''Andebu kommune''.

===Feste nr. 48, «Tomt nr. 48»===

Etabert 1969 til ''Andebu kommune''.

===Feste nr. 49, «Tomt nr. 49»===

Etabert 1969 til ''Andebu kommune''.

===Feste nr. 50, «Sportskytterbanen»===

Etabert 1974 til ''Andebu Jeger- og Fiskerforening''.

===Feste nr. 51, «Tomt nr. 51»===

Etabert 1975 til ''Opplysningvesenets fond''. Overført til bnr. 102 «''Andebu Elverk''». For Andebu Elverks historie, henvises også til boka «Andebu Elverk 1920—1995» skrevet av Ragnar Berg og Nils Grytnes.

===Feste nr. 52, «Tomt nr. 52»===

Etabert 1978 til ''Kirke- og Undevisningsdep. v/skogforvaltning''.

===Feste nr. 53, «Tomt nr. 53»===

Etabert 1982 til ''Andebu kommune'' fra ''Anker Eskedal'' av feste nr. 12.

===Feste nr. 54, «Bjerkeveien 13, 15, 17, 19»===

Etabert 1969 til ''Andebu kommune'' fra ''Andebu prestegård'' av feste nr. 53.

===Feste nr. 55, «Gokartbane Håsken»===

Etablert fra ''Opplysningsvesenets Fond'' i 1940 og festet bort i 2003 til ''NAF Motorsport Vestfold''. Er ifølge Skog og Landskap på 100,5 mål.

==Husmannsplasser og husmenn==

Av alle gårdene i Andebu var prestegården den som hadde flest husmannsplasser. Antallet økte fra en eneste ca. 1660 til 11 i 1835, og fra 1845 til ca. 1890 var det 10 plasser på prestegården. I 1890-åra ble, som følge av den lovbestemte reduksjon av prestegårdens arealer, 7 husmannsplasser solgt, og i 1920-åra ble de resterende 3 avhendet. Plassene var ganske store, fra 30 opptil 80 mål jord og endel skog. Om husmennenes arbeids- og livsvilkår i alminnelighet, se Kultur-bindet, s. 131 ff.

Av de senere husmannsplasser på prestegården er det rimelig å anta at iallfall Kullerød er en gammed middelaldergard som etter hvert er kommet under prestegården. Som før nevnt, vet vi at både Kullerød, Moland og Skjeggerød på 1600-tallet ble drevet som underbruk under prestegården, men de to siste synes å være ryddet senere enn Kullerød. Kildene viser at det har bodd folk på noen av disse stedene (f.eks. på Moland) også i første halvdel av 1600-åra; de kalles da ikke husmenn, for husmannsinstitusjonen var ennå ikke opprettet. Men fra ca. 1700 finner vi husmenn nevnt både i Kullerød og på Moland, og fra ca. 1750 også i Skjeggerød. Deretter følger Hagen, mens Ødegården ikke synes å være ryddet før på 1800-tallet.

Den første husmann vi hører om er ''Tolf'', som i 1657 er «Husmand paa Prestens Eyge». Om ''Peder Asgautsen'' hører vi i 1703 at han «har tilhold på Andebu prestegårds eie». For ingen av disse to har vi nærmere stedsangivelse. Ellers har husmennene i hovedtrekk kunnet stedfestes, og vi omtaler dem nedenfor under de enkelte plasser. Hvor det foreligger opplysninger om det, tar vi også med personer på de enkelte bruk fra før den tiden da disse opptrer som husmannsplasser.

===Moland===

Moland er hele tiden to-delt: Øvre og Nedre Moland, i senere tid til dels også kalt henholdsvis Nordre og Søndre Moland. Det har ikke alltid vært mulig å kunne stedfeste de enkelte personer til det ene eller det andre Moland.

''Ole'' bor på Moland i 1640- og 50-åra. 3 barn nevnes: Jakob, Ivar og Anne. Hans mor, Helga Evensdatter, d. 1656, han selv to år senere. ''Reier'' er samtidig med Ole; flere barn døde små. «Kokke-Marte» hos Reier d. 1659. Ole fødde i 1657 1 hest, 3 kuer, 2 ungdyr, 6 sauer og 6 geiter, Reier 1 ku, 1 ungdyr, 3 sauer og 3 geiter. ''Ellef'' følger visst etter Ole; tre av barna døde små.

I begynnelsen av 1700-tallet finner vi første gang nevnt husmenn på Moland. Det er ''Peder Øvre Moland'' og ''Jens Kristoffersen Nedre Moland'', som i åra 1716—18 hver betaler årlig 1 daler i krigsskatt. I 1723 er det likeså to husmenn på Moland; de sår tils. 8 t havre og før 6 naut og 4 sauer. ''Jens'' var g.m. Kari Knutsdatter, søster av Kristen Knutsen Østre Flåtten; 9 barn som levde opp: Kristoffer, g.m. Anne Jensdatter, d. 1742, 33 år gl.; Kristoffer giftet seg igjen 1743 m. enken Marte Abrahamsdatter Ektvedt, men døde alt året etter på Ektvedt, 28 år gl.; Mari, g.m. Anders Sørensen Bakerød i Vivestad; de øvrige søsken var: Anne, Knut, Ellef, Jakob, Ingeborg, Kristen (d. 1750) og Berte. Jens selv d. 1746, 54 år gl.; skiftet viste en netto på 4 rdl. — ''Lars Borgersen'', Nedre Moland, g.m. Kari, fikk 1756 datteren Edel; han d. 1765, 62 år gl. — Fra nå av følger vi Øvre og Nedre Moland hver for seg.

====Øvre Moland====
''Jens Pedersen'' var husmann ca. 1760—1802. D. 1802, 66 år gl., bror av Erik Pedersen Hogsrød (se Ø. Flåtten, Bruk 3). G. 1760 m. Kari Torstensdatter Brekke, f. 1727, d. 1802. 4 barn, som alle døde små.

''Gullik Kristensen'' ca. 1816—61. F. 1790 i Ødegården, d. 1861, g. 1816 m. Olea Pedersdatter fra Nedre Moland, f. 1797, d. 1857. 10 barn, hvorav 6 vokste opp: 1. Kristen, f. 1817, d. 1886 på Bøen, ug. 2. Elen Elisabet, f. 1820, d. 1840. 3. Karen Marie, f. 1823, g. 1861 m. Lars Johan Jakobsen Bøen (Ulebakken), f. 1825. 4. Helene Andrea, f. 1834. 5. Elen Johanne, f. 1840, g. 1884 m. sjømann Edvard Olsen, f. 1856 på pl. Ødegården u. Store Fon i Fon. 6. Gunhild Marie, f. 1843, d. 1889 på Grøterød i Ramnes, g. 1872 m. Johannes Pedersen (svensk),. Nes i Høyjord.

''Kristoffer Henriksen'' ca. 1860—ca. 95. F. 1817 i Ambjørnrød, d. 1896. Kom hit fra Kullerød (s. d., hvor personalia finnes). I 1875 fødde de 2 kuer, 1 ungfe og 2 sauer. De sådde 1/8 t bygg, 2 t havre og 2 t poteter.

Øvre Moland ble 1895 utskilt fra prestegården og i 1897 solgt til ''Anton Josefsen'' (se videre ovfr., bnr. 10).

====Nedre Moland====
''Jakob Pedersen'' var husmann ca. 1760—1800. D. 1800, 72 år gl.; g.m. Gunhild Jensdatter, d. 1813, 91 år gl. 5 barn: 1. Peder, f. 1759, se ndfr. 2. Jens, f. 1761, bodde i Kristiania; korporal ved artillerikorpset. 3. Hans, f. 1763, g. 1814 m. Johanne Marie Kristoffersdatter, tjenestepike på Andebu pgd., f. ca. 1774. 4. Anne, f. 1766, g. 1821 m. husmann, em. Knut Eriksen, Kullerød. 5. Else, f. 1769, d. 1802. Jakob etterfulgtes som husmann av sønn

''Peder Jakobsen'' 1800—19. F. 1759, d. 1819, g.m. Magnhild (Ragnhild?) Olsdatter, f. ca. 1763. 4 barn, hvorav 2 vokste opp: 1. Olea, f. 1797, g. 1816 m. husmann Gullik Kristensen på Øvre Moland. 2. Gunhild, f. 1805, var 1829 tj. pike på Bratte-Kverne i Arnadal. — ''Kittel Olsen'' var husmann her ca. 1830; kom hit fra Kullerød. D. 1832, 30 år gl. G. 1826 m. Sibille Larsdatter fra Søndre Holt, f. 1804 på Kleppan, d. 1871. Barn: 1. Anne Elisabet, f. 1826. 2. Johanne Andrea, f. 1828. 3. Karen Olea, f. 1831. Enken Sibille giftet seg igjen 1834 med

''Lars Ingebretsen'' 1834—87. F. 1811 i Kullerød, d. 1890, hjulmaker og smed. Lars og Sibille fikk 7 barn, hvorav 1 d. liten; de øvrige var: 1. Karen Kristine, f. 1835. 2. Maren Lovise, f. 1837, d. 1887 på Stålerød. 3. Johan, f. 1838, d. 1905 i Tønsberg, g. 1881 m. Andrine Andersdatter, f. 1860 i Lardal. 4. Lars, f. 1841, g. 1871 m. Maren Elisabet Olsdatter fra Berg i Andebu, f. 1846. 5. Helene Andrea, f. 1843. 6. Elen Karine, f. 1846. — Lars giftet seg 2. gang 1873 m. Karen Marie Thorsdatter Berg, f. ca. 1847. De fikk 6 barn sammen: 7. Thorvald, f. 1873, d. 1885. 8. Samuel, f. 1875. 9. Gina Olava, f. 1877. 10. Hans Kristian, f. 1881, g. 1906 m. Elevine Mathilde Jørgensdatter Lien, f. 1879 på Aulesjord. 11. Kristiane, f. 1884, g. 1908 m. gbr. Andreas Andreassen fra Vestre Høyjord, f. 1876 (personalia, se [[Sjue]], bnr. 7). 12. Thorvald, f. 1887. — I 1875 fødde de 1 hest, 1 ku, 1 ungfe og 1 sau. De sådde ¼ t bygg, 3 t havre og 2 t poteter.

Siste husmann på Nedre Moland var ca. 1890 ''Erik Johan Johansen'', sjøm., f. 1867 i Dalsland i Sverige, g. 1886 m. Trine Johanne Larsdatter, f. 1857 i Svindalen. De hadde datteren Elise Marie, f. 1888. I 1892 ble bruket utskilt fra prestegården og året etter solgt til ''Hans J. Hogsrød''. Se videre ovfr., bnr. 8.

===Kullerød===

'''Navnet''' (utt. Ku`lere) er ikke helt sikkert forklart. Første ledd kan bety «kule, forhøyning i terrenget» eller det kommer kanskje av det gamle mannstilnavnet Kúla.

Kullerød er i løpet av 1700-tallet blitt splittet opp i 4 forskjellige plasser, og etter 1800 økte tallet til 5. I mange tilfelle har det ikke vært mulig å stedfeste husmennene til noen bestemt Kullerød-plass, og fremstillingen i det følgende blir derfor i det vesentlige kronologisk.

I 1709 bor ''Anders Hansen'' på plassen Kullerød; han er sønn av Hans Rasmussen og Abelone Andersdatter på Sundbyfoss. ''Ole Hansen'' er husmann i Søndre Kullerød fra 1750-åra og lenge utover; kom hit fra Moland, d. 1797, 76 år gl. G. 1) m. Helvig, d. 1746 i Kullerød, 33 år; de fikk en datter, (r.) Anne, f. 1746. G. 2) 1747 m. Fransine Eriksdatter, d. 1771, 48 år gl. 4 barn, hvorav 1 d. liten; de øvrige var: 2. Inger Helvig, f. 1750, g.m. Hans Nilsen Myre (Dimle) i dennes 1. ektesk. 3. Hans, f. 1753, g. 1785 m. enken Dorte Olsdatter på Møyland; bodde der. 4. Erik f. 1755, d. 1766. G. 3) 1772 m. Marte Olsdatter; datteren (5.) Marte, f. 1776. Ved skiftet etter Ole i 1798 sto boet i 98 rdl. netto.

''Bent Olsen'', g. 1755 m. Dorte Kristensdatter; de fikk 1758 og -61 sønnene Ole (personalia, se ndfr., pl. Hagen) og Kristen (d. 1795 i Hagen). Bent er 1763 og -64 stevnet for gjeld til kjøpmann Hans Backer og til Stoltenbergs dødsbo. I 1768 er han stevnet for slagsmål med Jacob Olsen Kleppan, men frikjennes. S.å. kjøpte han Moland u. Ø. Flåtten. — ''Lars og Randi Nordre Kullerød'' fikk i 1764 datteren Anne, i 1766 sønnen Lars. Jan Jansen Kullerød er 1769 stevnet for slagsmål med Kristoffer Askjem på Flåtten.

''Kristen Kristoffersen'' (Kristensen?) Østre Kullerød, d. 1791, 79 år gl.; fikk bygselseddel 1769 og s.å. skjøte på husbygningene på plassen. G. 1758 m. Anne Olsdatter Bjuerød, f. 1724, d. 1796. Kristen var også skoleholder. «Han var Dragon i 16 Aar, 34 Aar som brav Lærer og holdt Liigprækener.» 5 barn, hvorav 2 døde små; de øvrige var: 1. Anne, f. 1760. 2. Else Marie, f. 1762, g. 1789 m. Kristen Knutsen Kullerød, se ndfr. 3. Ole, f. 1764, d. 1789; ug.

''Anders Hansen'' er husmann i Østre Kullerød ca. 1769—75. Var fra Askjer i Fon. G. 1766 m. Marte Kristensdatter Skjeggerød, f. 1744. De ble senere husmannsfolk i Skjeggerød (s. d., ndfr., hvor fullstendige personalia er gitt). — ''Ole Olsen'' d. i Kullerød 1783, 62 år gl. Var fra Kleppan. Hadde vært lenge på Prestegården i Høyjord (personalia, se d.g., Bruk 2).

''Lars Hansen'', Østre Kullerød, d. 1818, 72 år gl.; var husmann her ca. 1780— 1810. G.m. Mari Ingebretsdatter. Av 6 barn døde 3 små; de øvrige var: 1. Hans, f. 1780, skomaker, g. 1835 m. Gunhild Marie Andersdatter fra Skollerød i Sem, f. 1811; bodde flere steder i Sem. 2. Kari, f. 1782, d. 1794. 3. Ingebret, f. 1787, se ndfr.

''Kristen Knutsen'' var husmann ca. 1789 til 1820. D. 1835 på Skjelland, 66 år gl. Var også skoleholder. G. 1) 1789 m. Else Marie, f. 1762, d. 1792, datter av ovennevnte Kristen Kristoffersen. Barn: (1.) Inger Olea, f. 1790. G. 2) 1792 m. Sibille Henriksdatter Trevland, f. 1760, d. 1822. 5 barn sammen, hvorav 3 døde små; de øvrige var: 2. Henrik, f. 1795, se ndfr. 3. Kristen (Kristian?), f. 1801, d. 1815. Kristen Knutsen solgte i 1793 hustruens arvepart i Trevland for 34 rdl.

''Ole Amundsen'' var husmann i Kullerød rundt århundreskiftet; hadde tidligere vært i pl. Saga (Ø. Flåtten). G. 1790 m. Anne Simensdatter Skjeggerød, f. 1763. Barn: 1. Inger, f. 1791. 2. Abraham, f. 1794. 3. Simen, f. 1798. 4. Mari, f. 1802.

''Knut Eriksen'' var husmann her ca. 1802—35. D. 1835, 68 år gl. Hadde tidligere vært på Skjelland og i Saga (Ø. Flåtten). G. 1) 1794 m. Berte Gulliksdatter, f. 1758 i Saga, d. 1820. 3 barn: 1. Else, f. 1796, g.m. husmann Gullik Enersen Kullerød (se ndfr.). 2. Gullik, f. 1799, se ndfr. 3. Karen Kristine, f. 1803, g. 1826 m. Erik Olsen Dammen, f. ca. 1803. Ved Bertes død sto boet i 22 spd. netto. G. 2) 1821 m. Anne Jakobsdatter Nedre Moland, f. 1766, d. 1839.

''Ingebret Larsen'' etterfulgte sin far Lars Hansen (se ovfr.) som husmann, ca. 1810—24. F. 1787 d. 1824. G.m. Kristiane Olsdatter, d. 1834, 52 år gl. 5 barn, hvorav 4 vokste opp: 1. Ole, f. 1809, husmann i Kullerød, se ndfr. 2. Lars, f. 1811, husmann på Nedre Moland (s. d., hvor personalia finnes). 3. Karen Marie, f. 1815, g. 1846 m. em. Thomas Andersen, f. ca. 1805 i Halden. 4. Anne Marie, f. 1823, flyttet 1854 til Sandar.

''Henrik Kristensen'' fulgte etter sin far Kristen Knutsen (se ovfr.) som husmann, ca. 1820—28. F. 1795, d. 1828, g. 1816 m. Live Gulliksdatter Ambjørnrød, d. 1858, 68 år gl. De bodde først et par år i Ambjørnrød. 6 barn, hvorav 4 vokste opp: 1. Kristoffer, f. 1818, husmann i Kullerød, se ndfr. 2. Abraham, f. 1821, husmann i Kullerød, se ndfr. 3. Mathias, f. 1823. 4. Johan, f. 1826, d. 1838.

''Gullik Knutsen'' er husmann ca. 1821—27, sønn av ovennevnte Knut Eriksen. F. 1799, g. 1821 m. Else Kristensdatter fra Sukke i Andebu, f. 1796. 3 barn her: 1. Berte Karine, f. 1821, g. 1846 m. Jakob Andersen Prestbyen, f. 1824; de kom til Brekke-Dammen (se gnr. 104, bnr. 4, hvor personalia finnes). 2. Johan, f. 1823. 3. Karen Sofie, f. 1826, g. 1855 m. Lars Olsen Kirkevoll, f. 1824 (personalia, se Ramnes Bygdebok, s. 594).

''Gullik Enersen'', husmann ca. 1832—50; f. 1795 på Gran, d. 1882 på Nes-Bergan. G. 1) m. Else Knutsdatter, f. 1796 på Skjelland, d. 1838. 3. barn, hvorav 2 vokste opp: 1. Kristian Fredrik, f. 1824 på Høyjord, ble husm. i Ødegården u. Andebu pgd. (se ndfr.). 2. Erik, f. ca. 1830. G. 2) 1839 m. Kirsti Sørensdatter fra Gåserød, f. 1798 på Gjermundrød-pl. 1 barn: 3. Elias, f. 1841; personalia, se Nes-Bergan (gnr. 104, bnr. 4). Gullik kjøpte 1854 et bruk på Nes-Bergan og flyttet dit.

''Ole Ingebretsen'', husm. på Østre Kullerød, fra ca. 1832 til 1864. F. 1809, sønn av ovennevnte husm. Ingebret Larsen, d. 1864. G. 1832 m. Karen Anne Jakobsdatter, f. 1810 på Torp-pl., d. 1876. 9 barn, hvorav 2 d. små; de øvrige var: 1. Johanne Katrine, f. 1832. 2. Karen Lovise, f. 1836, g. 1859 m. Guttorm Pedersen Valmestadrød, f. 1833; de kom til Engen og Skatvedt-Åsen. 3. Abraham, f. 1839. 4. Anne Marie, f. 1842, g. 1863 m. Ivar Andersen Skjeggerød (se ndfr.). 5. Johan, f. 1844, se ndfr. 6. Andrine Olava, f. 1847, g. 1873 m. Lars Jørgensen Kullerød, f. 1841; de kom til [[Skatvedt]] (se d.g., bnr. 4, hvor personalia finnes). 7. Mathea, f. 1849. — Etter Oles død hadde enken Karen Anne Jakobsdatter festet til hun døde 1876, deretter sønnen Johan Olsen til 1886, da han flyttet til Askjem. — De fødde i 1875 3 kuer og 1 sau, og de sådde ¼ t hvete, ¼ t bygg, 2 ½ t havre og 3 t poteter. Se videre bnr. 3.

''Kristoffer Akselsen'', husm. i «Vestre Kullerød, den søndre del» fra 1835 til sin død. F. 1807 på Nordre Haugan (sønn av Aksel Andersen), d. 1862, g. 1835 m. Karen Sofie Andersdatter, f. ca. 1815 i Granasne, d. 1888. 11 barn, hvorav 2 døde små; de øvrige var: 1. Aksel, f. 1835, g. 1864 m. Elen Sofie Olsdatter fra Berg i Andebu, f. 1842; Aksel og Elen Sofie hadde 3 barn, hvorav det ene var den kjente ishavsskipper Olaf Akselsen Dyrsø. 2. Karen Olava, f. 1837, g. 1862 m. Hans Kr. Karlsen fra Innlaget i Ramnes, kom til Mørken. 3. Andreas, f. 1840, skomaker, g. i Tønsberg, d. der 1902. 4. Hans, f. 1842, sjømann, g. 1862 m. Kristiane Marie Fredriksdatter, f. 1838 på Himberg-eie i Ramnes. 5. Andrine Lovise, f. 1845. 6. Edvard, f. 1847. 7. Anton, f. 1849, sjømann (stuert). 8. Kristiane Marie, f. 1851. 9. Paulette Sofie, f. 1854. — Etter Kristoffers død hadde enken festet av plassen fortsatt. I 1875 fødde de her 2 kuer, 1 ungfe og 1 sau. De sådde 1/8 t hvete, ¼ t bygg, 1 t havre og 2 t poteter.

''Kristoffer Henriksen'', sønn av ovfr. nevnte Henrik Kristensen, var husm. i Nordre Kullerød, den østre del, ca. 1839—60. F. 1818 i Ambjørnrød, d. 1896. G. 1) 1839 m. Karen Marie Larsdatter, f. 1812 på Søndre Holt, d. 1841. Barn: 1. Henrik, f. 1839, g. 1866 m. Karen Olea Olsdatter, f. 1839 i Løverød; de bodde i Kleppanmoen, hvor Henrik var husm. noen år; senere til Stigen ([[Døvle]], bnr. 5, s. d.). G. 2) 1843 m. Anne Kirstine Gundersdatter, f. 1823 på Gulli-pl., d. 1900. 9 barn sammen, hvorav 6 levde opp: 2. Karen Marie, f. 1844. 3. Maren Lovise, f. 1845, d. 1857. 4. Johan, f. 1848, d. 1876, ug. 5. Kristian, f. 1851, visst g. i Sem. 6. Hella, f. 1855, d. 1887, ug. 7. Lovise Mathilde, f. 1862, d. 1893, g. 1886 m. snekker Elias Jørgensen, f. 1862 i Arnadal. — Kristoffer Henriksen flyttet ca. 1860 til Øvre Moland u. Andebu pgd. (se ovfr.).

Kristoffers bror ''Abraham Henriksen'' finner vi som husm. i Kullerød ca. 1870 og utover. F. 1821, d. 1877, g. 1859 m. Kari Olsdatter Hesteberg, f. 1821 i Hjartdal, Telemark, d. 1889. Barn: Andrine Lovise, f. 1859 i Hogsrød. — Abraham fødde i 1875 2 kuer, 1 ungfe og 1 sau. Han sådde 1/8 t hvete, 1/8 t rug, 3/8 t bygg, 2 1/8 t havre og 2 t poteter.

''Jørgen Larsen'' var husm. i Nordre Kullerød, den vestre del, ca. 1841—84. F. 1815 på Søndre Holt, d. 1884, g. 1841 m. Helene Andrea Jakobsdatter, f. 1815 på Torp-pl. (Rolighet), d. 1896. 6 barn: 1. Lars, f. 1841, g. 1873 m. Andrine Olava Olsdatter Kullerød, f. 1847; de fikk gård på [[Skatvedt]] (se d.g., bnr. 4, hvor personalia finnes). 2. Anne Sofie, f. 1843, d. 1930 på Flåtten; ug. 3. Johan, f. 1845, arb., d. 1934 i Ødegården. 4. Karen Johanne, f. 1849. 5. Elen Andrine, f. 1851, se ndfr. 6. Hella Olava, f. 1853, g. 1879 m. Hans J. Hogsrød, f. 1845 (personalia, se [[Østre Flåtten]], bnr. 3). — Jørgen fødde i 1875 3 kuer, 1 ungfe og 2 sauer. Han sådde 1/8 t hvete, 1/4 t bygg, 2 t havre og 2 poteter. Etter Jørgen Larsens død fortsatte enken Helene Andrea Jakobsdatter festet til ut i 1890-åra. I 1898 ble bruket solgt til datteren Elen Andrine; se videre bnr. 12.

''Kristian Gundersen'' var husm. fra ca. 1862 til etter 1890. F. 1825 på Gulli-pl., g. 1854 m. Hege Torstensdatter, f. 1830 i Mo, Telemark (en annen kilde oppgir Sauherad som fødested). Var først husm. i Ødegården u. Andebu pgd. ca. 1857— 60. 5 barn, hvorav 4 vokste opp: 1. Tollef, f. 1854. 2. Gina Marie, f. 1860, g. 1881 m. stuert Morten Anton Adriansen, f. 1859; bodde i Tønsberg. 3. Karen Johanne, f. 1864, d. 1923, g. 1891 m. skipstømmerm. Jakob Berntsen, Grinda, Nøtterøy, f. 1865, d. 1944. 4. Inger Lovise, f. 1867, d. 1939, g. 1893 m. sjømann Lorents Andreassen Næss (Berg), f. 1866 på Nes, d. 1920, skipstømmerm.; de bodde på Glomstein på Nøtterøy. — De fødde her i 1875 2 kuer, 2 ungfe og 1 sau, og de sådde ¼ t bygg, 2 t havre og 2 t poteter.

''Andreas Jonsen'' var husm. i Kullerød ca. 1860—87; hadde tidligere vært husm. på [[Stulen]] (s. d.). F. 1845, d. 1931. G. 1) 1876 m. Maren Helene Jakobsdatter, f. 1844 på Stulen-pl., d. 1887. 6 barn nevnes, hvorav 2 døde små; de øvrige var: 1. Jakob Julius, f. 1876. 2. Olette Marie, f. 1878. 3. Amunda Mathilde, f. 1883, g. 1908 m. stuert Oskar Johan Kristensen, Skallevoll i Slagen, f. 1886. 4. Hilda, f. 1885. G. 2) 1891 m. Johanne Andrea Hansdatter f. 1856 i Orerønningen, Møyland, d. 1931. Kjøpte i 1897 bruket Ektvedthaugen i Vivestad. 7 barn.
''
Anders Gustav Olsen'' var husm. i Kullerød ca. 1887—93; kjøpte plassen i 1893 (se bnr. 3, hvor personalia finnes).

''Erik Eriksen'' er husm. ca. 1890. F. 1832 i Dalsland i Sverige, g.m. Lisa Jonsen, f. 1827 i Dalsland. 1 barn nevnes: Marie, f. 1868.

''Gullik Jakobsen'', husm. i Kullerød søndre ca. 1895—1917. F. 1852 i Brekke-Dammen i Kodal, d. 1917. G. 1875 m. Gunhild Marie Hansdatter, f. 1846 på Hvitstein, d. 1917. Bodde tidligere på flere steder i Kodal og på Dyrsø i Arnadal. 5 barn nevnes, hvorav 1 døde liten; de øvrige var: 1. Johan Hartvig, f. 1876. 2. Kristian, f. 1880, se ndfr. 3. Anna, f. 1884. 4. Jakob, f. 1890 på Dyrsø, sjømann, d. 1911. Plassen ble i 1925 solgt til sønn Kristian Gulliksen og fikk bnr. 23 (s. d., hvor videre personalia finnes).

''Magnus Andersen'' fikk feste på pl. Kullerød mellom i 1897; hadde tidligere arb. i Sande, Hof og Ramnes. F. 1849 i Sverige, d. 1935 på [[Myre]] (Dimlestua), s. d. G.m. Amalie Olausdatter, f. 1847 i Båhuslen, Sverige, d. i Kullerød 1898. 5 barn nevnes: 1. Karl, f. 1878; personalia, se Andebu pgd., feste nr. 9, «Orheim». 2. Olava, f. 1880, d. 1966, var g. og skilt, stelte for faren; hadde to døtre: Ingeborg, g.m. Jørgen Sønset (se bd. III, s. 193), og Margit, g.m. Ingar Bøen (se bd. III, s. 306). 3. Mina, f. 1883, g.m. sjøm. Alexander Jensen, bodde i Horten. 4. Andrine, f. 1886, d. ung, ug. 5. Hilda, f. 1889, g.m. en baker i Tingvoll på Nordmøre; var bestyrerinne på et pleiehjem der. — Plassen ble i 1925 solgt til ''Edvard K. Ødegården'' og fikk bnr. 24 (s. d. og bnr. 5, hvor personalia finnes).

===Skjeggerød===

'''Navnet''' (utt. Sjæ`ggere) må sikkert komme av det gl. mannsnavn Skeggi og ruð «rydning».

Skjeggerød nevnes 1644 blant de «jorder og enge som fra gammelt er tillagt prestegården». I 1752 sies at den er av «prestegårdens grunn oppryddet». Noe sikkert om når den er ryddet, kan ikke sies, men det er antagelig skjedd forholdsvis sent.

Det later til å ha vært bebyggelse her iallfall midt i 1600-åra, for i 1649 får ''Tollev (Tolli)'' Skjeggerød sønnen Nils og dør selv s.å. Han kan ha vært tjener i prestegården.

Deretter hører vi ikke om folk i Skjeggerød før i 1740-åra. Da er nok beboerne blitt husmannsfolk. I 1744 bor ''Kristen Sørensen Våle'' og h. Anne her (personalia, se [[Våle]]); de får da datteren Marte, g. 1766 m. husm. Anders Hansen, se ndfr. Kristen var visstnok husm. her til sin død 1766. — ''Erik Pedersen'' bodde her i slutten av 1750-åra; etter 1760 til Hogsrød (personalia, se [[Østre Flåtten]], Bruk 3).

''Simen Kristensen'' er husm. her ca. 1766—76. F. 1735 på Våle, d. 1776, g. 1762 m. Margrete Pedersdatter (søster av Jens Pedersen Moland og ovennevnte Erik Pedersen), f. 1741 på Hotvedt, d. 1776. Av 6 barn vokste 3 opp: 1. Anne, f. 1763, g. 1790 m. husm. Ole Amundsen Kullerød. 2. Kristen, f. 1765. 3. Andrea, f. 1772. Ved skiftet etter Simen sto boet i 27 rdl. netto; blant løsøret var 7 tinn-tallerkener, 1 ¼ rdl.; 1 kakkelovn i stuen, 8 rdl.; 1 blå kledes vest 1 ¼ rdl. Simen ble etterfulgt som husm. av sin svoger

''Anders Hansen'', husm. ca. 1777—1826. Hadde tidligere vært husm. i Østre Kullerød (se ovfr.). Var fra Askjer i Fon. D. 1826, 89 år gl. G. 1766 m. Marte Kristensdatter Skjeggerød, f. 1744, d. 1811. 13 barn, hvorav 6 d. små; de øvrige var: 1. Andrea, f. 1766, g. 1796 m. Søren Jakobsen Brattås, Arnadal. 2. Kristen, f. 1769. 3. Hans, f. 1771. 4. Simen, f. 1777, kom til Øvre Gjermundrød-pl. («Grinda»); g. 1) 1799 m. Marte Marie Pedersdatter, d. 1810, g. 2) 1811 m. Marte Bjørnsdatter. 5. Anne, f. 1782. 6. Idde, f. 1786, g. 1825 m. Kristen Halvorsen Ulebakken, f. 1800 på Sønset. 7. Ingeborg, f. 1792.

''Kristoffer Hansen'' bodde i Skjeggerød ca. 1811—25. Om han bare leide hus her eller var husm., fremgår ikke av kildene, men det siste er mulig, da Skjeggerød en tid på 1800-tallet var delt i 2 plasser, Nordre og Søndre Skjeggerød. Kristoffer, som var g.m. en prestedatter fra Borre, hadde tidligere bodd i Hogsrød (se [[Østre Flåtten]], bnr. 4, hvor personalia er inntatt). Fra Skjeggerød kom de til Bettum i Våle.

''Anders Mikkelsen'', husm. her ca. 1826—60. F. 1792 på Nedre Holand, d. 1871, g. 1825 m. Anne Olsdatter fra pl. Ødegården u. S. Slettingdalen, f. 1802, d. 1887 i Hagen. 5 barn: 1. Berte Marie, f. 1826, g. 1858 m. Nils Andreassen, Gauterød i Slagen, f. ca. 1810 i Rømminga i Stokke. 2. Maren Olea, f. 1827, g. 1856 m. Ole Hansen Hagen; de kom til Skatvedt, bnr. 10. 3. Mikkel, f. 1829, husm. i Hagen (s. d., hvor personalia finnes). 4. Ivar, f. 1834, se ndfr. 5. Peder, f. 1836, g. 1864 m. Karen Marie Halvorsdatter Horntvedt, Stokke. Etter Anders overtok som husm. sønnen

''Ivar Andersen'', ca. 1860—93. Han fikk i 1893 kjøpt Skjeggerød. Hans og familiens personalia, se ovfr., bnr. 6. — I 1875 fødde de 3 kuer, 2 ungfe og 1 sau og sådde 3/8 t bygg, 2 t havre og 2 t poteter.

===Hagen===

Plassen er neppe ryddet før godt utpå 1700-tallet.

Ingeborg d. her i 1741, 74 år gl., og Ole Nilsen i 1748, 47 år gl. Mari d. samme år, 78 år gl. Men vi vet ikke om de er egentlige husmannsfolk.

Antagelig fra ca. 1760 og utover til ca. 1780 er ''Ellef Olsen'' husm. i Hagen; d. 1805, 85 år gl., g.m. Mari Pedersdatter, d. 1808, 86 år gl. Av barn kjenner vi til sønnen Ole Ellefsen, f. ca. 1751, som hadde et bruk på Myre (personalia, se bd. III, s. 7), datteren Anne, f. ca. 1753, som ble g.m. Ole Bentsen (se ndfr.) og datteren Sibilla, f. ca. 1760, som ble g.m. husm. Johannes Andersen Lauvås u. [[Haugberg]] (s. d.).

''Ole Bentsen'', husm. i Hagen ca. 1780 til ca. 1820. F. 1758 (sønn av husm. i Kullerød Bent Olsen), d. 1833; hustruen Anne Ellefsdatter d. 1842, 89 år gl. Vi hører om 6 barn, hvorav 1 d. liten; de øvrige var: 1. Ole, f. 1779, d. 1792. 2. Ingeborg, f. 1782. 3. Berte, f. 1788, d. 1808. 4. Ellef, f. 1791, g. 1816 m. Sibille Torkelsdatter Møyland. j. Mari, f. 1795, giftet seg 1820 med skomaker Hans Olsen fra Skåum, som ble husm. i Hagen. De fikk 1821 datteren Helene Marie, f. 1846 m. Hans Andersen Buer, Arnadal. Hans Olsen d. alt 1821, 22 år gl., og Mari giftet seg igjen 1823 m.

''Hans Pedersen'', husm. i Hagen 1823—ca. 1860. D. 1872, 68 år gl. 5 av 6 barn vokste opp: 1. Maren Sofie, f. 1824, g. 1846 m. skomaker Hans Helliksen, f. 1815 i Kleppanmoen; de kom til Botn i Fon. 2. Ole, f. 1825, g. 1856 m. Maren Olea Andersdatter Skjeggerød, f. 1827; de kom til [[Skatvedt]] (se d.g., bnr. 10). 3. Anne Marie, f. 1828, g. 1855 m. Johannes Mortensen Buer, f. ca. 1830 (visstnok fra Hvitstein i Kodal). 4. Elen Olea, f. 1835. 5. Karen Marie, f. 1837. Hans' hustru Mari Olsdatter d. 1888, 94 år gl.

''Mikkel Andersen'', husm. her ca. 1860—95. Hadde tidligere vært husm. noen år i Skjeggerød (s. d.). F. 1829, d. 1915 på Holt. Var også snekker. G. 1856 m. Lise (Elise) Marie Andersdatter, f. 1835 på Gran, d. 1910. 4 barn, hvorav 2 vokste opp: 1. Andrine Elise, f. 1863, g. 1893 m. poståpner Kristian O. Hotvedt, Åsgård (se ovfr., bnr. 11), f. 1863. 2. Anton, f. 1867, kjøpte gård på Søndre Holt (se d.g., hvor hans og familiens personalia finnes). — De fødde i Hagen i 1875 4 kuer og 1 ungfe og sådde 3/16 t hvete, ½ t bygg, 2 ¼ t havre og 3 t poteter.

Siste husm. i Hagen og vel siste husm. i Andebu i det hele tatt var

''Anton Kristiansen'' ca. 1895—1928. Han kom hit fra Snippen (Lille-Dal). F. 1863 på Dyrsø i Arnadal, sjømann, tømmerm. og skogsarb., d. 1954. G. 1) 1893 m. Anne Sofie Gulliksdatter, f. 1866, d. 1915 i Hagen. Barn: Kristian, f. 1895, g.m. Elise Nesengen, f. 1896; de kom til Kullerød (se ovfr., bnr. 9). G. 2) 1918 m. Elise Mathilde Berg, f. 1890, d. 1975; ingen barn. Anton, som var bror av veivokter Simen K. Berg, fikk i 1928 kjøpt Hagen; se videre ovfr., bnr. 28.

===Ødegården===

Ødegården er sikkert siste husmannsplassen som ble ryddet under Andebu prestegård, og vi har ikke funnet den omtalt før utpå 1800-tallet.

Smed ''Hans Nilsen'' nevnes som husm. i Ødegården i 1828 (det er dog mulig at det menes at han var på en plass under gården Ødegården, jfr. gnr. 12). Hans var f. på en plass u. Herre-Skjelbred og g.m. Helene Amundsdatter fra Kleppanmoen. Vi finner dem 1830 på Gulli, og fra 1832 har de gård i Kleppanmoen (s. d., bnr. 6, hvor videre personalia finnes).

''Kristian Gundersen'' var husm. her ca. 1857—60; ble deretter husm. i Kullerød (s. d., hvor personalia finnes).

''Kristian Gulliksen'', husm. ca. 1860—88. F. 1824 (sønn av husm. Gullik Enersen Kullerød), skomaker, d. 1888. G.m. Randine Eriksdatter, f. 1824 i Kristiania, d. 1907. 4 av 5 barn vokste opp: 1. Karen Kristine, f. 1852 i Kristiania, sypike. 2. Elise Helene, f. 1855, d. 1936. 3. Gina Olava, f. 1858, sypike, d. 1876. 4. Edvard, f. 1863, se ndfr. Etter Kr. Gulliksens død fortsatte enken Randine Eriksdatter festet til 1893, da Ødegården ble solgt til henne. Hun solgte bruket året etter til sønn Edvard Kristiansen. Se videre ovfr., bnr. 5, hvor videre personalia finnes. — I 1875 fødde de i Ødegården 1 ku og 5 sauer og sådde 1 t havre og 2 t poteter.